Alle har et søskenbarn....

Jeg har en hel liten haug med søsken. Det innebærer at jeg også har et helt lite arsenal av tantebarn, som jo også er fettere og kusiner til Didibert. Foreldrene våre brukte en god del av vår oppvekst på å lære oss at søskene våre er de vi skal slite med resten av livet, så derfor kan det være lurt å ha et godt forhold til dem. Jeg vet ikke om de fikk til et godt søskensamhold da vi var barn, men nå når vi er voksne har det resultert i en svært sammensveiset gjeng. Noe som blant annet har resultert i at vi nå er bosatt i en radius på maks et kvarters kjøring fra hverandre :o)

Sånn til vanlig tenker jeg ikke så mye over mitt forhold til søskene mine og barna deres. Jeg har fulgt disse små barna fra de ble født, og enkelte ganger opplever jeg det som om de like gjerne kunne vært mine egne - de betyr jo uendelig mye for meg. Søskene mine er blitt mine beste venner. Det er dem jeg først forteller nyheter til, og det er dem jeg aller helst vil ha tilstede under store begivenheter i livet mitt. Så når lillesøsteren min ringer for å invitere meg med på shopping, eller storesøster min kommer og overnatter en helg, så er det helt som det skal være.

Ringvirkningen av at vi er så gode "bødder" er at våre barn også får et relativt sterkt bånd til hverandre. De første en inviterer i barneselskap til barna sine er fettere og kusiner. På familiemiddagene hjemme hos mormor og morfar (evt farmor og farfar) er de alltid sammen, og det er ikke sjelden at de også treffes på en hyttetur med tanter og onkler og rubbel og rake. Ene søsteren min er dagmamma for den andre, og broren min og søsteren min bor en snau kilometer fra hverandre, bror og søster jobber sammen.... Vi er med andre ord ganske tett oppi hverandres hverdager.

Som sagt så tenker jeg ikke alltid så mye over disse tingene. Det er for meg så naturlig og så hverdagslig at jeg ikke alltid tenker over hvor heldig jeg er som har såpass sterke familiebånd. Men av og til kommer det kommentarer fra andre mennesker som gjør det så klart for meg akkurat dette. For jeg er jo egentlig svineheldig! Og i dag var en av de dagene hvor nettopp en sånn kommentar falt.

I dag har nemlig Didibert og jeg vært i åpen barnehage sammen med min søster og min bror og fire fettere og kusiner. Og mens lille Didibert var omsvermet av søskenbarn som virkelig syns det var stas å ha "besøk" av "mini", så fikk mamma skravlet med søskene sine og kost med tantebarn. Og det var da en av de andre tilstedeværende mødrene sa med et sukk; "jeg har to søstre jeg, og vi bor i vidt forskjellige ender av landet. Skulle ønske vi bodde litt nærmer hverandre. Ikke minst for barnas del."

Jeg er heldig, jeg! :oD Jeg har en gjeng fantastiske søsken like innenfor rekkevidde! Vi finner selskap i hverandre stadig vekk, og har stor glede av å tilbringe tid sammen. Og ikke nok med det - Didibert har et helt spekter av søskenbarn like i nærheten. Er vi like flinke i fremtiden til å holde sammen vil han sannsynligvis også ha stor glede av dem fremover!