Når man blir mamma får man et helt annet forhold til kroppen sin enn det man hadde før. Tidligere var antall bilringer, rynker og "slafsehud" det man lette febrilsk etter i speilet og talte bekymringsfullt. Aldring og tidens forandringer var det tankene kvernet rundt. Men det var før. Post-føde-bekymringene er helt andre... Tiden etter at man med glede og bekymring har betraktet den voksende magen, lett med lupe etter strekkmerker (som tidlig ble omdøpt til "skrekkmerker") og undrende klemt på både vannfylte legger og melkefylte pupper, blir plutselig fullt av et annet forhold til kropp.
Som nybakt mamma er man nemlig ikke lenger opptatt av kroppens forfall - man er snarere opptatt av om man overhodet rekker å forhindre dette forfallet. Når man, klokka 17 på ettermiddagen, etter en tur på butikken med medfølgende trasig tur opp bakken og hjem finner ut - ut fra en rar eim - at man har glemt dagens påfyll av deodorant og trolig heller ikke har rukket å pusse tenner, DA finner man ut hva begrepet ammetåke innebærer. Når hver tur på toalettet må gjennomføres på under ett minutt siden poden selvsagt ikke tar hensyn til mammas behov for tid til seg selv når han er sulten, da rekker man ikke mer enn det høyst nødvendige. Ikke sjelden ser mamma ut som et takras på hodet fordi hun a) har glemt å stelle seg på håret, b) ikke har hatt tid til å stelle seg på håret, eller c) ikke bryr seg det minste om dagens hårsveis siden gulpeflekkene midt på genseren likevel trekker fokuset bort fra skallen...
Mens tidligere bekymringer ofte gikk ut på om min smekre bakende enda kunne tiltrekke seg noen blikk fra ymse hannkjønn, har dagens rumpebekymringer flyttet seg litt lenger oppover ;p Nå om dagen er nemlig det store spørsmålet heller om hva som bør gjøres i forhold til visse utposninger i endetarmen (populært kalt hemoroider), og om de noensinne kommer til å forsvinne og slutte å være ekle! Det er nemlig ikke enkelt å få tid til å behandle dem på noen som helst måte når toalettiden gjerne begrenser seg til den tiden det tar Didibert å trekke pusten mellom to vræl...
Den største nyfunnede og oppmerksomhetskrevende aktivitet nå om dagen er forøvrig mine to fordeler. Har det kommet nye sprekker i brystknoppene? Skal jeg sove med bh eller la være? Hvilke tusen og ett kjerringråd for såre bryster og brystbetennelse er ikke utprøvd? Hvor mange timer har jeg egentlig sittet med dem ute i dag? Og ikke minst - HVA I ALLE DAGER ER DE VÅTE FLEKKENE FREMME PÅ GENSEREN MIN?!??! ;oD
Vel var jeg forberedt på at man skulle produsere melk til poden når han kom ut. I mye mindre grad var jeg forberedt på at kroppen min i så mye mindre grad ville tilhøre meg selv. For nå er det nemlig ikke jeg som har størst krav på min egen kropp. Ikke heller er det min kjære - selv om han nok gjerne drømmer om nettopp det, hehe... Neida! Kroppen min domineres av behovene fra en 6 ukers liten gutt med et ekstremt nærhets- og sugebehov. Er det ikke pupp han skal ha, så er det hudkontakt eller bare varme fra mammaen. Å ligge i senga å sove er nemlig oppskrytt! Hvorfor i all verden sove der når man kan sove i armkroken til mamma?! Og brystene mine....de er bare til for å mate. Henger ikke poden i puppen, så henger "melkemaskinen" der - bare sånn i tilfelle jeg skulle klare å skvise ut noen edle dråper til frysing.
Jeg har en utrolig flott fastlege som også er mor til to små gutter. Hun har vist en enestående forståelse for min situasjon både gjennom svangerskapet og i ettertid. Da jeg var på 6-ukerskontroll etter fødselen tidligere i uka ordla hun seg omtrent som følger; "Den første tida føler en seg kun som en melkemaskin!" Samtidig poengterte hun hvor utrolig viktig det er at man som nybakt mamma også får tid til seg selv. "Sett av minst èn time til deg selv daglig. Og bruk minst èn ettermiddag i uka til å pleie kjærlighetsforholdet, bare du og din mann!" Kloke ord fra en klok kvinne. Og når jeg får tid skal jeg forsøke å følge de rådene... *flirer*
Friday, April 28, 2006
Thursday, April 20, 2006
En spøkelseshistorie....
Jeg tror på spøkelser! Helt fra jeg var lita jente har jeg hatt så mange rare opplevelser at jeg til slutt bare måtte innse at "noe" er det. Og nå når jeg er voksen - og alle disse "følelsene" ikke lenger er like sterke - ja, da har jeg begynt å utforske litt rundt alt dette rare jeg opplever. Hvilket medførte at jeg i dag var med en venninne hjem til hennes barndomshjem. Hun har nemlig fortalt noen skikkelige spøkelseshistorier derfra, og med min store nysgjerrighet på dette så bare måtte jeg se det med egne øyne. Det vil si - jeg ser jo aldri noe, bare føler.
Denne venninna mi har nå en fantastisk søt bissevoffe. Og for de som kan litt om spøkelser så vet de vel kanskje også at bissevoffer ikke liker spøkelser spesielt godt. Derfor var det vel ikke akkurat betryggende å se hvordan denne lille bissevoffen oppførte seg når vi kom inn i huset. Han pep og pep, og gikk nesten rundt seg selv med nakkehårene struttende. Dakars! Det rare var at han hele tiden skulle bort til meg. Han stirret hjelpeløst på meg og så ut som om han kunne tenke seg å si ganske mye til meg..... Synd jeg ikke snakker hundespråk!
Selve huset var kjempekoselig! Lite og gammelt - akkurat som jeg liker det. Masse sjel. Og mange sjeler. Bissevoffen likte IKKE at jeg satt i ene sofaen, og pep og ville omtrent overfalle meg der jeg satt. Og hele tiden tittet han over min høyre skulder. Min venninne tok meg med på en "omvisning" i huset, og da lot jeg Didibert ligge igjen på sofaen i soveposen sin og "bursove". Før vi gikk la jeg to puter under soveposen ytters for å sikre at han ikke falt ned (noe som ville vært underlig egentlig, for han klarer ikke snu seg ennå, og i tillegg skal det noe til å få hele soveposen til å falle ned sammen med ham - så sterk er han ikke!). Så gikk vi da.
Kjøkkenet og biinngang var "greie" rom. Bare koselig stemning, akkurat som i stua. Men da vi kom til badet - da reiste håret seg i nakken min.... Det var som om noen satt på toalettet der.... Og jeg fikk den sedvanlige ekle følelsen av at jeg burde skyndte meg ut derfra. Og det gjorde vi. Så gikk vi ut i gangen, innom et "greit" rom der, og så skulle vi opp trappa til andre etasje. Da jeg var kommet nesten opp trappa fikk jeg en følelse av at "noen" stod på toppen av trappa - ved døra til et av soveromma. En mann i hvit skjorte og brun vadmelsbukse. Jeg bråstoppet, til min venninnes store forbauselse. Egentlig fantastisk at hun ikke krasjet rett i meg så brått som jeg stoppet. Fikk nemlig en følelse av at dette skulle jeg ikke! En skikkelig fælen følelse. Det gikk bedre da hun gikk foran opp resten av trappa *pysete*. Så gikk vi inn på det gamle soverommet hennes. Der var det så "urolig" at bissevoffen holdt på å gå ut av sitt gode skinn!! Han pep og pep og gikk rundt i ring mellom beina mine... Jeg klarte ikke gå bort i ene hjørnet av rommet - fikk en skikkelig ekkel følelse. Jeg ville ikke sovet et sekund i det rommet - det er iallefall sikkert! Det var noen andre soverom der oppe, men det var ingen så ille som hennes. Det var et hvor jeg mente mormoren satt i en gyngestol, og det stemte iallefall at gyngestolen var hennes så det er vel ikke usannsynlig at hun satt der og passet på familien sin ;o)
Da vi kom ned igjen i stuen gikk jeg øyeblikkelig bort til Didibert for å se til ham (vi hadde bare vært borte noen minutter, men....). Midt på gulvet bråstoppet jeg! "Hvem har rørt putene?!", spurte jeg høyt og frøs til et øyeblikk. For...på gulvet ved siden av sofaen - oppå hverandre og så langt fra der jeg hadde lagt dem at de ikke kunne ha falt - der lå putene!! *grøsse* Men Didibert sov sin beste søvn og hadde iallefall ikke lidd noe nød. Så jeg satte meg ned ved siden av ham igjen. Og da begynte bissevoffen straks å pipe igjen. Så jeg tok resolutt (litt skremt av de putene ja....) og flyttet både meg og Didibert bort i andre enden av stua. Og hva skjedde? Joda - bissevoffen ble heeeeelt stille *sjokk* Det var tydelig at jeg hadde sittet et sted som ikke var helt bra i hans øyne....
