En engel kom til oss

For tre år siden møtte jeg en liten engel. Det var i form av et rynket lite nurk med bølgete hår og lange mørke øyenvipper. Nurket ble lagt oppå brystet mitt etter å ha vært min medborger i kroppen i ni fine måneder. Følelsen av fullstendig forvirring og avventende distanse satte inn for fullt - hva skulle dette vesenet her å gjøre, og når kom noen og hentet det tilbake?!

I løpet av disse tre årene har hjertet mitt vokst. Det har vokst seg nesten ut av porposjon. Hver dag øker det bittelitte granne, og hver gang jeg ser på min lille engel, med lyse krøller og skinnende blå øyne, vokser det så det sprenger i brystet. Når jeg merker at min lille gullklump blir myk som smør i armene mine av ren kjærlighet, så smelter jeg som varm voks og forstår hvor viktig jeg har blitt for noen andre enn meg selv. Min verdi som menneske har økt med mer enn en million grunner - bare fordi jeg har vært heldigere enn jeg kunne håpe.

Min lille engel har lært så masse på tre år. Først lærte han seg å oppfange verden gjennom sanser. Han kikket seg rundt med sitt kjærlighetsfulle blikk og oppdaget lyset som lekte seg i vinduskarmer og over stuegulv. Så begynte han å synge. Han skrålte og bablet til andre engler og venner som mor ikke kunne se. Og hendene slo mot ukjente ertekroker som fór over ansiktet hans med myke vinger. Smilende lå gutten der med sin babymyke kropp og lo forundret av den rare verden han var kommet til.

Det er et langt skritt han har gått fra å være en myk bylt til et menneske som nå viser oss inn i sin tanke-, følelses- og humoristiske verden. Han ler så perlene triller, gråter så hjerter brister og forteller de mest underlige ting til de tilhørere han får. Han smiler sitt fantastiske smil som får skyene til å stanse, solen til å glimte langt inn i sjelens røtter, og selv ukjente til å smile med. Og han inkluderer alle som vil i sin glade og lekende verden. Han er en stjerne i et show som knapt har begynt.

Av og til misunner jeg barn evnen til å gjøre ting så enkelt. Det finnes ingen baktanker, uærlighet eller ønske om å skade - de er bare så inderlig rene. Og min engel er som vakre, hvite dunfjær i sin måte å tenke på: ingenting er for farlig, for vondt eller gjort for å ødelegge! Alt handler om å undersøke, lære og prøve ut. En enkelhet vi andre kan strebe etter resten av livet uten å noensinne oppnå igjen.

Han løper. Han hopper, danser, tøyser og klatrer. Han er høyt, lavt og kvikkere enn røyskatten. På ett sekund har han lekt seg frem til ny lærdom. Og i det neste øyeblikket er han liten igjen, og kroer seg inn i mine armer som en varm og kosete bylt som bare vil være nær.

"Jeg er liten, mamma", sier han når ting blir for store. Og det er godt at han minner oss på det så vi ikke stiller for store krav. Han er liten og har lov til å være det. Han er min bittelille gullskatt som jeg gjemmer med meg i alle tanker og følelser. En gjemt liten skatt som jeg foreløpig kan velge å dele med bare dem jeg vil. Han er den lille som tar opp fanget mitt og bare ønsker å være nær. Og jeg favner ham og gleder meg over gaven jeg er blitt skjenket.

"Jeg er stor, mamma", sier han og tøyer grensene han møter både fysisk og mentalt. Han klatrer høyest, hopper lengst og protesterer kraftigst - når han kjenner seg større enn verden. Og vi lar ham sprenge seg frem så lenge det ikke er skadelig for ham eller omgivelsene. Med hjertet i halsen, og sorgen litt tilstedeværende, ser vi ham vokse seg ut av rollen som avhengig av vår strammeste beskyttelse og søke utfordringer som bringer ham videre ut i verden. Samtidig brenner stoltheten større enn alt annet når vi ser at han lykkes og vokser på erfaringene.

Ordene han fant på veien mellom fjoråret og nå har gitt ham et større univers å leke med. Han viser sitt sanne jeg, sin ektehet, i et så utrolig større perspektiv enn før. Godheten han så naturlig bærer med seg, og som så mange uavhengig av hverandre kommenterer, bobler til overflaten gjennom ord og handlinger som er modne for så små mennesker. Han klemmer sin lillebror med en sånn ømhet at stoltheten nesten renner over i morshjertet.

For tre år siden møtte jeg en engel. Han kom inn i min tilværelse med en bit av universet festet til sin tilstedeværelse. Jeg innser at jeg er så uendelig heldig. Jeg er beæret med en gave så uendelig diger at jeg ikke kan beskrive den med annet enn at den gjør meg ydmyk og takknemlig inn til beinet. Jeg føler det som om en guddommelig kjærlighet ble skjenket meg som en gave jeg ikke føler meg god nok til å forvalte. Men som gir meg så uendelig mye tilbake at jeg ikke for alt i verden kan takke nei til den.

Jeg er heldig som har en engel i livet mitt! Jeg er heldig som har fått leve med denne utrolige følelsen av lykke i disse tre årene! Og jeg er så utrolig takknemlig fordi jeg ble beæret med en gutt som bærer universets under og ubetingede kjærlighet med seg!

Takk for at du kom til oss, engleungen min!