Sommerferie og nye prosjekter.

Helt plutselig - før jeg egentlig var helt klar for det - kom sommerferien over meg. Kanskje det er mangelen på fint vær som ikke har fått meg til å innse at sommeren faktisk var her allerede? Fakta er iallefall at jeg reiser på ferie om ei uke og ikke er verken mentalt eller praktisk sett forberedt på det. Blir nok innkjøp av diverse solkrem, apotekvarer og krimskrams denne uka.

Sammen med sommerferien kommer selvsagt de obligatoriske sommeravslutningene. I mine jobber betyr det også de obligatoriske avkjedene med folk som ikke fortsetter. Og avskjed med barn og for gamle unge som jeg ikke skal jobbe med til høsten igjen. Sommeren blir sånn sett ofte en avslutning for min del - avslutning av prosjekter jeg på et vis e fedig med, avslutning av samarbeid jeg har satt pris på og avslutning av bekjentskaper jeg har fått i løpet av året. Kanskje er det derfor sommeren kom så bardust på meg denne gangen? Fordi jeg slett ikke føler jeg har avsluttet alt?!

Iallefall så avsluttet vi arbeidsåret med dunder og brak i går. Og ei ekkel flaske vin. (Bohéme - billig og klein rødvin som jeg på ingen måte vil anbefale...) Det begynte som rebusløp og ble avsluttet med teambuilding, grillings og show og noe i glassene (hos noen av oss). De tidligere rebusløpene på denne arbeidsplassen har det gått gjetord om i årevis, så det var på tide alle vi "nyansatte" (jeg har nå vært ansatt der i rundt 7 år, men det er jo ingenting imot de eldste som sikkert har vært i minst 20...) fikk være med å skape våre egne felles minner. Teambuilding har jeg faktisk aldri vært med på før, så det var en utrolig kjekk opplevelse. Det var Hardanger opplevelse som stod for opplegget, og dem kan jeg - i motsetning til vinen - trygt anbefale. Veldig hyggelige folk og utrolig flinke! (De reiser forøvrig litt rundt i landet, så en trenger ikke være bergenser for å oppleve dem;) ) Høydepunktet - og nedturen - for meg var kanskje å få prøve å skyte med pil og bue. Det er noe jeg alltid har hatt lyst til å prøve, og jeg hadde superhøye forventninger til meg selv.... Vel....jeg imponerte vel knapt en eneste en. Iallefall ikke i første runde. Men jeg fremviste muligens det beste forbedringspotensialet da jeg i andre runde traff nest best av alle på laget mitt. Plutselig fattet jeg hvordan det skulle gjøres og da var det enklere. Jeg må kanskje legge til at jeg egentlig er en ganske ok skytter, men da med våpen av litt annet slag (pistol, stort sett).

Forøvrig så klarte jeg faktisk å synge "offentlig" i går! *dåne bare med tanken* Et par cider og lang tankeprosess i forkant (uavhengig av gårsdagens sang) for å overvinne dette hinderet hos meg selv ("klumpen" i halsen kjennes bittelitt mindre ut....), må nok ta æren. Jeg dødde ikke! Og det var ingen som i ettertid kom og sa at jeg hadde sunget helt ut av skalaen.... Foreløpig iallefall....

En av mine kolleger - en av de "eldste" må en kanskje legge til - brukte slutten av kvelden til å beklage seg over at det er så rart med kollegiet vårt for på alle samlinger er kvelden over som ved et trylleslag. Nøyaktig kl 01.00 forsvant over 90% av festdeltakerne, og en håndfull satt igjen. Jeg har stort sett vært gravid/ammende på de siste festlighetene, i tillegg til at jeg bor litt mindre sentralt til enn alle andre, og har derfor alltid vært blant de som forsvinner. Ikke hadde jeg med meg alkohol heller de første årene, for det gikk ikke mange ukene før jeg oppdaget pietismen som i de dager rådet veldig på arbeidsplassen. Det har vært mye utskiftning i kollegiet de siste årene, noe som har brakt nye trender inn. Iallefall så snakket han om andre, tilsvarende arbeidssteder, og hvordan de fikk det sosiale så mye bedre til der enn hos oss. Jeg er egentlig ganske enig. Men samtidig så ser jeg klare fordeler i å ikke ha så tette bånd til dem jeg jobber med. En av fordelene er at man slipper altfor mange av disse pinlige "julebordsepisodene" hvor fyll og for løse skjortesnipper blir til pinlige arbeidsdager i årevis. I tillegg er jo jeg en person som generelt sett liker å ha folk litt på avstand, så et sånt "vi er sosiale til kun en viss grad" passer meg perfekt, hehe... Og så klarer jeg bedre å jobbe sammen med, og like, mennesker som ikke bruker personalfestene til å sitte å lire ut av seg personlige kriser i fylla... (så får vi heller se hvilken reaksjon min "offentlige" synging medfører når arbeidsdagene igjen melder seg *kneggler*)

