Kroppen, mitt tempel...?

De fleste mennesker opplever før eller siden ting som de har vanskeligheter med å overkomme. Noen opplever ting i barndommen som preger dem resten av livet, mens andre vil i godt voksen alder oppleve tap, sorg eller personlige kriser som setter dype spor i dem. Det er enkelt å forstå at slike ting former vår personlighet, vanskeligere er det å forstå at slike opplevelser også setter sine spor i oss fysisk.

Første gangen jeg opplevde at mine opplevde kriser hadde satt sine spor var da jeg oppsøkte lege for å få svar på hva det var som gav meg så mye vondt i magen. Jeg var overbevist om at det skyldtes noe jeg hadde spist i utlandet, og gjennomgikk tester etter tester for å sjekke ut alt. Resultatet var nedslående. Jeg fikk beskjed om at jeg sannsynligvis hadde gallestein, og nye prøver ble tatt. De viste ingenting....

I mellomtiden hadde jeg begynt å bli lei av å "mase" på en lege som sannsynligvis hadde notert "hypokonder" i margen på journalen min, og jeg fant ut at tida var inne for å prøve noe mer alternativt. Dermed endte jeg opp hos fotsoneterapeut. Hun fant fort ut at problemet lå i overgangen mellom tykktarm og tynntarm, og at det forplantet seg via lever til galle. Det hele stemte faktisk bra med hvor smertene lå, og UL i ettertid har også bekreftet at hun var inne på noe der. Jeg gikk til behandling i et halvt års tid, men allerede etter to behandlinger følte jeg meg bedre. Mye hang også sammen med en omlegging av kosthold, da...

Så gikk det en tid, og vi fant ut at nå når jeg var "frisk" så var muligens tiden inne for å forsøke å lage et avkom. Noe som viste seg lettere sagt enn gjort. Det gikk et år. Jeg tok kontakt med fastlegen for henvisning videre og fikk - omsider - tid hos gynekolog. Vi ble begge grundig sjekket, og det viste seg at problemet lå hos meg. Inne i livmora mi hadde det nemlig vokst ut en polypp som fungerte som en hormonspiral og hindret meg i å bli gravid. Underlig nok var polyppen plassert like under der hvor tynntarmen går over i tykktarmen...

Da jeg fortalte fotsoneterapeuten om mitt "nye" problem, sa hun umiddelbart at livmoren er stedet for følelsene. Hun mente at det ikke var uvanlig at vanskelige følelser "satte seg" i livmora og økte både menssmerter og gjorde graviditeter vanskeligere. Jeg må innrømme at det hele satte endel tanker i meg.

For å spole ting litt tilbake i tid, så var det ikke mange årene før jeg traff min kjære at jeg i et anfall av desperasjon uttalte en bønn som har forfulgt meg i år etterpå. I en intens smerte over å nok en gang feile i kjærlighetslivet, over nok en gang å måtte erkjenne meg selv som en uelsket, usynlig og umulig person, bad jeg intenst om at all smerten jeg følte innvendig værsåsnill kunne vise seg fysisk istedet. Det er nemlig ofte enklere å bære fysisk smerte enn psykisk... Hvor ofte jeg har tenkt på den bønnen, lurt på om jeg ble bønnhørt og undret over tilfeldigheten etterpå, aner jeg ikke.

Nå har det seg sånn at en av mine gode venner holder på å utdanne seg til rosenterapeut. Hun er opptatt av mye av det samme som meg, og dette med hvordan følelsene setter spor i oss er noe vi ofte har vært innom. Nysgjerrig som jeg er så lot jeg henne bruke meg som prøvekanin for å øve seg på det hun holder på med. Det var underlig å kjenne hvordan hun klemte på akkurat de rette ømme stedene. Og enda mer underlig var det å høre hvordan hun fant akkurat de rette ordene til å beskrive meg og mine innerste, innestengte følelser. Nå har vi to jo snakket en del i forkant, men det er enkelte ting selv ikke mine nærmeste vet om meg. selv om de har sett eg vokse opp, vet om mine "traumer", så tror jeg ikke de egentlig "ser" meg fullt og helt slik jeg er. Og da er det skremmende og nesten bisarr å oppleve at et menneske som har kjent meg så kort tid kan treffe så kontant på hvem jeg egentlig er....

Så, nå i ettertid er jeg ikke i tvil om at kroppen min har lagret en god del ting rundt omkring. Heldigvis var jeg oppegående nok til å ta tak i endel av den psykiske smerten allerede for nærmere ti år siden. Likevel er det en stadig kamp jeg kjemper for å gi opp gamle mønster og veltilpassede mestringsstrategier. Og behandlingen jeg nylig fikk er vel nok et bevis på at denne prosessen langt fra er ferdig.

Det er rart hvordan vi er produkter av det livet vi lever, og hvor vanskelig det er å endre seg selv når man først har gått seg fast i et gjørmehull. Heldigvis er livet en stadig runddans på veien mot det som er det endelige utfallet for oss alle, og man passerer seg selv på veien mange ganger før det er for sent å gi seg selv en sjanse ;o)