Noen ganger syns jeg det er utrolig vanskelig å finne en mening med ting som skjer. Man sier at ting alltid skjer med en hensikt, og jeg er også blant dem som vanligvis tenker at det er en grunn til at ting blir som de blir - en årsak som man sjelden ser før man kan se livet sitt i et tilbakeblikk. Men nå om dagen kjenner jeg at min oppfatning av alle tings årsaker har fått en liten, men dog alvorlig, knekk.

Etter min tid med litt slit for å få Didibert på plass i magen, så har jeg knyttet nære og uvurderlige bånd med andre mennesker som befant eller befinner seg i samme situasjon. For min del er det en del av årsaksforklaringen på hvorfor Didibert tok tid på å finne oss - det var rett og slett meningen at jeg skulle møte endel mennesker først (i tillegg til å få utforsket min egen tålmodighet som i utgangspunktet ikke alltid er av de lengste...). Noen av disse kvinnene (for det er i hovedsak dem jeg har knyttet meg til) kunne jeg ønsket gull og grønne skoger for, og aller mest ønsker jeg at de får oppleve samme glede som meg ved å et lite knøtt inn i livene sine.

Dessverre virker det som om ønsker ikke alltid kommer frem til den som sitter og oppfyller dem, og den ene av mine gode venninner hadde nok en nedtur denne uka *trist*

Så hva gjør man når noen nok en gang opplever en nedtuir. Hvordan skal man få ord til å strekke til? Hvordan finne en forklaringsmodell som overhodet kan få det til å virke meningsfullt at noen ikke skal få drømmene sine oppfylt? Det eneste jeg kan komme på som kan gi noe godt til den det gjelder er å klemme, klemme, klemme...

To av disse barnløse venninnene mine er midt oppi noe en kan kalle en personlig utvikling om dagen. De driver å utforsker sider ved seg selv og forsøker å få "ryddet unna" gammelt gruff. At det er en prosess som kan føre dem nærmere en selvrealisering, en oppfyllelse av seg selv som person og de oppgaver en er satt til her på jorden - det tror jeg på. Men at det skal være årsaken til at de ikke kommer noe nærmere ønsket om å holde armene rundt et nyfødt lite knøtt *rister oppgitt på hodet* For hva gjør vel UFB med et menneske? Hvilke byrder og sorger legger da ikke det til skuldre som allerede er tynget av oppsamlet grums?

Hvis det var noe jeg kunne endret på, noe jeg kunne gjort, noen jeg kunne bedt om hjelp, så ville jeg gjort det. Bedt for så mange. Ønsket for dem og gitt dem det de trenger for å lykkes med denne trasige oppgaven de holder på med. Men, det eneste jeg faktisk kan gjøre er å være en taus tilhører på sidelinjen, en som kjenner så godt denne sorgen deres og som ønsker av hele hjertet for dem....

Pokker ta dustete barnløshet!!!

En jungel av formeninger....

Å være forelder handler i stor grad om å lære seg å stake ut kursen i et virvar av ulike meninger, oppfatninger og motstridende oppdragermetoder. Da jeg var baby stappet man i oss mat fra 3 månedersalderen, røykte som svamper, lot oss gråte oss hese og røde, og festet barn i bilseter kun for bekvemmeligheten (var jo tross alt greit å vite hvor vi var hen mens de kjørte...).Vi ryster på hodene over slik galskap og undrer oss grønne på hvorfor så mange 70-tallsmodeller faktisk opplevde voksenalderen... Og mange av oss ble jo ikke så verst heller *ler*

Metodene nå er jo - heldigvis - ganske i den andre skalaen av oppdragerpendelen. Røyking er fullstendig ut. Mat skal ikke introduseres før etter babyen er 6 måneder - og gud nåde den som er så frembusen at den gir det stakkars barnet grøt før den tid! *hytter med neven* I bilen skal alt være tipp topp, og barn skal være fastspente til de når konfirmasjonsalderen - selv om enkelte kjediser tror at barna deres er fritatt disse sikkerhetsreglene... Og gråte - nei, det skal de overhodet ikke før de er 3 mnd gamle, men etter det.....da kan de godt hyle i fem minutter om gangen...

I tillegg skal man ivareta barns individualitet, bevare forskjellene og "gjøre alt med måte".

