Det var sen kveld og snøen glimtet i sølv der den lå dyp og kald mellom trærne. Skyggene var lange i fullmåneskinnet, og eneste hun hørte var prustingen fra hesten og lyden av hover som brøt gjennom det urørte snølandskapet. Verden var ny og urørt. Stien de lagde i snøen, hesten og hun, var som en snirklete slange i våt sand. Det var kaldt, men varmen og bevegelsen fra hesten gjorde at hun ikke frøs. Hun nøt den sansemessige opplevelsen til fulle.
Det er jul, tenkte hun. Nok en jul kommer meg i møte, og hva kan jeg si at det gir meg, egentlig? Årene hadde gått og opplevelsen av det hellige, det utrolige og gode med julen var i ferd med å bli mistet i jobb, juleshoppestress og det kommersielle. Hva var julen egentlig for henne lenger? Hun lot tankene fare og kom tilbake til noen år tidligere da hun, singel og barnløs hadde feiret jul i byen sammen med gode venninner. Familiesammenkomstene hadde hun droppet - hvorfor sitte kjedelig og grofast på barndomsstedet når hun kunne feste og leve sammen med venninnene? Hun husket følelsen av å våkne ensom på julaften. Venninnene hadde plutselig familie i byen likevel. Julemiddagen ble en trasig opplevelse hvor de fleste kom parvis - for jula handlet jo tross alt om å være sammen. Hun hadde lengtet seg syk hjem til eldgamle tradisjoner, mors kokosmakroner og skakke juletre med pynt niesa hadde laget i barnehagen. Året etter var hun igjen på plass i mors kjøkken - travelt opptatt med å lage ribbe-sausen slik hun hadde gjort i årtier.
Hun hadde heller ikke glemt første julen med sin kjære. Den andre julen hjemmefra, i en heim med sitt helt eget sett med tradisjoner og vaner. Hvor hun hadde lengtet etter tente stearinlys i vinduet - tent for å vise veien hjem for dem som hadde forlatt dem. Hvor hun hadde lengtet etter mors ribbe og bjørkeved i peisen. Men hun hadde bitt i seg lengselen og latt hans tradisjoner bli noe spennende og nytt for henne. Hun hadde virkelig forsøkt å kose seg. Men noe vesentlig hadde manglet, i tillegg til maten og de vante tradisjonene. Hun hadde tenkt lenge i etterkant for å klare å finne ut hva det var. Det var først året etter da de igjen var hjemme i hennes barnsdomshjem at hun hadde klart å sette fingeren nøyaktig på hva det var hun savnet året før. Det var da hun så juletrelysene glimte i øynene til sin niese at hun kom på det. Julen med hennes svigerfamilie hadde manglet magien en finner i ett sett barneøyne!
Hesten prustet tungt etter å ha pløyet snøen over markene. Skogen lå atter om dem og hun snodde ham mellom trærne på en sti man ikke lenger kunne vite fantes. Snøfnuggene danset lekent over manen foran henne og falt hvileløst ned til en stille eksistens på bakken. Hun kunne skimte lys fra små vinduer i hjem hun visste lå der mellom trærne, og hun hilste i tankene på alvene hun trodde bodde i lysningene inne i den dype skogen.
Det var en underlig jul i år. Den første av mange magiske, håpte hun. Tiden var kommet for dem for å lage egne juletradisjoner. De skulle skape sitt eget hjem med egne rutiner og systemer som de skulle følge i årevis, og gi videre til nye generasjoner. År skulle gå og deles mellom hans, hennes og deres. Barn ville komme, vokse og gå videre i begge familiene, og det var på julekortene de fikk i drøssevis hvert år at de ville se hvor lenge siden det var at de hadde sett venner og familie.
Men akkurat dette året skulle bli spesielt. For for aller første gang skulle de ikke feire julen alene i tosomhet. De skulle begynne en ny epoke hvor det var magiens skinn i deres eget barns øyne de skulle lete frem hvert år. Et skinn som ville være der enten de spiste ribbe eller fisk til middag. Et par øyne som ville sluke til seg nye inntrykk, tradisjoner og opplevelser for hvert år, og som ville begynne ventingen allerede før det første lyset var tent. Livet hadde dreid seg inn i ett nytt spor.
Hun sukket hjertelig der hun satt og hentet energi fra naturen og dyret under seg. Jobb, stress og irritasjon over at jula begynte for tidlig og kom for fort forsvant ut av henne like fort som snøfnuggene nå falt. Hun kjente en dyp følelse av tilfredshet og tilhørighet finne sitt sted i henne. Det var dette det hele handlet om. Å høre til. Å være til. Å få lov til å eksistere sammen med mennesker hun brydde seg om, naturen, dyrene og det hellige hun visste fantes et sted. Hun var sikker på at hesten også kjente den samme dype følelsen av tilfredshet, for pusten hans endret seg og bevegelsene ble lettere. Det var som om en engel hadde satt seg bak henne på hesteryggen og gitt den begge en ny følelse av ektehet.
