Litt julemagi....

Det var sen kveld og snøen glimtet i sølv der den lå dyp og kald mellom trærne. Skyggene var lange i fullmåneskinnet, og eneste hun hørte var prustingen fra hesten og lyden av hover som brøt gjennom det urørte snølandskapet. Verden var ny og urørt. Stien de lagde i snøen, hesten og hun, var som en snirklete slange i våt sand. Det var kaldt, men varmen og bevegelsen fra hesten gjorde at hun ikke frøs. Hun nøt den sansemessige opplevelsen til fulle.

Det er jul, tenkte hun. Nok en jul kommer meg i møte, og hva kan jeg si at det gir meg, egentlig? Årene hadde gått og opplevelsen av det hellige, det utrolige og gode med julen var i ferd med å bli mistet i jobb, juleshoppestress og det kommersielle. Hva var julen egentlig for henne lenger? Hun lot tankene fare og kom tilbake til noen år tidligere da hun, singel og barnløs hadde feiret jul i byen sammen med gode venninner. Familiesammenkomstene hadde hun droppet - hvorfor sitte kjedelig og grofast på barndomsstedet når hun kunne feste og leve sammen med venninnene? Hun husket følelsen av å våkne ensom på julaften. Venninnene hadde plutselig familie i byen likevel. Julemiddagen ble en trasig opplevelse hvor de fleste kom parvis - for jula handlet jo tross alt om å være sammen. Hun hadde lengtet seg syk hjem til eldgamle tradisjoner, mors kokosmakroner og skakke juletre med pynt niesa hadde laget i barnehagen. Året etter var hun igjen på plass i mors kjøkken - travelt opptatt med å lage ribbe-sausen slik hun hadde gjort i årtier.

Hun hadde heller ikke glemt første julen med sin kjære. Den andre julen hjemmefra, i en heim med sitt helt eget sett med tradisjoner og vaner. Hvor hun hadde lengtet etter tente stearinlys i vinduet - tent for å vise veien hjem for dem som hadde forlatt dem. Hvor hun hadde lengtet etter mors ribbe og bjørkeved i peisen. Men hun hadde bitt i seg lengselen og latt hans tradisjoner bli noe spennende og nytt for henne. Hun hadde virkelig forsøkt å kose seg. Men noe vesentlig hadde manglet, i tillegg til maten og de vante tradisjonene. Hun hadde tenkt lenge i etterkant for å klare å finne ut hva det var. Det var først året etter da de igjen var hjemme i hennes barnsdomshjem at hun hadde klart å sette fingeren nøyaktig på hva det var hun savnet året før. Det var da hun så juletrelysene glimte i øynene til sin niese at hun kom på det. Julen med hennes svigerfamilie hadde manglet magien en finner i ett sett barneøyne!

Hesten prustet tungt etter å ha pløyet snøen over markene. Skogen lå atter om dem og hun snodde ham mellom trærne på en sti man ikke lenger kunne vite fantes. Snøfnuggene danset lekent over manen foran henne og falt hvileløst ned til en stille eksistens på bakken. Hun kunne skimte lys fra små vinduer i hjem hun visste lå der mellom trærne, og hun hilste i tankene på alvene hun trodde bodde i lysningene inne i den dype skogen.

Det var en underlig jul i år. Den første av mange magiske, håpte hun. Tiden var kommet for dem for å lage egne juletradisjoner. De skulle skape sitt eget hjem med egne rutiner og systemer som de skulle følge i årevis, og gi videre til nye generasjoner. År skulle gå og deles mellom hans, hennes og deres. Barn ville komme, vokse og gå videre i begge familiene, og det var på julekortene de fikk i drøssevis hvert år at de ville se hvor lenge siden det var at de hadde sett venner og familie.

Men akkurat dette året skulle bli spesielt. For for aller første gang skulle de ikke feire julen alene i tosomhet. De skulle begynne en ny epoke hvor det var magiens skinn i deres eget barns øyne de skulle lete frem hvert år. Et skinn som ville være der enten de spiste ribbe eller fisk til middag. Et par øyne som ville sluke til seg nye inntrykk, tradisjoner og opplevelser for hvert år, og som ville begynne ventingen allerede før det første lyset var tent. Livet hadde dreid seg inn i ett nytt spor.

Hun sukket hjertelig der hun satt og hentet energi fra naturen og dyret under seg. Jobb, stress og irritasjon over at jula begynte for tidlig og kom for fort forsvant ut av henne like fort som snøfnuggene nå falt. Hun kjente en dyp følelse av tilfredshet og tilhørighet finne sitt sted i henne. Det var dette det hele handlet om. Å høre til. Å være til. Å få lov til å eksistere sammen med mennesker hun brydde seg om, naturen, dyrene og det hellige hun visste fantes et sted. Hun var sikker på at hesten også kjente den samme dype følelsen av tilfredshet, for pusten hans endret seg og bevegelsene ble lettere. Det var som om en engel hadde satt seg bak henne på hesteryggen og gitt den begge en ny følelse av ektehet.

Månen sendte lange skygger over sølvblinkende snø. Vinden lekte forsiktig med mørk hesteman og bare lauvtre, og sendte et gys gjennom menneskene som våget seg utomhus. Mellom trærne så hun husveggen på heimplassen ta form og bli del av en bygning hun kjente ut og inn. Hun svingte hesten inn på et tun med snøfonner som lå kjælent opp mot husvegger og låve, og lot dyret selv finne veien inn dit han helst ville. Han var våt av både snø og svette og var glad for mat og varm teppe. Hun forlot hesten og gikk ut i vinden igjen. På tunet ble hun stående et øyeblikk og smile. I vinduet stod et lite lys og skinte gyllent mot henne med sin lokkende, varme flamme. Døren gikk opp og mannen med barnet på armen tok smilende i mot henne. Barnet strakte armene livlig imot henne og i øynene skinte månen med et umiskjennelig glimt. Hun snudde seg et øyeblikk mot skogen, himmelen og verden utenfor. "Takk", hvisket hun stille før hun gikk inn dit hvor magien, hjertet og godheten bodde...