Nøste i knuter

Jeg kom på noe her en dag da jeg dreiv på med et nøstearbeid uten like. I mitt yrke er nemlig nøstearbeid en sedvanlig ting, og nøsting har da ingenting å gjøre med grannøster. Neida. Her nøster vi opp hendelser fra a til å, og gjerne i fjerti ulike variasjoner. Og det var det som fikk meg til å tenke.

Å nøste opp en hendelse ved å snakke med de involverte partene fører nemlig til at man får hver enkelts opplevelse av hva som virkelig skjedde. Som oftes har man minst et par delvis sammenfallende historier som gir et noenlunde klart bilde av det som i sannhet foregikk. Men ikke alltid. Noen ganger får man bruddstykker av historien vridd gjennom den enkeltes egenfarvede colabunnbriller, og må selv forsøke å finne fornuft og sannhet i det som blir fortalt. Vri personlig opplevelse ut av sannheten. Og det er da vanskene begynner.

I slike vanskelige oppnøstinger kan man velge å tro på en variant av historien basert på kjennskap til de involverte partene. Hvis man for eksempel kjenner partene godt og vet at en av dem vanligvis har en litt egen oppfatning av livet, så er det enkelt å ekskludere den delen av historien som vedkommende forteller annerledes enn andre. Man kan konkludere med at vedkommendes sårbarhet eller livssyn farver sannheten sett fra dennes øyne.

Men hva da når man skal nøste historien fra to sider hvor begge har denne hangen til å farve virkeligheten? Hvilken farve skal man da velge? Den lyserosa eller den strengt grønne?! Og hva når man får en tredje varsjon som heller ikke samsvarer? *ergre*

Sannheten kan faktisk være en regnbue av spekter når man får mange nok involverte. Og når hver farger sannheten med sine egne personligheter, så blir det et makkverk av et pusslearbeid som ofte gjerne ikke kommer i mål. Det en så gjerne sitter igjen med av muligheter er jo faktisk at man må velge... Man må velge hvilken sannhet en har lyst til å lene seg mot. Ofte vil man nok velge den som ligger nærmest opp til sin egen oppfatning av livet, levnad og ting generelt.

Og da brakte tankene meg videre til det faktum at flere vennepar av oss den siste tiden har valgt å gå fra hverandre. Noen klarer denne bragden uten de helt store jordrystningene, mens andre river ned jordvoller så det ljomer og sender skjelvinger langt inn i vennekretsen. Og da kommer spørsmålet: hvilken side velger man da, når de begge vil ha sitt?

I mitt tilfelle hadde jeg valget mellom å holde tritt med et menneske som jeg i lang tid hadde opplevd som mer selvsentrert enn godt er, eller tro på versjonen til et menneske jeg ikke kjente mer til enn de ord vedkommende selv uttalte (og som var stikk i strid med motpartens). Det mest rimeligste hadde kanskje vært å holde på den man har kjent lengst og har sterkest relasjon til. Men er det riktig til en hver tid? Noen ganger vokser mennesker i "feil" retning, og viser et ansikt som skinner i et grelt lys man ikke før har sett det i. Historier blir farget grellgult i skjæret av det vesenet som har overtatt plassen der man før hadde en venn, og man ser vennen fra et perspektiv som setter alt i en annen kontekst. Man kjenner avgrunnen mellom seg og mennesket man før brydde seg om øke fra minutt til minutt, og colabrillene bli mer og mer dugget for hver versjon av bruddet man blir servert.

Å velge den minste motstands vei for ens egen oppfatning av virkeligheten er vel også en ting man kan gjøre. Ikke gidde å bruke mer energi på ting. Velge å tro den som gjør ting lettest og greiest for alle andre. Det er kanskje feil. Og det er kanskje feigt. Men det er enkelt. Og mange ganger gir det mening å tro på noe som er mindre avansert, som krever mindre tid til forståelse og tolking enn alternativet. Bør man så ha dårlig samvittighet for det? Er det ikke temmelig menneskelig å velge sånn?