Månen sendte lange skygger over sølvblinkende snø. Vinden lekte forsiktig med mørk hesteman og bare lauvtre, og sendte et gys gjennom menneskene som våget seg utomhus. Mellom trærne så hun husveggen på heimplassen ta form og bli del av en bygning hun kjente ut og inn. Hun svingte hesten inn på et tun med snøfonner som lå kjælent opp mot husvegger og låve, og lot dyret selv finne veien inn dit han helst ville. Han var våt av både snø og svette og var glad for mat og varm teppe. Hun forlot hesten og gikk ut i vinden igjen. På tunet ble hun stående et øyeblikk og smile. I vinduet stod et lite lys og skinte gyllent mot henne med sin lokkende, varme flamme. Døren gikk opp og mannen med barnet på armen tok smilende i mot henne. Barnet strakte armene livlig imot henne og i øynene skinte månen med et umiskjennelig glimt. Hun snudde seg et øyeblikk mot skogen, himmelen og verden utenfor. "Takk", hvisket hun stille før hun gikk inn dit hvor magien, hjertet og godheten bodde...
Saturday, December 23, 2006
Wednesday, December 20, 2006
Kropp og selvbilde
Jeg hører stadig om kvinner som etter en fødsel (eller to-tre) bruker masse energi og penger på å være misfornøyd og fikse på utseende sitt. Bollemager blir fjernet, hengepupper heist opp, og når man først er i gang kan man vel fikse på neser, hengearmer og dobbelthaker også?
Grunnen til at jeg kom på tanken av hvordan kroppen ser ut etter en fødsel er en samtale med to gode venninner for litt tid tilbake. Denne ene er mor og den andre vordende mor. Samtalen dreide inn på strekkmerker og begge konstanterte at de ikke var interessert i å vise frem fleskebollemager i utgangspunktet, og fleskebollemage med "skrekkmerker" var uaktuelt å blotte.
Jeg kan akseptere at mennesker ikke har selvbilde nok til å vise frem sider av sitt fysiske jeg som de har problemer med å takle selv. Been there - vet hva det handler om. Og at nye strekkmerker er lite fine - det er det vel liten tvil om. Rosalilla striper som fartstriper over en allerede bollete mage er kanskje ikke det man går rundt og ønsker seg. Supplert med pupper i kategorien "vrengte vaskefiller" som befinner seg mer nede ved navlen enn der de burde henge - så er det forståelig om enkelte kvier seg for å gå avkledd.
Det jeg likevel undrer meg over er: hvorfor er disse å-så-kvinnelige trekkene blitt til noe som ikke er "akseptabelt"? Når over halvparten av verdens kvinner (mødre eller ikke) faktisk går rundt med fleskebollemager, hengepupper og strekkmerker - hvorfor er det da ikke noe som blir hedret som vakkert og kvinnelig?
Jeg har ingen flat og lekker kjendis-mage. Ei heller pupper som strutter uansett hvilken vinkel jeg befinner meg i. Og "skrekkmerkene" jeg fikk under siste uker av graviditeten lyser rosalilla mot meg fra speilet. Likevel har jeg på ingen måte tenkt å gjemme det bort. Og iallefall ikke fjerne det!
Nå skal det sies at jeg også befinner meg nærmere 50 enn 20 etterhvert, og alder har kanskje noe å si? Iallefall kjenner jeg at jeg med stolthet skal bære alderens tegn ut i verden. Magen som viser at jeg har et godt liv. Puppene som viser at jeg har levd en lang stund allerede (og som fint kan løftes opp i en noenlunde normal posisjon med en god BH...). Strekkmerkene, som min gode "sliter- og samgravide-" venninne har omdøpt til "hedersmerker", som viser at jeg - tross alt strev, tårer og tenners gnissel - til slutt fikk bære frem verdens største gave!
Jeg skal med stolthet ikle meg bikini til sommeren! Om noen finner meg stygg, blautfeit og mindre tiltrekkende - så værsågod! Jeg VET at kroppen min er et produkt av livet jeg har levd så langt - et veikart over min tilværelse - et liv jeg så langt fra skjemmes over! ;o)
Grunnen til at jeg kom på tanken av hvordan kroppen ser ut etter en fødsel er en samtale med to gode venninner for litt tid tilbake. Denne ene er mor og den andre vordende mor. Samtalen dreide inn på strekkmerker og begge konstanterte at de ikke var interessert i å vise frem fleskebollemager i utgangspunktet, og fleskebollemage med "skrekkmerker" var uaktuelt å blotte.
