I det siste har jeg hatt flere samtaler rundt det å være barn i dag. I lys av både å være småbarnsmamma og jobbe med andres barn er selvsagt oppvekstvilkår og barns opplevelser av verden noe som interesserer meg. Og selv om jeg begynner å bli "gammel" på jorden, så husker jeg jo enda hvordan det var å være barn selv - jeg tror ikke den rosarøde mimreskyen har omtåket det helt enda....
Den første samtalen var innom temaet barns fritid i dag. Det er ikke til å fornekte at barn i dag - i motsetning til i min barndom - har en mye større del av sin barndom bundet opp i organiserte arenaer. Barnehage/skole, SFO og idrett, korps eller svømming. Alt handler om å organisere dem i lek eller aktivitet. Og når barna først er hjemme så har de samme behov som foreldrene for å "koble ut" - og ender foran tv, datamaskin eller spillkonsoll. For sannheten er at det i utrolig mye mindre grad enn før er barn ute og leker i gata. Det hører til sjeldenhetene at barna er ute og leker "Cowboy og Indianer", gjemmelek eller "lite vink". Er de ute så er det sommer, og gjerne voksne mennesker i nærheten som de kan søke til når de ikke klarer å igangsette leken på egen hånd. Her i nabolaget er vel "ring-på-spring" den mest utbredte leken til tider...
Hvor ble det av barns behov for å leke? Har vi institusjonert dem så mye at de har mistet barns særpreg og blitt små voksne? Er barn så stresset av "tidsklemma" de sitter fast i sammen med foreldrene at de ikke orker å leke lenger? Er vi blitt så "amerikanisert" at frykten for alt det "farlige" gjør at vi holder barna inne i ren overbeskyttelse?! *gruble*
Det er nå iallefall en spennende problemstilling og litt morsomt å tenke over, syns jeg.
Den andre spennende samtalen jeg hadde dreide seg om barnas "arbeidsmiljø". Vi voksne er svært beskyttet av lovverket når det kommer til miljøet vi oppholder oss i og skal fungere best mulig i. Jeg er ikke alltid sikker på at barna er beskyttet like godt. Joda, det finnes lover om hvordan sklia skal stå i vinkel ifht solens gang over himlen, hvilke sikkerhetsinnretninger man MÅ ha for å ha en "disse" (huske) stående på et offentlig sted, og hvor mange barn som er tillat på et visst inneareal. Men barn i barnehage oppholder seg samtidig på den samfunnsarena hvor man er utsatt for mest støy. Barnahageansatte går bygg- og anleggsarbeidere en høy gang når det kommer til hørselsskader. Ingen andre er faktisk så utsatt for støy som disse. Og her overleverere vi med største selvfølge barna våre i inntil 9 timer daglig...
En annen ting jeg ofte kjenner en viss oppgitthet over er denne trenden til å bygge størst mulig når det kommer til "oppbevaringssteder" for barn. De små bygdeskolene med 20-40 elever er i ferd med å dø helt ut. Skolene skal romme 500-700 elever, minst, men samtidig ha "smågrupper med stor voksentetthet" i tillegg. Hvor mange av oss voksne jobber på steder med over 500 ansatte?! Og hvor mange av dem som jobber i så store bedrifter har full oversikt over de ulike avdelingene, vet hvem man til enhver tid skal henvende seg til og kjenner flere enn dem man jobber tettest med? Hvordan ville det ha kjentes ut for en litt usikker voksen å måtte spise lunsj i en kantine hvor 500 andre hadde lunsj samtidig, det var bare bordplass til 300, og de ansatte man kunne spørre om hjelp om man lurte på noe var i underkant av 10 stk? Til sammenlikning skal mange små 6-7 åringer klare å ha oversikt i en skolegård med 400-500 andre elever, 10 voksne vakter og en 10-12 lekeapperater (om man er heldig). Skjønner dere hva som gjør meg opprørt? Hvis man da legger til litt vansker med å orientere seg i store menneskemengder, et par doser problemer med å lese sosiale situasjoner og fem teskjeer sosial angst, så har man eksemplet på hvordan 5-7% av norske skolebarn opplever et matfriminutt 5 dager i uka....
Og nå trakk jeg bare frem skolen. Barnehager med plass til 500-700 barn gir meg enda mer gåsehud på kroppen. Små barn som er vant til å forholde seg til mor, far og et par søsken (samt kanskje et steforelder og noen halvsøsken) skal plutselig orientere seg i en barnehage på flere hundre kvadrat (joda, man har fremdeles små avdelinger, men man har også et større uteareal, større samlingsarenaer og ofte "åpne avdelinger") og få oversikt under felles "utetid" hvor barn kreler overalt. Hadde jeg vært to år, og måttet vinke farvel til pappa når han forlot meg under sånne forhold, hadde jeg sannsynligvis fått varige mén... Ja, hvis man er så heldig å kunne vente til man er to år før man begynner i barnehagen da - de minste i "vår" barnehage var ikke mer enn 6 mnd da de begynte der....
