Forsiktige skritt i riktig retning

Jeg har egentlig to temmelig normale barn. Iallefall i lys av forrige innlegg her. Men alle barn har jo som kjent sine ting, og mine er slett intet unntak. I tillegg til ymse helsemessige plager (se en ganske stor del av gamle innlegg *kremt*) så lider Poden av noe så uskyldig som sjenanse ;o) Det vil si - det kan virke uskyldig og som en "filleting" for alle oss andre, men for ham er det dødelig alvor!

Poden var egentlig en ganske så utadvendt og kontaktsøkende baby. Men noe skjedde da han begynte i barnehagen. Jeg skal ikke filosofere i om det skyldes overgang fra hjemmeværende til barnehagebarn, vår oppdragelsesmetoder eller det faktum at barnehagestart også sammenfalt med mors annen graviditet, men faktum er at noe skjedde omkring den tida han begynte i barnehagen. Eller kanskje det var nærere et halvt år etterpå. Han begynte iallefall plutselig å bli engstelig.

Fra å være en gutt som smilte og snakket til fremmede endret han seg til å bli en som gråt når han ble levert, gjemte seg når han ble tilsnakket og trengte laaang opptiningstid selv når vi var blant "kjente fremmede". "Det er bare midlertidig", trøstet vi oss med. Men så gikk det ett år. Og enda et halvt år. Og gutten gråt fremdeles når vi leverte ham i barnehagen. Noen dager snakker vi klamring, andre var det "bare" mye kosing, klemming og "sitte i fang til trygg voksen" som måtte til. Pedagogen i barnehagen fortalte - for et års tid siden - at han ikke tok ordet i samling med bare kjente barn (gruppa hans på ca 7-10 barn). Han ville aldeles vri seg av sjenanse hver gang han fikk noen form for fokus på seg, gjemte ansiktet og snakket helst med hånda i munnen og hviskestemme dersom han måtte si noe. Samtidig var han en unge som i stor grad ble oppfattet som et forbilde for de andre ute og i lek. Han var fantasifull, inkluderende og flink fysisk.

"Han er lik meg", så far bastant og så bekymret på sin sønn. "Han likner nok dessverre litt på meg også", tenkte mor stillferdig og husket med gru hvor forferdelig det var å få fokus på seg selv som barn. Minner fulle av rødming og følelse av forlatthet fylte begge foreldrene og gjorde oss bekymret for fremtiden.

Men barnehagen jobbet iherdig og målrettet. Og vi som foreldre valgte å jobbe med trygghet og gi rom for sjenansen og behovet for å være liten og redd. Og da dagen for feiring av bursdagen i år kom, så hadde han sittet på "bursdagsstolen" helt alene uten ett trygt fang! Og da dagen for samtale kom fortalte pedagogen at "nå tar han ordet i samling - selv om det ofte er med hånda foran munnen". Mor smilte betrygget og glad for barnehagens gode jobbing.

I dag var dagen kommet for sommeravslutning i barnehagen. Grilling med underholdning. Mor hadde fremdeles desembers "luciafrokost" friskt i minne, og var forberedt på Podens innvendinger mot dagens underholdende innslag. "Jeg vil ikke", hvisket Poden med sammenbitte tenner. "Mor hadde blitt sååå stolt av deg hvis du hadde våget å stå der sammen med de andre", prøvde jeg meg. "Du trenger ikke synge, bare stå der med de andre så jeg kan ta bilde..." Lillebror strente frem og var klar som et påskeegg - glad i å være i fokus som han er. Poden nølte. "Far setter seg på gresset der nede så kan du gå til ham hvis du kjenner at du ikke vil mer...?" Mor gjorde et siste forsøk på å motivere Poden. "Javel...", sa han nølende. Og frem på "podiet" lusket han stille.

Side og side stod Lillebror og Poden, hånd i hånd. Stiv som en stokk først. Så gradvis litt lettere i kroppen. Noen nølende blikk mot faren, et forsiktig smil. Og så løsnet det! Jammen sang han ikke en strofe også!! Og der var ham med på regla - med bevegelser og ord!! Mor svelget unna tårene og fotograferte som besatt. "Min er så sjenert", så en annen mor der de stod vaglet bakerst med hvert sitt fotoapperat. "Min også", hvisket Podens mor og forsøkte å finne stemmen igjen, rørt som hun var. Poden sendte henne et strålende smil og var som en liten sol i ansiktet.

"Jeg var såååå stolt av deg i dag", sa mor ved leggetid. "Du var så flink som våget å stå der med de andre selv om du først ikke ville! Jeg var superstolt! Jeg ble veldig glad inni meg og hadde nesten lyst til å gråte for jeg ble så glad." Poden vrei seg i fanget men smilte litt. "Var du ikke stolt selv? Syns du ikke at du var litt tøff som våget det likevel?" "Jo", sier Poden,"men bare litt tøff. Bare litt tøff, for jeg sang bare bittelitt." Mor kjenner hjertet synke litt. Han forstår faktisk at sjenansen hindrer ham, at det er noe som begrenser ham.

