Kropp og selvbilde

Jeg hører stadig om kvinner som etter en fødsel (eller to-tre) bruker masse energi og penger på å være misfornøyd og fikse på utseende sitt. Bollemager blir fjernet, hengepupper heist opp, og når man først er i gang kan man vel fikse på neser, hengearmer og dobbelthaker også?

Grunnen til at jeg kom på tanken av hvordan kroppen ser ut etter en fødsel er en samtale med to gode venninner for litt tid tilbake. Denne ene er mor og den andre vordende mor. Samtalen dreide inn på strekkmerker og begge konstanterte at de ikke var interessert i å vise frem fleskebollemager i utgangspunktet, og fleskebollemage med "skrekkmerker" var uaktuelt å blotte.

Jeg kan akseptere at mennesker ikke har selvbilde nok til å vise frem sider av sitt fysiske jeg som de har problemer med å takle selv. Been there - vet hva det handler om. Og at nye strekkmerker er lite fine - det er det vel liten tvil om. Rosalilla striper som fartstriper over en allerede bollete mage er kanskje ikke det man går rundt og ønsker seg. Supplert med pupper i kategorien "vrengte vaskefiller" som befinner seg mer nede ved navlen enn der de burde henge - så er det forståelig om enkelte kvier seg for å gå avkledd.

Det jeg likevel undrer meg over er: hvorfor er disse å-så-kvinnelige trekkene blitt til noe som ikke er "akseptabelt"? Når over halvparten av verdens kvinner (mødre eller ikke) faktisk går rundt med fleskebollemager, hengepupper og strekkmerker - hvorfor er det da ikke noe som blir hedret som vakkert og kvinnelig?

Jeg har ingen flat og lekker kjendis-mage. Ei heller pupper som strutter uansett hvilken vinkel jeg befinner meg i. Og "skrekkmerkene" jeg fikk under siste uker av graviditeten lyser rosalilla mot meg fra speilet. Likevel har jeg på ingen måte tenkt å gjemme det bort. Og iallefall ikke fjerne det!

Nå skal det sies at jeg også befinner meg nærmere 50 enn 20 etterhvert, og alder har kanskje noe å si? Iallefall kjenner jeg at jeg med stolthet skal bære alderens tegn ut i verden. Magen som viser at jeg har et godt liv. Puppene som viser at jeg har levd en lang stund allerede (og som fint kan løftes opp i en noenlunde normal posisjon med en god BH...). Strekkmerkene, som min gode "sliter- og samgravide-" venninne har omdøpt til "hedersmerker", som viser at jeg - tross alt strev, tårer og tenners gnissel - til slutt fikk bære frem verdens største gave!

Jeg skal med stolthet ikle meg bikini til sommeren! Om noen finner meg stygg, blautfeit og mindre tiltrekkende - så værsågod! Jeg VET at kroppen min er et produkt av livet jeg har levd så langt - et veikart over min tilværelse - et liv jeg så langt fra skjemmes over! ;o)