Og nå har jeg bare vært innom størrelse og folketetthet. Når det kommer til barnehager er det heldigvis mye nybygg overalt i landet. Det er en langt tristere historie når det kommer til skolebygg. Dette er dessverre ikke en sjeldenhet i dagens skolehverdag. For små rom, for dårlig vedlikehold og "arbeidsforhold" som for lenge siden ville fått fagforeningene til å troppe opp med bannere på enhver norsk arbeidsplass - det er det vi godtar for ungene våre. "Har de tak over hodet og kladdebøker? Jatakk, vi tar den skolen!" Økonomiske fremgangstider i lang tid har ikke akkurat hatt noen ringvirkning til barna, om man skal se på det fra denne vinklingen. Nedslitthet både på skoler, idrettshaller, svømmehaller og lekeplasser - det er det vi gir den oppvoksende generasjon. Jeg skjemmes ikke bare litt med tanken!
Da jeg var barn var verden ganske lys og fin. Det verste med barneskolen min, ved siden av dårlig klassemiljø, var at doene hadde båser som ikke var tette oppe og nede. Det var fint dersom man låste seg inne, ikke fullt så hyggelig når eldre elever lå på toppen og tittet på en når en tisset... Utemiljøet var en asfaltert skolegård og et par lekeapperater som vaktmesteren hadde det daglige tilsynet med. Vi var iallefall så få elever på skolen at alle fikk spilt fotball/håndball hver dag, og det ikke var kø til porten for å skli på skolens ene rutsjebane. Joda, det var færre voksne ute, og de var ikke like drillet i mobbing, men elevmassen av så liten av "de slemme" var temmelig synlige. Man visste hvem man skulle holde seg unna. På en skole med over 500 elever, 3-4 paraleller og 70-100 ansatte er det nok kanskje ikke like godt å ha oversikten....?
Jeg hadde på ingen måte noen idyllisk, rosenrød barndom. Det var skjær i sjøen og haier i vannet da også. Men vi lekte mye med barna i gata. Og vi hadde andre mestringsarenaer enn barn har i dag - arenaer hvor det ikke ble stilt samme krav til mestring som det blir til dagens barn. Annet enn mestring av sosiale lekeregler. Man måtte ikke prestere så masse. Sånn sett tror jeg at vi hadde en enklere barndom enn mange barn har i dag.
Heldigvis er jeg et homo ludo (ifølge min kollega) - et lekende menneske. Og jeg har funnet meg en minst like barnslig lekende mann. Forhåpentligvis klarer vi å overføre gleden ved lek og sosialt samvær, uten struktur, også til vår oppvoksende generasjon. Så får vi legge til en dose "kjempe på barrikadene" i diverse foreldregrupper, så kan kanskje våre barn slippe unna de verste "arbeidsmiljøene" i barneverden...? *håpe*
Monday, February 23, 2009
Thursday, February 19, 2009
Back in business...
Jeg har beregnet jobbstart godt kan man trygt si. Først jobb i to dager, så helg. Videre fem dager jobb og så - tada - ferie i en uke ;oD Noen fordeler skal man ha av å jobbe i et av de mest psykisk stressende, samt støyutsatte, yrker!
I begynne i jobb igjen har bydd på store utfordringer både på jobbsiden og på hjemmefronten. Både for mor og far i heimen er denne nye, omsnudde tilværelsen en litt sånn "prøve og feile og finne ut av ting"-periode. Det sier seg vel selv at med et barn som ble fullammet frem til ca to uker før jobbstart er omveltningen til null pupp i 7 timer daglig en aldri så liten sjokkerende opplevelse. Første dag bestod vel helst i sint illskriking før han innså at puppen ikke kom fykende som vanlig. Etter det har ting gått bedre og bedre. Joda - man har rett på ammefri. Men for en ti måneder gammel baby skal det vel strengt tatt ikke være nødvendig med morsmelk mer enn tre ganger daglig...?
For mor har det vært en fornøyelse å komme seg litt ut i verden! Tenk å se noe mer enn husets fire vegger, og få annen input enn husmorsladder og oppdragelsesdialoger i åpen barnehage! (Vel dreier dagene mine seg enda mye om oppdragelsesmetoder, men dog rettet mot andre enn mine egne barn *s* ) Deilig!
Overgangen til arbeidslivet igjen var likevel en overgang som sendte sjokkbølger langt inn i mors dvorske legeme, må innrømmes. Når man jobber med barn med til dels store utfordringer i skolehverdagen må man tåle å bli testet, utprøvd og mer eller mindre tygget og spyttet ut halvfordøyd. I og med at jeg for øyeblikket befinner meg på skolens aller yngste trinn hadde jeg nå likevel ikke forventet en fullt så brå start. Oooo, hvor lett en glemmer i løpet av noen måneders slaraffenliv i stille mammaverden! Og min lille verden har jo heller ikke vært av de stilleste det siste året...
Å reise fra minstemann hjemme med pappaen har faktisk gått over all forventning. I lange timer av gangen klarer jeg å ikke tenke på ham, selv om det innimellom kommer klare stikk av savn - ofte i forbindelse med en viss økt tyngde i de fremre gemakker hos mor. Jeg stoler fullt og helt på at han har det greit hjemme med far, selv om jeg nå må innrømme at én times gråt i lekegrinda ikke akkurat er det jeg forventer at dagen skal medbringe. Far har litt igjen før han forstår at husarbeid ikke bør prioriteres når man liksom skal være hjemme med barn i permisjon. I mitt hode betyr iallefall det at barnets behov og ønsker skal prioriteres - man har tross alt ikke mer enn et år til å glede seg over samværet, bygge opp relasjoner og selvfølelsen hos barnet. Eller grunnlaget for det da. Man har vel strengt tatt resten av livet til å gjøre sitt beste for barnet.
