Den efedrinen som turnuslegen på legesenteret vårt skreiv ut til Tassen på mandag kunne vi klart oss godt uten altså! Etter den omgangen spying på tirsdagskveld fant jeg ut at èn av tusen (eller noe sånt) reagerer på efedrin med å spy. Med mine odds her i livet når det kommer til helse (jmf polyppdritt og tannbyller i rotfylte tenner bl.a.) så burde det vel ikke komme som en bombe at min sønn er èn av disse sjeldne tilfellene.... *dramaqueen*
Forøvrig er det sykt lite kjekt å sitte med en likbleik baby, som har spydd seg tom og bare gulper magasyre, på fanget ;o(
Neste punkt tassens sykehistorie: legetime i morgen med begynnende utredning/registrering med tanke på en astmadiagnose...
Thursday, August 28, 2008
Tuesday, August 26, 2008
4 mnd og innbarka KOLS-pasient
Jada. Tassen ble smittet av Podens forkjølelse, og det kom vel ikke som noen bombe. Det som er litt mer bekymringsverdig er at han i en alder av kun 4 mnd hoster som en mangeårig røyker. Han hoster, hoster igjen, brekker seg, hoster enda mer, og spyr så slimstråla står.... :( Og mamma løper ned legekontoret med både Tass og Pode og forsøker å få dem til å forstå at selv om de er i super form og fornøyde som få på dagtid, så gjør tre ukers forkjølelseshoste noe med både deres nattesøvn og mor og fars mentale og søvnløse helse....
Høsten i fjor står som et rent mareritt og litt for friskt i minne. Selv om Poden nå er på medisiner mot astma, så begynner denne augustmåneden å minne litt for mye om fjorårets mareritt av en sammenhengende sykdomsperiode... Det er jammen ikke lett å la være å ha en irritabel tone mot hverandre når man ikke har sovet sammenhengende mer enn et par netter den siste måneden, og hverdagen er et evig jag etter en gyllen mulighet til å legge hodet på puta et stakket øyeblikk.
Heldigvis har barna og jeg en fantastisk fastlege som følger med i timen. I og med at Poden endelig fikk konstantert det både hun og jeg mistenkte, så er hun svært på hugget når det gjelder minstemann også. Nå prøves det ut med "ufarlige" slimløsende duppeditter før hun eventuelt vil igang med ventolin også til familiens yngste. Jeg må si at jeg er temmelig glad for å slippe å krangle meg til en diagnose dersom det viser seg at også han har arvet de elendige lungene mine ;)
Ellers er min lille tass på 4 mnd en liten luring som smiler med ørene og fjerter som en voksen mann ;D (spesielt nå når han har spart bæsj i en liten uke...) Han elsker å bli sunget for, smiler til storebror og elsker å ligge i babygymmen eller ved siden av meg på gulvet. En kjernekar, altså - når bare kolikken gav seg ;)
Høsten i fjor står som et rent mareritt og litt for friskt i minne. Selv om Poden nå er på medisiner mot astma, så begynner denne augustmåneden å minne litt for mye om fjorårets mareritt av en sammenhengende sykdomsperiode... Det er jammen ikke lett å la være å ha en irritabel tone mot hverandre når man ikke har sovet sammenhengende mer enn et par netter den siste måneden, og hverdagen er et evig jag etter en gyllen mulighet til å legge hodet på puta et stakket øyeblikk.
Heldigvis har barna og jeg en fantastisk fastlege som følger med i timen. I og med at Poden endelig fikk konstantert det både hun og jeg mistenkte, så er hun svært på hugget når det gjelder minstemann også. Nå prøves det ut med "ufarlige" slimløsende duppeditter før hun eventuelt vil igang med ventolin også til familiens yngste. Jeg må si at jeg er temmelig glad for å slippe å krangle meg til en diagnose dersom det viser seg at også han har arvet de elendige lungene mine ;)
Ellers er min lille tass på 4 mnd en liten luring som smiler med ørene og fjerter som en voksen mann ;D (spesielt nå når han har spart bæsj i en liten uke...) Han elsker å bli sunget for, smiler til storebror og elsker å ligge i babygymmen eller ved siden av meg på gulvet. En kjernekar, altså - når bare kolikken gav seg ;)
Thursday, August 21, 2008
....står som frakoblet....
