Eplet faller nær stammen?

Min Didibert er en sosial liten fyr. Han elsker å "snakke" med mennesker, og ligger faktisk nesten litt etter i sin motoriske utvilking fordi han heller vil ligge å lage lyder enn å forsøke å rulle seg over på magen ;oD Han er også en følsom kar, som kan snu fra å være illsint, gretten og grinete til å være blid som en sol på sekundet etter. Temperament har fyren, men tydeligvis også et hjerte av gull og en utadrettet personlighet.

Som hans mamma er jeg selvsagt hele tiden på jakt etter små tegn på at han likner meg slik jeg ser meg selv. Og jeg har vel ikke vært særlig lenge i tvil om at temperamentet hans sannsynligvis stammer fra min side *rødme* Samtidig er det litt morsomt at Didimannen og jeg , som begge var stumme som østers som barn, har fått et barn som eeeelsker oppmerksomhet og kan skravle hull i hodet på en *ler* Vel er jeg et sosialt vesen nå, men som barn var jeg typen som gikk såpass i ett med veggen at læreren knapt visst navnet mitt etter fem år på skolen.

Denne hangen til å sammenlikne personligheter har gjort meg både interessert i og tankefull i forhold til både min og Didimannens oppvekt og barndom. Min egen baggasje fra jeg var barn har jeg rotet rundt i før, og blitt rimelig godt kjent med. Likevel dukker det stadig opp ting som jeg nesten hadde glemt at lå der. Didimannen tror selv han har hatt en ganske "vanlig" barndom - hva enn som ligger i det. Heldigvis har han en mor som stadig forteller små historier fra når han var barn, og som på det viset slipper meg litt inn i hvordan Lille Didimannen egentlig var.

Etter at Bobbelur rotet litt mer opp i mitt rotete forhold til meg selv har jeg hatt mange tanker i hodet. Og som hun skriver i tilbakemeldingene mine her - det handler mye om det å bli sett. Når man bruker halve livet sitt på å øve seg på å gå i ett med omgivelsene som en annen liten kameleon, så sier det seg selv at det krever jobbing for å klare å strekke ut sommerfuglvingene sine og vise de virkelige, vakre fargene de har. Jeg føler etterhvert at jeg har fått strukket dem ganske langt ut - jeg føler meg trygg på at de kan bære meg gjennom motgang og sterk vind - men jeg er ikke sikker på at jeg har fått frem alle de blendende vakre fargene ennå. Jeg kjenner at jeg ennå helst vil holde dem litt for meg selv, i redsel for at andre ikke skal sette pris på dem eller oppfatte dem "riktig". Det handler vel mest om en redsel for å bli såret av mennesker som ikke klarer å se meg for den jeg faktisk er. Men for hver dag som går, for hvert blikk jeg får som sier meg at jeg virkelig blir sett som den jeg er, så blir fargene klarere og tydligere på de skjøre vingen mine. Jeg har tro på at de en dag skal skinne med den glød som rettferdiggjør min prosess for å blomstre slik jeg faktisk gjør mer og mer for hver dag som går.

Jeg er ikke sikker på at min kjære Didimannen er kommet like langt i sin "blomstringsprosess". Han er flink til å ikke bry seg om mennesker som ikke gir ham det han trenger. En grei egenskap, egentlig. Og han er blitt kjempeflink til å lufte sine innerste tanker når jeg ser at det har hopet seg opp for lenge. Og vingene hans er så sterke at de kan bære vekten av også meg når jeg blir for sliten til å holde meg selv oppe. Men jeg tror ikke fargene rettferdiggjør de vakre nyansene jeg ser i hans indre. Han klarer heller ikke skinne så vakkert for verden som han gjør for meg. Men jeg tror likevel han skinner bedre og oftere enn det jeg klarer.

Så ser jeg på min lille, vakre sønn. Så ny og så lite preget av livet. Hvordan skal vi klare å hindre at de vakre fargene han så uhindret lar skinne fra sin indre juvel falmer og blir solbleket? Kan vi som hadde så vanskelig for å vise igjen da vi selv var barn klare å oppmuntre ham til å være seg selv og skinne igjen i verden uten å bli selvopptatt og selvansorberende? Kan vi klare å la ham skinne uten å trykke ham ned og frata ham fargene?

Det er en stor oppgave vi har påtatt oss.

Kroppen, mitt tempel...?

De fleste mennesker opplever før eller siden ting som de har vanskeligheter med å overkomme. Noen opplever ting i barndommen som preger dem resten av livet, mens andre vil i godt voksen alder oppleve tap, sorg eller personlige kriser som setter dype spor i dem. Det er enkelt å forstå at slike ting former vår personlighet, vanskeligere er det å forstå at slike opplevelser også setter sine spor i oss fysisk.