Far er forøvrig mest fornøyd med at vm på ski sammenfaller med hans tid hjemme *ler*
Ting ordner seg visst til det beste. Og når jeg bare får litt mer tid for meg selv tipper jeg at overskudd og humør øker igjen slik at jeg i større grad klarer å være en god mor - noe jeg ikke har følt meg som på en liten evighet!
I begynne i jobb igjen har bydd på store utfordringer både på jobbsiden og på hjemmefronten. Både for mor og far i heimen er denne nye, omsnudde tilværelsen en litt sånn "prøve og feile og finne ut av ting"-periode. Det sier seg vel selv at med et barn som ble fullammet frem til ca to uker før jobbstart er omveltningen til null pupp i 7 timer daglig en aldri så liten sjokkerende opplevelse. Første dag bestod vel helst i sint illskriking før han innså at puppen ikke kom fykende som vanlig. Etter det har ting gått bedre og bedre. Joda - man har rett på ammefri. Men for en ti måneder gammel baby skal det vel strengt tatt ikke være nødvendig med morsmelk mer enn tre ganger daglig...?
For mor har det vært en fornøyelse å komme seg litt ut i verden! Tenk å se noe mer enn husets fire vegger, og få annen input enn husmorsladder og oppdragelsesdialoger i åpen barnehage! (Vel dreier dagene mine seg enda mye om oppdragelsesmetoder, men dog rettet mot andre enn mine egne barn *s* ) Deilig!
Overgangen til arbeidslivet igjen var likevel en overgang som sendte sjokkbølger langt inn i mors dvorske legeme, må innrømmes. Når man jobber med barn med til dels store utfordringer i skolehverdagen må man tåle å bli testet, utprøvd og mer eller mindre tygget og spyttet ut halvfordøyd. I og med at jeg for øyeblikket befinner meg på skolens aller yngste trinn hadde jeg nå likevel ikke forventet en fullt så brå start. Oooo, hvor lett en glemmer i løpet av noen måneders slaraffenliv i stille mammaverden! Og min lille verden har jo heller ikke vært av de stilleste det siste året...
Å reise fra minstemann hjemme med pappaen har faktisk gått over all forventning. I lange timer av gangen klarer jeg å ikke tenke på ham, selv om det innimellom kommer klare stikk av savn - ofte i forbindelse med en viss økt tyngde i de fremre gemakker hos mor. Jeg stoler fullt og helt på at han har det greit hjemme med far, selv om jeg nå må innrømme at én times gråt i lekegrinda ikke akkurat er det jeg forventer at dagen skal medbringe. Far har litt igjen før han forstår at husarbeid ikke bør prioriteres når man liksom skal være hjemme med barn i permisjon. I mitt hode betyr iallefall det at barnets behov og ønsker skal prioriteres - man har tross alt ikke mer enn et år til å glede seg over samværet, bygge opp relasjoner og selvfølelsen hos barnet. Eller grunnlaget for det da. Man har vel strengt tatt resten av livet til å gjøre sitt beste for barnet.
Far er forøvrig mest fornøyd med at vm på ski sammenfaller med hans tid hjemme *ler*
Ting ordner seg visst til det beste. Og når jeg bare får litt mer tid for meg selv tipper jeg at overskudd og humør øker igjen slik at jeg i større grad klarer å være en god mor - noe jeg ikke har følt meg som på en liten evighet!
Friday, February 13, 2009
Backflash
Vår eldste lille solskinn begynner å bli stor gutt. Han har et ordforråd som mange kan misunne, en fantasi uten grenser, en fysikk uten grenser og en humor uten like. Det er ren lykke å høre den trillende latteren daglig - for ikke å snakke om de små øyeblikkene med kos og småsnakk i fanget. Jeg gjemmer dem som gullskatter et sted i minneboksen ;o)
Mens jeg så satt her på pc`en og skulle fullføre et prosjekt, måtte jeg bla meg litt tilbake i "gamle" bilder, noe som skulle bli en litt lenger seanse enn planlagt. Man blir jo alltid litt sentimental og mimrende overfor sånne ting. Så jeg ble sittende å kikke og tenkte tilbake på tiden da lillegutt var enda mindre.
Livet mitt har egentlig blitt helt fantastisk etter at jeg ble mamma. Til tross for utallige innlegg her om hvor stritt det har vært (og det undergraver jeg på ingen måte at det har vært. Jeg unner i grunnen ingen å få syke barn, rett og slett), så er vi utrolig heldige som har fått to så deilige små skatter i hus. Gleden ved å ha barn i huset overstiger i stor grad arbeidet og slitet med det - selv om det er vanskelig å huske på dårlige dager (og netter!).
Bilder av smilende, undersøkende, ivrige små bøllefrø gir meg gåsehud av lykke. Og jeg prøver å finne det beste bildet til å sette i skryteramma mi på jobb *ler*
Men så dukket det opp noe jeg hadde fortrengt. Ett år gamle bilder av en skamsyk unge med oksygenmaske, kritthvit hud og syltynn kropp. Tenk at det ikke er mer enn ett år siden! Min lille skatt - så utrolig sliten og syk! I ettertid forstår jeg hvorfor folk grøsset når de kom inn døra til rommet vårt på sykehuset. Hvorfor ingen orket å være der så lenge om gangen og helst ikke kom tilbake. Han ser virkelig syk ut...