ewDet er mange ting i livet som står på hold når man lever livet sitt helt og holdent for andres del. Og det gjør man i stor grad som småbarnsforeldre. I lang, lang tid har jeg ikke hatt overskudd/mulighet/tid/krefter (stryk det som ikke passer) til å verken blogge, chatte eller leve forumlivet så hyppig som jeg ønsket - for ikke å snakke om å lese andres blogger o.l. Msn- venner er svæææært underprioritert og det eneste jeg somregel rekker av nettliv til tider er litt modding pået forum, bittelitt blogging og en "hasterunde" på visse blogger og forum. Og så VG da.
Først hadde vi en tid hvor jeg var supertrøtt pga svangerskap og syk gutt. Så kom en tid hvor jeg gikk inn i den inadvente delen av savangerskapet og omtrent skydde all sosial omgang både pr nett og IRL. Så fødte jeg en liten tass som viste seg å ha kolikk og av den grunn knapt sov på dagtid de første 10-12 ukene. Og så, når ting begynte å bedre seg og jeg tenkte at nå - NÅ - går ting bedre.... Joda - da kom Poden hjem fra barnehagen med sin første forkjølelse etter sommeren. Det er nå to uker siden. Status er som følger: vi har sovet to greie netter de siste to uker. Jeg er fremdeles sår i halsen. Begge guttene hoster stygt, og eldstemann er på stor dose astmamedisin. Minstemann hoster så stygt at far vil ringe legevakten i kveld, til tross for at mor var til legen med ham på tirsdag og fikk påvist fin CRP og lunger. Far hoster stygt og har sovet delvis på sofaen i natt pga hoste. Han har likevel tatt hånd om eldstemann når han hadde sin våkenperiode i natt - mens mor sov sin søteste søvn etter x antall netter delvis sittende oppreist med surklete og tett minstemann i fanget.
Akkurat nå leker far og Poden ute. Tassen ligger i lekegrinda og leker for seg selv mens han lager søte lyder som av og til høres ut som "mamma" eller "bobbo". Tassen har bare bleie på og de lubne små lårene skvalper når han løfter tærne i været ;o) Mor har stjålet seg til noen minutter nettid, og sitter hele tiden på spranget og lurer på når idyllen brytes.
Joda, jeg elsker gutta mine. Og jeg liker tilværelsen som småbarnsmamma. Men av og til skulle jeg ønske det kunne kombineres litt med det å vre sosial ;)
(Og i skrivende stund gråter Tassen...)
Først hadde vi en tid hvor jeg var supertrøtt pga svangerskap og syk gutt. Så kom en tid hvor jeg gikk inn i den inadvente delen av savangerskapet og omtrent skydde all sosial omgang både pr nett og IRL. Så fødte jeg en liten tass som viste seg å ha kolikk og av den grunn knapt sov på dagtid de første 10-12 ukene. Og så, når ting begynte å bedre seg og jeg tenkte at nå - NÅ - går ting bedre.... Joda - da kom Poden hjem fra barnehagen med sin første forkjølelse etter sommeren. Det er nå to uker siden. Status er som følger: vi har sovet to greie netter de siste to uker. Jeg er fremdeles sår i halsen. Begge guttene hoster stygt, og eldstemann er på stor dose astmamedisin. Minstemann hoster så stygt at far vil ringe legevakten i kveld, til tross for at mor var til legen med ham på tirsdag og fikk påvist fin CRP og lunger. Far hoster stygt og har sovet delvis på sofaen i natt pga hoste. Han har likevel tatt hånd om eldstemann når han hadde sin våkenperiode i natt - mens mor sov sin søteste søvn etter x antall netter delvis sittende oppreist med surklete og tett minstemann i fanget.