Som jeg sa til venninnen min - de fleste energiene i huset var ganske rolige, selv om jeg er overbevist om at det var hennes besteforeldre som passet Didibert mens vi var på tour omkring i huset ("Man trenger da virkelig ikke puter når jeg sitter her og passer på! *snurt*"). Tror kanskje mormoren satt i sofaen der jeg plasserte meg ;o) Men oppe i andre etasje....der var det ikke så bra. Hadde jeg bodd der, så hadde jeg også vært en smule mørkeredd, ja...
Dette er jo bare en episode som kan tolkes dit man ønsker. Men med hold i de tingene jeg har opplevd tidligere, så har jeg ikke problemer et øyeblikk med å tro at det finnes gjengangere i det gamle huset. Sist jeg var i en liknende situasjon hvor jeg "følte" at det var "noen" der ble historien jeg fortalte bekreftet av en sjaman bare noen dager senere. Alt stemte - så detaljert som ned til navn og hvorfor vedkommende var der. Det skremte meg like mye som det var er gedigent adrenalinkick! At alle de tingene jeg har "trodd" opp gjennom årene faktisk har en viss rot i "virkeligheten" var både et sjokk og et realt kick!!
Men, egentlig....hvorfor skulle jeg tvile når de tingene jeg sa om min egen fremtid da jeg var 19 faktisk har gått i oppfyllelse? Og det helt tilfeldig (mao - jeg har ikke forsøkt å "etterleve" det. Tvert om hadde jeg glemt det ut...) Jeg traff virkelig Didimannen da jeg var 26 og ble mamma først da jeg var 32 - selv om vi jo begynte prøvingen noen år før den tid (og selv om jeg ennå syns jeg ble en gammel førstegangsfødende ;oD).
Det finnes mer mellom himmel og jord enn man vet - det er jeg nå uansett overbevist om ;o)
Denne venninna mi har nå en fantastisk søt bissevoffe. Og for de som kan litt om spøkelser så vet de vel kanskje også at bissevoffer ikke liker spøkelser spesielt godt. Derfor var det vel ikke akkurat betryggende å se hvordan denne lille bissevoffen oppførte seg når vi kom inn i huset. Han pep og pep, og gikk nesten rundt seg selv med nakkehårene struttende. Dakars! Det rare var at han hele tiden skulle bort til meg. Han stirret hjelpeløst på meg og så ut som om han kunne tenke seg å si ganske mye til meg..... Synd jeg ikke snakker hundespråk!
Selve huset var kjempekoselig! Lite og gammelt - akkurat som jeg liker det. Masse sjel. Og mange sjeler. Bissevoffen likte IKKE at jeg satt i ene sofaen, og pep og ville omtrent overfalle meg der jeg satt. Og hele tiden tittet han over min høyre skulder. Min venninne tok meg med på en "omvisning" i huset, og da lot jeg Didibert ligge igjen på sofaen i soveposen sin og "bursove". Før vi gikk la jeg to puter under soveposen ytters for å sikre at han ikke falt ned (noe som ville vært underlig egentlig, for han klarer ikke snu seg ennå, og i tillegg skal det noe til å få hele soveposen til å falle ned sammen med ham - så sterk er han ikke!). Så gikk vi da.
Kjøkkenet og biinngang var "greie" rom. Bare koselig stemning, akkurat som i stua. Men da vi kom til badet - da reiste håret seg i nakken min.... Det var som om noen satt på toalettet der.... Og jeg fikk den sedvanlige ekle følelsen av at jeg burde skyndte meg ut derfra. Og det gjorde vi. Så gikk vi ut i gangen, innom et "greit" rom der, og så skulle vi opp trappa til andre etasje. Da jeg var kommet nesten opp trappa fikk jeg en følelse av at "noen" stod på toppen av trappa - ved døra til et av soveromma. En mann i hvit skjorte og brun vadmelsbukse. Jeg bråstoppet, til min venninnes store forbauselse. Egentlig fantastisk at hun ikke krasjet rett i meg så brått som jeg stoppet. Fikk nemlig en følelse av at dette skulle jeg ikke! En skikkelig fælen følelse. Det gikk bedre da hun gikk foran opp resten av trappa *pysete*. Så gikk vi inn på det gamle soverommet hennes. Der var det så "urolig" at bissevoffen holdt på å gå ut av sitt gode skinn!! Han pep og pep og gikk rundt i ring mellom beina mine... Jeg klarte ikke gå bort i ene hjørnet av rommet - fikk en skikkelig ekkel følelse. Jeg ville ikke sovet et sekund i det rommet - det er iallefall sikkert! Det var noen andre soverom der oppe, men det var ingen så ille som hennes. Det var et hvor jeg mente mormoren satt i en gyngestol, og det stemte iallefall at gyngestolen var hennes så det er vel ikke usannsynlig at hun satt der og passet på familien sin ;o)
Da vi kom ned igjen i stuen gikk jeg øyeblikkelig bort til Didibert for å se til ham (vi hadde bare vært borte noen minutter, men....). Midt på gulvet bråstoppet jeg! "Hvem har rørt putene?!", spurte jeg høyt og frøs til et øyeblikk. For...på gulvet ved siden av sofaen - oppå hverandre og så langt fra der jeg hadde lagt dem at de ikke kunne ha falt - der lå putene!! *grøsse* Men Didibert sov sin beste søvn og hadde iallefall ikke lidd noe nød. Så jeg satte meg ned ved siden av ham igjen. Og da begynte bissevoffen straks å pipe igjen. Så jeg tok resolutt (litt skremt av de putene ja....) og flyttet både meg og Didibert bort i andre enden av stua. Og hva skjedde? Joda - bissevoffen ble heeeeelt stille *sjokk* Det var tydelig at jeg hadde sittet et sted som ikke var helt bra i hans øyne....
Som jeg sa til venninnen min - de fleste energiene i huset var ganske rolige, selv om jeg er overbevist om at det var hennes besteforeldre som passet Didibert mens vi var på tour omkring i huset ("Man trenger da virkelig ikke puter når jeg sitter her og passer på! *snurt*"). Tror kanskje mormoren satt i sofaen der jeg plasserte meg ;o) Men oppe i andre etasje....der var det ikke så bra. Hadde jeg bodd der, så hadde jeg også vært en smule mørkeredd, ja...
Dette er jo bare en episode som kan tolkes dit man ønsker. Men med hold i de tingene jeg har opplevd tidligere, så har jeg ikke problemer et øyeblikk med å tro at det finnes gjengangere i det gamle huset. Sist jeg var i en liknende situasjon hvor jeg "følte" at det var "noen" der ble historien jeg fortalte bekreftet av en sjaman bare noen dager senere. Alt stemte - så detaljert som ned til navn og hvorfor vedkommende var der. Det skremte meg like mye som det var er gedigent adrenalinkick! At alle de tingene jeg har "trodd" opp gjennom årene faktisk har en viss rot i "virkeligheten" var både et sjokk og et realt kick!!