Og det er nå jeg kommer på hvor utrolig heldige vi egentlig har vært. Til tross for kronisk sykdom. Vel har vi strie dager og netter. Og, ja - jeg blir lei av å knapt nok kunne puste uten å ha en unge klistret på meg i perioder. Men vi har faktisk ungene våre her enda. Og de er friske mye av tiden!
En tid før lillemann ble så syk at vi havnet på sykehuset fulgte jeg med i bloggen til en forumdame som skrev om sin sønns kamp mot kreften. Mange vil nok for alltid huske minstemann som tapte kampen. Gutten med de store blå som kjempet så tappert tross dårlige odds. Så syk, så syk. Jeg innser hvor utrolig heldige vi faktisk er som aldri har måttet innfinne oss med at barna våre kjemper med døden. Joda - vi har det stritt - men vi har det overkommelig! Selv om jeg er sliten til beinet iblant, og kunne ønsket meg en annen tilværelse, så har jeg virkelig gode dager også - og øyeblikk det hele er så inderlig verdt det. Og selv om vi bekymrer oss og ønsketenker en lettere tilværelse, så har vi aldri måttet tenke oss muligheten for å fortsette uten det kjæreste vi har. Det setter ting litt i perspektiv.
Jeg unner ingen syke barn. Og minst av alt unner jeg ikke barna mine å være syke. Det de sliter med kjenner jeg så på kroppen at jeg har lyst til å hyle når de sliter som verst. Følelsen av en to tonns elefant som sitter på brystet ens - følelsen av å ikke orke, ikke ha energi... Når man er liten og egentlig burde utforsket verden, hatt all verdens energi til å gjøre sprell som fikk mor og far til å hive etter pusten, burde man slippet unna sykdommer i det hele tatt. Og jeg får klump i magen av se bildene som minner meg på at min søteste gullklump var så syk at han knapt orket å puste (bokstavelig talt - var derfor han måtte ha oksygen....).
Måtte vi få mange dager og år uten barn som blir så syke at de må innlegges! Og måtte vi aldri måtte oppleve at de må kjempe for livet!!
Takk gud for forskning, gode leger og medisiner! (og jeg er ganske glad vi bor i et rikt land....)
Mens jeg så satt her på pc`en og skulle fullføre et prosjekt, måtte jeg bla meg litt tilbake i "gamle" bilder, noe som skulle bli en litt lenger seanse enn planlagt. Man blir jo alltid litt sentimental og mimrende overfor sånne ting. Så jeg ble sittende å kikke og tenkte tilbake på tiden da lillegutt var enda mindre.
Livet mitt har egentlig blitt helt fantastisk etter at jeg ble mamma. Til tross for utallige innlegg her om hvor stritt det har vært (og det undergraver jeg på ingen måte at det har vært. Jeg unner i grunnen ingen å få syke barn, rett og slett), så er vi utrolig heldige som har fått to så deilige små skatter i hus. Gleden ved å ha barn i huset overstiger i stor grad arbeidet og slitet med det - selv om det er vanskelig å huske på dårlige dager (og netter!).
Bilder av smilende, undersøkende, ivrige små bøllefrø gir meg gåsehud av lykke. Og jeg prøver å finne det beste bildet til å sette i skryteramma mi på jobb *ler*
Men så dukket det opp noe jeg hadde fortrengt. Ett år gamle bilder av en skamsyk unge med oksygenmaske, kritthvit hud og syltynn kropp. Tenk at det ikke er mer enn ett år siden! Min lille skatt - så utrolig sliten og syk! I ettertid forstår jeg hvorfor folk grøsset når de kom inn døra til rommet vårt på sykehuset. Hvorfor ingen orket å være der så lenge om gangen og helst ikke kom tilbake. Han ser virkelig syk ut...
Og det er nå jeg kommer på hvor utrolig heldige vi egentlig har vært. Til tross for kronisk sykdom. Vel har vi strie dager og netter. Og, ja - jeg blir lei av å knapt nok kunne puste uten å ha en unge klistret på meg i perioder. Men vi har faktisk ungene våre her enda. Og de er friske mye av tiden!
En tid før lillemann ble så syk at vi havnet på sykehuset fulgte jeg med i bloggen til en forumdame som skrev om sin sønns kamp mot kreften. Mange vil nok for alltid huske minstemann som tapte kampen. Gutten med de store blå som kjempet så tappert tross dårlige odds. Så syk, så syk. Jeg innser hvor utrolig heldige vi faktisk er som aldri har måttet innfinne oss med at barna våre kjemper med døden. Joda - vi har det stritt - men vi har det overkommelig! Selv om jeg er sliten til beinet iblant, og kunne ønsket meg en annen tilværelse, så har jeg virkelig gode dager også - og øyeblikk det hele er så inderlig verdt det. Og selv om vi bekymrer oss og ønsketenker en lettere tilværelse, så har vi aldri måttet tenke oss muligheten for å fortsette uten det kjæreste vi har. Det setter ting litt i perspektiv.