Akkurat nå leker far og Poden ute. Tassen ligger i lekegrinda og leker for seg selv mens han lager søte lyder som av og til høres ut som "mamma" eller "bobbo". Tassen har bare bleie på og de lubne små lårene skvalper når han løfter tærne i været ;o) Mor har stjålet seg til noen minutter nettid, og sitter hele tiden på spranget og lurer på når idyllen brytes.
Joda, jeg elsker gutta mine. Og jeg liker tilværelsen som småbarnsmamma. Men av og til skulle jeg ønske det kunne kombineres litt med det å vre sosial ;)
(Og i skrivende stund gråter Tassen...)
Wednesday, August 13, 2008
Sommeren da...
Enkelte hendelser går inn i minneboka som betegnelser på visse epoker i livet mitt. Jeg har flere slike hendelseskapitler som, som oftes, er hyggelige å bla tilbake til og humre litt over. For eksempel "handleturen da min kjære stjål handlekurven fra gammel dame" eller "Festen i Arendal" da huseieren nesten gikk i fistel over alle nesten-knusingene av diger vase.... Og så har vi denne sommeren da. "Sommeren da pappa nesten pakket babyen inn i combi-campen" ;o)
Det hele var egentlig en hastesak som kunne endt i katastrofe dersom ikke mannen hadde oppdaget hva han var i fred med å gjøre, samt at mammaen kom traskende for å hente babyen. Litt overivrige og lite kommuniserende befant jeg meg i bilen med pikkpakk, storebror og mormor. Pappaen var enda mer overivrig etter å komme seg avgårde til neste sted, og begynte å kaste puter, dyner m.m. over en sovende baby inne i combicampen. "Der gråter, småen", tenkte han før han av en eller annen grunn plutselig oppdaget av lyden virket temmelig nør og...innpakket...! Da jeg kom inn like etter stod han halveis skjelvende med småen gråtende i armene og virket temmelig rystet *s* Hadde ikke småen våknet i rette sekund - og hadde jeg ikke kommet inn for å hente ham ut i bilstolen - så er faren stor for at han hadde endt sammenklemt nede i combicampen i ren iver....
Så sommeren i år er "sommeren da småen nesten ble pakket inn i combicampen" - en lystig historie, med happy ending, som vi kan se tilbake til og nevne i fremtidige taler ;o)
Det hele var egentlig en hastesak som kunne endt i katastrofe dersom ikke mannen hadde oppdaget hva han var i fred med å gjøre, samt at mammaen kom traskende for å hente babyen. Litt overivrige og lite kommuniserende befant jeg meg i bilen med pikkpakk, storebror og mormor. Pappaen var enda mer overivrig etter å komme seg avgårde til neste sted, og begynte å kaste puter, dyner m.m. over en sovende baby inne i combicampen. "Der gråter, småen", tenkte han før han av en eller annen grunn plutselig oppdaget av lyden virket temmelig nør og...innpakket...! Da jeg kom inn like etter stod han halveis skjelvende med småen gråtende i armene og virket temmelig rystet *s* Hadde ikke småen våknet i rette sekund - og hadde jeg ikke kommet inn for å hente ham ut i bilstolen - så er faren stor for at han hadde endt sammenklemt nede i combicampen i ren iver....
Så sommeren i år er "sommeren da småen nesten ble pakket inn i combicampen" - en lystig historie, med happy ending, som vi kan se tilbake til og nevne i fremtidige taler ;o)
Tuesday, August 05, 2008
Kjære tankbilsjåfør...
...det er mulig jeg allerede så ut som en godt druknet katt der jeg labbet avgårde med barnevogna, optimistisk ikledd bare regnjakke i pøsregnet - men jeg syns ikke det rettferdiggjør din avgjørelse om ikke å svinge unna den gedigne pytten i veikanten og dermed sprute rundt et tonn mer regnvann over hele meg og barenvogna....
*ironisk smilende*
*ironisk smilende*
Monday, August 04, 2008
Man vet man har blitt foreldre når...
...det regnes som luksus å ha tid nok til å rekke å stelle seg og pusse tenner om morgenen uten å bli avbrutt av gråting og/eller noen som åpner baderomsdøra.
...månedens største utgift er den som går til å kjøpe inn et nytt leketøy til barna.
