Livets underfundige måter...

Det er rart hvor engasjert man kan bli i andre menneskers skjebne. En kan sitte uberørt og se nyhetene med sjokkerende historier fra nord og sør, men når et menneske en treffer på nett opplever noe trist, gøy, fælt eller fantastisk - da hopper man i stolen og lever med det mennesket man i prinsippet knapt kjenner....

For halvannet-to år siden år siden "traff" jeg 3 fantastiske kvinner inne på en side for mennesker som prøver å bli gravide. Det gikk overraskende kort tid før jeg fant tonen med disse kvinnene, og i ettertid viste det seg at vi alle hadde omtrent samme yrkesutdanning, var stort sett i samme livsfase (selvsagt - man er gjerne det når man først begynner å tenke på å få barn) og hadde en ganske like barnslig humor. Disse kvinnene ble raskt en del av mitt daglige liv og det gikk sjelden lang tid mellom hver gang vi snakket på nett. Det gikk heller ikke lang tid før vi fant ut at vi skulle treffes IRL. Det viste seg også at disse kvinnene var like flotte i virkeligheten som de var på nett, og plutselig hadde jeg funnet meg en "støttegruppe" i den perioden med baby-prøvelaging som vi befant oss i.

Vi hadde store planer om å bli gravide sammen, og var sikre på at med vårt gode humør og flotte evne til å oppmuntre hverandre så skulle dette gå bra. Så ble den første i gjengen gravid. Alle jublet og var kjempeglade på hennes vegner! Dette skulle bli bra - nå var det bare å følge på her. Samtidig fikk en av de andre beskjed om at det muligens ville være vanskeligere for henne enn andre å bli gravid. Idyllen slo litt sprekker. Kanskje ting ikke skulle gli så glatt på skinner som vi hadde tenkt? Vi var jo ikke nye i gamet og visste at barnelaging ofte kan ta tid. Vi hadde vel alle prøvd i nærmere ett år da vi først traff hverandre og visste mer om SA, MA, EXU, EL og TR enn de fleste andre... Likevel var det vanskelig å holde sammen da virkeligheten traff oss i hodet. Men vi klarte det. Og ikke mer enn tre måneder etter førstemann testet jeg positivt! :oD Jubelen stod i taket og plutselig var vi to på hver side. Iallefall i en uke. For ganske nøyaktig èn uke etter min positive test tikket meldingen "jeg har testa positivt!" inn på mobilen min. Tredjemann hadde fanget storken og det ble både tårer og snørr og jubel gjennom telefonrøret den dagen :D Så var det bare en igjen da... Og tida gikk. Utredning ble (endelig!) gjennomført, og det viste seg at det var vansker i vente. Den fjerde måtte nemlig ha hjelp fra fagfolk til å få gjort unna babylaginga.Vi hadde vel alle vært i situasjonen hvor vi hadde tenkt tanken på prøverør, så vi støttet opp så godt vi kunne. For denne kvinnen føltes det imidlertid enklere å logge seg litt av, gjennoppta livet sitt og la babylagingen få en birolle i en periode. Dermed ble kontakten litt mer sporadisk fra den kanten. Vi andre tre holdt kontakt jevnlig, med voksende mager og svangerskapssymptomer. Og også etter fødselen har disse to kvinnene vært mitt eget personlige støttenettverk på nett! Det er greit å ha to stykker til å hente en litt ned igjen når bakkekontakten forsvinner og en begynner å tvile på sin egen mentale helse *ler* Er litt for lett å gå seg vill i ammetåka, gitt...

Så...i dag logget plutselig fjerdemann på nett igjen. Det varte ikke lenge før skravla gikk - jeg har tenkt masse på vedkommende de siste dagene så det var deilig å få snakket litt med henne. Ikke lenge inn i samtalen forteller hun at fryseforsøket de skulle igang med er avlyst. Sånt skjer jo - det er ikke alltid at kroppen samarbeider eller at laboratoriet klarer jobben. Likevel ante jeg ugler i mosen. Og ganske riktig: dama er gravid!!! På egen hånd :oD Og i samme øyeblikk kjenner jeg hårene reise seg fra nakken og nedover armene. I øynene lurer tårene og jeg kjenner brystet snøre seg... Det er en fantastisk opplevelse!

Jeg er så uendelig glad på jentas vegner! Jeg har unnet henne dette så lenge og håpet for hennes del at denne dagen skulle komme. Derfor blir det hele så nært og godt, også for meg. Jeg er så glad at jeg nesten svever! Tenk - alle disse kvinnene jeg først fikk bekjentskap med på nett har endelig klart det som i første omgang trakk våre livsstier i samme retning. Om et års tid kan vi oppfylle løftet vi gav hverandre for halvannet år siden - vi kan gå på trilletur sammen i solskinnet med hver vår vogn! :oD

Samtidig går tankene mine til alle disse andre fantastiske kvinnene jeg har møtt gjennom min egen trasige vei mot mammatilværelsen. Veldig mange av dem er nå også på vei dit. Mange skjebner som jeg har fulgt gjennom år. Men mange er dessverre ikke kommet av flekken. Ennå. og jeg lever med dem gjennom håp, nederlag, sorg og atter nytt håp.

Livet har en rar måte å bringe mennesker som trenger hverandre sammen. Og noen ganger skulle jeg ønske jeg hadde en stork....