Men, egentlig....hvorfor skulle jeg tvile når de tingene jeg sa om min egen fremtid da jeg var 19 faktisk har gått i oppfyllelse? Og det helt tilfeldig (mao - jeg har ikke forsøkt å "etterleve" det. Tvert om hadde jeg glemt det ut...) Jeg traff virkelig Didimannen da jeg var 26 og ble mamma først da jeg var 32 - selv om vi jo begynte prøvingen noen år før den tid (og selv om jeg ennå syns jeg ble en gammel førstegangsfødende ;oD).
Det finnes mer mellom himmel og jord enn man vet - det er jeg nå uansett overbevist om ;o)
Tuesday, April 18, 2006
Ultralyd for hoftene
I dag har vi vært på ultralyd på sykehuset med lille Didibert. I familien min er det nemlig ikke uvanlig å være rimelig "kalvbeint", så for sikkerhetsskyld har vi sjekket at han ikke har arvet mormors hofter (hoftedysplasi). Det hadde han trolig ikke. Men de ville sjekke ham igjen om 3 måneder i alle tilfelle.
Didibert liker dårlig å bli håndtert når han er trøtt. Dette medførte jo selvsagt - siden vi måtte vekke ham etter at han sovnet i bilen - at han HYLTE seg gjennom hele seansen med UL-apparatet. Det smerter et morshjerte å ikke kunne ta opp poden og trøste når han er så forferdelig lei seg, og det skar meg i hjertet når han hikstet så han ristet etterpå ;o( Heldigvis roet han seg fort da jeg fikk løfte ham opp, og han sovnet nesten før vi kom i bilen igjen.
Faktisk så sovnet Didibert så voldsomt at han ikke har våknet opp igjen enda! Nå har han sovet i 3 timer, og er for øyeblikket ute på trilletur med kusine "trillepiken". Det er så fint å ha søskenbarn som er så store i nabolaget - her har vi både Trillepiken, Barnevakten og Skolejenta. De blir nok viktige i Didiberts liv fremover :o)
Didibert liker dårlig å bli håndtert når han er trøtt. Dette medførte jo selvsagt - siden vi måtte vekke ham etter at han sovnet i bilen - at han HYLTE seg gjennom hele seansen med UL-apparatet. Det smerter et morshjerte å ikke kunne ta opp poden og trøste når han er så forferdelig lei seg, og det skar meg i hjertet når han hikstet så han ristet etterpå ;o( Heldigvis roet han seg fort da jeg fikk løfte ham opp, og han sovnet nesten før vi kom i bilen igjen.
Faktisk så sovnet Didibert så voldsomt at han ikke har våknet opp igjen enda! Nå har han sovet i 3 timer, og er for øyeblikket ute på trilletur med kusine "trillepiken". Det er så fint å ha søskenbarn som er så store i nabolaget - her har vi både Trillepiken, Barnevakten og Skolejenta. De blir nok viktige i Didiberts liv fremover :o)
Sunday, April 16, 2006
Å sette spor
I går tittet jeg innom hjemmesiden til en mamma som mistet sin lille sønn i desember. Det var sterk lesning... Denne mammaen var en av dem jeg selv hadde fulgt med på inne på SG og SM, og jeg husker jeg gråt med henne da den lille sønnen hennes måtte gi tapt for sykdommen sin. Historien hennes har virkelig berørt meg. På et vis var det godt å titte inn på siden hun har fått laget til minne om sønnen. Det var utrolig fint å lese og se hvordan de opplevde den korte tiden med ham, og det gjorde godt å se at det - tross alt - ble en fin tid for dem.
Etter å ha lest denne historien var jeg så emosjonelt opprørt at jeg ble sittende med Didibert leeeenge i armene. Jeg følte en intens trang til å beskytte ham, og satt og så og så på den lille gutten som sovende pustet varm luft inn i genserermet mitt. Jeg vet på et vis ikke hva jeg ville gjort hvis noe hadde skjedd ham nå. På et vis er det godt å kjenne denne følelsen også. Det viser at på de snaue 4 ukene han har levd, så har han allerede klart å "merke" både meg og pappaen. Han har satt spor....
Den opprørte følelsen fra i går gav seg til slutt, selv om jeg følte trang til å ha ham nær meg i mange timer i går kveld. Det gav meg jo tid til å studere ham litt ekstra. Og det var da jeg la merke til det; han har begynt å miste håret!! ;p Det fine, gyldne fjonet han har hatt på hodet siden fødselen har begynt å forsvinne til fordel for en blank liten skalle... Jeg sendte en hysterisk, lattermild sms til min søster som har en pode på to år. Fikk svar tilbake; "akkurat på samme tid som Flokebarnet mitt. Han fikk også utslett (hormonutslett) omtrent samtidig. Ikke akkurat hans glanstid..." Og jammen! Utover dagen i dag har lille Didibert gradvis blitt dekket av gyselige små, røde prikker... *slår seg oppgitt og fortvilet i pannen* Han er blitt både skallet og rødprikket!!!
Nå skal jeg snart ta gipsavtrykk av foten og hånden til Didibert. Det skal henges opp i en ramme sammen med et bilde av ham fra 1 mnd dagen hans ;o) Blir koselig å se på om et års tid, tenker jeg...
Etter å ha lest denne historien var jeg så emosjonelt opprørt at jeg ble sittende med Didibert leeeenge i armene. Jeg følte en intens trang til å beskytte ham, og satt og så og så på den lille gutten som sovende pustet varm luft inn i genserermet mitt. Jeg vet på et vis ikke hva jeg ville gjort hvis noe hadde skjedd ham nå. På et vis er det godt å kjenne denne følelsen også. Det viser at på de snaue 4 ukene han har levd, så har han allerede klart å "merke" både meg og pappaen. Han har satt spor....
Den opprørte følelsen fra i går gav seg til slutt, selv om jeg følte trang til å ha ham nær meg i mange timer i går kveld. Det gav meg jo tid til å studere ham litt ekstra. Og det var da jeg la merke til det; han har begynt å miste håret!! ;p Det fine, gyldne fjonet han har hatt på hodet siden fødselen har begynt å forsvinne til fordel for en blank liten skalle... Jeg sendte en hysterisk, lattermild sms til min søster som har en pode på to år. Fikk svar tilbake; "akkurat på samme tid som Flokebarnet mitt. Han fikk også utslett (hormonutslett) omtrent samtidig. Ikke akkurat hans glanstid..." Og jammen! Utover dagen i dag har lille Didibert gradvis blitt dekket av gyselige små, røde prikker... *slår seg oppgitt og fortvilet i pannen* Han er blitt både skallet og rødprikket!!!
Nå skal jeg snart ta gipsavtrykk av foten og hånden til Didibert. Det skal henges opp i en ramme sammen med et bilde av ham fra 1 mnd dagen hans ;o) Blir koselig å se på om et års tid, tenker jeg...