Jeg kan akseptere at mennesker ikke har selvbilde nok til å vise frem sider av sitt fysiske jeg som de har problemer med å takle selv. Been there - vet hva det handler om. Og at nye strekkmerker er lite fine - det er det vel liten tvil om. Rosalilla striper som fartstriper over en allerede bollete mage er kanskje ikke det man går rundt og ønsker seg. Supplert med pupper i kategorien "vrengte vaskefiller" som befinner seg mer nede ved navlen enn der de burde henge - så er det forståelig om enkelte kvier seg for å gå avkledd.
Det jeg likevel undrer meg over er: hvorfor er disse å-så-kvinnelige trekkene blitt til noe som ikke er "akseptabelt"? Når over halvparten av verdens kvinner (mødre eller ikke) faktisk går rundt med fleskebollemager, hengepupper og strekkmerker - hvorfor er det da ikke noe som blir hedret som vakkert og kvinnelig?
Jeg har ingen flat og lekker kjendis-mage. Ei heller pupper som strutter uansett hvilken vinkel jeg befinner meg i. Og "skrekkmerkene" jeg fikk under siste uker av graviditeten lyser rosalilla mot meg fra speilet. Likevel har jeg på ingen måte tenkt å gjemme det bort. Og iallefall ikke fjerne det!
Nå skal det sies at jeg også befinner meg nærmere 50 enn 20 etterhvert, og alder har kanskje noe å si? Iallefall kjenner jeg at jeg med stolthet skal bære alderens tegn ut i verden. Magen som viser at jeg har et godt liv. Puppene som viser at jeg har levd en lang stund allerede (og som fint kan løftes opp i en noenlunde normal posisjon med en god BH...). Strekkmerkene, som min gode "sliter- og samgravide-" venninne har omdøpt til "hedersmerker", som viser at jeg - tross alt strev, tårer og tenners gnissel - til slutt fikk bære frem verdens største gave!
Jeg skal med stolthet ikle meg bikini til sommeren! Om noen finner meg stygg, blautfeit og mindre tiltrekkende - så værsågod! Jeg VET at kroppen min er et produkt av livet jeg har levd så langt - et veikart over min tilværelse - et liv jeg så langt fra skjemmes over! ;o)
Sunday, December 17, 2006
Aldri god nok....?
Da jeg befant meg i den situasjon at jeg var blant dem som ikke kunne gå hen å få barn sånn helt på egen hånd (eller vi befant oss der - det er vel stort sett alltid litt vankelig å klare det sånn heeeelt på egen hånd...), så opplevde jeg ofte å bli møtt med holdningen om at jeg egentlig ikke hadde "lov" til å uttale meg om ting som hadde med barn å gjøre. "Bare vent til du får dine egne barn!" var gjengangeren når jeg våget meg frempå med tips eller råd til småbarnsforeldre. At jeg ikke var mor var den avgjørende faktoren - mine fire års høyere utdanning med vekt på barns utvikling og atferd, og nærmere ti års erfaring fra jobb med barn hadde ingen som helst betydning. Heldigvis kan jeg med hånden på hjertet si i dag at mine prinsipper og kunnskap om barn har endret seg lite etter at jeg HAR blitt biologisk mamma til et barn.
Samtidig "vanket jeg" på et internettforum hvor den samme nedvurderende holdningen fant sted mellom de som hadde slitt med barnløshet i minst ett år (helst flere) og dem som var såkalte nye "prøvere". De som var nye i gamet hadde ingen grunn til verken å syte, utrykke frustrasjon eller ha noen som helst mening om hva det vil si å være barnløs (og nå legger jeg på litt, ja...). Det var ofte diskusjoner og sure miner fordi en eller annen nykommer lot fraser som "dere må bare slappe av - det hjalp meg!" falle litt for lett. Og det er selvsagt klart at for den som blir gravid etter en måned så er det kanskje vanskelig å sette seg inn i hvordan det er å begynne på tredje omgang prøverør og vite at du kanskje aldri vil sitte med et eget barn på fanget. Likevel ble bitterheten mellom de to grupperingen litt bisarr innimellom. Jeg tror igrunnen begge leirene hadde hatt godt av å lytte og lære av hverandre av og til....
For dem som ikke visste at vi ikke fikk barn umiddelbart var jeg altså ikke dugende til å uttale meg om barn. Fra dem som vet at jeg har hatt problemer, opplever jeg imidlertid at jeg heller ikke har så mye grunnlag for å uttale meg så mye om barnløshet - for jeg har jo ikke slitt lenge nok! To års prøving er da ingenting! Det var da bare et filleproblem jeg var utsatt for - trengte verken hormonkurer eller prøverør for å lykkes i barnelagingen til slutt jo. Jeg vet da ingenting om hva det vil si å endelig bli gravid! At jeg har sett noen av mine nærmeste slite i årtier med sorgene og følelsene rundt dette gir meg ingen som helst kompetanse. At jeg selv har sett drømmen om barn kræsje hver gang en ny kjærest har latt meg i stikken og pakket snippveska, gir meg heller ingen kompetanse. Kjærlighetssorg kan på ingen måte knyttes til drømmen om barn - selv om det i kofferten til den som dro lå knuste drømmer om etablering og barn. Jeg har selvsagt alltid drømt om å bli mamma som 32-åring. "Innbildte" svangerskap hvor mensen hoppet over en måned og man lærte at kjæresten iallefall IKKE ønsket seg barn, gir heller ingen kompetanse om hva det vil si å håpe og ønske - og så endelig få. Heller ikke det å være gravid og miste etter to-tre måneder. Mine knuste drømmer gjennom mange år kan på ingen måte sammenlignes med dem som virkelig har prøvd i årevis. Jeg var jo selvsagt jomfru frem til min mann og jeg begynte å skulle produsere en familie - jomfru både følelsesmessig og fysisk...