...campinglivet sees på som "en hyggelig ferie".
...middag på McDonalds er den eneste restaurantmiddagen man har nytt på over et halvt år!
...de siste tre filmene man så på kino var tegnefilmer.
...man trekker lodd om hvem som skal stå opp tidlig i helgene og jubler over å "vinne" lørdagen for da er det flere voksne ute på lekeplassen før soloppgang...
...man sjelden går ut av huset uten gulpeflekker på låret og klissete prim-fingeravtrykk midt på ryggen.
...man har sluttet å diskutere siste nytt på musikkfronten, men har oversikt over alle butikkjedenes bleiepriser.
...det siste klesplagget en kjøpte var i str 92 og ikke ville passe på deg selv om du så krympet i vask 5 ganger.
...man har klippekort på barnemotebutikker, avtalekort på bleier og årskort i fornøyelsesparken.
...man gleder seg til slutten av måneden og NAVs utbetaling av barnetrygd.
...man spiser mer enn 5 is til dagen hele sommeren fordi det alltid er en som ikke klarer å spise opp sin egen.
...en er solbrent halve sommeren fordi en er så opptatt med å smøre alle andre med solfaktor at en glemmer å smøre seg selv.
...årest store høydepunkt er 1 august og nytt barnehageår! ;P
...man stadig legger på seg fordi en må spise halvannen porsjon mer om man skal unngå å kaste podens halvspiste tallerken hver dag.
...alle telefonsamtaler avsluttes med "jeg må gå, noen gråter" eller avbrytes av hyling i andre enden av røret.
...alle samtaler med bekjente innledes med: "Nei, som tiden flyr - ungene dine har jo blitt kjemepstore siden sist!"
...man våkner av skrekk om natta fordi man har drømt at ett av barna ramla ned i en åpen kum, og det går en halvtime før en klarer å sovne igjen etter sjokket.
...en halvtime alene foran pc`en er en luksus og ikke en dagligdags ting...
...månedens største utgift er den som går til å kjøpe inn et nytt leketøy til barna.
...campinglivet sees på som "en hyggelig ferie".
...middag på McDonalds er den eneste restaurantmiddagen man har nytt på over et halvt år!
...de siste tre filmene man så på kino var tegnefilmer.
...man trekker lodd om hvem som skal stå opp tidlig i helgene og jubler over å "vinne" lørdagen for da er det flere voksne ute på lekeplassen før soloppgang...
...man sjelden går ut av huset uten gulpeflekker på låret og klissete prim-fingeravtrykk midt på ryggen.
...man har sluttet å diskutere siste nytt på musikkfronten, men har oversikt over alle butikkjedenes bleiepriser.
...det siste klesplagget en kjøpte var i str 92 og ikke ville passe på deg selv om du så krympet i vask 5 ganger.
...man har klippekort på barnemotebutikker, avtalekort på bleier og årskort i fornøyelsesparken.
...man gleder seg til slutten av måneden og NAVs utbetaling av barnetrygd.
...man spiser mer enn 5 is til dagen hele sommeren fordi det alltid er en som ikke klarer å spise opp sin egen.
...en er solbrent halve sommeren fordi en er så opptatt med å smøre alle andre med solfaktor at en glemmer å smøre seg selv.
...årest store høydepunkt er 1 august og nytt barnehageår! ;P
...man stadig legger på seg fordi en må spise halvannen porsjon mer om man skal unngå å kaste podens halvspiste tallerken hver dag.
...alle telefonsamtaler avsluttes med "jeg må gå, noen gråter" eller avbrytes av hyling i andre enden av røret.
...alle samtaler med bekjente innledes med: "Nei, som tiden flyr - ungene dine har jo blitt kjemepstore siden sist!"
...man våkner av skrekk om natta fordi man har drømt at ett av barna ramla ned i en åpen kum, og det går en halvtime før en klarer å sovne igjen etter sjokket.
...en halvtime alene foran pc`en er en luksus og ikke en dagligdags ting...
"Kose oss med barna" - for enhver pris?
