Aldri god nok....?

Da jeg befant meg i den situasjon at jeg var blant dem som ikke kunne gå hen å få barn sånn helt på egen hånd (eller vi befant oss der - det er vel stort sett alltid litt vankelig å klare det sånn heeeelt på egen hånd...), så opplevde jeg ofte å bli møtt med holdningen om at jeg egentlig ikke hadde "lov" til å uttale meg om ting som hadde med barn å gjøre. "Bare vent til du får dine egne barn!" var gjengangeren når jeg våget meg frempå med tips eller råd til småbarnsforeldre. At jeg ikke var mor var den avgjørende faktoren - mine fire års høyere utdanning med vekt på barns utvikling og atferd, og nærmere ti års erfaring fra jobb med barn hadde ingen som helst betydning. Heldigvis kan jeg med hånden på hjertet si i dag at mine prinsipper og kunnskap om barn har endret seg lite etter at jeg HAR blitt biologisk mamma til et barn.

Samtidig "vanket jeg" på et internettforum hvor den samme nedvurderende holdningen fant sted mellom de som hadde slitt med barnløshet i minst ett år (helst flere) og dem som var såkalte nye "prøvere". De som var nye i gamet hadde ingen grunn til verken å syte, utrykke frustrasjon eller ha noen som helst mening om hva det vil si å være barnløs (og nå legger jeg på litt, ja...). Det var ofte diskusjoner og sure miner fordi en eller annen nykommer lot fraser som "dere må bare slappe av - det hjalp meg!" falle litt for lett. Og det er selvsagt klart at for den som blir gravid etter en måned så er det kanskje vanskelig å sette seg inn i hvordan det er å begynne på tredje omgang prøverør og vite at du kanskje aldri vil sitte med et eget barn på fanget. Likevel ble bitterheten mellom de to grupperingen litt bisarr innimellom. Jeg tror igrunnen begge leirene hadde hatt godt av å lytte og lære av hverandre av og til....

For dem som ikke visste at vi ikke fikk barn umiddelbart var jeg altså ikke dugende til å uttale meg om barn. Fra dem som vet at jeg har hatt problemer, opplever jeg imidlertid at jeg heller ikke har så mye grunnlag for å uttale meg så mye om barnløshet - for jeg har jo ikke slitt lenge nok! To års prøving er da ingenting! Det var da bare et filleproblem jeg var utsatt for - trengte verken hormonkurer eller prøverør for å lykkes i barnelagingen til slutt jo. Jeg vet da ingenting om hva det vil si å endelig bli gravid! At jeg har sett noen av mine nærmeste slite i årtier med sorgene og følelsene rundt dette gir meg ingen som helst kompetanse. At jeg selv har sett drømmen om barn kræsje hver gang en ny kjærest har latt meg i stikken og pakket snippveska, gir meg heller ingen kompetanse. Kjærlighetssorg kan på ingen måte knyttes til drømmen om barn - selv om det i kofferten til den som dro lå knuste drømmer om etablering og barn. Jeg har selvsagt alltid drømt om å bli mamma som 32-åring. "Innbildte" svangerskap hvor mensen hoppet over en måned og man lærte at kjæresten iallefall IKKE ønsket seg barn, gir heller ingen kompetanse om hva det vil si å håpe og ønske - og så endelig få. Heller ikke det å være gravid og miste etter to-tre måneder. Mine knuste drømmer gjennom mange år kan på ingen måte sammenlignes med dem som virkelig har prøvd i årevis. Jeg var jo selvsagt jomfru frem til min mann og jeg begynte å skulle produsere en familie - jomfru både følelsesmessig og fysisk...

Hormonenes virkninger i kroppen kunne jeg jo heller ikke uttale meg om før jeg ble gravid. Det faktum at jeg gikk med en type naturlig hormonspiral i livmora i årevis gir meg ingen uttalelsesrett. Ei heller det faktum at da jeg endelig opplevde graviditetshormonene så var de tilstede i mye mildere grad enn før "hormonspiralen" ble fjernet... Faktisk så var jeg så lite hormonell gjennom graviditeten at jeg ikke er riktig sikker på om jeg bør uttale meg om hva hormoner er fremdeles.... Kanskje mannen i huset har lyst til å si noe om den saken før jeg uttaler meg? PMS har jo forøvrig liten sammenheng med både hormoner og fremmedlegeme i livmora...