Hormonenes virkninger i kroppen kunne jeg jo heller ikke uttale meg om før jeg ble gravid. Det faktum at jeg gikk med en type naturlig hormonspiral i livmora i årevis gir meg ingen uttalelsesrett. Ei heller det faktum at da jeg endelig opplevde graviditetshormonene så var de tilstede i mye mildere grad enn før "hormonspiralen" ble fjernet... Faktisk så var jeg så lite hormonell gjennom graviditeten at jeg ikke er riktig sikker på om jeg bør uttale meg om hva hormoner er fremdeles.... Kanskje mannen i huset har lyst til å si noe om den saken før jeg uttaler meg? PMS har jo forøvrig liten sammenheng med både hormoner og fremmedlegeme i livmora...
Da jeg var så heldig å endelig bli gravid, måtte jeg for all del aldri vise den minste form for klaging eller misfornøydhet overfor gamle kjente på forumet hvor man fortsatt prøvde å bli gravid. Jeg hadde da ingen grunn til å klage - jeg var da for pokker BLITT gravid iallefall! Heldigvis følte jeg heller ingen grunn til verken å klage eller snakke hull i hodet på folk om graviditetssymptomer og vondt bekken. Jeg fikk ut det jeg trengte via et annet nettsted, og selv om det var graviditeten som opptok meg mest i en periode så var det deilig å av og til snakke med gamle kjente om andre ting. Men om jeg virkelig hadde hatt dette behovet, så hadde jeg nok kjapt opplevd å bli "venneløs". Man skal ikke ha lov til å dele sine nye erfaringer med dem som bærer håpløshet og sårbarhet utenpå!
Nå da jeg er mamma til Didibert har jeg fremdeles ikke kompetanse til å uttale meg om noe særlig innen barneoppdragelse, atferdsendrende metoder eller utviklingen hos spedbarn. Jeg har da, må vite, bare ett barn - man må jo ha minst to for å ha grunnlag for å uttale seg. At jeg bruker tid på å lese meg opp på fagstoff, har lang profesjonell erfaring med barn og mer utdanning innen barns atferd enn vanlig er - nei, det har ingen betydning. Det er ene og alene erfaringen som mamma som teller! Og da selvsagt ikke mamma-erfaringen fra kun et snaut år. At man har nært forhold til søsken og deres barn teller heller ikke - man er vel ikke følelsesmessig knyttet til andre barn enn sine egne?
Jeg vet med andre ord ingenting om å være barnløs, hvordan det er å bli gravid etter lang tid og i høy alder, ingenting om å være mamma, vet knapt nok hva det vil si å være gravid og føde, og har ingen som helst grunn til å uttale meg på noe som helst grunnlag....
Jeg lurer på hvem som setter kriteriene for når man har lov til å ha noen som helst formening om ting.... Hvem er det som kan sitte som Gud og bestemme at andre menneskers erfaringer og personlige egenskaper ikke gir grunnlag for å ha forståelse for andres liv og opplevelser. Joda - mye i livet er subjektivt. Og enkelte ting kan man nok knapt forstå om man ikke sitter akkurat i skoene til den som opplever det. Men hva med empatien? Er det utenkelig at mennesker med stor evne til empati, mennesker med stor grad av fantasi, og ikke minst mennesker med et bredt spekter av livserfaring faktisk kan tilnærmet innbilde seg hvordan et annet menneske har det? Har man ikke erfaring nok til å forstå når man er nærmere 100 år heller? Ikke på dødsleiet? Hvem rangerer forøvrig menneskers grad av opplevelse av ting? Hvem sier noe om hvem som har "lov til" å oppleve ting sånn eller slik? Hvorfor kan ikke min opplevelse av å prestere noe kjennes ut som en diger seier vel så mye som en som i utgangspunktet har hatt en synlig vanskelig vei mot målet? Er det antall motbakker på veien som avgjør? Har ikke evnen til å lære noe å si? Kan ikke en lettlært person lære like mye av tre motbakker som en annen trenger ti bakker på å lære?!
Jeg skrev for ikke så lenge siden at jeg savnet mer ydmykhet i menneskers møte med hverandre. Jeg savner også en mindre grad av forutinntatte holdninger - såkalte biases - fra andre. Mindre selvopptatthet, mer generøsitet og rett og slett mer nestekjærlighet...
