En melkemaskin

Når man blir mamma får man et helt annet forhold til kroppen sin enn det man hadde før. Tidligere var antall bilringer, rynker og "slafsehud" det man lette febrilsk etter i speilet og talte bekymringsfullt. Aldring og tidens forandringer var det tankene kvernet rundt. Men det var før. Post-føde-bekymringene er helt andre... Tiden etter at man med glede og bekymring har betraktet den voksende magen, lett med lupe etter strekkmerker (som tidlig ble omdøpt til "skrekkmerker") og undrende klemt på både vannfylte legger og melkefylte pupper, blir plutselig fullt av et annet forhold til kropp.

Som nybakt mamma er man nemlig ikke lenger opptatt av kroppens forfall - man er snarere opptatt av om man overhodet rekker å forhindre dette forfallet. Når man, klokka 17 på ettermiddagen, etter en tur på butikken med medfølgende trasig tur opp bakken og hjem finner ut - ut fra en rar eim - at man har glemt dagens påfyll av deodorant og trolig heller ikke har rukket å pusse tenner, DA finner man ut hva begrepet ammetåke innebærer. Når hver tur på toalettet må gjennomføres på under ett minutt siden poden selvsagt ikke tar hensyn til mammas behov for tid til seg selv når han er sulten, da rekker man ikke mer enn det høyst nødvendige. Ikke sjelden ser mamma ut som et takras på hodet fordi hun a) har glemt å stelle seg på håret, b) ikke har hatt tid til å stelle seg på håret, eller c) ikke bryr seg det minste om dagens hårsveis siden gulpeflekkene midt på genseren likevel trekker fokuset bort fra skallen...

Mens tidligere bekymringer ofte gikk ut på om min smekre bakende enda kunne tiltrekke seg noen blikk fra ymse hannkjønn, har dagens rumpebekymringer flyttet seg litt lenger oppover ;p Nå om dagen er nemlig det store spørsmålet heller om hva som bør gjøres i forhold til visse utposninger i endetarmen (populært kalt hemoroider), og om de noensinne kommer til å forsvinne og slutte å være ekle! Det er nemlig ikke enkelt å få tid til å behandle dem på noen som helst måte når toalettiden gjerne begrenser seg til den tiden det tar Didibert å trekke pusten mellom to vræl...

Den største nyfunnede og oppmerksomhetskrevende aktivitet nå om dagen er forøvrig mine to fordeler. Har det kommet nye sprekker i brystknoppene? Skal jeg sove med bh eller la være? Hvilke tusen og ett kjerringråd for såre bryster og brystbetennelse er ikke utprøvd? Hvor mange timer har jeg egentlig sittet med dem ute i dag? Og ikke minst - HVA I ALLE DAGER ER DE VÅTE FLEKKENE FREMME PÅ GENSEREN MIN?!??! ;oD

Vel var jeg forberedt på at man skulle produsere melk til poden når han kom ut. I mye mindre grad var jeg forberedt på at kroppen min i så mye mindre grad ville tilhøre meg selv. For nå er det nemlig ikke jeg som har størst krav på min egen kropp. Ikke heller er det min kjære - selv om han nok gjerne drømmer om nettopp det, hehe... Neida! Kroppen min domineres av behovene fra en 6 ukers liten gutt med et ekstremt nærhets- og sugebehov. Er det ikke pupp han skal ha, så er det hudkontakt eller bare varme fra mammaen. Å ligge i senga å sove er nemlig oppskrytt! Hvorfor i all verden sove der når man kan sove i armkroken til mamma?! Og brystene mine....de er bare til for å mate. Henger ikke poden i puppen, så henger "melkemaskinen" der - bare sånn i tilfelle jeg skulle klare å skvise ut noen edle dråper til frysing.

Jeg har en utrolig flott fastlege som også er mor til to små gutter. Hun har vist en enestående forståelse for min situasjon både gjennom svangerskapet og i ettertid. Da jeg var på 6-ukerskontroll etter fødselen tidligere i uka ordla hun seg omtrent som følger; "Den første tida føler en seg kun som en melkemaskin!" Samtidig poengterte hun hvor utrolig viktig det er at man som nybakt mamma også får tid til seg selv. "Sett av minst èn time til deg selv daglig. Og bruk minst èn ettermiddag i uka til å pleie kjærlighetsforholdet, bare du og din mann!" Kloke ord fra en klok kvinne. Og når jeg får tid skal jeg forsøke å følge de rådene... *flirer*