Friday, April 14, 2006
1 måneders jubileum
I dag er det fire uker siden lille Didibert så dagens lys :oD Det er nesten litt utrolig hvor fort tida har gått og hvor fort han har blitt en "vane" her i huset. De første ukene gikk vi bare og ventet på at han skulle bli "hentet" igjen - vi som er vant med et barn som skal hjem igjen etter en langhelg (Andungen...). Men nå går dagene helst med til å planlegge aktiviteter etter når Didibert skal ha mat og når han sover. Lukten av sur melk (gulp) har blitt hverdagslig, og jeg tar meg i å tenke "æsj, trenger jo ikke skifte bare for en tur på butikken" der jeg vanligvis ville vurdert min egen mentale helse ved å gå i butikken i skitne joggeklær og ikke-matchende klesplagg. Samt en hårsveis som ikke burde sett dagens lys, hehe... Jeg har rett og slett blitt en gjennomsnittsmamma! :oD
Og mye har skjedd med min lille gutt i løpet av de siste 4 ukene. Ikke bare har han blitt MYE større - vi måtte pakke bort noen av klærne i str 50 i går :o) - men han er våknere, sintere, sover lenger og smiler mer (så var det den evinnelige diskusjonen om de virkelig smiler når de er så små eller om det er luftsmerter... Vel, Didibert SMILER! Han smiler som respons på stimuli (klapp på kinnet, "heia", kjærtegn og sang....), så kan man kalle det "refleks" så mye en gidder for min del.). Han har i tillegg begynt å miste det første fjonet på hodet (han kom ut med masse gyllent, krøllete hår!) og ser nå ut som en heller skamfert liten halvskallet olding *ler*. Heldigvis har han jo noe helt lyst dun underst som ser ut til å forbli der det er, så...
Det beste av alt med disse 4 ukene er at jeg endelig nå begynner å føle at jeg kjenner ham litt. Det er ikke like frustrerende når han hylgråter, for somregel forstår jeg hvorfor (mat, mat, mat...og kanskje litt luft?). Og Didimannen har også begynt å forstå litt mer av hva småen vil. Han løper liksom ikke ut på badet hver gang i den tro at det er ny bleie som er løsningen (hvorfor tror alltid menn det? Når de er helt små så gråter de faktisk sjelden av den grunn. Må være menns typisk trang til å finne en fiksbar grunn til et problem og få det fikset uten de store anstrengelser...). Det ble litt bedre når jeg begynte å pumpe meg slik at han også kunne gi poden mat ;o) Og når han forstod at soving og ny bleie ikke er alt han kan gjøre med et så lite menneske.
Det er koselig med et lite menneske som i stor grad opplever verden for første gang. Alt er nytt, og dagene er fulle av "første ganger". I går var han feks hjemme alene med pappaen i mer enn en halv time! I dag skal han være med på sin første fest med våre venner, hehe! Mammaen skal være sjåfør, og Didibert skal holde fortet sammen med en annen liten jentebaby - som han skal treffe for første gang ;) I tillegg er det første påsken hans, første våren og første ferie sammen med pappaen. Også for oss er det mange første ganger. Det er vår første påskeferie som familie. Og faktisk første påsken vi ikke er på hytta med pappvin og overfylt påskeegg i str XXL. I går var første gangen Didimannen stod opp med Didibert slik at mammaen fikk sove lenge. Og det var første gang jeg var på besøk hos noen som mamma, men uten å ha med småen....
Allerede har livet vårt blitt en serie av ting vi gjør for første gang, og det til tross for at vi har vært foreldre bare i fire uker. Det er rart hvordan livet har endret seg så mye på så kort tid. Og likevel føles alt egentlig ganske som før. Jeg har ikke endret meg drastisk, kjenner jeg. Jeg har ennå samme sterke meninger og har de samme prinsipper jeg hadde før. Jeg har andre samtaleemner enn baby, og er ennå like opptatt av andre menneskers viktige liv som før. Det som i størst grad har endret seg er at livet mitt på et vis har blitt rikere. Det er kommet til noe som gir meg et annet fremtidsperspektiv selv om det ikke endrer meg drastisk som person. Jeg har bare begynt å venne meg til tanken på, og glede meg til, alle "første ganger" som kommer; første 17 mai, første sommerferie, første tann, første dag i barnehagen, første skoledag, første prøve på skolen, første kjæreste, første moped....
Livet er som en eske konfekt - full av godbiter med et spennende, skjult fyll ;o) (fritt etter Forrest Gump)
Og mye har skjedd med min lille gutt i løpet av de siste 4 ukene. Ikke bare har han blitt MYE større - vi måtte pakke bort noen av klærne i str 50 i går :o) - men han er våknere, sintere, sover lenger og smiler mer (så var det den evinnelige diskusjonen om de virkelig smiler når de er så små eller om det er luftsmerter... Vel, Didibert SMILER! Han smiler som respons på stimuli (klapp på kinnet, "heia", kjærtegn og sang....), så kan man kalle det "refleks" så mye en gidder for min del.). Han har i tillegg begynt å miste det første fjonet på hodet (han kom ut med masse gyllent, krøllete hår!) og ser nå ut som en heller skamfert liten halvskallet olding *ler*. Heldigvis har han jo noe helt lyst dun underst som ser ut til å forbli der det er, så...
Det beste av alt med disse 4 ukene er at jeg endelig nå begynner å føle at jeg kjenner ham litt. Det er ikke like frustrerende når han hylgråter, for somregel forstår jeg hvorfor (mat, mat, mat...og kanskje litt luft?). Og Didimannen har også begynt å forstå litt mer av hva småen vil. Han løper liksom ikke ut på badet hver gang i den tro at det er ny bleie som er løsningen (hvorfor tror alltid menn det? Når de er helt små så gråter de faktisk sjelden av den grunn. Må være menns typisk trang til å finne en fiksbar grunn til et problem og få det fikset uten de store anstrengelser...). Det ble litt bedre når jeg begynte å pumpe meg slik at han også kunne gi poden mat ;o) Og når han forstod at soving og ny bleie ikke er alt han kan gjøre med et så lite menneske.
Det er koselig med et lite menneske som i stor grad opplever verden for første gang. Alt er nytt, og dagene er fulle av "første ganger". I går var han feks hjemme alene med pappaen i mer enn en halv time! I dag skal han være med på sin første fest med våre venner, hehe! Mammaen skal være sjåfør, og Didibert skal holde fortet sammen med en annen liten jentebaby - som han skal treffe for første gang ;) I tillegg er det første påsken hans, første våren og første ferie sammen med pappaen. Også for oss er det mange første ganger. Det er vår første påskeferie som familie. Og faktisk første påsken vi ikke er på hytta med pappvin og overfylt påskeegg i str XXL. I går var første gangen Didimannen stod opp med Didibert slik at mammaen fikk sove lenge. Og det var første gang jeg var på besøk hos noen som mamma, men uten å ha med småen....
Allerede har livet vårt blitt en serie av ting vi gjør for første gang, og det til tross for at vi har vært foreldre bare i fire uker. Det er rart hvordan livet har endret seg så mye på så kort tid. Og likevel føles alt egentlig ganske som før. Jeg har ikke endret meg drastisk, kjenner jeg. Jeg har ennå samme sterke meninger og har de samme prinsipper jeg hadde før. Jeg har andre samtaleemner enn baby, og er ennå like opptatt av andre menneskers viktige liv som før. Det som i størst grad har endret seg er at livet mitt på et vis har blitt rikere. Det er kommet til noe som gir meg et annet fremtidsperspektiv selv om det ikke endrer meg drastisk som person. Jeg har bare begynt å venne meg til tanken på, og glede meg til, alle "første ganger" som kommer; første 17 mai, første sommerferie, første tann, første dag i barnehagen, første skoledag, første prøve på skolen, første kjæreste, første moped....
Livet er som en eske konfekt - full av godbiter med et spennende, skjult fyll ;o) (fritt etter Forrest Gump)
Wednesday, April 12, 2006
Medaljens bakside.
De fleste mammaer man snakker med forteller solskinnshistorier om hvordan det var å innta denne store rollen som mamma. "Det er heeelt fantastisk - bare vent!", sier de før de utbroderer i lange og omstendelige vendinger hvor utrolig den lille poden deres er. Som tidligere langtidsprøver innen dette barnelagingsgamet har jeg fått en del sånne historier dyttet i trynet - sammen med en drøss avskrekkende fødselshistorier som får en til å sitte undrende tilbake å lure på hvorfor folk egentlig gidder å gjøre dette her mot seg selv...