Jeg har ikke dårlig samvittighet for å ha valgt bort en venn i denne sammenhengen. Det var utslag av et mangeårig forsøk på å bortforklare vedkommendes paranoia og ekstreme sårbarhet, samt en oppgitthet over å være den givende parten i et venneforhold. Og dermed et lett valg. Men det slår meg likevel at det er vanskelig å velge rett når man blir stilt overfor andres perspektiver på hendelsesforløp. Hva om jeg velger feil? Hva om jeg bruker mengder av energi på å forsvare, tolke og forklare andres atferd og handlemåter, samtidig som jeg preger et annet menneske - som kanskje sitter på sannheten - for livet....?

Å gjøre rett er jammen ikke enkelt. Men heldigvis er det sjelden jeg opplever å få servert bare uoverstemmende historier. Som oftes kan man nøste i fred og fordragelighet og finne mening i det som fortelles. Og som oftes har man andre fornuftige mennesker i nærheten som man kan diskutere og konkludere sammen med for å finne det som ligger nærest opp til sannheten. Mine oppfatninger av andre mennesker får sånn sett i liten grad lov til å blomstre fritt - noe som så absolutt er fordelen med å jobbe i team fremfor alene.

Forhåpentligvis så har også erfaring gitt meg en god dømmekraft, som hindrer meg i å gjøre de verste blemmene. Eller så håper jeg det sitter en snill engel på skulderen min og rettleder meg i sånne nøsteoppgaver ;o)

Nyervervelser

Det er ikke ofte jeg kjøper nytt til meg selv. Jeg har i mange år vært et funn når det kommer til shopping på tilbudsvarer - både når det kommer til gaver til tantebarn og når det gjelder nytt til meg selv, hus og heim - og det er sjelden jeg kjøper ting til meg selv til fullpris. Egentlig er det sjelden jeg kjøper noe nytt til meg selv. Punktum. Men de siste to månedene har det blitt litt shopping.

Etter noen år med voksende mage, ammepupper og ny runde magevoksing og ammepupper, så har det meste i klesskapet enten gått temmelig ut av motebildet, eller blitt feil i størrelsen. Så nå trengtes en fornying. Amme-bh`ene ble forkastet så fort småen fikk smak på annen mat, og fornying i undertøysavdelingen var første stopp. I tillegg måtte jeg ha noen nye topper som ikke hadde ammeåpning eller lå ukledelig midt oppå min nyervervede fleskemage. Sparkjøp ble løsningen - der har de billig Triumph-undertøy, samt at jeg fant tunikaer i fleng som kan brukes både nå og mer som kjoler til sommeren. Genialt! Ikke mindre enn to bh`er, en truse, en badedrakt (til babysvømminga - gidder ikke bruke store summen på akkurat den greia der!) og tre tunikaer har havna i skapet.

I dag har jeg vært på shopping med svigermor. Det er ikke så rart som det høres ut, egentlig. Det hele dreier seg om et besøk hos svigerslektas store designgudinne, noe som har blitt en liten "tradisjon" de siste årene. Og denne gangen hadde jeg bestemt meg for å bruke litt penger! Jeg trengte virkelig noe nytt som kan brukes til hverdag og fest. En tunika i ull, en fin topp i kasjmir og to lekre sommerkjoler er resultatet - og jeg er superfornøyd!

Så til sommeren skal jeg sprade rundt i mine lekre, nye designerkjoler, med en lekker brunfarge hentet fra Italia og forhåpentligvis et par kg lettere og lekrere enn nå *flire*

En engel kom til oss

For tre år siden møtte jeg en liten engel. Det var i form av et rynket lite nurk med bølgete hår og lange mørke øyenvipper. Nurket ble lagt oppå brystet mitt etter å ha vært min medborger i kroppen i ni fine måneder. Følelsen av fullstendig forvirring og avventende distanse satte inn for fullt - hva skulle dette vesenet her å gjøre, og når kom noen og hentet det tilbake?!