Men likevel... I dag gikk han et STORT skritt i rett retning. Han tok et famlende skritt ut i noe som var farlig, vanskelig og skremmende - og vant! Han vant selvaktelse. Han vant følelsen av å mestre. Han lærte noe viktig. Og jeg tror han forstod at det var stort, ikke bare for ham selv.

Mor er ennå rørt til tårer av opplevelsen!

Skapliv

Jeg er et skapmenneske. Jeg trivst veldig godt inne i skapene mine. Det vil altså si at jeg lever deler av livet mitt i skjul for andre. Ja, ikke bokstavelig da, men jeg driver med ting jeg ikke forteller til alle ;o)

Nå for tiden lever jeg litt mye i skapet. Jeg holder nemlig på med noe som jeg har drømt om å gjøre i evigheter. Samtidig er jeg litt forsiktig med å fortelle om det til noen. Det er liksom en så stor drøm for meg at den virker uoppnåelig. Så jeg klarer ikke helt å snakke om det. Å si det høyt blir på et vis som å jinxe det - sier jeg det vil det ikke gå i oppfyllelse... *kikker seg skeptisk omkring* Jeg har ikke det minste snev av tvangstanker jeg, nei *ler*
Ikke engang min mann er involvert i denne....tastingen min. Kanskje, kanskje blir det mulighet til å lese det jeg driver med en gang - og da forhåpentligvis i innbundet form ;o)

En annen ting jeg driver å "skaper" meg med for tiden er denne. *flau* "Hvis jeg ble gravid nå...." Jadda... Men det er morsomt å tenke på da. Iallefall siden vi har snakket om at dersom vi skulle ha en nr tre, så vil vi ikke at aldersforskjellen skal være så mye mer enn tre år. Minstemann blir to denne mnd... Så jeg leker meg litt. Koser meg med tanken. Og ler litt av meg selv *s* men jeg tør ikke fortelle hva jeg driver med til noen altså *paranoid* Det er jo tross alt ikke på ordentlig *s*

I tillegg er jeg en skap-husmor. Jeg er ikke kjent som noe særlig husmoremne i utgangspunktet. Jeg er et rotehue! Men jeg liker å ha det fint og reint rundt meg, selv om jeg ikke prioriterer det nå når jeg har mer enn nok med unger og jobb. Men, iallefall, så har jeg lekt husmor i det siste. Jeg fikk nemlig oppskrift på knekkebrød av en kollega, og nå spiser jeg stort sett ikke annet på jobb! De er knallgode! Og, selv om det høres avansert ut å lage egne knekkebrød, de er svært, svært lettlagde.

Ikke minst er jeg en skap-godtespiser! Jeg sniker meg rundt i huset og trykker innpå en sjokoladebit så fort jeg tror ingen ser meg. Dette har resultert i et par altfor mange kg rundt hofter og stump, og jeg leker med tanken på å bli en skaptrimmer utover våren.... ;p

Nå ser jeg klokka nærmer seg tida da jeg skal leke skap-gammel og ta meg en lur i gyngestolen mens mitt minste lille krapyl sovner søtt i senga si...!

One down, one to go...

Da vinterferien opprant i denne landsdelen, med skolefri og mindre å gjøre, så tok livet plutselig en ny og enklere vending i dette huset. I en ganske lang tid i forveien hadde nemlig "hu mor" begynt med forberedelser til å få storebror på potta. Bare det å få ham til fysisk å sitte på do var en kamp. Doen er nemlig en temmelig nifs og ufyselig ting når man bare er to og et halvt år, og en liten meter høy. Så her måtte overtalelsesevnene virkelig tas i bruk. Med et fint "krysseskjema" og en passelig fin belønning fikk mamsen overtalt ham til prøvesitting - i første omgang uten å stille krav til resultat. Og jammen fikk vi ikke fylt ut skjemaet i løpet av en liten langhelg! Gutten er lettlurt! ;D

Så var første steg tatt. Neste steg var å kreve litt resultat: et kryss for sitting, to for tissing! Og nytt pusslespill ble stilt opp på baderomsmøblet som forlokkende belønning. Vips! Der var det også utfylt. Og nå fikk mannen blod på tann. Han innså at fruen i huset faktisk ikke var på ville veier og at bleieslutt faktisk kunne være innenfor rekkevidde. Nå ble det lovet belønning for do-bæsjing. Imidlertid kom vinterferien først, og mamma gjorde ord til handling og lot bleia fare under gutteprotester og pappanøling.