Heldigvis er jeg en nøktern person som vanligvis tar det meste med en klype salt. Og jeg er ikke dummere enn at jeg forstår at det i første omgang er emosjoner som snakker når en kjærlig mamma utbroderer i det lengste. For, om man skal være helt fullstendig, totalt ærlig, så er overgangen fra "meg alene"-rollen til "mamma"-rollen en ganske stor overgang. Ingen du snakker med nevner at man de første 2-3 ukene lever i en verden preget av søvnmangel, hormonhopp (tro meg - PMS er INGENTING sammenliknet med hormonhøydene etter en fødsel....), og evige frustrasjoner. Fra å være en selvstendig, egosentrert (til en viss grad) person går man nå til å aldri ha et sekund for seg selv. Må man på do, ja så må man vente til poden er mett for så å ta ham med inn på toalettet (ellers medfører toalettbesøket nervesammenbrudd da poden selvsagt finner på å sette igang "sirenen" akkurat når man har plassert stumpen godt nedpå doringen....) og foreta et ekspresstiss og racer-håndvask før den fornærmede "jeg nekter å ligge her på gulvet!"-skirkinga tar fullstendig av. Lange bad er avleggs - byttet inn i kattevaskdusjer - og man har aldri tid å nyte mat lenger... Hvis noen lurer på hvorfor man går ned i vekt under ammetida, så skyldes det at man må hive i seg en brødblings når poden lukker øynene ett øyeblikk (dersom man fremdeles er våken selv etter en times amming...) og tygge unna før neste runde mating starter. *Pes* En blir fort en kløpper på multitasking og å spise middagsmat med kun gaffel og venstrehånd mens en ammer, mestres etter en snau uke hjemme...
Det verste - det som ingen innrømmer dersom en ikke lurer det ut av dem - er de lange, frustrerende timene om natta når man lurer på om man virkelig er verdens verste mamma. Når poden henger i puppen på tredje timen, man ikke har sovet mer enn tre timer sammenhengende siste døgnet, brystene har åpne sår, og barselstårene renner over. DA er salgsannonnse på Finn.no ikke langt unna: "Sutrete baby selges høystbydende grunnet søvnmangel...". Eller som min søster sa: "det var tider da jeg vurderte å reise inn igjen på sykehuset å levere ham tilbake!" Det er i slike øyeblikk man virkelig forstår disse menneskene som legger fra seg nyfødte små nurk på sykehustrappa og reiser. Ja, faktisk er det når man står der - på randen - at man faktisk forstår hvorfor babyer blir utsatt for "shaken baby syndrom".... Ikke at jeg forsvarer den slags utslag av frustrasjon, men når man bare ikke fatter hvorfor poden gråter timesvis i strekk er det lett å forstå trangen til å riste litt fornuft i hylungen. Og like etter at man har tenkt denne tanken føler en seg som den mest uskikkede forelder i verden. Noe som bare forer frustrasjonen og barselstårene enda mer...
Jeg må ærlig innrømme at tanken "hva i himmelens navn er det vi har begitt oss ut på" har streifet meg mer enn en gang i løpet av den korte tiden som mamma. Jeg har måttet spør meg selv om jeg virkelig var så klar for denne endringen i livsstil som det jeg trodde, og om dette virkelig var det jeg ønsket meg så inderlig...
Men...så titter jeg ned i det lille fjeset med min munn og pappas øyne....*smelt* Resultatet av vår kjærlighet til hverandre. Vår nye livsoppgave. Og så kjenner jeg på følelsen når jeg overlater ansvaret for ham til andre i en snau times tid - savnet etter bare et kvarter, følelsen av å "mangle" noe... DA vet jeg at dette kommer til å gå bra! DA kjenner jeg morshjertet banke litt ekstra! Og i et stakket lite øyeblikk forstår jeg hvordan den første tiden - barselstiden - er glemt for så mange mødre. Hvorfor den aldri snakkes om og hvordan man kun hører rosenrøde historier om at "morsfølelsen kom med en gang jeg så babyen" (Tro meg - den gjør ikke automatisk det når man ligger der fullstendig utslitt etter fødselen...).
Å bli mamma er en livsendrende og spesiell opplevelse. Og følelsen av å mangle noe når Didibert ikke er i nærheten sier meg at det er en endring som er vanskelig å reversere - selv i de mørkeste og mest frustrerende øyeblikk. Det er heller ikke til å benekte at jeg muligens selv vil fortelle rosenrøde historier om mammarollen - om noen måneder......eller år ;o)
Heldigvis er jeg en nøktern person som vanligvis tar det meste med en klype salt. Og jeg er ikke dummere enn at jeg forstår at det i første omgang er emosjoner som snakker når en kjærlig mamma utbroderer i det lengste. For, om man skal være helt fullstendig, totalt ærlig, så er overgangen fra "meg alene"-rollen til "mamma"-rollen en ganske stor overgang. Ingen du snakker med nevner at man de første 2-3 ukene lever i en verden preget av søvnmangel, hormonhopp (tro meg - PMS er INGENTING sammenliknet med hormonhøydene etter en fødsel....), og evige frustrasjoner. Fra å være en selvstendig, egosentrert (til en viss grad) person går man nå til å aldri ha et sekund for seg selv. Må man på do, ja så må man vente til poden er mett for så å ta ham med inn på toalettet (ellers medfører toalettbesøket nervesammenbrudd da poden selvsagt finner på å sette igang "sirenen" akkurat når man har plassert stumpen godt nedpå doringen....) og foreta et ekspresstiss og racer-håndvask før den fornærmede "jeg nekter å ligge her på gulvet!"-skirkinga tar fullstendig av. Lange bad er avleggs - byttet inn i kattevaskdusjer - og man har aldri tid å nyte mat lenger... Hvis noen lurer på hvorfor man går ned i vekt under ammetida, så skyldes det at man må hive i seg en brødblings når poden lukker øynene ett øyeblikk (dersom man fremdeles er våken selv etter en times amming...) og tygge unna før neste runde mating starter. *Pes* En blir fort en kløpper på multitasking og å spise middagsmat med kun gaffel og venstrehånd mens en ammer, mestres etter en snau uke hjemme...
Det verste - det som ingen innrømmer dersom en ikke lurer det ut av dem - er de lange, frustrerende timene om natta når man lurer på om man virkelig er verdens verste mamma. Når poden henger i puppen på tredje timen, man ikke har sovet mer enn tre timer sammenhengende siste døgnet, brystene har åpne sår, og barselstårene renner over. DA er salgsannonnse på Finn.no ikke langt unna: "Sutrete baby selges høystbydende grunnet søvnmangel...". Eller som min søster sa: "det var tider da jeg vurderte å reise inn igjen på sykehuset å levere ham tilbake!" Det er i slike øyeblikk man virkelig forstår disse menneskene som legger fra seg nyfødte små nurk på sykehustrappa og reiser. Ja, faktisk er det når man står der - på randen - at man faktisk forstår hvorfor babyer blir utsatt for "shaken baby syndrom".... Ikke at jeg forsvarer den slags utslag av frustrasjon, men når man bare ikke fatter hvorfor poden gråter timesvis i strekk er det lett å forstå trangen til å riste litt fornuft i hylungen. Og like etter at man har tenkt denne tanken føler en seg som den mest uskikkede forelder i verden. Noe som bare forer frustrasjonen og barselstårene enda mer...
Jeg må ærlig innrømme at tanken "hva i himmelens navn er det vi har begitt oss ut på" har streifet meg mer enn en gang i løpet av den korte tiden som mamma. Jeg har måttet spør meg selv om jeg virkelig var så klar for denne endringen i livsstil som det jeg trodde, og om dette virkelig var det jeg ønsket meg så inderlig...