I løpet av disse tre årene har hjertet mitt vokst. Det har vokst seg nesten ut av porposjon. Hver dag øker det bittelitte granne, og hver gang jeg ser på min lille engel, med lyse krøller og skinnende blå øyne, vokser det så det sprenger i brystet. Når jeg merker at min lille gullklump blir myk som smør i armene mine av ren kjærlighet, så smelter jeg som varm voks og forstår hvor viktig jeg har blitt for noen andre enn meg selv. Min verdi som menneske har økt med mer enn en million grunner - bare fordi jeg har vært heldigere enn jeg kunne håpe.

Min lille engel har lært så masse på tre år. Først lærte han seg å oppfange verden gjennom sanser. Han kikket seg rundt med sitt kjærlighetsfulle blikk og oppdaget lyset som lekte seg i vinduskarmer og over stuegulv. Så begynte han å synge. Han skrålte og bablet til andre engler og venner som mor ikke kunne se. Og hendene slo mot ukjente ertekroker som fór over ansiktet hans med myke vinger. Smilende lå gutten der med sin babymyke kropp og lo forundret av den rare verden han var kommet til.

Det er et langt skritt han har gått fra å være en myk bylt til et menneske som nå viser oss inn i sin tanke-, følelses- og humoristiske verden. Han ler så perlene triller, gråter så hjerter brister og forteller de mest underlige ting til de tilhørere han får. Han smiler sitt fantastiske smil som får skyene til å stanse, solen til å glimte langt inn i sjelens røtter, og selv ukjente til å smile med. Og han inkluderer alle som vil i sin glade og lekende verden. Han er en stjerne i et show som knapt har begynt.

Av og til misunner jeg barn evnen til å gjøre ting så enkelt. Det finnes ingen baktanker, uærlighet eller ønske om å skade - de er bare så inderlig rene. Og min engel er som vakre, hvite dunfjær i sin måte å tenke på: ingenting er for farlig, for vondt eller gjort for å ødelegge! Alt handler om å undersøke, lære og prøve ut. En enkelhet vi andre kan strebe etter resten av livet uten å noensinne oppnå igjen.

Han løper. Han hopper, danser, tøyser og klatrer. Han er høyt, lavt og kvikkere enn røyskatten. På ett sekund har han lekt seg frem til ny lærdom. Og i det neste øyeblikket er han liten igjen, og kroer seg inn i mine armer som en varm og kosete bylt som bare vil være nær.

"Jeg er liten, mamma", sier han når ting blir for store. Og det er godt at han minner oss på det så vi ikke stiller for store krav. Han er liten og har lov til å være det. Han er min bittelille gullskatt som jeg gjemmer med meg i alle tanker og følelser. En gjemt liten skatt som jeg foreløpig kan velge å dele med bare dem jeg vil. Han er den lille som tar opp fanget mitt og bare ønsker å være nær. Og jeg favner ham og gleder meg over gaven jeg er blitt skjenket.

"Jeg er stor, mamma", sier han og tøyer grensene han møter både fysisk og mentalt. Han klatrer høyest, hopper lengst og protesterer kraftigst - når han kjenner seg større enn verden. Og vi lar ham sprenge seg frem så lenge det ikke er skadelig for ham eller omgivelsene. Med hjertet i halsen, og sorgen litt tilstedeværende, ser vi ham vokse seg ut av rollen som avhengig av vår strammeste beskyttelse og søke utfordringer som bringer ham videre ut i verden. Samtidig brenner stoltheten større enn alt annet når vi ser at han lykkes og vokser på erfaringene.

Ordene han fant på veien mellom fjoråret og nå har gitt ham et større univers å leke med. Han viser sitt sanne jeg, sin ektehet, i et så utrolig større perspektiv enn før. Godheten han så naturlig bærer med seg, og som så mange uavhengig av hverandre kommenterer, bobler til overflaten gjennom ord og handlinger som er modne for så små mennesker. Han klemmer sin lillebror med en sånn ømhet at stoltheten nesten renner over i morshjertet.