Forvirra?! Godt, da begynner du å forstå hvor enkelt det hadde vært om babyer hadde kommet med bruksanvisning *ler*

Her i huset er det Den Store Legge-Diskusjonen som er tema om dagen. Hvordan skal leggingen foretas? Skal vi ta ham opp når han gråter? Hvor lenge skal han gråte? Skal vi gå ut av rommet, være i rommet, ha lyset av eller på, og skal han overhode ha lov til å kose før han sovner?!??! Som dere skjønner er ikke dette en enkel affære. Didimannen er ikke den letteste å veilede i denne jungelen av gode råd. Jeg blir veldig styrt av min egen morsfølelse og vil aller helst kosemose lille klumpen i søvn, og hater den såre gråten og synet av de små veiftende hendene over sprinkel-kanten. I tillegg skal vi da altså ta i mot velmenende råd fra helsestasjon, venner, familie, internett, forskere, bøker....

Jeg kan være med på at å la en baby gråte i noen minutter ikke akkurat er usunt. Jeg kan til og med gå med på at de fort vil lære seg når det nytter å gråte og når det er nyttesløst. Det jeg ikke kan forstå er hvorfor instinktet mitt skriker "ta ham opp, noe er galt" når det tydeligvis strider mot den "sunne fornuften" og de "riktige" idealer.... Hvordan kan det "alle" mener kjennes så galt ut når det gjelder mitt eget barn? Er jeg en dårlig mor som har så innmari lyst til å gjøre det jeg føler er riktig for min lille gutt?

Nå har vi hatt snart en uke med et barn som hyler hver gang han er trøtt. Han nekter å sove, vrir seg som en orm når han kjenner at han er trøtt og vil kun sovne dersom han får ligge inntil mammas hud. Det er selvsagt uutholdelig - i lengden. Men....klokka halv fire om natta - når man er ør av søvn og knapt nok klarer å finne babyen i halvsøvne, og i enda mindre grad husker hvilken side man ammet på sist - da er det en enkel løsning å velge fremfor en halvtimes gråting og febrilsk veifting med sinte små hender. Et mammahjertet klarer ikke de helt store utfordringene der og da, må jeg innrømme....

Så har vi pappaen da. Han syns det er et styr å trøste poden. Aller helst ville han hatt et barn med like mange knapper som fjernkontrollen, og iallefall et barn utstyrt med en av-knapp. Så når mamma er utenfor rekkevidde gråter poden seg i søvn. Når så mamma er hjemme igjen og poden våkner for en melkeskvett, er han overlykkelig, klamrende og ekstremt kontaktsøkende. Og når pappa kommer inn i rommet og skal legge poden - da hyler han før mamma har rukket å rømme huset *flirer*

Så hva blir løsningen? Joda - mamma prøver pappas løsning og pappa prøver mammas løsning. Dette gjøres i håp om at vi kan møtes på halvveien - selv de lærde strides jo om hvilken metode som er mest effektiv.

Så.....Pappa legger poden, og tar seg tid til å ta ham opp noen ganger når han har grått littegrann. Hva skjer? Joda, småen sovner på halve tiden av det han vanligvis gjør og pappa er i ekstase fordi han for en gangs skyld slipper 3 kvarter med gråting! :oD

Mamma legger poden. Hva skjer? Joda hun tåler 5 minutt med gråting og poden roer seg. Hun tåler nye 5 minutt med gråting før hun trøster og roer ned. Det hele mens instinktet bekjempes og magefølelsen ber om at hun løfter poden opp. Da halvtimen har gått kommer pappa ned for å overta - akkurat når poden var i ferd med å sovne. Etter to minutt kommer pappa løpende ut igjen med omgangssjuka trykkende i tarmen, og arenaen er nok en gang mammas alene. Mamma lister seg inn, ser seg om i tilfelle noen skulle se hva hun finner på, før hun gir etter for hjertet og tar poden opp. RAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAP!!! *slår seg selv hardt i hodet* Mamma lurer bekjemmet på hvorfor i all verden hun ikke tok ham opp før - det var da stjerneklart at det bare var en rap som skulle opp?!??!

Poden sovner lykkelig, med litt mindre trykk i magen....

Om å bruke av andres tid

Nok en gang har jeg blitt sittende å vente på at et annet menneske skal innfinne seg til avtalt tid. Man legger planer, bruker tid på å få koordinert sovetider, mating og bleieskift slik at det ikke kolliderer med avtalte tider, og hva skjer?! Joda...vedkommende dukker ikke opp!