Å slutte med bleier er en stor ting i et gutteliv. Det er ikke det minste rart at småen standhaftig felte noen tårer og bad om å få bleia på igjen. Men mor var enda mer standhaftig (sjokk, sjokk) og mente at et par dager med uhell måtte tåles før man gjorde retrett og evt innså at gutten ikke var klar. Som sagt så gjort. Og tissing ble det. På gulv. På nyvaska gulv. På gulv midt inne på butikken....

På en liten uke var gutten tørr. Og her snakker vi virkelig tørr!! Ikke en skvett i nattbleia, og ytterst få uhell på dagtid. Et halvår med enkelte uhell må man nesten regne med, så tissing i utedressen og noen uhell her hjemme kaller jeg nesten ikke u-tørrhet, må jeg innrømme. Han har klart seg kjempebra og er egentlig helt superduper, lille gutten min! *stolt*

Det skal være usagt om det er mors tro på sin flinke gutt eller fars ros og store belønningsrate (belønning for resultat, for å si i fra, for å være helt tørr...) som gjorde utslaget (sannsynligvis er det vel kombinasjonen), men gutten er helt fantastisk! Tilsammen tre uhell har han hatt i barnehagen på tilsammen fem barnehagedager, og nå er han altså også helt tørr på nettene! Og i barnehagen har de fjernet bleia også når han er ute. Jeg er så innmari stolt av lillegutten, og sier det til ham hele tiden *ler* Ikke i min villeste fantasi hadde jeg trodd det skulle gå så lett.

Så nå har vi bare én bleiegutt igjen. Deilig! Mindre penger i bleier, mindre styr med bleieskift og kos med shopping av ørsmå guttetruser, hehehe!

Er det rart at vi har begynt å sette minstemann på potta litt?! ;o)

Barneverden

I det siste har jeg hatt flere samtaler rundt det å være barn i dag. I lys av både å være småbarnsmamma og jobbe med andres barn er selvsagt oppvekstvilkår og barns opplevelser av verden noe som interesserer meg. Og selv om jeg begynner å bli "gammel" på jorden, så husker jeg jo enda hvordan det var å være barn selv - jeg tror ikke den rosarøde mimreskyen har omtåket det helt enda....

Den første samtalen var innom temaet barns fritid i dag. Det er ikke til å fornekte at barn i dag - i motsetning til i min barndom - har en mye større del av sin barndom bundet opp i organiserte arenaer. Barnehage/skole, SFO og idrett, korps eller svømming. Alt handler om å organisere dem i lek eller aktivitet. Og når barna først er hjemme så har de samme behov som foreldrene for å "koble ut" - og ender foran tv, datamaskin eller spillkonsoll. For sannheten er at det i utrolig mye mindre grad enn før er barn ute og leker i gata. Det hører til sjeldenhetene at barna er ute og leker "Cowboy og Indianer", gjemmelek eller "lite vink". Er de ute så er det sommer, og gjerne voksne mennesker i nærheten som de kan søke til når de ikke klarer å igangsette leken på egen hånd. Her i nabolaget er vel "ring-på-spring" den mest utbredte leken til tider...

Hvor ble det av barns behov for å leke? Har vi institusjonert dem så mye at de har mistet barns særpreg og blitt små voksne? Er barn så stresset av "tidsklemma" de sitter fast i sammen med foreldrene at de ikke orker å leke lenger? Er vi blitt så "amerikanisert" at frykten for alt det "farlige" gjør at vi holder barna inne i ren overbeskyttelse?! *gruble*

Det er nå iallefall en spennende problemstilling og litt morsomt å tenke over, syns jeg.

Den andre spennende samtalen jeg hadde dreide seg om barnas "arbeidsmiljø". Vi voksne er svært beskyttet av lovverket når det kommer til miljøet vi oppholder oss i og skal fungere best mulig i. Jeg er ikke alltid sikker på at barna er beskyttet like godt. Joda, det finnes lover om hvordan sklia skal stå i vinkel ifht solens gang over himlen, hvilke sikkerhetsinnretninger man MÅ ha for å ha en "disse" (huske) stående på et offentlig sted, og hvor mange barn som er tillat på et visst inneareal. Men barn i barnehage oppholder seg samtidig på den samfunnsarena hvor man er utsatt for mest støy. Barnahageansatte går bygg- og anleggsarbeidere en høy gang når det kommer til hørselsskader. Ingen andre er faktisk så utsatt for støy som disse. Og her overleverere vi med største selvfølge barna våre i inntil 9 timer daglig...