Det rareste med å avslutte årets jobbing er kanskje at jeg vet at til høsten blir ukene mine en smule annerledes. Ikke bare får jeg endel nye oppgaver på jobb, jeg får også kortere arbeidsuker :o) Jeg har nemlig valgt å gå ned i stilling neste år, og være hjemmeværende husmor én dag i uka. Det blir spennende og forhåpentligvis deilig! Jeg har ikke planer om å få snudd verden på den ene dagen i uka, men håper jeg kan få unnagjort husarbeidet (som har lidd lenge nok - for øyeblikket ser huset ut som et takras), ha ungene hjemme når det passer, få unnagjort fikse-klær-haugen og fotoalbum-prosjektene, og iallefall få lagt meg til en "handle inn for uka"-rutine. Det blir spennende å se hvor mye jeg rekker over. Den viktigste grunnen til å være mer hjemme er kanskje ønsket om å ha mer overskudd til ungene, og ha mulighet til å følge opp deres helsemessige tilstand utenom arbeidstidene.... Hvis høsten blir som i fjor, så er det vel lite annet jeg rekker på de frie tirsdagene.

Forhåpentligvis vil jeg også rekke å pleie endel sosial omgang når jeg får litt mer tid. Ikke bare pr nett, men også IRL. Kanskje rekker jeg å gå tur? Besøke andre mennesker? Sette av tid til å gjøre det jeg har lyst til? Må innrømme at jeg gleder meg litt til den dagen "fri" i uka.

I ett annet blogginnlegg nevnte jeg at jeg hadde blitt kjent med ei på jobb som skriver bøker. Hun har tatt meg litt under vingen, tror jeg, i tillegg til at vi nok begge kjenner at vi har god kjemi. Og nå spør hun meg stadig vekk om jeg har tenkt mer på å skrive selv. Det inspirer meg! Og her om dagen kom jeg opp med en spennende idè som jeg kjenner er veldig riktig for meg å forfølge :o) Så kanskje jeg har enda ett prosjekt å fylle "fridagen" min med, hehe... Det blir spennende å se om jeg klarer å få noe ut av idèen min. Mitt nye bekjentskap skal iallefall få lov til å inspirere meg videre - flinke, flinke damen!

Nå er det iallefall først en lang og god sommer i vente. Jeg gleder meg! Jeg gleder meg til lange, fine dager sammen med familien min, opplevelser som gutta kan bære med seg videre, varme, bading og gode dager hvor vi bare er!

Ha en god sommer alle sammen!

Amnesty

For en tid tilbake ble jeg tipset om Amnestys blogg hvor en kan finne litt om både aktuelle saker som pågår, underskriftskampanjer, m.m. For den som er interessert er siden absolutt verdt et besøk.

Sanndrømt....?!

Jeg fikk en velkommen mulighet til å legge meg til å sove litt på sofaen her i dag. Deilig og vel trengt må jeg si. Det rare med å sove sånn utenom nettene er at jeg ofte drømmer en masse da. Som om kroppen min får en ekstra mulighet til å rydde litt opp i alt det merkelige som hjernen min går og surrer med. Dagens drøm var et virvar av rariteter, men med et kanskje klart budskap?

I en ganske lang tid nå så har jeg gått og bekymret meg litt. Jeg er egenlig ikke en person som bruker mye tid på å bekymre meg (selv om det til tider kan se slik ut gjennom denne bloggen *flau*), men innimellom henger også jeg meg opp litt. De fleste som har små barn opplever å føle litt på dødsangst når det går opp for dem at de har skapt noen som blir ensomme og leie seg når de selv en dag forsvinner. Jeg har den velsigna evnen til å stenge igjen for slike tanker, samt et livssyn som forteller meg at jeg heldigvis ikke kommer til å forlate dem for all evighet. Derfor har jeg vært spart for endel bekymringer i så måte. Men..., ja, så kommer vi til det berømte men`et. For en tid tilbake leste jeg en artikkel som gikk på solstormer og det mytiske årstallet 2012 (har blogget det en eller annen gang men gidder ikke lete opp, hehe...). Plutselig ble jeg innmari redd for å oppleve jordens undergang - og ikke minst at jeg skal ha satt til verden små barn som må oppleve naturkatastrofer og det som verre er når den tid kommer.... En helt irrasjonell redsel som faller godt innenfor kategorien angst.