Jeg unner ingen syke barn. Og minst av alt unner jeg ikke barna mine å være syke. Det de sliter med kjenner jeg så på kroppen at jeg har lyst til å hyle når de sliter som verst. Følelsen av en to tonns elefant som sitter på brystet ens - følelsen av å ikke orke, ikke ha energi... Når man er liten og egentlig burde utforsket verden, hatt all verdens energi til å gjøre sprell som fikk mor og far til å hive etter pusten, burde man slippet unna sykdommer i det hele tatt. Og jeg får klump i magen av se bildene som minner meg på at min søteste gullklump var så syk at han knapt orket å puste (bokstavelig talt - var derfor han måtte ha oksygen....).
Måtte vi få mange dager og år uten barn som blir så syke at de må innlegges! Og måtte vi aldri måtte oppleve at de må kjempe for livet!!
Takk gud for forskning, gode leger og medisiner! (og jeg er ganske glad vi bor i et rikt land....)
Thursday, February 12, 2009
Alt til sin tid
En skremmende tanke slo meg her i dag mens jeg stod opptatt med helt hverdagslige gjøremål: Det sier kanskje litt om hvor mye syke guttene har vært det siste halve året når jeg har tilbrakt mer tid på ymse legekontor og hos ulike spesialister enn alene sammen med mannen...
Jeg hadde aldri trodd at å bli tobarnsmamma ville gi meg tid til å nyte livet på samme måte som jeg gjorde før jeg ble mamma, men jeg må innrømme at jeg så for meg at barnevakt for en kveld eller to ville være mulig. At kino én gang på et halvår ikke ville være noe man kun drømte om. Eller at to timers kjøretur for å levere julekortene var eneste alenetid vi skulle få uten å sitte å vente på neste oppvåkning foran tv`n hjemme....
Alt til sin tid, sier man ofte litt halvhjertet uten å tenke over ordenes betydning. Alt til sin tid. Jeg tror at livet mitt akkurat nå handler mer enn noensinne om andre. At "oppkjøringen" jeg har hatt via det å alltid bry meg om andres ve og vel, jobbe med andres fremgang og det å by på seg selv for å gi andre en dytt i rett retning - alt har handlet om å forberede meg til dette. Til å bli mamma. Til å kunne utslette seg selv fullstendig for å gi barna det beste.
Alt til sin tid, og selvsagt kun for en periode. For det er nok det dette handler om. En periode. Om en stund kan begge de to små løpe rundt her. De kan snakke og fortelle - både om hvor de har vondt og hva de tenker og føler. Det blir lettere å be andre om hjelp til å se etter dem noen timer. Det blir mulig å være voksne sammen igjen.
Om en stund vil vi nok se tilbake på denne perioden i livet med et visst romatisk syn og tenke på hvor tapre vi var. Men jeg må innrømme at innimellom kjennes det både en smule slitsomt og unødvendig å gi avkall på alt annet enn muligheten til å gi og gi og gi av seg selv.
Det kjennes dog som en liten trøst at det kun er for en periode, og at vi noe vis vil få igjen i dobbelt monn etterhvert ;o)
Jeg hadde aldri trodd at å bli tobarnsmamma ville gi meg tid til å nyte livet på samme måte som jeg gjorde før jeg ble mamma, men jeg må innrømme at jeg så for meg at barnevakt for en kveld eller to ville være mulig. At kino én gang på et halvår ikke ville være noe man kun drømte om. Eller at to timers kjøretur for å levere julekortene var eneste alenetid vi skulle få uten å sitte å vente på neste oppvåkning foran tv`n hjemme....
Alt til sin tid, sier man ofte litt halvhjertet uten å tenke over ordenes betydning. Alt til sin tid. Jeg tror at livet mitt akkurat nå handler mer enn noensinne om andre. At "oppkjøringen" jeg har hatt via det å alltid bry meg om andres ve og vel, jobbe med andres fremgang og det å by på seg selv for å gi andre en dytt i rett retning - alt har handlet om å forberede meg til dette. Til å bli mamma. Til å kunne utslette seg selv fullstendig for å gi barna det beste.
Alt til sin tid, og selvsagt kun for en periode. For det er nok det dette handler om. En periode. Om en stund kan begge de to små løpe rundt her. De kan snakke og fortelle - både om hvor de har vondt og hva de tenker og føler. Det blir lettere å be andre om hjelp til å se etter dem noen timer. Det blir mulig å være voksne sammen igjen.
Om en stund vil vi nok se tilbake på denne perioden i livet med et visst romatisk syn og tenke på hvor tapre vi var. Men jeg må innrømme at innimellom kjennes det både en smule slitsomt og unødvendig å gi avkall på alt annet enn muligheten til å gi og gi og gi av seg selv.
Det kjennes dog som en liten trøst at det kun er for en periode, og at vi noe vis vil få igjen i dobbelt monn etterhvert ;o)
Sunday, February 01, 2009
Dumme svensker, fordommer og gangsyn.
Det er rart hvordan det er med oss mennesker og fordommer. Uansett hvor åpne vi innbiller oss at vi er for nye og annerledes ting, så bærer vi like fullt med oss vårt helt egne sett fordommer som ligger og slumrer innerst i hjernebarken til de finner det for godt å dukke opp.