Første gangen jeg opplevde at mine opplevde kriser hadde satt sine spor var da jeg oppsøkte lege for å få svar på hva det var som gav meg så mye vondt i magen. Jeg var overbevist om at det skyldtes noe jeg hadde spist i utlandet, og gjennomgikk tester etter tester for å sjekke ut alt. Resultatet var nedslående. Jeg fikk beskjed om at jeg sannsynligvis hadde gallestein, og nye prøver ble tatt. De viste ingenting....

I mellomtiden hadde jeg begynt å bli lei av å "mase" på en lege som sannsynligvis hadde notert "hypokonder" i margen på journalen min, og jeg fant ut at tida var inne for å prøve noe mer alternativt. Dermed endte jeg opp hos fotsoneterapeut. Hun fant fort ut at problemet lå i overgangen mellom tykktarm og tynntarm, og at det forplantet seg via lever til galle. Det hele stemte faktisk bra med hvor smertene lå, og UL i ettertid har også bekreftet at hun var inne på noe der. Jeg gikk til behandling i et halvt års tid, men allerede etter to behandlinger følte jeg meg bedre. Mye hang også sammen med en omlegging av kosthold, da...

Så gikk det en tid, og vi fant ut at nå når jeg var "frisk" så var muligens tiden inne for å forsøke å lage et avkom. Noe som viste seg lettere sagt enn gjort. Det gikk et år. Jeg tok kontakt med fastlegen for henvisning videre og fikk - omsider - tid hos gynekolog. Vi ble begge grundig sjekket, og det viste seg at problemet lå hos meg. Inne i livmora mi hadde det nemlig vokst ut en polypp som fungerte som en hormonspiral og hindret meg i å bli gravid. Underlig nok var polyppen plassert like under der hvor tynntarmen går over i tykktarmen...

Da jeg fortalte fotsoneterapeuten om mitt "nye" problem, sa hun umiddelbart at livmoren er stedet for følelsene. Hun mente at det ikke var uvanlig at vanskelige følelser "satte seg" i livmora og økte både menssmerter og gjorde graviditeter vanskeligere. Jeg må innrømme at det hele satte endel tanker i meg.

For å spole ting litt tilbake i tid, så var det ikke mange årene før jeg traff min kjære at jeg i et anfall av desperasjon uttalte en bønn som har forfulgt meg i år etterpå. I en intens smerte over å nok en gang feile i kjærlighetslivet, over nok en gang å måtte erkjenne meg selv som en uelsket, usynlig og umulig person, bad jeg intenst om at all smerten jeg følte innvendig værsåsnill kunne vise seg fysisk istedet. Det er nemlig ofte enklere å bære fysisk smerte enn psykisk... Hvor ofte jeg har tenkt på den bønnen, lurt på om jeg ble bønnhørt og undret over tilfeldigheten etterpå, aner jeg ikke.

Nå har det seg sånn at en av mine gode venner holder på å utdanne seg til rosenterapeut. Hun er opptatt av mye av det samme som meg, og dette med hvordan følelsene setter spor i oss er noe vi ofte har vært innom. Nysgjerrig som jeg er så lot jeg henne bruke meg som prøvekanin for å øve seg på det hun holder på med. Det var underlig å kjenne hvordan hun klemte på akkurat de rette ømme stedene. Og enda mer underlig var det å høre hvordan hun fant akkurat de rette ordene til å beskrive meg og mine innerste, innestengte følelser. Nå har vi to jo snakket en del i forkant, men det er enkelte ting selv ikke mine nærmeste vet om meg. selv om de har sett eg vokse opp, vet om mine "traumer", så tror jeg ikke de egentlig "ser" meg fullt og helt slik jeg er. Og da er det skremmende og nesten bisarr å oppleve at et menneske som har kjent meg så kort tid kan treffe så kontant på hvem jeg egentlig er....

Så, nå i ettertid er jeg ikke i tvil om at kroppen min har lagret en god del ting rundt omkring. Heldigvis var jeg oppegående nok til å ta tak i endel av den psykiske smerten allerede for nærmere ti år siden. Likevel er det en stadig kamp jeg kjemper for å gi opp gamle mønster og veltilpassede mestringsstrategier. Og behandlingen jeg nylig fikk er vel nok et bevis på at denne prosessen langt fra er ferdig.

Det er rart hvordan vi er produkter av det livet vi lever, og hvor vanskelig det er å endre seg selv når man først har gått seg fast i et gjørmehull. Heldigvis er livet en stadig runddans på veien mot det som er det endelige utfallet for oss alle, og man passerer seg selv på veien mange ganger før det er for sent å gi seg selv en sjanse ;o)