Og så til dagens rare drøm. Den var nemlig temmelig sær, men gikk litt på denne redselen i tillegg til et spørsmål jeg ofte har stilt meg selv. Jeg har nemlig lurt endel på hvilken oppgave noen har utpekt meg til - har jeg oppfylt den eller gjenstår det noe enda? Iallefall så drømte jeg her om den første månelandingen. Jeg var på et eller annet museum, eller iallefall et sted hvor gjenstander fra første månelandingen (eller en mislykket sådan var det kanskje....?*gruble*De tre besetningsmedlemmene hadde iallefall dødd underveis) ble oppbevart. Den ene av besetningsmedlemmene på ferden hadde man ikke klart å finne ut noe om. De to andre hadde etterlatt seg synlige spor, og man hadde klart for seg hendingsforløpet for hvordan de hadde omkommet og hvordan dagene deres hadde vært.

På et eller annet vis tror jeg at jeg selv skulle være med på en slik liknende ferd eller noe. Jeg var iallefall sammen med noen barn jeg passet (som jeg godt kan relatere til både de ungene jeg vanligvis har ansvar for gjennom jobb og heim, samt det faktum at jeg har to små barn til hjelpere), samt en annen mann (jada, jeg var mann i denne drømmen, haha!) som til alt hell var i skikkelsen til Tom Hanks *knis* Som sagt - et sammensurium av drømmesymbolikk ;o) Tom, han var temmelig bekymret for oppdraget vårt - han visste at vi sannsynligvis gikk vår sanne død i møte, og han var bekymret for sin kone og datter som han kom til å etterlate/overlate til en eller annen sikker katastrofe (som igjen kan relateres til min egen angst). Han satt for seg selv og sørget og grublet, mens jeg dreiv og saumfarte dette museumet for å finne det jeg hadde hatt for meg var løsningen på hvordan vi skulle overleve. Jeg måtte nemlig finne ut hva som skjedde med den tredje besetningsmedlemmet! Der ville svaret befinne seg.

Midt oppi dette så hadde man altså medium-kontakt med de to andre besetningsmedlemmene. Via kunnskap om hvordan de dødde hadde man kunnet skape bro over til andre siden, og de to hadde kunnet informere om alt det andre man lurte på. Men denne tredje var bare en taus skygge som man ikke fikk tak på. Jeg lette og lette etter dennes etterlatte skrifter, for der ville løsningen ligge. Til alt hell så fant jeg dette i en sekk, gjemt i et hemmelig rom under et flysete (for man flyr jo til månen i fly, ikke sant ;D Kan veldig godt hende at det forsvunnede Brasil-flyet har en finger med i spillet her....). Der lå en dagbok og - overraskende nok - en slags Ipod som aktivertes gjennom stemmen til denne mannen. Som jo var død. Og ikke kunne bidra nå som han bare var et stadig klarere spøkelse. Det var da den sørgmodige Tom (som kanskje altså var et speilbilde på meg selv) fikk en helterolle. Han var jo skuespiller!! Og hadde et temmelig godt språkøret, skulle det vise seg. Gjennom jobben sin hadde han nemlig evnen til å sette seg inn i rollen som dette besetningsmedlemmet og løse mysteriet ved å få åpnet Ipod-dingsen (jeeeei! Lenge leve helten Tom! :oD).

Dessverre var det der jeg våknet (fordømrande mann som skal komme brasende inn dørene midt i min mest spennende drøm på lenge!! *grumf*). Men jeg satt igjen med disse følelsene etterpå: jeg har igjen en oppgave, en stor en som har betydning - jeg skal gi noen en stemme. Og det kan dreie seg om noen på andre siden/i en annen dimensjon. Eller ikke, hehe... Og barna jeg holder på med nå er veldig viktige frem til da. Den siste tingen jeg fikk følelsen av var at "noen" forsøkte å fortelle meg var at angsten jeg sliter med er reell, men at det finnes en løsning på den som jeg selv kan bidra med å finne frem til.

Ja, så da var det bare å brette opp ermet og sette igang med å lete etter en eller annen månefarers memorarer og håpe han har notert ned en bruksanvisning for hvordan man stanser klimakrisen *skrattler*