Jeg er (selvsagt) av dem som tror jeg klarer å gjemme fordommene mine godt ;) Og stort sett er jeg veldig åpen for nye mennesker fra utallige samfunnssjikt, land og kulturer. Jeg er temmelig lik potteplanten i så måte, og kan slå rot selv blant de mest ihuga særgruppene av mennesker - nettopp der ingen ville tru at Didi kunne bu.... (mange blir lurt av det de oppfatter som et litt arrogant ytre, faktisk - noe som både morer og overrasker meg)
Eller som sjefen min bemerket da jeg for noen år tilbake skulle tilbringe en sommeruke på Roskilde: "Jeg kan liksom ikke se deg for meg i telt midt i sørpa" *ler* Det var en strålende sommer det året, og jeg er faktisk temmelig lite snerpete når det kommer til fellesdasser, køståing og fulle folk ;) (Litt mer når det kommer til urin all over, men det er et helt annet blogginnlegg)
Sjefen min hintet nok mer til den mindre bekvemmelige stilen ved teltlivet, så som mindre skapplass og dårligere komfort, men hun visste lite om at jeg fra spede barnsben av har blitt oppdratt til å bli en aldri så liten skap-camper... For en "pengelens" storfamilie på 70-tallet var ofte teltlivet eneste alternativ når det kom til feriering. Og vi ungene syntes faktisk det var aldri så ørlite spennende å sove i et knøttetelt sammen, mens mor og far lå side om side i familieteltet like ved. Spennende røverhistorier om tre jenter i hver sin maurtue, tannpuss med musetilskuere og bading i tordenvær har siden vært en del av "familiekrønikeren" heime - sånne "kodakmoments" man mangler bilde av, men som ånder og lever i familiens felles bevissthet og dras frem i passende stunder.
Det gikk ikke mange årene i telt før mine foreldre fant et billig alternativ til ørten unger i ett telt. En sommerhytte med fire sponvegger, bølgeblikktak, bøttedo og tre køysenger var mitt sommerhjem i noen tiår. Stearinlys og parafinlamper som eneste lyskilde, og vanndunker man måtte gå milevis for å fylle for så å slepe opp et bratt berg til hytta. Joda, jeg har vært der - i det primitive livet. Dagens familiehytte er av litt bedre standard, med kompost-hyttedass (man slipper gleden ved å velte bøttedoen og stå hylende i en flom av ekskrementer...), strøm og skifertak. Men i forhold til andre hytteeiere er nok fremdeles mine foreldre opptatt av å holde en enkel standard. Dusj er noe man gjør utendørs bak et provisorisk forheng, og klesvasken samles opp og tas med hjem. Eller gjøres for hånd. Middag ordnes på grill eller propankomfyr - her skusler man ikke penger til lukseriøse hyttetilbehør, nei. Det enkle er ofte det beste ;)
Men, tilbake til fordommene... For øyeblikket vurderes nemlig medlemsskap her. Nå når vi har gått tilbake til min barndoms sommerrøtter, og investert i en campingdrøm på sørlandet, må vi definitivt vurdere om vi ikke også må tråle Freetex etter en passende gjenlevning fra 80-tallet. *ser drømmende for seg bleket krøllesveis og lugubre leopardmønstrete tights som passer grilldressjakken*
Men fordommene mine gjelder såvisst ikke bare nordmenn på ferie - charterturismen fortjener jo også ros og omtale her, men jeg vet ikke om jeg gidder å skrive så langt i kveld - det gjelder også utenlandske mennesker som forviller seg inn i vårt landstrakte land. Som sagt før så er jeg egentlig temmelig åpen for andre mennesker, men innimellom trår fordommene til for fullt. Julebordet på jobben min fikk meg inn i et sånt modus. Jeg ble nemlig sittende som borddame til en tilflyttet svenske. Jeg liker igrunnen godt å feriere i Sverige. Og jeg har lite å si om svensker generelt - med unntak av at de finnes i like mange sjatteringer som nordmenn når man beveger seg litt mellom by og land og langtbortivekkgjemtekroker ;D Vel, denne svensken fikk mine verste fordommer til å klemme seg frem i bevisstheten....
Jeg innrømmer så gjerne at jeg ikke er perfekt. Men jeg tror jeg har en viss evne til å rette ut de sosiale antennene mine i de riktige sammenhenger. Å sitte på julebord i et annet land, sammen med bare "innboere", og generalisere og kritisere innbyggernes mentalitet og holdninger.... Tja, kan man si at det er noe jeg ikke i min villeste fantasi ville funnet på å gjøre? Min bordkavaler - som mine fordommer fort plasserte i kategorien "enkel bygdetulling fra innerste gjørmehaug som inbiller seg at han har noen form for intellekt" - gjorde nettopp dette. Han begav seg ut på en lang tirade av "nordmenn lever bare på olja, har ingen industri og har ikke greie på økonomi" i ren Norges-misunnelse av beste lillebrorkarakter. I begynnelsen inntok jeg min ironisksarkastiske "jeg svarer for å provosere"-holdning, men etterhvert kjeda jeg meg så innmari at jeg bare nikket og smilte på passende steder og lot mannen kvekke fra seg. Og det gjorde han jo ikke før det var på tide for meg å dra hjem og amme... Ikke akkurat slik jeg hadde forestilt meg at min lenge etterlengtede frikveld skulle tilbringes, mer som en historie i "min verste date"-avdelingen, vil jeg tro. Mine fordommer har imidlertid banket kraftig på innsiden av skolten i ettertid og lurt på hvordan et oppegående menneske kan sitte i en slik setting og la fordommene spy ut over sin neste. Jeg mener: hva får et menneske til å flytte til Norge, søke jobb og bli værende her med holdninger om nordmenn som setter piggene ut hos de fleste?! Jeg tipper idioti. Mannen er rett og slett dum. Han går rundt i sin svenske påtatte selvopptatthet og tror vi bryr oss om at han ser på oss som mindre verdt enn hans blå-og gulstripete ræv. "Pass ni, nordbaggar - for her kommer jäg..." Egentlig har jeg for lengst plassert ham i en "høyrøstet og "spirituell" person som gjør mye av seg pga dårlig selvtillit"-gruppa mi. Det triste er at dette mennesket er ansatt for å lære opp våre håpefulle, for å gjøre dem preppa til et liv i dette landet, med de menneskene, som han egentlig ser litt nedlatende ned på.... Hadde jeg bestemt så hadde han nok måttet tatt seg et kurs i holdningsendring og norskhistorie, samt noen timer selvtillitsbygging, før jeg hadde sluppet ham inn dit han er nå.