For tre år siden møtte jeg en engel. Han kom inn i min tilværelse med en bit av universet festet til sin tilstedeværelse. Jeg innser at jeg er så uendelig heldig. Jeg er beæret med en gave så uendelig diger at jeg ikke kan beskrive den med annet enn at den gjør meg ydmyk og takknemlig inn til beinet. Jeg føler det som om en guddommelig kjærlighet ble skjenket meg som en gave jeg ikke føler meg god nok til å forvalte. Men som gir meg så uendelig mye tilbake at jeg ikke for alt i verden kan takke nei til den.

Jeg er heldig som har en engel i livet mitt! Jeg er heldig som har fått leve med denne utrolige følelsen av lykke i disse tre årene! Og jeg er så utrolig takknemlig fordi jeg ble beæret med en gutt som bærer universets under og ubetingede kjærlighet med seg!

Takk for at du kom til oss, engleungen min!

One down, one to go...

Da vinterferien opprant i denne landsdelen, med skolefri og mindre å gjøre, så tok livet plutselig en ny og enklere vending i dette huset. I en ganske lang tid i forveien hadde nemlig "hu mor" begynt med forberedelser til å få storebror på potta. Bare det å få ham til fysisk å sitte på do var en kamp. Doen er nemlig en temmelig nifs og ufyselig ting når man bare er to og et halvt år, og en liten meter høy. Så her måtte overtalelsesevnene virkelig tas i bruk. Med et fint "krysseskjema" og en passelig fin belønning fikk mamsen overtalt ham til prøvesitting - i første omgang uten å stille krav til resultat. Og jammen fikk vi ikke fylt ut skjemaet i løpet av en liten langhelg! Gutten er lettlurt! ;D

Så var første steg tatt. Neste steg var å kreve litt resultat: et kryss for sitting, to for tissing! Og nytt pusslespill ble stilt opp på baderomsmøblet som forlokkende belønning. Vips! Der var det også utfylt. Og nå fikk mannen blod på tann. Han innså at fruen i huset faktisk ikke var på ville veier og at bleieslutt faktisk kunne være innenfor rekkevidde. Nå ble det lovet belønning for do-bæsjing. Imidlertid kom vinterferien først, og mamma gjorde ord til handling og lot bleia fare under gutteprotester og pappanøling.

Å slutte med bleier er en stor ting i et gutteliv. Det er ikke det minste rart at småen standhaftig felte noen tårer og bad om å få bleia på igjen. Men mor var enda mer standhaftig (sjokk, sjokk) og mente at et par dager med uhell måtte tåles før man gjorde retrett og evt innså at gutten ikke var klar. Som sagt så gjort. Og tissing ble det. På gulv. På nyvaska gulv. På gulv midt inne på butikken....

På en liten uke var gutten tørr. Og her snakker vi virkelig tørr!! Ikke en skvett i nattbleia, og ytterst få uhell på dagtid. Et halvår med enkelte uhell må man nesten regne med, så tissing i utedressen og noen uhell her hjemme kaller jeg nesten ikke u-tørrhet, må jeg innrømme. Han har klart seg kjempebra og er egentlig helt superduper, lille gutten min! *stolt*

Det skal være usagt om det er mors tro på sin flinke gutt eller fars ros og store belønningsrate (belønning for resultat, for å si i fra, for å være helt tørr...) som gjorde utslaget (sannsynligvis er det vel kombinasjonen), men gutten er helt fantastisk! Tilsammen tre uhell har han hatt i barnehagen på tilsammen fem barnehagedager, og nå er han altså også helt tørr på nettene! Og i barnehagen har de fjernet bleia også når han er ute. Jeg er så innmari stolt av lillegutten, og sier det til ham hele tiden *ler* Ikke i min villeste fantasi hadde jeg trodd det skulle gå så lett.

Så nå har vi bare én bleiegutt igjen. Deilig! Mindre penger i bleier, mindre styr med bleieskift og kos med shopping av ørsmå guttetruser, hehehe!

Er det rart at vi har begynt å sette minstemann på potta litt?! ;o)