Eplet faller nær stammen?

Min Didibert er en sosial liten fyr. Han elsker å "snakke" med mennesker, og ligger faktisk nesten litt etter i sin motoriske utvilking fordi han heller vil ligge å lage lyder enn å forsøke å rulle seg over på magen ;oD Han er også en følsom kar, som kan snu fra å være illsint, gretten og grinete til å være blid som en sol på sekundet etter. Temperament har fyren, men tydeligvis også et hjerte av gull og en utadrettet personlighet.

Som hans mamma er jeg selvsagt hele tiden på jakt etter små tegn på at han likner meg slik jeg ser meg selv. Og jeg har vel ikke vært særlig lenge i tvil om at temperamentet hans sannsynligvis stammer fra min side *rødme* Samtidig er det litt morsomt at Didimannen og jeg , som begge var stumme som østers som barn, har fått et barn som eeeelsker oppmerksomhet og kan skravle hull i hodet på en *ler* Vel er jeg et sosialt vesen nå, men som barn var jeg typen som gikk såpass i ett med veggen at læreren knapt visst navnet mitt etter fem år på skolen.

Denne hangen til å sammenlikne personligheter har gjort meg både interessert i og tankefull i forhold til både min og Didimannens oppvekt og barndom. Min egen baggasje fra jeg var barn har jeg rotet rundt i før, og blitt rimelig godt kjent med. Likevel dukker det stadig opp ting som jeg nesten hadde glemt at lå der. Didimannen tror selv han har hatt en ganske "vanlig" barndom - hva enn som ligger i det. Heldigvis har han en mor som stadig forteller små historier fra når han var barn, og som på det viset slipper meg litt inn i hvordan Lille Didimannen egentlig var.

Etter at Bobbelur rotet litt mer opp i mitt rotete forhold til meg selv har jeg hatt mange tanker i hodet. Og som hun skriver i tilbakemeldingene mine her - det handler mye om det å bli sett. Når man bruker halve livet sitt på å øve seg på å gå i ett med omgivelsene som en annen liten kameleon, så sier det seg selv at det krever jobbing for å klare å strekke ut sommerfuglvingene sine og vise de virkelige, vakre fargene de har. Jeg føler etterhvert at jeg har fått strukket dem ganske langt ut - jeg føler meg trygg på at de kan bære meg gjennom motgang og sterk vind - men jeg er ikke sikker på at jeg har fått frem alle de blendende vakre fargene ennå. Jeg kjenner at jeg ennå helst vil holde dem litt for meg selv, i redsel for at andre ikke skal sette pris på dem eller oppfatte dem "riktig". Det handler vel mest om en redsel for å bli såret av mennesker som ikke klarer å se meg for den jeg faktisk er. Men for hver dag som går, for hvert blikk jeg får som sier meg at jeg virkelig blir sett som den jeg er, så blir fargene klarere og tydligere på de skjøre vingen mine. Jeg har tro på at de en dag skal skinne med den glød som rettferdiggjør min prosess for å blomstre slik jeg faktisk gjør mer og mer for hver dag som går.

Jeg er ikke sikker på at min kjære Didimannen er kommet like langt i sin "blomstringsprosess". Han er flink til å ikke bry seg om mennesker som ikke gir ham det han trenger. En grei egenskap, egentlig. Og han er blitt kjempeflink til å lufte sine innerste tanker når jeg ser at det har hopet seg opp for lenge. Og vingene hans er så sterke at de kan bære vekten av også meg når jeg blir for sliten til å holde meg selv oppe. Men jeg tror ikke fargene rettferdiggjør de vakre nyansene jeg ser i hans indre. Han klarer heller ikke skinne så vakkert for verden som han gjør for meg. Men jeg tror likevel han skinner bedre og oftere enn det jeg klarer.

Så ser jeg på min lille, vakre sønn. Så ny og så lite preget av livet. Hvordan skal vi klare å hindre at de vakre fargene han så uhindret lar skinne fra sin indre juvel falmer og blir solbleket? Kan vi som hadde så vanskelig for å vise igjen da vi selv var barn klare å oppmuntre ham til å være seg selv og skinne igjen i verden uten å bli selvopptatt og selvansorberende? Kan vi klare å la ham skinne uten å trykke ham ned og frata ham fargene?

Det er en stor oppgave vi har påtatt oss.