En annen ting jeg ofte kjenner en viss oppgitthet over er denne trenden til å bygge størst mulig når det kommer til "oppbevaringssteder" for barn. De små bygdeskolene med 20-40 elever er i ferd med å dø helt ut. Skolene skal romme 500-700 elever, minst, men samtidig ha "smågrupper med stor voksentetthet" i tillegg. Hvor mange av oss voksne jobber på steder med over 500 ansatte?! Og hvor mange av dem som jobber i så store bedrifter har full oversikt over de ulike avdelingene, vet hvem man til enhver tid skal henvende seg til og kjenner flere enn dem man jobber tettest med? Hvordan ville det ha kjentes ut for en litt usikker voksen å måtte spise lunsj i en kantine hvor 500 andre hadde lunsj samtidig, det var bare bordplass til 300, og de ansatte man kunne spørre om hjelp om man lurte på noe var i underkant av 10 stk? Til sammenlikning skal mange små 6-7 åringer klare å ha oversikt i en skolegård med 400-500 andre elever, 10 voksne vakter og en 10-12 lekeapperater (om man er heldig). Skjønner dere hva som gjør meg opprørt? Hvis man da legger til litt vansker med å orientere seg i store menneskemengder, et par doser problemer med å lese sosiale situasjoner og fem teskjeer sosial angst, så har man eksemplet på hvordan 5-7% av norske skolebarn opplever et matfriminutt 5 dager i uka....

Og nå trakk jeg bare frem skolen. Barnehager med plass til 500-700 barn gir meg enda mer gåsehud på kroppen. Små barn som er vant til å forholde seg til mor, far og et par søsken (samt kanskje et steforelder og noen halvsøsken) skal plutselig orientere seg i en barnehage på flere hundre kvadrat (joda, man har fremdeles små avdelinger, men man har også et større uteareal, større samlingsarenaer og ofte "åpne avdelinger") og få oversikt under felles "utetid" hvor barn kreler overalt. Hadde jeg vært to år, og måttet vinke farvel til pappa når han forlot meg under sånne forhold, hadde jeg sannsynligvis fått varige mén... Ja, hvis man er så heldig å kunne vente til man er to år før man begynner i barnehagen da - de minste i "vår" barnehage var ikke mer enn 6 mnd da de begynte der....

Og nå har jeg bare vært innom størrelse og folketetthet. Når det kommer til barnehager er det heldigvis mye nybygg overalt i landet. Det er en langt tristere historie når det kommer til skolebygg. Dette er dessverre ikke en sjeldenhet i dagens skolehverdag. For små rom, for dårlig vedlikehold og "arbeidsforhold" som for lenge siden ville fått fagforeningene til å troppe opp med bannere på enhver norsk arbeidsplass - det er det vi godtar for ungene våre. "Har de tak over hodet og kladdebøker? Jatakk, vi tar den skolen!" Økonomiske fremgangstider i lang tid har ikke akkurat hatt noen ringvirkning til barna, om man skal se på det fra denne vinklingen. Nedslitthet både på skoler, idrettshaller, svømmehaller og lekeplasser - det er det vi gir den oppvoksende generasjon. Jeg skjemmes ikke bare litt med tanken!

Da jeg var barn var verden ganske lys og fin. Det verste med barneskolen min, ved siden av dårlig klassemiljø, var at doene hadde båser som ikke var tette oppe og nede. Det var fint dersom man låste seg inne, ikke fullt så hyggelig når eldre elever lå på toppen og tittet på en når en tisset... Utemiljøet var en asfaltert skolegård og et par lekeapperater som vaktmesteren hadde det daglige tilsynet med. Vi var iallefall så få elever på skolen at alle fikk spilt fotball/håndball hver dag, og det ikke var kø til porten for å skli på skolens ene rutsjebane. Joda, det var færre voksne ute, og de var ikke like drillet i mobbing, men elevmassen av så liten av "de slemme" var temmelig synlige. Man visste hvem man skulle holde seg unna. På en skole med over 500 elever, 3-4 paraleller og 70-100 ansatte er det nok kanskje ikke like godt å ha oversikten....?

Jeg hadde på ingen måte noen idyllisk, rosenrød barndom. Det var skjær i sjøen og haier i vannet da også. Men vi lekte mye med barna i gata. Og vi hadde andre mestringsarenaer enn barn har i dag - arenaer hvor det ikke ble stilt samme krav til mestring som det blir til dagens barn. Annet enn mestring av sosiale lekeregler. Man måtte ikke prestere så masse. Sånn sett tror jeg at vi hadde en enklere barndom enn mange barn har i dag.

Heldigvis er jeg et homo ludo (ifølge min kollega) - et lekende menneske. Og jeg har funnet meg en minst like barnslig lekende mann. Forhåpentligvis klarer vi å overføre gleden ved lek og sosialt samvær, uten struktur, også til vår oppvoksende generasjon. Så får vi legge til en dose "kjempe på barrikadene" i diverse foreldregrupper, så kan kanskje våre barn slippe unna de verste "arbeidsmiljøene" i barneverden...? *håpe*