Gjett om jeg gleder meg til å se hvem jeg skal samarbeide med når jeg er tilbake i jobb *ler*
Jeg liker på et vis å hengi meg til disse deilige fordommene mine - på samme vis som min kollega så tydeligvis ikke har noen sperrer for å gjøre det. De gir meg liksom en unnskyldning til å mene og synes noe om andre mennesker uten å måtte ta hensyn til at jeg faktisk kan ta feil. I hormonelle og/eller selvopptatte øyeblikk kan jeg ikke skjønne annet enn at jeg faktisk har alt vett, og det er en herlig følelse å velte seg i sin egen godhet og føle maktsusets brusing i årene. For jeg er tross alt bestvitende, gudommelig og best i alt, ikke sant? Mitt ord er lov og alle i grilldresser er nøyaktig slik mine fordommer forteller meg. Ikke alle campere er stolte eiere av grilldresser da, men det er jo en helt annen ting...
Og så lander jeg på jorden igjen og kan se litt humoristisk på min egen oppfatning av verden. Jeg rister litt i mine passelig grofaste, ompottingsklare, røtter - rister bort noen fordommer som har klistret seg på innsiden av gangsynet - og er klar til å møte verden slik den er igjen. Med rare mennesker i alle krinker og kroker. Og kulturforskjeller ikke bare mellom land og religioner, men også mellom landsmenn, familier og byer. Brillene er på plass på nesen igjen og jeg ser klarer enn jeg gjør uten.
Men matchende grilldress - det har jeg av humoristiske grunner - litt lyst å investere i *skrattler*
Jeg er (selvsagt) av dem som tror jeg klarer å gjemme fordommene mine godt ;) Og stort sett er jeg veldig åpen for nye mennesker fra utallige samfunnssjikt, land og kulturer. Jeg er temmelig lik potteplanten i så måte, og kan slå rot selv blant de mest ihuga særgruppene av mennesker - nettopp der ingen ville tru at Didi kunne bu.... (mange blir lurt av det de oppfatter som et litt arrogant ytre, faktisk - noe som både morer og overrasker meg)
Eller som sjefen min bemerket da jeg for noen år tilbake skulle tilbringe en sommeruke på Roskilde: "Jeg kan liksom ikke se deg for meg i telt midt i sørpa" *ler* Det var en strålende sommer det året, og jeg er faktisk temmelig lite snerpete når det kommer til fellesdasser, køståing og fulle folk ;) (Litt mer når det kommer til urin all over, men det er et helt annet blogginnlegg)
Sjefen min hintet nok mer til den mindre bekvemmelige stilen ved teltlivet, så som mindre skapplass og dårligere komfort, men hun visste lite om at jeg fra spede barnsben av har blitt oppdratt til å bli en aldri så liten skap-camper... For en "pengelens" storfamilie på 70-tallet var ofte teltlivet eneste alternativ når det kom til feriering. Og vi ungene syntes faktisk det var aldri så ørlite spennende å sove i et knøttetelt sammen, mens mor og far lå side om side i familieteltet like ved. Spennende røverhistorier om tre jenter i hver sin maurtue, tannpuss med musetilskuere og bading i tordenvær har siden vært en del av "familiekrønikeren" heime - sånne "kodakmoments" man mangler bilde av, men som ånder og lever i familiens felles bevissthet og dras frem i passende stunder.
