En spøkelseshistorie....

Jeg tror på spøkelser! Helt fra jeg var lita jente har jeg hatt så mange rare opplevelser at jeg til slutt bare måtte innse at "noe" er det. Og nå når jeg er voksen - og alle disse "følelsene" ikke lenger er like sterke - ja, da har jeg begynt å utforske litt rundt alt dette rare jeg opplever. Hvilket medførte at jeg i dag var med en venninne hjem til hennes barndomshjem. Hun har nemlig fortalt noen skikkelige spøkelseshistorier derfra, og med min store nysgjerrighet på dette så bare måtte jeg se det med egne øyne. Det vil si - jeg ser jo aldri noe, bare føler.

Denne venninna mi har nå en fantastisk søt bissevoffe. Og for de som kan litt om spøkelser så vet de vel kanskje også at bissevoffer ikke liker spøkelser spesielt godt. Derfor var det vel ikke akkurat betryggende å se hvordan denne lille bissevoffen oppførte seg når vi kom inn i huset. Han pep og pep, og gikk nesten rundt seg selv med nakkehårene struttende. Dakars! Det rare var at han hele tiden skulle bort til meg. Han stirret hjelpeløst på meg og så ut som om han kunne tenke seg å si ganske mye til meg..... Synd jeg ikke snakker hundespråk!

Selve huset var kjempekoselig! Lite og gammelt - akkurat som jeg liker det. Masse sjel. Og mange sjeler. Bissevoffen likte IKKE at jeg satt i ene sofaen, og pep og ville omtrent overfalle meg der jeg satt. Og hele tiden tittet han over min høyre skulder. Min venninne tok meg med på en "omvisning" i huset, og da lot jeg Didibert ligge igjen på sofaen i soveposen sin og "bursove". Før vi gikk la jeg to puter under soveposen ytters for å sikre at han ikke falt ned (noe som ville vært underlig egentlig, for han klarer ikke snu seg ennå, og i tillegg skal det noe til å få hele soveposen til å falle ned sammen med ham - så sterk er han ikke!). Så gikk vi da.

Kjøkkenet og biinngang var "greie" rom. Bare koselig stemning, akkurat som i stua. Men da vi kom til badet - da reiste håret seg i nakken min.... Det var som om noen satt på toalettet der.... Og jeg fikk den sedvanlige ekle følelsen av at jeg burde skyndte meg ut derfra. Og det gjorde vi. Så gikk vi ut i gangen, innom et "greit" rom der, og så skulle vi opp trappa til andre etasje. Da jeg var kommet nesten opp trappa fikk jeg en følelse av at "noen" stod på toppen av trappa - ved døra til et av soveromma. En mann i hvit skjorte og brun vadmelsbukse. Jeg bråstoppet, til min venninnes store forbauselse. Egentlig fantastisk at hun ikke krasjet rett i meg så brått som jeg stoppet. Fikk nemlig en følelse av at dette skulle jeg ikke! En skikkelig fælen følelse. Det gikk bedre da hun gikk foran opp resten av trappa *pysete*. Så gikk vi inn på det gamle soverommet hennes. Der var det så "urolig" at bissevoffen holdt på å gå ut av sitt gode skinn!! Han pep og pep og gikk rundt i ring mellom beina mine... Jeg klarte ikke gå bort i ene hjørnet av rommet - fikk en skikkelig ekkel følelse. Jeg ville ikke sovet et sekund i det rommet - det er iallefall sikkert! Det var noen andre soverom der oppe, men det var ingen så ille som hennes. Det var et hvor jeg mente mormoren satt i en gyngestol, og det stemte iallefall at gyngestolen var hennes så det er vel ikke usannsynlig at hun satt der og passet på familien sin ;o)

Da vi kom ned igjen i stuen gikk jeg øyeblikkelig bort til Didibert for å se til ham (vi hadde bare vært borte noen minutter, men....). Midt på gulvet bråstoppet jeg! "Hvem har rørt putene?!", spurte jeg høyt og frøs til et øyeblikk. For...på gulvet ved siden av sofaen - oppå hverandre og så langt fra der jeg hadde lagt dem at de ikke kunne ha falt - der lå putene!! *grøsse* Men Didibert sov sin beste søvn og hadde iallefall ikke lidd noe nød. Så jeg satte meg ned ved siden av ham igjen. Og da begynte bissevoffen straks å pipe igjen. Så jeg tok resolutt (litt skremt av de putene ja....) og flyttet både meg og Didibert bort i andre enden av stua. Og hva skjedde? Joda - bissevoffen ble heeeeelt stille *sjokk* Det var tydelig at jeg hadde sittet et sted som ikke var helt bra i hans øyne....

Som jeg sa til venninnen min - de fleste energiene i huset var ganske rolige, selv om jeg er overbevist om at det var hennes besteforeldre som passet Didibert mens vi var på tour omkring i huset ("Man trenger da virkelig ikke puter når jeg sitter her og passer på! *snurt*"). Tror kanskje mormoren satt i sofaen der jeg plasserte meg ;o) Men oppe i andre etasje....der var det ikke så bra. Hadde jeg bodd der, så hadde jeg også vært en smule mørkeredd, ja...

Dette er jo bare en episode som kan tolkes dit man ønsker. Men med hold i de tingene jeg har opplevd tidligere, så har jeg ikke problemer et øyeblikk med å tro at det finnes gjengangere i det gamle huset. Sist jeg var i en liknende situasjon hvor jeg "følte" at det var "noen" der ble historien jeg fortalte bekreftet av en sjaman bare noen dager senere. Alt stemte - så detaljert som ned til navn og hvorfor vedkommende var der. Det skremte meg like mye som det var er gedigent adrenalinkick! At alle de tingene jeg har "trodd" opp gjennom årene faktisk har en viss rot i "virkeligheten" var både et sjokk og et realt kick!!

Men, egentlig....hvorfor skulle jeg tvile når de tingene jeg sa om min egen fremtid da jeg var 19 faktisk har gått i oppfyllelse? Og det helt tilfeldig (mao - jeg har ikke forsøkt å "etterleve" det. Tvert om hadde jeg glemt det ut...) Jeg traff virkelig Didimannen da jeg var 26 og ble mamma først da jeg var 32 - selv om vi jo begynte prøvingen noen år før den tid (og selv om jeg ennå syns jeg ble en gammel førstegangsfødende ;oD).

Det finnes mer mellom himmel og jord enn man vet - det er jeg nå uansett overbevist om ;o)