Foreldrerollen

I lokalavisen min denne uka stod det et sitat som jeg bare må skrive inn her: "Barn er utrolig flinke til å imitere. Samme hvor hardt man sliter for å lære dem gode manerer, oppfører de seg som gode kopier av foreldrene."

Det sitatet er svært passende for det som opptar tankene mine i dag. Jeg blir nemlig litt satt ut av enkelte foreldres evne til å la alle grenser fare så fort de tar med seg ungene sine ut i sosiale tilstelninger. Vi har vel alle et bilde av disse ungene som på hver skoleavslutning, tilstelning med idrettslaget osv, oppfører seg som om det er første gang de har blitt sluppet løs blant andre mennesker.... De velter seg rundt på gulvet, løper mellom bordene, hyler og skriker, og avbryter enhver vettug samtale som måtte forekomme i nærheten av dem. I tillegg kaster de seg over maten som blir servert (spesielt kakene) og tyller innpå med brus og søtsaker som bare i større grad gjør dem i stand til å opprettholde "child from hell"-imaget ;P Og godt bakoverlent i en stol, i dyp og heftig samtale med sidemannen, sitter den slitne forelder og ser ut til å være den eneste som ikke oppfatter at barnet er i ferd med å nå nye himmelhøyder...

Jeg kan - etter drøye tre uker som mamma - forstå at det av og til er deilig å slippe å holde aktive unger i "tøylene". Det er rett og slett himmelsk å, for et lite øyeblikk, få lene seg tilbake, trekke pusten og bare ha tid for seg selv litt. Og for foreldre som er hjemmeværende og ikke får fylt opp sin "være sosial"- kvote daglig, så må det være ubeskrivelig fantastisk å få pleie samvær med andre voksne innimellom. Likevel....å slippe sine 2-3 viltre unger løs i enhver forsamling hvor mennesker forsøker å kose seg å ha det hyggelig....det syns jeg er rett og slett utidig! Når man da i tillegg befinner seg i et selskap hvor mennesker skal feires, og talene stadig blir avbrutt fordi noen har sluppet ungene fra bordet under middagen.... Hvor konfransieren ikke kommer til ordet over ungehyl.... Hvor tilfeldige andre gjester - snill barnehagetante og venn av den som feires eller gretten men streng tante - er dem som blir nødt til å ta seg av andres uoppdragne barn fordi mammaen har skrudd av de sosiale antennene.... Da må jeg innrømme at jeg lurer litt på hva folk skal med unger. Eller - iallefall hvorfor de tar bryet med å ta dem med seg ut blant folk hvis de ikke kan oppføre seg!

Min mamma var en særdeles streng men rettferdig mor. Hun hadde nå også et drøss med barn, og det krevde litt å holde oss alle i ørene og sørge for at vi oppførte oss skikkelig ute blant folk. Hun har, etter at jeg ble voksen, snakket mye om hvor viktig det var for henne at vi var "skikkelige" når vi var andre steder enn hjemme. Hun visste dette enkle som sies i sitatet ovenfor - vår atferd henspeilte hennes atferd og evne til å håndtere oss. Så i min hverdag var et blikk, et kremt eller en liten håndbevegelse nok til at vi omtrent gikk opp i "rett" og stod i stram givakt til annet var gitt beskjed om. Det vanket ikke store straffen hvis vi ikke lydde, annet enn min mors misnøye og det var mer enn nok...

Med bakgrunn i min egen oppvekst - som jeg beundrer min mor ekstremt mye for: hun er en fantastisk god mamma selv om hun, som alle oss andre, ikke er feilfri og selvsagt gjorde noen bommerter iblant - legger jeg nok lista ganske høyt for mine forventninger til en forelders ansvar. Min mor var mer eller mindre alene (min far reiste ganske mye da jeg var barn) med 4-6 barn, og vi har alle skikket oss til å bli gode borgere med solide verdier og sunne holdninger. Så hvorfor skal ikke en foreldre med to barn kunne gi sine barn gode manerer som også gjelder utenfor hjemmets fire vegger? Jeg mener - det finnes da flust av dem som faktisk greier det uten problemer....

Siden Didimannen og jeg er av dem som ikke akkurat handler med en hares hurtighet (her går det oftest i seig og traus skilpaddefart...), så har vi brukt mye tid på å diskutere våre holdninger og idealer. Og siden Didibert ikke akkurat er resultat av en kort aftens sengekos - snarere en lang og omstendelig ventetid - har vi hatt god tid til å tenke over hvordan vi ønsker å være som foreldre. Vi har jo også vært så heldige at vi har fått "øvd" oss på Andungen, som med sitt syndrom trenger strenge grenser og tydelige voksne. Resultatet er at vi ser for oss en tilværelse hvor vi skal skape mennesker med forståelse for sin påvirkning på omgivelsene. Både negativ og positiv påvirkningsevne. De skal ha gode og tydelige grenser som gir forståelse for hva som er generelt akseptabelt, og de skal ha tydelige og tilstedeværende foreldre som ser dem - og som de vet at ser dem! Vi har begge problemer med å akseptere denne typen foreldre som lar barna lide for deres egen manglende input, eller for deres egen mangel på tid. Tidsklemma er en fattig unnskyldning i mine øyne - det er jo tross alt snakk om prioriteringer...

Selv om vi har planene klare og idealene som lysende stjerner i fronten, så er vi også så oppegående at vi vet at veien ofte avviker fra den stien man i utgangspunktet har valgt å følge. Men det er godt å vite at vi iallefall i utgangspunktet hadde en plan. Jeg antar at det som lager gode foreldre er det samme som lager gode arbeidstakere - nemlig evnen til å være fleksibel og ta noen "utenomsvinger" fra den oprinnelige planen underveis. Og, nei, jeg tror ikke jeg kommer til å gjøre en perfekt jobb som mamma. Faktisk tror jeg ikke det perfekte eksisterer blant menneskene :o) Det perfekte er kun et ideal man kan forsøke å strekke seg etter og leve opp til. Og det er vel der vi er nå - vi vil gjøre vårt beste, selv om det aldri vil få status perfekt.

Men en ting er sikkert; dersom jeg blir en mamma som slipper løs mine "søte små" så fort sjansen byr seg, så håper jeg noen av mine kjære tar nakketak på meg og vingler meg tilbake til virkeligheten! For ingenting - INGENTING - er så lite sjarmerende som en uoppmerksom mamma med barn på sukker-bensin.... Iallefall ikke i settinger der andre burde få være i fokus ;o)