Det gikk ikke mange årene i telt før mine foreldre fant et billig alternativ til ørten unger i ett telt. En sommerhytte med fire sponvegger, bølgeblikktak, bøttedo og tre køysenger var mitt sommerhjem i noen tiår. Stearinlys og parafinlamper som eneste lyskilde, og vanndunker man måtte gå milevis for å fylle for så å slepe opp et bratt berg til hytta. Joda, jeg har vært der - i det primitive livet. Dagens familiehytte er av litt bedre standard, med kompost-hyttedass (man slipper gleden ved å velte bøttedoen og stå hylende i en flom av ekskrementer...), strøm og skifertak. Men i forhold til andre hytteeiere er nok fremdeles mine foreldre opptatt av å holde en enkel standard. Dusj er noe man gjør utendørs bak et provisorisk forheng, og klesvasken samles opp og tas med hjem. Eller gjøres for hånd. Middag ordnes på grill eller propankomfyr - her skusler man ikke penger til lukseriøse hyttetilbehør, nei. Det enkle er ofte det beste ;)
Men, tilbake til fordommene... For øyeblikket vurderes nemlig medlemsskap her. Nå når vi har gått tilbake til min barndoms sommerrøtter, og investert i en campingdrøm på sørlandet, må vi definitivt vurdere om vi ikke også må tråle Freetex etter en passende gjenlevning fra 80-tallet. *ser drømmende for seg bleket krøllesveis og lugubre leopardmønstrete tights som passer grilldressjakken*
Men fordommene mine gjelder såvisst ikke bare nordmenn på ferie - charterturismen fortjener jo også ros og omtale her, men jeg vet ikke om jeg gidder å skrive så langt i kveld - det gjelder også utenlandske mennesker som forviller seg inn i vårt landstrakte land. Som sagt før så er jeg egentlig temmelig åpen for andre mennesker, men innimellom trår fordommene til for fullt. Julebordet på jobben min fikk meg inn i et sånt modus. Jeg ble nemlig sittende som borddame til en tilflyttet svenske. Jeg liker igrunnen godt å feriere i Sverige. Og jeg har lite å si om svensker generelt - med unntak av at de finnes i like mange sjatteringer som nordmenn når man beveger seg litt mellom by og land og langtbortivekkgjemtekroker ;D Vel, denne svensken fikk mine verste fordommer til å klemme seg frem i bevisstheten....
Jeg innrømmer så gjerne at jeg ikke er perfekt. Men jeg tror jeg har en viss evne til å rette ut de sosiale antennene mine i de riktige sammenhenger. Å sitte på julebord i et annet land, sammen med bare "innboere", og generalisere og kritisere innbyggernes mentalitet og holdninger.... Tja, kan man si at det er noe jeg ikke i min villeste fantasi ville funnet på å gjøre? Min bordkavaler - som mine fordommer fort plasserte i kategorien "enkel bygdetulling fra innerste gjørmehaug som inbiller seg at han har noen form for intellekt" - gjorde nettopp dette. Han begav seg ut på en lang tirade av "nordmenn lever bare på olja, har ingen industri og har ikke greie på økonomi" i ren Norges-misunnelse av beste lillebrorkarakter. I begynnelsen inntok jeg min ironisksarkastiske "jeg svarer for å provosere"-holdning, men etterhvert kjeda jeg meg så innmari at jeg bare nikket og smilte på passende steder og lot mannen kvekke fra seg. Og det gjorde han jo ikke før det var på tide for meg å dra hjem og amme... Ikke akkurat slik jeg hadde forestilt meg at min lenge etterlengtede frikveld skulle tilbringes, mer som en historie i "min verste date"-avdelingen, vil jeg tro. Mine fordommer har imidlertid banket kraftig på innsiden av skolten i ettertid og lurt på hvordan et oppegående menneske kan sitte i en slik setting og la fordommene spy ut over sin neste. Jeg mener: hva får et menneske til å flytte til Norge, søke jobb og bli værende her med holdninger om nordmenn som setter piggene ut hos de fleste?! Jeg tipper idioti. Mannen er rett og slett dum. Han går rundt i sin svenske påtatte selvopptatthet og tror vi bryr oss om at han ser på oss som mindre verdt enn hans blå-og gulstripete ræv. "Pass ni, nordbaggar - for her kommer jäg..." Egentlig har jeg for lengst plassert ham i en "høyrøstet og "spirituell" person som gjør mye av seg pga dårlig selvtillit"-gruppa mi. Det triste er at dette mennesket er ansatt for å lære opp våre håpefulle, for å gjøre dem preppa til et liv i dette landet, med de menneskene, som han egentlig ser litt nedlatende ned på.... Hadde jeg bestemt så hadde han nok måttet tatt seg et kurs i holdningsendring og norskhistorie, samt noen timer selvtillitsbygging, før jeg hadde sluppet ham inn dit han er nå.
Gjett om jeg gleder meg til å se hvem jeg skal samarbeide med når jeg er tilbake i jobb *ler*
Jeg liker på et vis å hengi meg til disse deilige fordommene mine - på samme vis som min kollega så tydeligvis ikke har noen sperrer for å gjøre det. De gir meg liksom en unnskyldning til å mene og synes noe om andre mennesker uten å måtte ta hensyn til at jeg faktisk kan ta feil. I hormonelle og/eller selvopptatte øyeblikk kan jeg ikke skjønne annet enn at jeg faktisk har alt vett, og det er en herlig følelse å velte seg i sin egen godhet og føle maktsusets brusing i årene. For jeg er tross alt bestvitende, gudommelig og best i alt, ikke sant? Mitt ord er lov og alle i grilldresser er nøyaktig slik mine fordommer forteller meg. Ikke alle campere er stolte eiere av grilldresser da, men det er jo en helt annen ting...
Og så lander jeg på jorden igjen og kan se litt humoristisk på min egen oppfatning av verden. Jeg rister litt i mine passelig grofaste, ompottingsklare, røtter - rister bort noen fordommer som har klistret seg på innsiden av gangsynet - og er klar til å møte verden slik den er igjen. Med rare mennesker i alle krinker og kroker. Og kulturforskjeller ikke bare mellom land og religioner, men også mellom landsmenn, familier og byer. Brillene er på plass på nesen igjen og jeg ser klarer enn jeg gjør uten.
Men matchende grilldress - det har jeg av humoristiske grunner - litt lyst å investere i *skrattler*
Subscribe to:
Posts (Atom)