Medaljens bakside.

De fleste mammaer man snakker med forteller solskinnshistorier om hvordan det var å innta denne store rollen som mamma. "Det er heeelt fantastisk - bare vent!", sier de før de utbroderer i lange og omstendelige vendinger hvor utrolig den lille poden deres er. Som tidligere langtidsprøver innen dette barnelagingsgamet har jeg fått en del sånne historier dyttet i trynet - sammen med en drøss avskrekkende fødselshistorier som får en til å sitte undrende tilbake å lure på hvorfor folk egentlig gidder å gjøre dette her mot seg selv...

Heldigvis er jeg en nøktern person som vanligvis tar det meste med en klype salt. Og jeg er ikke dummere enn at jeg forstår at det i første omgang er emosjoner som snakker når en kjærlig mamma utbroderer i det lengste. For, om man skal være helt fullstendig, totalt ærlig, så er overgangen fra "meg alene"-rollen til "mamma"-rollen en ganske stor overgang. Ingen du snakker med nevner at man de første 2-3 ukene lever i en verden preget av søvnmangel, hormonhopp (tro meg - PMS er INGENTING sammenliknet med hormonhøydene etter en fødsel....), og evige frustrasjoner. Fra å være en selvstendig, egosentrert (til en viss grad) person går man nå til å aldri ha et sekund for seg selv. Må man på do, ja så må man vente til poden er mett for så å ta ham med inn på toalettet (ellers medfører toalettbesøket nervesammenbrudd da poden selvsagt finner på å sette igang "sirenen" akkurat når man har plassert stumpen godt nedpå doringen....) og foreta et ekspresstiss og racer-håndvask før den fornærmede "jeg nekter å ligge her på gulvet!"-skirkinga tar fullstendig av. Lange bad er avleggs - byttet inn i kattevaskdusjer - og man har aldri tid å nyte mat lenger... Hvis noen lurer på hvorfor man går ned i vekt under ammetida, så skyldes det at man må hive i seg en brødblings når poden lukker øynene ett øyeblikk (dersom man fremdeles er våken selv etter en times amming...) og tygge unna før neste runde mating starter. *Pes* En blir fort en kløpper på multitasking og å spise middagsmat med kun gaffel og venstrehånd mens en ammer, mestres etter en snau uke hjemme...

Det verste - det som ingen innrømmer dersom en ikke lurer det ut av dem - er de lange, frustrerende timene om natta når man lurer på om man virkelig er verdens verste mamma. Når poden henger i puppen på tredje timen, man ikke har sovet mer enn tre timer sammenhengende siste døgnet, brystene har åpne sår, og barselstårene renner over. DA er salgsannonnse på Finn.no ikke langt unna: "Sutrete baby selges høystbydende grunnet søvnmangel...". Eller som min søster sa: "det var tider da jeg vurderte å reise inn igjen på sykehuset å levere ham tilbake!" Det er i slike øyeblikk man virkelig forstår disse menneskene som legger fra seg nyfødte små nurk på sykehustrappa og reiser. Ja, faktisk er det når man står der - på randen - at man faktisk forstår hvorfor babyer blir utsatt for "shaken baby syndrom".... Ikke at jeg forsvarer den slags utslag av frustrasjon, men når man bare ikke fatter hvorfor poden gråter timesvis i strekk er det lett å forstå trangen til å riste litt fornuft i hylungen. Og like etter at man har tenkt denne tanken føler en seg som den mest uskikkede forelder i verden. Noe som bare forer frustrasjonen og barselstårene enda mer...

Jeg må ærlig innrømme at tanken "hva i himmelens navn er det vi har begitt oss ut på" har streifet meg mer enn en gang i løpet av den korte tiden som mamma. Jeg har måttet spør meg selv om jeg virkelig var så klar for denne endringen i livsstil som det jeg trodde, og om dette virkelig var det jeg ønsket meg så inderlig...

Men...så titter jeg ned i det lille fjeset med min munn og pappas øyne....*smelt* Resultatet av vår kjærlighet til hverandre. Vår nye livsoppgave. Og så kjenner jeg på følelsen når jeg overlater ansvaret for ham til andre i en snau times tid - savnet etter bare et kvarter, følelsen av å "mangle" noe... DA vet jeg at dette kommer til å gå bra! DA kjenner jeg morshjertet banke litt ekstra! Og i et stakket lite øyeblikk forstår jeg hvordan den første tiden - barselstiden - er glemt for så mange mødre. Hvorfor den aldri snakkes om og hvordan man kun hører rosenrøde historier om at "morsfølelsen kom med en gang jeg så babyen" (Tro meg - den gjør ikke automatisk det når man ligger der fullstendig utslitt etter fødselen...).

Å bli mamma er en livsendrende og spesiell opplevelse. Og følelsen av å mangle noe når Didibert ikke er i nærheten sier meg at det er en endring som er vanskelig å reversere - selv i de mørkeste og mest frustrerende øyeblikk. Det er heller ikke til å benekte at jeg muligens selv vil fortelle rosenrøde historier om mammarollen - om noen måneder......eller år ;o)