Sanndrømt....?!

Jeg fikk en velkommen mulighet til å legge meg til å sove litt på sofaen her i dag. Deilig og vel trengt må jeg si. Det rare med å sove sånn utenom nettene er at jeg ofte drømmer en masse da. Som om kroppen min får en ekstra mulighet til å rydde litt opp i alt det merkelige som hjernen min går og surrer med. Dagens drøm var et virvar av rariteter, men med et kanskje klart budskap?

I en ganske lang tid nå så har jeg gått og bekymret meg litt. Jeg er egenlig ikke en person som bruker mye tid på å bekymre meg (selv om det til tider kan se slik ut gjennom denne bloggen *flau*), men innimellom henger også jeg meg opp litt. De fleste som har små barn opplever å føle litt på dødsangst når det går opp for dem at de har skapt noen som blir ensomme og leie seg når de selv en dag forsvinner. Jeg har den velsigna evnen til å stenge igjen for slike tanker, samt et livssyn som forteller meg at jeg heldigvis ikke kommer til å forlate dem for all evighet. Derfor har jeg vært spart for endel bekymringer i så måte. Men..., ja, så kommer vi til det berømte men`et. For en tid tilbake leste jeg en artikkel som gikk på solstormer og det mytiske årstallet 2012 (har blogget det en eller annen gang men gidder ikke lete opp, hehe...). Plutselig ble jeg innmari redd for å oppleve jordens undergang - og ikke minst at jeg skal ha satt til verden små barn som må oppleve naturkatastrofer og det som verre er når den tid kommer.... En helt irrasjonell redsel som faller godt innenfor kategorien angst.

Og så til dagens rare drøm. Den var nemlig temmelig sær, men gikk litt på denne redselen i tillegg til et spørsmål jeg ofte har stilt meg selv. Jeg har nemlig lurt endel på hvilken oppgave noen har utpekt meg til - har jeg oppfylt den eller gjenstår det noe enda? Iallefall så drømte jeg her om den første månelandingen. Jeg var på et eller annet museum, eller iallefall et sted hvor gjenstander fra første månelandingen (eller en mislykket sådan var det kanskje....?*gruble*De tre besetningsmedlemmene hadde iallefall dødd underveis) ble oppbevart. Den ene av besetningsmedlemmene på ferden hadde man ikke klart å finne ut noe om. De to andre hadde etterlatt seg synlige spor, og man hadde klart for seg hendingsforløpet for hvordan de hadde omkommet og hvordan dagene deres hadde vært.

På et eller annet vis tror jeg at jeg selv skulle være med på en slik liknende ferd eller noe. Jeg var iallefall sammen med noen barn jeg passet (som jeg godt kan relatere til både de ungene jeg vanligvis har ansvar for gjennom jobb og heim, samt det faktum at jeg har to små barn til hjelpere), samt en annen mann (jada, jeg var mann i denne drømmen, haha!) som til alt hell var i skikkelsen til Tom Hanks *knis* Som sagt - et sammensurium av drømmesymbolikk ;o) Tom, han var temmelig bekymret for oppdraget vårt - han visste at vi sannsynligvis gikk vår sanne død i møte, og han var bekymret for sin kone og datter som han kom til å etterlate/overlate til en eller annen sikker katastrofe (som igjen kan relateres til min egen angst). Han satt for seg selv og sørget og grublet, mens jeg dreiv og saumfarte dette museumet for å finne det jeg hadde hatt for meg var løsningen på hvordan vi skulle overleve. Jeg måtte nemlig finne ut hva som skjedde med den tredje besetningsmedlemmet! Der ville svaret befinne seg.

Midt oppi dette så hadde man altså medium-kontakt med de to andre besetningsmedlemmene. Via kunnskap om hvordan de dødde hadde man kunnet skape bro over til andre siden, og de to hadde kunnet informere om alt det andre man lurte på. Men denne tredje var bare en taus skygge som man ikke fikk tak på. Jeg lette og lette etter dennes etterlatte skrifter, for der ville løsningen ligge. Til alt hell så fant jeg dette i en sekk, gjemt i et hemmelig rom under et flysete (for man flyr jo til månen i fly, ikke sant ;D Kan veldig godt hende at det forsvunnede Brasil-flyet har en finger med i spillet her....). Der lå en dagbok og - overraskende nok - en slags Ipod som aktivertes gjennom stemmen til denne mannen. Som jo var død. Og ikke kunne bidra nå som han bare var et stadig klarere spøkelse. Det var da den sørgmodige Tom (som kanskje altså var et speilbilde på meg selv) fikk en helterolle. Han var jo skuespiller!! Og hadde et temmelig godt språkøret, skulle det vise seg. Gjennom jobben sin hadde han nemlig evnen til å sette seg inn i rollen som dette besetningsmedlemmet og løse mysteriet ved å få åpnet Ipod-dingsen (jeeeei! Lenge leve helten Tom! :oD).

Dessverre var det der jeg våknet (fordømrande mann som skal komme brasende inn dørene midt i min mest spennende drøm på lenge!! *grumf*). Men jeg satt igjen med disse følelsene etterpå: jeg har igjen en oppgave, en stor en som har betydning - jeg skal gi noen en stemme. Og det kan dreie seg om noen på andre siden/i en annen dimensjon. Eller ikke, hehe... Og barna jeg holder på med nå er veldig viktige frem til da. Den siste tingen jeg fikk følelsen av var at "noen" forsøkte å fortelle meg var at angsten jeg sliter med er reell, men at det finnes en løsning på den som jeg selv kan bidra med å finne frem til.

Ja, så da var det bare å brette opp ermet og sette igang med å lete etter en eller annen månefarers memorarer og håpe han har notert ned en bruksanvisning for hvordan man stanser klimakrisen *skrattler*