Det som er mitt er bare mitt, og ingen trenger noensinne forsøke seg på å forstå seg på meg - for tenk!
*Rister litt oppgitt på hodet*
Samtidig "vanket jeg" på et internettforum hvor den samme nedvurderende holdningen fant sted mellom de som hadde slitt med barnløshet i minst ett år (helst flere) og dem som var såkalte nye "prøvere". De som var nye i gamet hadde ingen grunn til verken å syte, utrykke frustrasjon eller ha noen som helst mening om hva det vil si å være barnløs (og nå legger jeg på litt, ja...). Det var ofte diskusjoner og sure miner fordi en eller annen nykommer lot fraser som "dere må bare slappe av - det hjalp meg!" falle litt for lett. Og det er selvsagt klart at for den som blir gravid etter en måned så er det kanskje vanskelig å sette seg inn i hvordan det er å begynne på tredje omgang prøverør og vite at du kanskje aldri vil sitte med et eget barn på fanget. Likevel ble bitterheten mellom de to grupperingen litt bisarr innimellom. Jeg tror igrunnen begge leirene hadde hatt godt av å lytte og lære av hverandre av og til....
For dem som ikke visste at vi ikke fikk barn umiddelbart var jeg altså ikke dugende til å uttale meg om barn. Fra dem som vet at jeg har hatt problemer, opplever jeg imidlertid at jeg heller ikke har så mye grunnlag for å uttale meg så mye om barnløshet - for jeg har jo ikke slitt lenge nok! To års prøving er da ingenting! Det var da bare et filleproblem jeg var utsatt for - trengte verken hormonkurer eller prøverør for å lykkes i barnelagingen til slutt jo. Jeg vet da ingenting om hva det vil si å endelig bli gravid! At jeg har sett noen av mine nærmeste slite i årtier med sorgene og følelsene rundt dette gir meg ingen som helst kompetanse. At jeg selv har sett drømmen om barn kræsje hver gang en ny kjærest har latt meg i stikken og pakket snippveska, gir meg heller ingen kompetanse. Kjærlighetssorg kan på ingen måte knyttes til drømmen om barn - selv om det i kofferten til den som dro lå knuste drømmer om etablering og barn. Jeg har selvsagt alltid drømt om å bli mamma som 32-åring. "Innbildte" svangerskap hvor mensen hoppet over en måned og man lærte at kjæresten iallefall IKKE ønsket seg barn, gir heller ingen kompetanse om hva det vil si å håpe og ønske - og så endelig få. Heller ikke det å være gravid og miste etter to-tre måneder. Mine knuste drømmer gjennom mange år kan på ingen måte sammenlignes med dem som virkelig har prøvd i årevis. Jeg var jo selvsagt jomfru frem til min mann og jeg begynte å skulle produsere en familie - jomfru både følelsesmessig og fysisk...
Hormonenes virkninger i kroppen kunne jeg jo heller ikke uttale meg om før jeg ble gravid. Det faktum at jeg gikk med en type naturlig hormonspiral i livmora i årevis gir meg ingen uttalelsesrett. Ei heller det faktum at da jeg endelig opplevde graviditetshormonene så var de tilstede i mye mildere grad enn før "hormonspiralen" ble fjernet... Faktisk så var jeg så lite hormonell gjennom graviditeten at jeg ikke er riktig sikker på om jeg bør uttale meg om hva hormoner er fremdeles.... Kanskje mannen i huset har lyst til å si noe om den saken før jeg uttaler meg? PMS har jo forøvrig liten sammenheng med både hormoner og fremmedlegeme i livmora...
Da jeg var så heldig å endelig bli gravid, måtte jeg for all del aldri vise den minste form for klaging eller misfornøydhet overfor gamle kjente på forumet hvor man fortsatt prøvde å bli gravid. Jeg hadde da ingen grunn til å klage - jeg var da for pokker BLITT gravid iallefall! Heldigvis følte jeg heller ingen grunn til verken å klage eller snakke hull i hodet på folk om graviditetssymptomer og vondt bekken. Jeg fikk ut det jeg trengte via et annet nettsted, og selv om det var graviditeten som opptok meg mest i en periode så var det deilig å av og til snakke med gamle kjente om andre ting. Men om jeg virkelig hadde hatt dette behovet, så hadde jeg nok kjapt opplevd å bli "venneløs". Man skal ikke ha lov til å dele sine nye erfaringer med dem som bærer håpløshet og sårbarhet utenpå!