Men...så titter jeg ned i det lille fjeset med min munn og pappas øyne....*smelt* Resultatet av vår kjærlighet til hverandre. Vår nye livsoppgave. Og så kjenner jeg på følelsen når jeg overlater ansvaret for ham til andre i en snau times tid - savnet etter bare et kvarter, følelsen av å "mangle" noe... DA vet jeg at dette kommer til å gå bra! DA kjenner jeg morshjertet banke litt ekstra! Og i et stakket lite øyeblikk forstår jeg hvordan den første tiden - barselstiden - er glemt for så mange mødre. Hvorfor den aldri snakkes om og hvordan man kun hører rosenrøde historier om at "morsfølelsen kom med en gang jeg så babyen" (Tro meg - den gjør ikke automatisk det når man ligger der fullstendig utslitt etter fødselen...).
Å bli mamma er en livsendrende og spesiell opplevelse. Og følelsen av å mangle noe når Didibert ikke er i nærheten sier meg at det er en endring som er vanskelig å reversere - selv i de mørkeste og mest frustrerende øyeblikk. Det er heller ikke til å benekte at jeg muligens selv vil fortelle rosenrøde historier om mammarollen - om noen måneder......eller år ;o)
Monday, April 10, 2006
En engels berøring...
Jeg husker ikke hvor jeg så det, men det var en dag i uka jeg satt og så på tv. Ikke husker jeg i hvilken sammenheng jeg så det heller, bare at det rørte noe i meg. Det var en dialog mellom to mennesker hvor den ene sa følgende (og jeg husker ikke ordrett, så her blir det fri sitering...):
"Vet du hvorfor vi har denne gropen mellom nese og munn? Det er fordi før man blir født hvisker en engel til oss hvilken oppgave vi har på jorden. Og så legger engelen fingeren over munnen vår for å vise at vi skal holde oppgaven vår hemmelig når vi kommer til jorda. Engelens finger lager et merke like over munnen vår som en påminnelse om at vi er her for en grunn..."
Jeg liker engler! :oD Jeg liker tanken på at vi alle er her med en "mission". Og jeg liker tanken på at man er berørt av en engels varsomme fingre før den dagen kommer at vi presses ut i en ny og ukjent verden :-)
Lille Didibert har en "snåtterenne" (Didimannens nyyyydelige betegnelse på denne gropen mellom nese og munn) som i lys av denne historien ville gjøre en president misunnelig. Jeg liker tanken på at min lille sønn har en viktig oppgave å fylle i en verden som kan virke forvirrende og farlig for de fleste av oss i blant. Jeg håper bare at vi klarer å hjelpe ham og gjøre ham skikket til å fullføre oppgaven sin med glans.
Snille engler der ute - hjelp oss å passe lille Didibert slik at han klarer oppgaven sin! :oD
"Vet du hvorfor vi har denne gropen mellom nese og munn? Det er fordi før man blir født hvisker en engel til oss hvilken oppgave vi har på jorden. Og så legger engelen fingeren over munnen vår for å vise at vi skal holde oppgaven vår hemmelig når vi kommer til jorda. Engelens finger lager et merke like over munnen vår som en påminnelse om at vi er her for en grunn..."
Jeg liker engler! :oD Jeg liker tanken på at vi alle er her med en "mission". Og jeg liker tanken på at man er berørt av en engels varsomme fingre før den dagen kommer at vi presses ut i en ny og ukjent verden :-)
Lille Didibert har en "snåtterenne" (Didimannens nyyyydelige betegnelse på denne gropen mellom nese og munn) som i lys av denne historien ville gjøre en president misunnelig. Jeg liker tanken på at min lille sønn har en viktig oppgave å fylle i en verden som kan virke forvirrende og farlig for de fleste av oss i blant. Jeg håper bare at vi klarer å hjelpe ham og gjøre ham skikket til å fullføre oppgaven sin med glans.
Snille engler der ute - hjelp oss å passe lille Didibert slik at han klarer oppgaven sin! :oD
Sunday, April 09, 2006
Foreldrerollen
I lokalavisen min denne uka stod det et sitat som jeg bare må skrive inn her: "Barn er utrolig flinke til å imitere. Samme hvor hardt man sliter for å lære dem gode manerer, oppfører de seg som gode kopier av foreldrene."
Det sitatet er svært passende for det som opptar tankene mine i dag. Jeg blir nemlig litt satt ut av enkelte foreldres evne til å la alle grenser fare så fort de tar med seg ungene sine ut i sosiale tilstelninger. Vi har vel alle et bilde av disse ungene som på hver skoleavslutning, tilstelning med idrettslaget osv, oppfører seg som om det er første gang de har blitt sluppet løs blant andre mennesker.... De velter seg rundt på gulvet, løper mellom bordene, hyler og skriker, og avbryter enhver vettug samtale som måtte forekomme i nærheten av dem. I tillegg kaster de seg over maten som blir servert (spesielt kakene) og tyller innpå med brus og søtsaker som bare i større grad gjør dem i stand til å opprettholde "child from hell"-imaget ;P Og godt bakoverlent i en stol, i dyp og heftig samtale med sidemannen, sitter den slitne forelder og ser ut til å være den eneste som ikke oppfatter at barnet er i ferd med å nå nye himmelhøyder...
Jeg kan - etter drøye tre uker som mamma - forstå at det av og til er deilig å slippe å holde aktive unger i "tøylene". Det er rett og slett himmelsk å, for et lite øyeblikk, få lene seg tilbake, trekke pusten og bare ha tid for seg selv litt. Og for foreldre som er hjemmeværende og ikke får fylt opp sin "være sosial"- kvote daglig, så må det være ubeskrivelig fantastisk å få pleie samvær med andre voksne innimellom. Likevel....å slippe sine 2-3 viltre unger løs i enhver forsamling hvor mennesker forsøker å kose seg å ha det hyggelig....det syns jeg er rett og slett utidig! Når man da i tillegg befinner seg i et selskap hvor mennesker skal feires, og talene stadig blir avbrutt fordi noen har sluppet ungene fra bordet under middagen.... Hvor konfransieren ikke kommer til ordet over ungehyl.... Hvor tilfeldige andre gjester - snill barnehagetante og venn av den som feires eller gretten men streng tante - er dem som blir nødt til å ta seg av andres uoppdragne barn fordi mammaen har skrudd av de sosiale antennene.... Da må jeg innrømme at jeg lurer litt på hva folk skal med unger. Eller - iallefall hvorfor de tar bryet med å ta dem med seg ut blant folk hvis de ikke kan oppføre seg!
Min mamma var en særdeles streng men rettferdig mor. Hun hadde nå også et drøss med barn, og det krevde litt å holde oss alle i ørene og sørge for at vi oppførte oss skikkelig ute blant folk. Hun har, etter at jeg ble voksen, snakket mye om hvor viktig det var for henne at vi var "skikkelige" når vi var andre steder enn hjemme. Hun visste dette enkle som sies i sitatet ovenfor - vår atferd henspeilte hennes atferd og evne til å håndtere oss. Så i min hverdag var et blikk, et kremt eller en liten håndbevegelse nok til at vi omtrent gikk opp i "rett" og stod i stram givakt til annet var gitt beskjed om. Det vanket ikke store straffen hvis vi ikke lydde, annet enn min mors misnøye og det var mer enn nok...
Med bakgrunn i min egen oppvekst - som jeg beundrer min mor ekstremt mye for: hun er en fantastisk god mamma selv om hun, som alle oss andre, ikke er feilfri og selvsagt gjorde noen bommerter iblant - legger jeg nok lista ganske høyt for mine forventninger til en forelders ansvar. Min mor var mer eller mindre alene (min far reiste ganske mye da jeg var barn) med 4-6 barn, og vi har alle skikket oss til å bli gode borgere med solide verdier og sunne holdninger. Så hvorfor skal ikke en foreldre med to barn kunne gi sine barn gode manerer som også gjelder utenfor hjemmets fire vegger? Jeg mener - det finnes da flust av dem som faktisk greier det uten problemer....