Kjære, stressa trebarnsforeldre som valgte å spise middag på McDonalds samme dag som oss - jeg har noen synspunkter til dere som jeg håper dere vil ta i mot med takknemlighet og en viss flauhet nå i ettertid...
For det første, å la en niåring passe på en treåring mens dere kjøper mat i etasjen under - det er å be om bråk. Når treåringen i tillegg så tydelig er i post-trassalderen og niåringen har arvet visse atferdstrekk fra sine foreldre, så burde dere skjønne at ting vil gå galt. Å kjefte barna ned fordi de "ikke oppfører seg" i etterkant blir en smule idiotisk i mine øyne når dere så høylytt tråkker i deres egen foreldrefelle... Å kjefte barna ned uten å først få klarhet i hvorfor de krangler blir uansett en tåpelighet, mener da jeg, men nok om det. Hvis dere virkelig er interessert i å vite hva som "gikk galt", så var det da treåringen ville leke mens niåringen forsøkte å følge ordre og passe søsteren mens hun også holdt av bordet. Fraser som "Kom her ellers slår jeg deg!", er muligens vanlige fraser hjemme hos dere, men i mine øyner er det trusler som jeg antar barna har lært å bruke ett eller annet sted...
Å be en niåring bære et brett, fullastet med mat og drikke, fra trappene til bordet er videre en ting en burde vite at innebærer endel søl. Det er en uskreven regel at brettet høyst sannsynlig vil deise i gulvet på ett eller annet tidspunkt. Å gi barnet en skjennepreken i forkant fordi dere foreldre ikke klarer å kommunisere og dermed har gitt barnet motstridende beskjeder hjelper ikke på. Hvis jeg skulle bære et brett som veide halvparten av min egen vekt etter å ha blitt skjelt ut til de grader, så hadde jeg også høyst sannsynlig mistet det i gulvet i ren mistro til meg selv og egne evner...
Når barnet har mistet brettet i gulvet og sølt ut all brusen, slik regelen jo tilsier at hun etter all sannsynlighet kommer til å gjøre, så hjelper det fint lite på situasjonen å kjefte på henne fordi brusen nå renner ut over hele gulvet. Å gnage på det gjennom hele måltidet hjelper enda mindre, og jeg kan tenke meg at klumpen i magen på jentungen rakk å vokse seg rimelig diger og ekkel i løpet av måltidet - hun var temmelig ut av seg i utgangspunktet. I mine øyner er det egentlig et rent under at hun i det hele tatt fikk i seg noenting etter den psykiske terroren hun ble utsatt for, kombinert med den evigvarende gneldringa som foregikk under hele måtidet.
At mor må følge mellomstebarnet på do akkurat i det kritiske øyeblikk da maten endelig er ferdig er også en uskreven regel en må regne med når man har barn. Å kreve at eldste barn av den grunn er tankeleser og kommer løpende for å hjelpe slik at far kan sjonglere brett nr to, minstebarnet, samt en barnevogn på plass er likevel litt over kanten, syns jeg. Jenta stod tross alt og holdt av bordet slik mamma hadde bedt henne om. Far hadde faktisk rukket å selv bære brettet på plass samt gå ned etter det andre brettet på den tiden han brukte på å skjenne på barnet...
Krangelen dere to voksne hadde ved bordet om hvorvidt dere hadde fått all maten dere hadde bestilt, gjorde ikke stemningen noe bedre. Og den stadig pågående masinga på ungene - "sett deg opp! Sitt fint! Spis maten din! Ikke trå i sølet på gulvet!!!" - bidro til å gjøre måltidet mindre hyggelig ikke bare for de som satt rundt deres bord, men også for oss andre "tilhørere". Jeg kan ikke huske at dette er noe man skal forbinde med "en hyggelig middag ute"...
Så da lurer jeg på dere... Hadde dere en hyggelig middag ute? Tror dere virkelig at barna deres koste seg med en ettermiddag sammen med foreldrene på McDonalds? Med den stress-reaksjonen dere begge viste: var det virkelig verdt det?! Tror dere ikke barna hadde kost seg like mye hjemme, i vante omgivelser, med en mindre stresset mor og far og mindre mas og kjeft....?
