Nøste i knuter

Jeg kom på noe her en dag da jeg dreiv på med et nøstearbeid uten like. I mitt yrke er nemlig nøstearbeid en sedvanlig ting, og nøsting har da ingenting å gjøre med grannøster. Neida. Her nøster vi opp hendelser fra a til å, og gjerne i fjerti ulike variasjoner. Og det var det som fikk meg til å tenke.

Å nøste opp en hendelse ved å snakke med de involverte partene fører nemlig til at man får hver enkelts opplevelse av hva som virkelig skjedde. Som oftes har man minst et par delvis sammenfallende historier som gir et noenlunde klart bilde av det som i sannhet foregikk. Men ikke alltid. Noen ganger får man bruddstykker av historien vridd gjennom den enkeltes egenfarvede colabunnbriller, og må selv forsøke å finne fornuft og sannhet i det som blir fortalt. Vri personlig opplevelse ut av sannheten. Og det er da vanskene begynner.

I slike vanskelige oppnøstinger kan man velge å tro på en variant av historien basert på kjennskap til de involverte partene. Hvis man for eksempel kjenner partene godt og vet at en av dem vanligvis har en litt egen oppfatning av livet, så er det enkelt å ekskludere den delen av historien som vedkommende forteller annerledes enn andre. Man kan konkludere med at vedkommendes sårbarhet eller livssyn farver sannheten sett fra dennes øyne.

Men hva da når man skal nøste historien fra to sider hvor begge har denne hangen til å farve virkeligheten? Hvilken farve skal man da velge? Den lyserosa eller den strengt grønne?! Og hva når man får en tredje varsjon som heller ikke samsvarer? *ergre*

Sannheten kan faktisk være en regnbue av spekter når man får mange nok involverte. Og når hver farger sannheten med sine egne personligheter, så blir det et makkverk av et pusslearbeid som ofte gjerne ikke kommer i mål. Det en så gjerne sitter igjen med av muligheter er jo faktisk at man må velge... Man må velge hvilken sannhet en har lyst til å lene seg mot. Ofte vil man nok velge den som ligger nærmest opp til sin egen oppfatning av livet, levnad og ting generelt.

Og da brakte tankene meg videre til det faktum at flere vennepar av oss den siste tiden har valgt å gå fra hverandre. Noen klarer denne bragden uten de helt store jordrystningene, mens andre river ned jordvoller så det ljomer og sender skjelvinger langt inn i vennekretsen. Og da kommer spørsmålet: hvilken side velger man da, når de begge vil ha sitt?

I mitt tilfelle hadde jeg valget mellom å holde tritt med et menneske som jeg i lang tid hadde opplevd som mer selvsentrert enn godt er, eller tro på versjonen til et menneske jeg ikke kjente mer til enn de ord vedkommende selv uttalte (og som var stikk i strid med motpartens). Det mest rimeligste hadde kanskje vært å holde på den man har kjent lengst og har sterkest relasjon til. Men er det riktig til en hver tid? Noen ganger vokser mennesker i "feil" retning, og viser et ansikt som skinner i et grelt lys man ikke før har sett det i. Historier blir farget grellgult i skjæret av det vesenet som har overtatt plassen der man før hadde en venn, og man ser vennen fra et perspektiv som setter alt i en annen kontekst. Man kjenner avgrunnen mellom seg og mennesket man før brydde seg om øke fra minutt til minutt, og colabrillene bli mer og mer dugget for hver versjon av bruddet man blir servert.

Å velge den minste motstands vei for ens egen oppfatning av virkeligheten er vel også en ting man kan gjøre. Ikke gidde å bruke mer energi på ting. Velge å tro den som gjør ting lettest og greiest for alle andre. Det er kanskje feil. Og det er kanskje feigt. Men det er enkelt. Og mange ganger gir det mening å tro på noe som er mindre avansert, som krever mindre tid til forståelse og tolking enn alternativet. Bør man så ha dårlig samvittighet for det? Er det ikke temmelig menneskelig å velge sånn?

Jeg har ikke dårlig samvittighet for å ha valgt bort en venn i denne sammenhengen. Det var utslag av et mangeårig forsøk på å bortforklare vedkommendes paranoia og ekstreme sårbarhet, samt en oppgitthet over å være den givende parten i et venneforhold. Og dermed et lett valg. Men det slår meg likevel at det er vanskelig å velge rett når man blir stilt overfor andres perspektiver på hendelsesforløp. Hva om jeg velger feil? Hva om jeg bruker mengder av energi på å forsvare, tolke og forklare andres atferd og handlemåter, samtidig som jeg preger et annet menneske - som kanskje sitter på sannheten - for livet....?

Å gjøre rett er jammen ikke enkelt. Men heldigvis er det sjelden jeg opplever å få servert bare uoverstemmende historier. Som oftes kan man nøste i fred og fordragelighet og finne mening i det som fortelles. Og som oftes har man andre fornuftige mennesker i nærheten som man kan diskutere og konkludere sammen med for å finne det som ligger nærest opp til sannheten. Mine oppfatninger av andre mennesker får sånn sett i liten grad lov til å blomstre fritt - noe som så absolutt er fordelen med å jobbe i team fremfor alene.

Forhåpentligvis så har også erfaring gitt meg en god dømmekraft, som hindrer meg i å gjøre de verste blemmene. Eller så håper jeg det sitter en snill engel på skulderen min og rettleder meg i sånne nøsteoppgaver ;o)