Nå da jeg er mamma til Didibert har jeg fremdeles ikke kompetanse til å uttale meg om noe særlig innen barneoppdragelse, atferdsendrende metoder eller utviklingen hos spedbarn. Jeg har da, må vite, bare ett barn - man må jo ha minst to for å ha grunnlag for å uttale seg. At jeg bruker tid på å lese meg opp på fagstoff, har lang profesjonell erfaring med barn og mer utdanning innen barns atferd enn vanlig er - nei, det har ingen betydning. Det er ene og alene erfaringen som mamma som teller! Og da selvsagt ikke mamma-erfaringen fra kun et snaut år. At man har nært forhold til søsken og deres barn teller heller ikke - man er vel ikke følelsesmessig knyttet til andre barn enn sine egne?
Jeg vet med andre ord ingenting om å være barnløs, hvordan det er å bli gravid etter lang tid og i høy alder, ingenting om å være mamma, vet knapt nok hva det vil si å være gravid og føde, og har ingen som helst grunn til å uttale meg på noe som helst grunnlag....
Jeg lurer på hvem som setter kriteriene for når man har lov til å ha noen som helst formening om ting.... Hvem er det som kan sitte som Gud og bestemme at andre menneskers erfaringer og personlige egenskaper ikke gir grunnlag for å ha forståelse for andres liv og opplevelser. Joda - mye i livet er subjektivt. Og enkelte ting kan man nok knapt forstå om man ikke sitter akkurat i skoene til den som opplever det. Men hva med empatien? Er det utenkelig at mennesker med stor evne til empati, mennesker med stor grad av fantasi, og ikke minst mennesker med et bredt spekter av livserfaring faktisk kan tilnærmet innbilde seg hvordan et annet menneske har det? Har man ikke erfaring nok til å forstå når man er nærmere 100 år heller? Ikke på dødsleiet? Hvem rangerer forøvrig menneskers grad av opplevelse av ting? Hvem sier noe om hvem som har "lov til" å oppleve ting sånn eller slik? Hvorfor kan ikke min opplevelse av å prestere noe kjennes ut som en diger seier vel så mye som en som i utgangspunktet har hatt en synlig vanskelig vei mot målet? Er det antall motbakker på veien som avgjør? Har ikke evnen til å lære noe å si? Kan ikke en lettlært person lære like mye av tre motbakker som en annen trenger ti bakker på å lære?!
Jeg skrev for ikke så lenge siden at jeg savnet mer ydmykhet i menneskers møte med hverandre. Jeg savner også en mindre grad av forutinntatte holdninger - såkalte biases - fra andre. Mindre selvopptatthet, mer generøsitet og rett og slett mer nestekjærlighet...
Det som er mitt er bare mitt, og ingen trenger noensinne forsøke seg på å forstå seg på meg - for tenk!
*Rister litt oppgitt på hodet*
Friday, December 01, 2006
Gode og onde dager
Den siste uka har vært preget av endel gode og noen ganske leie nyheter. Heldigvis overskygger de gode de dårlige til gangs, så resultatet av denne uka er vel helst at den vil inngå i minneboka som ei god uke :o)
Først og fremst har Didibert lært seg å krabbe! Han har stått på alle fir og øvd seg siden oktober. Og han har vært oppe og forsøkt seg litt i noen uker. Men pga glatt gulv så har han liknet mer på Bambi på isen enn Baby i farta, så mamsen fant ut at her måtte det endringer til. To stykk pusslematter er hektet sammen og ligger nå som en aldri så liten "treningsmatte" på gulvet, og da tok det ikke mer enn en halv dag før krabbinga var i gang :D Han har ikke helt koordineringen inne enda, så det blir noen krasjlandinger på snuten innimellom, men dog....
Helsesøster informerte på en av barselstreffene at færre barn lærer seg i dag å krabber før de går. Jeg tar meg jo i å undre om ikke parkettens inntog skal ta en del av skylden der.... Var jo mye enklere i de dager da langhårete plysj vegg-til-vegg-tepper regjerte. Heldigvis har en eller annen smarting funnet ut at strømpebukser med antiskli på knærne kan bli en slager!
Så litt dårlig nytt. En venninne av meg mistet bestefaren sin denne uka. Ikke at det kom som noen bombe, kanskje, da mammen var over 80. Men det som ble følgene av at han forsvant var en familie i total oppløsning. Jeg tar meg stadig i å undre over hvordan enkelte mennesker tviholder på familiebåndene sine på tross av at de er enveiskjørte og knapt nok holder tross at man har forsøkt å lappe dem rundt tusen ganger... Hvorfor skal man på død og liv klamre seg til en mor eller far (eller tante og onkel, besteforeldre, søskenbarn, søsken, osv...) som ikke makter å gi en noe tilbake? SNIPP-SNAPP så blir livet enklere....
