Kan man forberede seg?

Tidligere i dag kom jeg over et innlegg på en side for nybakte mødre hvor skribenten undret seg over hvor lite forberedt enkelte virket på morsrollen, og hvor "klagete" enkelte var. Jeg må bare ærlig innrømme at jeg følte meg svært truffet av innlegget. Jeg har brukt denne siden hyppig til å "slippe ut damp", og jeg kunne ikke i mine villeste fantasier ha forberedt meg på den tilværelsen jeg nå lever i.

Nå er jeg ingen person som lett lar meg drive med på rosarøde drømmeskyer (eller - jeg er en drømmer, men jeg har somregel beina godt plantet ned i jordsmonnet likevel...). Jeg var forberedt på lite søvn, ha følge på toalettet i noen år fremover, og gråting, bleieskift, at livet mitt ville endre seg drastisk og at fokuset ville være på andre enn meg selv i mange år fremover. Men jeg var overhodet ikke forberedt på frustrasjonen man føler når man ikke finner årsaken til barnets hjerteskjærende gråt. Jeg var ikke forberedt på hvordan denne gråten faktisk ville skjære meg i hjerteroten, og jeg var ikke forberedt på sorgen en føler når puppen ens ikke er god nok men blir byttet ut i flaske fordi det er det eneste som roer poden. Jeg var heller ikke forberedt på at ammingen ikke skulle gå på skinner - at melka ennå ikke, etter to måneder, flommer over, og at såre bryster er noe en skal takle gjennom hele ammetiden. Jeg kunne ikke i mine villeste fantasier forestille meg at 6 timers sammenhengende sutring gjør en mer sliten enn 8 timer på jobb, eller at man sliter med dårlig samvittighet fordi man etter tre timer hadde lyst å kaste babyen i søpla og stikke hodet i sanden....

Nei, jeg var ikke forberedt. Jeg tror ikke man kan forberede seg helt til den nye rollen. Selv om jeg ikke forestilte meg at livet skulle være en dans på roser. Og, det er sikkert synd å si det, jeg trodde belønningen for å være mamma ville overskygge disse overraskende negative tingene i en MYE større grad enn de faktisk gjør...

Sannsynligvis vil ting gå seg til etterhvert. Ting vil bli rutine, og barnet vil utvikle seg til et menneske som i større grad gir noe tilbake og belønner oss med sin tilstedeværelse. Jeg vil få oppleve hvordan det å være foreldre er "det største av alt", og se resultatet av det arbeidet man tross alt legger ned i sine barn. Etterhvert vil både min, pappaens og barnets rolle i mye større grad bli satt, og vi vil nok få mye større glede av å være i hverandres liv.

Og kanskje er det godt at man ikke er forberedt på morsrollen (eller farsrollen for den del) før man opplever å bli mamma for første gang. Jeg tror nemlig - med hånden på hjertet - at jeg ville tenkt meg om mange flere ganger enn jeg gjorde før jeg strevde i to år for å komme hit jeg er nå.... ;o)