Da jeg var så heldig å endelig bli gravid, måtte jeg for all del aldri vise den minste form for klaging eller misfornøydhet overfor gamle kjente på forumet hvor man fortsatt prøvde å bli gravid. Jeg hadde da ingen grunn til å klage - jeg var da for pokker BLITT gravid iallefall! Heldigvis følte jeg heller ingen grunn til verken å klage eller snakke hull i hodet på folk om graviditetssymptomer og vondt bekken. Jeg fikk ut det jeg trengte via et annet nettsted, og selv om det var graviditeten som opptok meg mest i en periode så var det deilig å av og til snakke med gamle kjente om andre ting. Men om jeg virkelig hadde hatt dette behovet, så hadde jeg nok kjapt opplevd å bli "venneløs". Man skal ikke ha lov til å dele sine nye erfaringer med dem som bærer håpløshet og sårbarhet utenpå!

Nå da jeg er mamma til Didibert har jeg fremdeles ikke kompetanse til å uttale meg om noe særlig innen barneoppdragelse, atferdsendrende metoder eller utviklingen hos spedbarn. Jeg har da, må vite, bare ett barn - man må jo ha minst to for å ha grunnlag for å uttale seg. At jeg bruker tid på å lese meg opp på fagstoff, har lang profesjonell erfaring med barn og mer utdanning innen barns atferd enn vanlig er - nei, det har ingen betydning. Det er ene og alene erfaringen som mamma som teller! Og da selvsagt ikke mamma-erfaringen fra kun et snaut år. At man har nært forhold til søsken og deres barn teller heller ikke - man er vel ikke følelsesmessig knyttet til andre barn enn sine egne?

Jeg vet med andre ord ingenting om å være barnløs, hvordan det er å bli gravid etter lang tid og i høy alder, ingenting om å være mamma, vet knapt nok hva det vil si å være gravid og føde, og har ingen som helst grunn til å uttale meg på noe som helst grunnlag....

Jeg lurer på hvem som setter kriteriene for når man har lov til å ha noen som helst formening om ting.... Hvem er det som kan sitte som Gud og bestemme at andre menneskers erfaringer og personlige egenskaper ikke gir grunnlag for å ha forståelse for andres liv og opplevelser. Joda - mye i livet er subjektivt. Og enkelte ting kan man nok knapt forstå om man ikke sitter akkurat i skoene til den som opplever det. Men hva med empatien? Er det utenkelig at mennesker med stor evne til empati, mennesker med stor grad av fantasi, og ikke minst mennesker med et bredt spekter av livserfaring faktisk kan tilnærmet innbilde seg hvordan et annet menneske har det? Har man ikke erfaring nok til å forstå når man er nærmere 100 år heller? Ikke på dødsleiet? Hvem rangerer forøvrig menneskers grad av opplevelse av ting? Hvem sier noe om hvem som har "lov til" å oppleve ting sånn eller slik? Hvorfor kan ikke min opplevelse av å prestere noe kjennes ut som en diger seier vel så mye som en som i utgangspunktet har hatt en synlig vanskelig vei mot målet? Er det antall motbakker på veien som avgjør? Har ikke evnen til å lære noe å si? Kan ikke en lettlært person lære like mye av tre motbakker som en annen trenger ti bakker på å lære?!

Jeg skrev for ikke så lenge siden at jeg savnet mer ydmykhet i menneskers møte med hverandre. Jeg savner også en mindre grad av forutinntatte holdninger - såkalte biases - fra andre. Mindre selvopptatthet, mer generøsitet og rett og slett mer nestekjærlighet...

Det som er mitt er bare mitt, og ingen trenger noensinne forsøke seg på å forstå seg på meg - for tenk!

*Rister litt oppgitt på hodet*