Siden Didimannen og jeg er av dem som ikke akkurat handler med en hares hurtighet (her går det oftest i seig og traus skilpaddefart...), så har vi brukt mye tid på å diskutere våre holdninger og idealer. Og siden Didibert ikke akkurat er resultat av en kort aftens sengekos - snarere en lang og omstendelig ventetid - har vi hatt god tid til å tenke over hvordan vi ønsker å være som foreldre. Vi har jo også vært så heldige at vi har fått "øvd" oss på Andungen, som med sitt syndrom trenger strenge grenser og tydelige voksne. Resultatet er at vi ser for oss en tilværelse hvor vi skal skape mennesker med forståelse for sin påvirkning på omgivelsene. Både negativ og positiv påvirkningsevne. De skal ha gode og tydelige grenser som gir forståelse for hva som er generelt akseptabelt, og de skal ha tydelige og tilstedeværende foreldre som ser dem - og som de vet at ser dem! Vi har begge problemer med å akseptere denne typen foreldre som lar barna lide for deres egen manglende input, eller for deres egen mangel på tid. Tidsklemma er en fattig unnskyldning i mine øyne - det er jo tross alt snakk om prioriteringer...
Selv om vi har planene klare og idealene som lysende stjerner i fronten, så er vi også så oppegående at vi vet at veien ofte avviker fra den stien man i utgangspunktet har valgt å følge. Men det er godt å vite at vi iallefall i utgangspunktet hadde en plan. Jeg antar at det som lager gode foreldre er det samme som lager gode arbeidstakere - nemlig evnen til å være fleksibel og ta noen "utenomsvinger" fra den oprinnelige planen underveis. Og, nei, jeg tror ikke jeg kommer til å gjøre en perfekt jobb som mamma. Faktisk tror jeg ikke det perfekte eksisterer blant menneskene :o) Det perfekte er kun et ideal man kan forsøke å strekke seg etter og leve opp til. Og det er vel der vi er nå - vi vil gjøre vårt beste, selv om det aldri vil få status perfekt.
Men en ting er sikkert; dersom jeg blir en mamma som slipper løs mine "søte små" så fort sjansen byr seg, så håper jeg noen av mine kjære tar nakketak på meg og vingler meg tilbake til virkeligheten! For ingenting - INGENTING - er så lite sjarmerende som en uoppmerksom mamma med barn på sukker-bensin.... Iallefall ikke i settinger der andre burde få være i fokus ;o)
Det sitatet er svært passende for det som opptar tankene mine i dag. Jeg blir nemlig litt satt ut av enkelte foreldres evne til å la alle grenser fare så fort de tar med seg ungene sine ut i sosiale tilstelninger. Vi har vel alle et bilde av disse ungene som på hver skoleavslutning, tilstelning med idrettslaget osv, oppfører seg som om det er første gang de har blitt sluppet løs blant andre mennesker.... De velter seg rundt på gulvet, løper mellom bordene, hyler og skriker, og avbryter enhver vettug samtale som måtte forekomme i nærheten av dem. I tillegg kaster de seg over maten som blir servert (spesielt kakene) og tyller innpå med brus og søtsaker som bare i større grad gjør dem i stand til å opprettholde "child from hell"-imaget ;P Og godt bakoverlent i en stol, i dyp og heftig samtale med sidemannen, sitter den slitne forelder og ser ut til å være den eneste som ikke oppfatter at barnet er i ferd med å nå nye himmelhøyder...
Jeg kan - etter drøye tre uker som mamma - forstå at det av og til er deilig å slippe å holde aktive unger i "tøylene". Det er rett og slett himmelsk å, for et lite øyeblikk, få lene seg tilbake, trekke pusten og bare ha tid for seg selv litt. Og for foreldre som er hjemmeværende og ikke får fylt opp sin "være sosial"- kvote daglig, så må det være ubeskrivelig fantastisk å få pleie samvær med andre voksne innimellom. Likevel....å slippe sine 2-3 viltre unger løs i enhver forsamling hvor mennesker forsøker å kose seg å ha det hyggelig....det syns jeg er rett og slett utidig! Når man da i tillegg befinner seg i et selskap hvor mennesker skal feires, og talene stadig blir avbrutt fordi noen har sluppet ungene fra bordet under middagen.... Hvor konfransieren ikke kommer til ordet over ungehyl.... Hvor tilfeldige andre gjester - snill barnehagetante og venn av den som feires eller gretten men streng tante - er dem som blir nødt til å ta seg av andres uoppdragne barn fordi mammaen har skrudd av de sosiale antennene.... Da må jeg innrømme at jeg lurer litt på hva folk skal med unger. Eller - iallefall hvorfor de tar bryet med å ta dem med seg ut blant folk hvis de ikke kan oppføre seg!
Min mamma var en særdeles streng men rettferdig mor. Hun hadde nå også et drøss med barn, og det krevde litt å holde oss alle i ørene og sørge for at vi oppførte oss skikkelig ute blant folk. Hun har, etter at jeg ble voksen, snakket mye om hvor viktig det var for henne at vi var "skikkelige" når vi var andre steder enn hjemme. Hun visste dette enkle som sies i sitatet ovenfor - vår atferd henspeilte hennes atferd og evne til å håndtere oss. Så i min hverdag var et blikk, et kremt eller en liten håndbevegelse nok til at vi omtrent gikk opp i "rett" og stod i stram givakt til annet var gitt beskjed om. Det vanket ikke store straffen hvis vi ikke lydde, annet enn min mors misnøye og det var mer enn nok...
Med bakgrunn i min egen oppvekst - som jeg beundrer min mor ekstremt mye for: hun er en fantastisk god mamma selv om hun, som alle oss andre, ikke er feilfri og selvsagt gjorde noen bommerter iblant - legger jeg nok lista ganske høyt for mine forventninger til en forelders ansvar. Min mor var mer eller mindre alene (min far reiste ganske mye da jeg var barn) med 4-6 barn, og vi har alle skikket oss til å bli gode borgere med solide verdier og sunne holdninger. Så hvorfor skal ikke en foreldre med to barn kunne gi sine barn gode manerer som også gjelder utenfor hjemmets fire vegger? Jeg mener - det finnes da flust av dem som faktisk greier det uten problemer....
Siden Didimannen og jeg er av dem som ikke akkurat handler med en hares hurtighet (her går det oftest i seig og traus skilpaddefart...), så har vi brukt mye tid på å diskutere våre holdninger og idealer. Og siden Didibert ikke akkurat er resultat av en kort aftens sengekos - snarere en lang og omstendelig ventetid - har vi hatt god tid til å tenke over hvordan vi ønsker å være som foreldre. Vi har jo også vært så heldige at vi har fått "øvd" oss på Andungen, som med sitt syndrom trenger strenge grenser og tydelige voksne. Resultatet er at vi ser for oss en tilværelse hvor vi skal skape mennesker med forståelse for sin påvirkning på omgivelsene. Både negativ og positiv påvirkningsevne. De skal ha gode og tydelige grenser som gir forståelse for hva som er generelt akseptabelt, og de skal ha tydelige og tilstedeværende foreldre som ser dem - og som de vet at ser dem! Vi har begge problemer med å akseptere denne typen foreldre som lar barna lide for deres egen manglende input, eller for deres egen mangel på tid. Tidsklemma er en fattig unnskyldning i mine øyne - det er jo tross alt snakk om prioriteringer...
Selv om vi har planene klare og idealene som lysende stjerner i fronten, så er vi også så oppegående at vi vet at veien ofte avviker fra den stien man i utgangspunktet har valgt å følge. Men det er godt å vite at vi iallefall i utgangspunktet hadde en plan. Jeg antar at det som lager gode foreldre er det samme som lager gode arbeidstakere - nemlig evnen til å være fleksibel og ta noen "utenomsvinger" fra den oprinnelige planen underveis. Og, nei, jeg tror ikke jeg kommer til å gjøre en perfekt jobb som mamma. Faktisk tror jeg ikke det perfekte eksisterer blant menneskene :o) Det perfekte er kun et ideal man kan forsøke å strekke seg etter og leve opp til. Og det er vel der vi er nå - vi vil gjøre vårt beste, selv om det aldri vil få status perfekt.