Joda, jeg er kynisk i forhold til synet på familie. Og jeg kaster kanskje stein på et glasshus jeg ikke selv sitter i, men jeg har da også gått gjennom fasen med å finne ut at mine foreldre ikke er feilfrie, at familiemedlemmer har sine "svarte sider" som jeg knapt kan godta at eksisterer, samt at jeg har "familiemedlemmer" som har måttet gå til det skritt å innrømme at foreldrene ikke er skikket til oppgaven med å oppdra dem. Som min søster sier; "jeg skal ikke gifte meg før mamma er død!" Hun har forstått at hennes beste opplevelser i livet ikke inkluderer moren, og dermed sparer hun dem til bedre tider. Det skulle jeg ønske min venninne også hadde evne til å gjøre. Istedet bruker hun krefter og energi på å forsøke å hjelpe og "være der" for sin dysfunksjonelle familie, med det resultat at hun selv stadig blir overkjørt og nesten tilintetgjort. Og nå forsvant mannen som faktisk SÅ hvordan hun hadde det. Tilbake sitter en gjeng tullinger som jeg ikke unner å ha noen med henne å gjøre. Kunne jeg bare få henne til å forstå det også.... Dessverre har erfaring lært meg at visse ting må læres gjennom erfaring og ikke kan forklares av andre. Så jeg får heller være der og fange henne opp når hun når kjelleren....
Den andre leie nyheten denne uka er vel at det ikke ser ut til at ting skal bli enkle for oss når vi skal igang med neste omgang barnelaging heller. Legene på sykehuset forsikret meg om at "nå skal alt være iorden" og "dette kommer du ikke til å oppleve igjen" da jeg hadde vært gjennom hysteroskopi sist, men av en eller annen grunn ser det ut til at jeg tilhører den lille prosenten hvor ting ikke går på skinner i etterkant. Vel, det er jo egentlig ingen krise. Det betyr at jeg må gjennom nok et kirurgisk inngrep i full narkose (dersom det nå ikke skulle vise seg å være kun den lille uskyldigheten som legen kunne oppdage uten ekstrautstyr), men det lille gryende håpet jeg hadde om at vi skulle klare å lage et Didibert-søsken uten hjelp ble likevel knust på et øyeblikk.... Ting har det med å ikke være så enkle som de høres ut. For noen er barnelaging en dans på roser som de knapt ofrer en tanke, for andre noe som ikke kan planlegges uten flere omganger hos leger - atter andre må planlegge det helt ned til timer og minutter for å treffe riktig. Fastlegen min gjorde iallefall ikke saken bedre da hun i tillegg til å oppdage ureglemessigheter legger til et "har dere tilfeller av kreft i familien?" Sannsynligvis kun et rutinespørsmål, men nok til å skremme fletta av de fleste.....
Heldigvis har ikke uka vært full av kun dårlige nyheter (da hadde jeg gravd meg ned, tror jeg...). Den største nyheten var av den gode sorten og fikk meg til å miste munn og mæle samtidig som tårene stod fontene-aktig ut av øynene. Min gode venninne har nemlig endelig lykkes å bli gravid! Det høres kanskje ikke ut som noe mer enn en vanlig hyggelig melding, men når man har fulgt tett med et menneske gjennom sorgene ved å være UFB`er, ned- og oppturene ved å gå gjennom IVF, og krysset og håpt med dem for hver måned at ting skulle falle på plass, så er lykken nesten ren salighet når den endelig slår til! Etter elleve års prøvetid er det få jeg unner mer enn henne dette som hun nå ENDELIG har fått oppleve. Og jeg har ikke ord til å beskrive hvor inderlig jeg håper at dette er en lykke som varer - iallefall til babyen er trygt ute av magen! Hun er en fantastisk person som fortjener mer enn noen lykken ved å få sitt eget barn å stelle rundt (forhåpentligvis ikke på bekostning av gleden hun gir min lille Didibert, hehe...), og jeg gleder meg så utrolig mye med henne. Etter et nesten halvt liv så er det så inderlig FORTJENT at hun endelig nådde målet!
Som dere forstår - en uke full av oppturer og nedturer. Omtrent som en helt ordinær uke i et ganske så ordinært liv, altså ;)
Først og fremst har Didibert lært seg å krabbe! Han har stått på alle fir og øvd seg siden oktober. Og han har vært oppe og forsøkt seg litt i noen uker. Men pga glatt gulv så har han liknet mer på Bambi på isen enn Baby i farta, så mamsen fant ut at her måtte det endringer til. To stykk pusslematter er hektet sammen og ligger nå som en aldri så liten "treningsmatte" på gulvet, og da tok det ikke mer enn en halv dag før krabbinga var i gang :D Han har ikke helt koordineringen inne enda, så det blir noen krasjlandinger på snuten innimellom, men dog....
Helsesøster informerte på en av barselstreffene at færre barn lærer seg i dag å krabber før de går. Jeg tar meg jo i å undre om ikke parkettens inntog skal ta en del av skylden der.... Var jo mye enklere i de dager da langhårete plysj vegg-til-vegg-tepper regjerte. Heldigvis har en eller annen smarting funnet ut at strømpebukser med antiskli på knærne kan bli en slager!