Jeg har alltid hatet når folk ikke klarer å holde fastsatte tider - og nå snakker vi ikke om de fem-ti minuttene for sent som vi alle kan komme, men om halvtimer her og timer der... Det er ingenting som er så irriterende som å stå oppstilt på et gatehjørne og vente, vente og vente på noen som ikke klarte å komme seg ut av huset da de skulle, glemte å ta trafikken i betraktning eller måtte bruke mer tid på å bestemme klesdrakt. Jeg kommer fra et hjem hvor stort sett alle drev den slags "i-siste-liten"-aktiviteter, og ingen aner hvor flaut det var å stadig være de som kom sist til alle mulige slags anledninger. Hvor surt det var at søsteren min kom for seint i kirka da jeg skulle gifte meg, og hele familien hennes fikk se meg før brudgommen. Eller hvor vanskelig det var å forklare at jeg kom for seint selv fordi den som skulle kjøre meg ikke gadd dusje før to minutter etter at jeg skulle vært der...

Det er en ting å glemme seg. Det er en ting å komme noen minutter for seint. Men i våre dager - hvor mobiltelefon er allemanseie - bør det å kunne gi beskjed være en høflighetsgest som var godt innarbeidet hos alle. Selv er jeg svært påpasselig med å gi beskjed når jeg er sein, selv om det bare er noen minutter (selv om jeg jo heller ikke er perfekt på dette området så skjer det sjelden at jeg glemmer avtaler). Minutter kan være lange som år når man står i nordavind og fryser.

De mest irriterende avtalebryterne er dem som ikke gidder ringe selv om de er over halvtimen for seine. De som istedet sender en sms med "uops, jeg glemte meg! Kan vi ta det en annen dag?" Nei, vi kan faktisk ikke det! Det var i dag jeg stod klar med ungen på armen, ferdig utsovet og kledd. Det var i dag jeg ikke hadde andre planer enn den vi la, og som jeg nå må fylle med "reserveplaner" så ikke ungen skal kjede seg ihjel her hjemme. Det er denne dagen som er ødelagt av menneskers manglende respekt for andres tid. *knurr*

Så...tenk litt på det før dere misbruker andres tid med å ikke gidde å møte!!

Fornøyd!

*sukk* Endelig husket jeg innloggingsnavn og passord! *rødme*

En rar ting har skjedd med meg etter at Didibert kom til verden. I alle år har jeg sagt at jeg vil ha en stoooor familie med en gjeng unger som kravler og vaser rundt i hele huset. Og selv etter at Didibert kom så har jeg kjent på lysten til å gå gravid igjen, og jeg har lyst å føde flere ganger! (Sitat fra fødestuen; "dette kan jeg godt gjøre flere ganger!")

Men nå har det snart gått et halvt år. Lille Didibert har begynt å bli et helt lite menneske med sin helt egen lille personlighet. Jeg elsker ham til døde (som jeg sa til ham i dag; jeg skal nusse og kose på deg helt til du blir 18, minst! *ler*) og er så inderlig glad for at vi til slutt fikk ham! Samtidig skjer det noe rart i meg. For, hvor inderlig lyst jeg egentlig har på flere barn, så slår det meg at dersom Didibert er den eneste som kommer vår vei så er jeg faktisk fornøyd med det!! :oD

På et rart vis er det en god erkjennelse. Det finnes så mange jeg unner mer enn meg selv å oppleve den lykken vi har fått i huset. Og for dem som har gått gjennom en prøvetid som varer og rekker, og vet sorgene som følger med det å ikke "lykkes", så vet de også hvilken uendelig stor gave det er å endelig oppleve å gå gravid. Og enda større gave å få babyen ut, selvsagt. Jeg kan vel ikke påstå at man akkurat smiler seg gjennom fødselen, men jeg tør påstå at jeg sjelden hører exsslitere klage over det de har vært gjennom for å nå målet.

Så...da er jeg altså her. Her hvor jeg kan si meg fornøyd og lykkelig dersom skjebnen ikke vil gi oss flere små enn Didibert. Jeg har tross alt en! :oD En fantastisk liten en! Og jeg unner så mange å få sin egen, søte, lille klump at jeg gledelig venter lenge - til og med til det er for sent for vår del *s*

*sender storken villig videre*