Men en ting er sikkert; dersom jeg blir en mamma som slipper løs mine "søte små" så fort sjansen byr seg, så håper jeg noen av mine kjære tar nakketak på meg og vingler meg tilbake til virkeligheten! For ingenting - INGENTING - er så lite sjarmerende som en uoppmerksom mamma med barn på sukker-bensin.... Iallefall ikke i settinger der andre burde få være i fokus ;o)
Friday, April 07, 2006
Didiheimen.
Så var jeg her da. I en blogg. I en lang periode har jeg fått utløp for min skrivetrang på visse sider her på nettet. Jeg har til og med hatt en dagbok som har vært hyppig i bruk. Men nå da den er blitt naturlig avsluttet, så var det på tide å forflytte seg til et nytt sted å være. Og hvorfor ikke en blogg?
Det å starte opp tømmingen av alle mine tanker og ord på dette stedet kommer omtrent på samme tid som hjemmet mitt har blitt fullt opp med en ny tilværelse. I midten av mars måned flyttet nemlig et nytt lite menneske inn i heimen til Didimannen og jeg. Lille Didibert har gitt oss en ny og frustrerende tilværelse hvor vi foreløpig befinner oss i en "prøve/feile"-periode. Som en prøvesmaker hos Freia driver vi for tiden å "prøvesmaker" på hverandre for å finne ut hvordan den andre parten er. Foreløpig vet vi helt sikkert at Didibert ikke liker meksikansk gryterett, og at han egentlig er en snill gutt men dog med lynende temperament *ler* Han har arvet både mammas furteleppe og bruker den til gangs...
Det andre lille vesenet som bor i Didiheimen - en tigerstripete hannkatt - lever en grusom tilværelse for tiden. Hans favorittsted, mitt fang, er nå stadig opptatt av en liten bylt som i tilegg lager mange høye, skjærende lyder... Så, han bruker mye tid på å irritere matmor med å klore i teppet og hoppe på akvariet for å "fange" gullfiskene.
Didimannen og jeg traff hverandre for 6 år siden. Vi er nok begge av typen som elsker dypt og inderlig, og som av den grunn drøyer en stund før vi torer binde oss. Av den grunn, samt visse geografiske og naturlige omstendigheter traff vi ikke hverandre før vi var over halvveis til 50. Men til gjengjeld traff vi hveradre med et brak når vi først havnet i samme omgangskrets. Han trengte nok litt lenger tid til å innse at jeg var den han ville dele livet med, men når han først fikk besttemt seg var det ingen vei tilbake. For meg var det klart i det øyeblikket jeg så ham at han var det jeg lette etter. Og det han åpenbarte for meg etterhvert som jeg lærte ham å kjenne var en positiv overraskelse. Hans varme, humor og vimsete vesen forlenger livet mitt med mange år :oD
I tillegg til de tre overnevnte, samt undertegnede, så rommer Didiheimen i blant også en tenåring. Av ymse grunner (en laaang historie...) kalles hun Andungen, hun som bor hos oss en helg i måneden. Med sin psykisk utviklingshemming er hun i blant en prøvelse for sin temperamentsfulle "reservemor" med en heller kort tålmodighet... Men i bunn og grunn ligger vel det problemet helst hos den utålmodige og temperamentsfulle enn hos den korttenkte Andungen, om jeg skal være ærlig.
Selve Didiheimen er et koselig lite "dukkehus" i et byggefelt ved vannkanten, i en lite bygd på sørvestlandet. Vi flyttet inn her for to år siden, og holder for tiden på å avslutte innredning av kjelleren. Pluss utfylling av hagen. Pluss planlegging av garasjen... Det vil si - det er helst Didimannen som styrer på. Jeg er flinkest til å fortelle hvordan jeg vil ha det, samt å ruge frem vakre barn ;o)
Snakker om vakre barn.... Jeg har et sovende på ene armen for øyeblikket, og ikke bare er det tungt - det er også fryktelig frustrerende å taste med en hånd... Så, da jeg jo egentlig har avsluttet introduksjonen av heimen min, tror jeg det er på tide å avslutte. Meg blir en jo kjent med om en velger å titte innom i min verden så jeg trenger ingen yterlig presentasjon...
Det å starte opp tømmingen av alle mine tanker og ord på dette stedet kommer omtrent på samme tid som hjemmet mitt har blitt fullt opp med en ny tilværelse. I midten av mars måned flyttet nemlig et nytt lite menneske inn i heimen til Didimannen og jeg. Lille Didibert har gitt oss en ny og frustrerende tilværelse hvor vi foreløpig befinner oss i en "prøve/feile"-periode. Som en prøvesmaker hos Freia driver vi for tiden å "prøvesmaker" på hverandre for å finne ut hvordan den andre parten er. Foreløpig vet vi helt sikkert at Didibert ikke liker meksikansk gryterett, og at han egentlig er en snill gutt men dog med lynende temperament *ler* Han har arvet både mammas furteleppe og bruker den til gangs...
Det andre lille vesenet som bor i Didiheimen - en tigerstripete hannkatt - lever en grusom tilværelse for tiden. Hans favorittsted, mitt fang, er nå stadig opptatt av en liten bylt som i tilegg lager mange høye, skjærende lyder... Så, han bruker mye tid på å irritere matmor med å klore i teppet og hoppe på akvariet for å "fange" gullfiskene.
Didimannen og jeg traff hverandre for 6 år siden. Vi er nok begge av typen som elsker dypt og inderlig, og som av den grunn drøyer en stund før vi torer binde oss. Av den grunn, samt visse geografiske og naturlige omstendigheter traff vi ikke hverandre før vi var over halvveis til 50. Men til gjengjeld traff vi hveradre med et brak når vi først havnet i samme omgangskrets. Han trengte nok litt lenger tid til å innse at jeg var den han ville dele livet med, men når han først fikk besttemt seg var det ingen vei tilbake. For meg var det klart i det øyeblikket jeg så ham at han var det jeg lette etter. Og det han åpenbarte for meg etterhvert som jeg lærte ham å kjenne var en positiv overraskelse. Hans varme, humor og vimsete vesen forlenger livet mitt med mange år :oD
I tillegg til de tre overnevnte, samt undertegnede, så rommer Didiheimen i blant også en tenåring. Av ymse grunner (en laaang historie...) kalles hun Andungen, hun som bor hos oss en helg i måneden. Med sin psykisk utviklingshemming er hun i blant en prøvelse for sin temperamentsfulle "reservemor" med en heller kort tålmodighet... Men i bunn og grunn ligger vel det problemet helst hos den utålmodige og temperamentsfulle enn hos den korttenkte Andungen, om jeg skal være ærlig.
Selve Didiheimen er et koselig lite "dukkehus" i et byggefelt ved vannkanten, i en lite bygd på sørvestlandet. Vi flyttet inn her for to år siden, og holder for tiden på å avslutte innredning av kjelleren. Pluss utfylling av hagen. Pluss planlegging av garasjen... Det vil si - det er helst Didimannen som styrer på. Jeg er flinkest til å fortelle hvordan jeg vil ha det, samt å ruge frem vakre barn ;o)
Snakker om vakre barn.... Jeg har et sovende på ene armen for øyeblikket, og ikke bare er det tungt - det er også fryktelig frustrerende å taste med en hånd... Så, da jeg jo egentlig har avsluttet introduksjonen av heimen min, tror jeg det er på tide å avslutte. Meg blir en jo kjent med om en velger å titte innom i min verden så jeg trenger ingen yterlig presentasjon...
Subscribe to:
Posts (Atom)