Så litt dårlig nytt. En venninne av meg mistet bestefaren sin denne uka. Ikke at det kom som noen bombe, kanskje, da mammen var over 80. Men det som ble følgene av at han forsvant var en familie i total oppløsning. Jeg tar meg stadig i å undre over hvordan enkelte mennesker tviholder på familiebåndene sine på tross av at de er enveiskjørte og knapt nok holder tross at man har forsøkt å lappe dem rundt tusen ganger... Hvorfor skal man på død og liv klamre seg til en mor eller far (eller tante og onkel, besteforeldre, søskenbarn, søsken, osv...) som ikke makter å gi en noe tilbake? SNIPP-SNAPP så blir livet enklere....
Joda, jeg er kynisk i forhold til synet på familie. Og jeg kaster kanskje stein på et glasshus jeg ikke selv sitter i, men jeg har da også gått gjennom fasen med å finne ut at mine foreldre ikke er feilfrie, at familiemedlemmer har sine "svarte sider" som jeg knapt kan godta at eksisterer, samt at jeg har "familiemedlemmer" som har måttet gå til det skritt å innrømme at foreldrene ikke er skikket til oppgaven med å oppdra dem. Som min søster sier; "jeg skal ikke gifte meg før mamma er død!" Hun har forstått at hennes beste opplevelser i livet ikke inkluderer moren, og dermed sparer hun dem til bedre tider. Det skulle jeg ønske min venninne også hadde evne til å gjøre. Istedet bruker hun krefter og energi på å forsøke å hjelpe og "være der" for sin dysfunksjonelle familie, med det resultat at hun selv stadig blir overkjørt og nesten tilintetgjort. Og nå forsvant mannen som faktisk SÅ hvordan hun hadde det. Tilbake sitter en gjeng tullinger som jeg ikke unner å ha noen med henne å gjøre. Kunne jeg bare få henne til å forstå det også.... Dessverre har erfaring lært meg at visse ting må læres gjennom erfaring og ikke kan forklares av andre. Så jeg får heller være der og fange henne opp når hun når kjelleren....
Den andre leie nyheten denne uka er vel at det ikke ser ut til at ting skal bli enkle for oss når vi skal igang med neste omgang barnelaging heller. Legene på sykehuset forsikret meg om at "nå skal alt være iorden" og "dette kommer du ikke til å oppleve igjen" da jeg hadde vært gjennom hysteroskopi sist, men av en eller annen grunn ser det ut til at jeg tilhører den lille prosenten hvor ting ikke går på skinner i etterkant. Vel, det er jo egentlig ingen krise. Det betyr at jeg må gjennom nok et kirurgisk inngrep i full narkose (dersom det nå ikke skulle vise seg å være kun den lille uskyldigheten som legen kunne oppdage uten ekstrautstyr), men det lille gryende håpet jeg hadde om at vi skulle klare å lage et Didibert-søsken uten hjelp ble likevel knust på et øyeblikk.... Ting har det med å ikke være så enkle som de høres ut. For noen er barnelaging en dans på roser som de knapt ofrer en tanke, for andre noe som ikke kan planlegges uten flere omganger hos leger - atter andre må planlegge det helt ned til timer og minutter for å treffe riktig. Fastlegen min gjorde iallefall ikke saken bedre da hun i tillegg til å oppdage ureglemessigheter legger til et "har dere tilfeller av kreft i familien?" Sannsynligvis kun et rutinespørsmål, men nok til å skremme fletta av de fleste.....
Heldigvis har ikke uka vært full av kun dårlige nyheter (da hadde jeg gravd meg ned, tror jeg...). Den største nyheten var av den gode sorten og fikk meg til å miste munn og mæle samtidig som tårene stod fontene-aktig ut av øynene. Min gode venninne har nemlig endelig lykkes å bli gravid! Det høres kanskje ikke ut som noe mer enn en vanlig hyggelig melding, men når man har fulgt tett med et menneske gjennom sorgene ved å være UFB`er, ned- og oppturene ved å gå gjennom IVF, og krysset og håpt med dem for hver måned at ting skulle falle på plass, så er lykken nesten ren salighet når den endelig slår til! Etter elleve års prøvetid er det få jeg unner mer enn henne dette som hun nå ENDELIG har fått oppleve. Og jeg har ikke ord til å beskrive hvor inderlig jeg håper at dette er en lykke som varer - iallefall til babyen er trygt ute av magen! Hun er en fantastisk person som fortjener mer enn noen lykken ved å få sitt eget barn å stelle rundt (forhåpentligvis ikke på bekostning av gleden hun gir min lille Didibert, hehe...), og jeg gleder meg så utrolig mye med henne. Etter et nesten halvt liv så er det så inderlig FORTJENT at hun endelig nådde målet!
Som dere forstår - en uke full av oppturer og nedturer. Omtrent som en helt ordinær uke i et ganske så ordinært liv, altså ;)
Subscribe to:
Posts (Atom)