Jeg bare spør....
For det første, å la en niåring passe på en treåring mens dere kjøper mat i etasjen under - det er å be om bråk. Når treåringen i tillegg så tydelig er i post-trassalderen og niåringen har arvet visse atferdstrekk fra sine foreldre, så burde dere skjønne at ting vil gå galt. Å kjefte barna ned fordi de "ikke oppfører seg" i etterkant blir en smule idiotisk i mine øyne når dere så høylytt tråkker i deres egen foreldrefelle... Å kjefte barna ned uten å først få klarhet i hvorfor de krangler blir uansett en tåpelighet, mener da jeg, men nok om det. Hvis dere virkelig er interessert i å vite hva som "gikk galt", så var det da treåringen ville leke mens niåringen forsøkte å følge ordre og passe søsteren mens hun også holdt av bordet. Fraser som "Kom her ellers slår jeg deg!", er muligens vanlige fraser hjemme hos dere, men i mine øyner er det trusler som jeg antar barna har lært å bruke ett eller annet sted...
Å be en niåring bære et brett, fullastet med mat og drikke, fra trappene til bordet er videre en ting en burde vite at innebærer endel søl. Det er en uskreven regel at brettet høyst sannsynlig vil deise i gulvet på ett eller annet tidspunkt. Å gi barnet en skjennepreken i forkant fordi dere foreldre ikke klarer å kommunisere og dermed har gitt barnet motstridende beskjeder hjelper ikke på. Hvis jeg skulle bære et brett som veide halvparten av min egen vekt etter å ha blitt skjelt ut til de grader, så hadde jeg også høyst sannsynlig mistet det i gulvet i ren mistro til meg selv og egne evner...
Når barnet har mistet brettet i gulvet og sølt ut all brusen, slik regelen jo tilsier at hun etter all sannsynlighet kommer til å gjøre, så hjelper det fint lite på situasjonen å kjefte på henne fordi brusen nå renner ut over hele gulvet. Å gnage på det gjennom hele måltidet hjelper enda mindre, og jeg kan tenke meg at klumpen i magen på jentungen rakk å vokse seg rimelig diger og ekkel i løpet av måltidet - hun var temmelig ut av seg i utgangspunktet. I mine øyner er det egentlig et rent under at hun i det hele tatt fikk i seg noenting etter den psykiske terroren hun ble utsatt for, kombinert med den evigvarende gneldringa som foregikk under hele måtidet.
At mor må følge mellomstebarnet på do akkurat i det kritiske øyeblikk da maten endelig er ferdig er også en uskreven regel en må regne med når man har barn. Å kreve at eldste barn av den grunn er tankeleser og kommer løpende for å hjelpe slik at far kan sjonglere brett nr to, minstebarnet, samt en barnevogn på plass er likevel litt over kanten, syns jeg. Jenta stod tross alt og holdt av bordet slik mamma hadde bedt henne om. Far hadde faktisk rukket å selv bære brettet på plass samt gå ned etter det andre brettet på den tiden han brukte på å skjenne på barnet...
Krangelen dere to voksne hadde ved bordet om hvorvidt dere hadde fått all maten dere hadde bestilt, gjorde ikke stemningen noe bedre. Og den stadig pågående masinga på ungene - "sett deg opp! Sitt fint! Spis maten din! Ikke trå i sølet på gulvet!!!" - bidro til å gjøre måltidet mindre hyggelig ikke bare for de som satt rundt deres bord, men også for oss andre "tilhørere". Jeg kan ikke huske at dette er noe man skal forbinde med "en hyggelig middag ute"...
Så da lurer jeg på dere... Hadde dere en hyggelig middag ute? Tror dere virkelig at barna deres koste seg med en ettermiddag sammen med foreldrene på McDonalds? Med den stress-reaksjonen dere begge viste: var det virkelig verdt det?! Tror dere ikke barna hadde kost seg like mye hjemme, i vante omgivelser, med en mindre stresset mor og far og mindre mas og kjeft....?
Jeg bare spør....
Subscribe to:
Posts (Atom)