Gode og onde dager

Den siste uka har vært preget av endel gode og noen ganske leie nyheter. Heldigvis overskygger de gode de dårlige til gangs, så resultatet av denne uka er vel helst at den vil inngå i minneboka som ei god uke :o)

Først og fremst har Didibert lært seg å krabbe! Han har stått på alle fir og øvd seg siden oktober. Og han har vært oppe og forsøkt seg litt i noen uker. Men pga glatt gulv så har han liknet mer på Bambi på isen enn Baby i farta, så mamsen fant ut at her måtte det endringer til. To stykk pusslematter er hektet sammen og ligger nå som en aldri så liten "treningsmatte" på gulvet, og da tok det ikke mer enn en halv dag før krabbinga var i gang :D Han har ikke helt koordineringen inne enda, så det blir noen krasjlandinger på snuten innimellom, men dog....

Helsesøster informerte på en av barselstreffene at færre barn lærer seg i dag å krabber før de går. Jeg tar meg jo i å undre om ikke parkettens inntog skal ta en del av skylden der.... Var jo mye enklere i de dager da langhårete plysj vegg-til-vegg-tepper regjerte. Heldigvis har en eller annen smarting funnet ut at strømpebukser med antiskli på knærne kan bli en slager!

Så litt dårlig nytt. En venninne av meg mistet bestefaren sin denne uka. Ikke at det kom som noen bombe, kanskje, da mammen var over 80. Men det som ble følgene av at han forsvant var en familie i total oppløsning. Jeg tar meg stadig i å undre over hvordan enkelte mennesker tviholder på familiebåndene sine på tross av at de er enveiskjørte og knapt nok holder tross at man har forsøkt å lappe dem rundt tusen ganger... Hvorfor skal man på død og liv klamre seg til en mor eller far (eller tante og onkel, besteforeldre, søskenbarn, søsken, osv...) som ikke makter å gi en noe tilbake? SNIPP-SNAPP så blir livet enklere....

Joda, jeg er kynisk i forhold til synet på familie. Og jeg kaster kanskje stein på et glasshus jeg ikke selv sitter i, men jeg har da også gått gjennom fasen med å finne ut at mine foreldre ikke er feilfrie, at familiemedlemmer har sine "svarte sider" som jeg knapt kan godta at eksisterer, samt at jeg har "familiemedlemmer" som har måttet gå til det skritt å innrømme at foreldrene ikke er skikket til oppgaven med å oppdra dem. Som min søster sier; "jeg skal ikke gifte meg før mamma er død!" Hun har forstått at hennes beste opplevelser i livet ikke inkluderer moren, og dermed sparer hun dem til bedre tider. Det skulle jeg ønske min venninne også hadde evne til å gjøre. Istedet bruker hun krefter og energi på å forsøke å hjelpe og "være der" for sin dysfunksjonelle familie, med det resultat at hun selv stadig blir overkjørt og nesten tilintetgjort. Og nå forsvant mannen som faktisk SÅ hvordan hun hadde det. Tilbake sitter en gjeng tullinger som jeg ikke unner å ha noen med henne å gjøre. Kunne jeg bare få henne til å forstå det også.... Dessverre har erfaring lært meg at visse ting må læres gjennom erfaring og ikke kan forklares av andre. Så jeg får heller være der og fange henne opp når hun når kjelleren....

Den andre leie nyheten denne uka er vel at det ikke ser ut til at ting skal bli enkle for oss når vi skal igang med neste omgang barnelaging heller. Legene på sykehuset forsikret meg om at "nå skal alt være iorden" og "dette kommer du ikke til å oppleve igjen" da jeg hadde vært gjennom hysteroskopi sist, men av en eller annen grunn ser det ut til at jeg tilhører den lille prosenten hvor ting ikke går på skinner i etterkant. Vel, det er jo egentlig ingen krise. Det betyr at jeg må gjennom nok et kirurgisk inngrep i full narkose (dersom det nå ikke skulle vise seg å være kun den lille uskyldigheten som legen kunne oppdage uten ekstrautstyr), men det lille gryende håpet jeg hadde om at vi skulle klare å lage et Didibert-søsken uten hjelp ble likevel knust på et øyeblikk.... Ting har det med å ikke være så enkle som de høres ut. For noen er barnelaging en dans på roser som de knapt ofrer en tanke, for andre noe som ikke kan planlegges uten flere omganger hos leger - atter andre må planlegge det helt ned til timer og minutter for å treffe riktig. Fastlegen min gjorde iallefall ikke saken bedre da hun i tillegg til å oppdage ureglemessigheter legger til et "har dere tilfeller av kreft i familien?" Sannsynligvis kun et rutinespørsmål, men nok til å skremme fletta av de fleste.....

Heldigvis har ikke uka vært full av kun dårlige nyheter (da hadde jeg gravd meg ned, tror jeg...). Den største nyheten var av den gode sorten og fikk meg til å miste munn og mæle samtidig som tårene stod fontene-aktig ut av øynene. Min gode venninne har nemlig endelig lykkes å bli gravid! Det høres kanskje ikke ut som noe mer enn en vanlig hyggelig melding, men når man har fulgt tett med et menneske gjennom sorgene ved å være UFB`er, ned- og oppturene ved å gå gjennom IVF, og krysset og håpt med dem for hver måned at ting skulle falle på plass, så er lykken nesten ren salighet når den endelig slår til! Etter elleve års prøvetid er det få jeg unner mer enn henne dette som hun nå ENDELIG har fått oppleve. Og jeg har ikke ord til å beskrive hvor inderlig jeg håper at dette er en lykke som varer - iallefall til babyen er trygt ute av magen! Hun er en fantastisk person som fortjener mer enn noen lykken ved å få sitt eget barn å stelle rundt (forhåpentligvis ikke på bekostning av gleden hun gir min lille Didibert, hehe...), og jeg gleder meg så utrolig mye med henne. Etter et nesten halvt liv så er det så inderlig FORTJENT at hun endelig nådde målet!

Som dere forstår - en uke full av oppturer og nedturer. Omtrent som en helt ordinær uke i et ganske så ordinært liv, altså ;)