Kjøpekoner og kjærlighet

Da vi var innom den lokale videobutikken/kiosken/bensinstasjonen i går la jeg merke til en fancy bil som svingte inn foran oss. Ut av bilen kom en mann som definitivt ikke passet standarden på bilen - han var rufsete, gammal og losslitt, samt at han hadde en fysisk skavank. Det som fikk meg til å tenke litt var at det ut fra passasjersiden på bilen kom en yngre, flottere og litt utilpass asiatisk kvinne. Hun så ubekvem ut og ville ikke være med inn på kiosken i det ærendet de nå engang hadde. Hun stod heller utenfor og luftet seg.

Selvsagt kan det være tilfeldigheter som gjorde at hun ikke ville gå inn dit sammen med mannen. Det kan være at hun ikke følte seg helt vel, at hun ikke hadde noe der å gjøre, eller andre grunner som jeg ikke kom på i farten. Likevel trakk jeg øyeblikkelig slutningen at hun kanskje skjemtes litt av sin loslitte og svært spesielle mann... Og det fikk meg til å undre: hva får egentlig så mange kvinner til å forlate land, kultur og familie for å bosette seg i et karrig land sammen med menn som kanskje etter vår standard ikke fyller et A4- skjema?!

Nå skal det i første omgang sies at vi selv har - i vår vennekrets - en mann som valgte å gifte seg med en kvinne fra Thailand. De møttes via en kontaktannonse i lokalavisa, og hadde datet en liten stund her hjemme før de "måtte" gifte seg for å gi henne oppholdstillatelse. Hun har da også familie her, hadde jobb da de møttes og vil på et vis ikke stå totalt på bar bakke om noe skulle skjære seg. I tillegg er vår kamerat en dugandes kar. Han var temmelig ensom og desperat da han bestemte seg for å ta dette skrittet - har masser av dametekke men dessverre ikke evnen til å holde på dem da han er litt sjenert og enkel av seg. Men han er slett ikke et dumt parti - verken utseendemessig eller når det kommer til godhet! Med andre ord - det finnes selvsagt andre typer "mixede" ekteskap enn dem jeg i første omgang omtaler her. En må dog være ærlig å innrømme at vi nok var betenkte på om ekteskapet til vår kompis ville vare over den tid en må være gift for å få oppholdstillatelse i landet. Til alt hell er de fortsatt gift, har to barn sammen og ser ut til å ha det strålende.

Men tilbake til disse kvinnene som forlater alt for å tilbringe livet på øde gårder med satte bønder, eller i byen med menn som ikke ser ut i måneskinn. Gjør de det for kjærligheten? Neppe. Iallefall vil jeg tro det gjelder fåtallet av dem. For penger? Kanskje. For økt levestandard for seg selv og familien? Det vil jeg i høyeste grad tro er en av årsakene.... Og sannsynligvis finnes det også andre "gulrøtter" som jeg i skrivende stund enten er uvitende om eller ikke tenkre over.

I vårt land, i vår kultur, er det nesten uforståelig at man ikke skal gifte seg av kjærlighet. Man gifter seg da slett ikke av praktiske årsaker den dag i dag? Blir man gravid uten å være gift er jo det ingen krise. Og å være singel og over 30 er jo heller ikke noe aber den dag i dag. Man kan velge en annen sannhet enn den man finner i parforholdet. En tilværelse full av seg selv og sine ønsker - og ingen mukker ved tanken på at det går ann. For å inngå ekteskap skal man være elsket og elske - eller iallefall være stormende forelsket. Man gifter seg ikke for å slippe unna fattigdom, for å slippe "slavearbeid" eller for å unngå sosialen (da flytter man heller fra hverandre slik at begge kan få mest mulig, hehe... ;) ). Bare tanken er nesten latterlig. For oss. Fordi vi rett og slett er en smule bortskjemte!

Det er jo slett ikke mange årtiene siden ting var langt annerledes også her til lands. Folk giftet seg for å unngå skam. De giftet seg i et desperat forsøk på å slippe å være alene resten av livet. De giftet seg til penger, status og for å slippe å bli peppermø`er... Det å kunne ha skautet på hodet og titulere seg "kone" var en langt større viktighet enn det er for oss som er så heldige å være voksne i dag. Og mange endte nok med å "selge" livet sitt til en mann de foraktet - i bytte for et liv de kunne godta...

Og er det ikke nettopp det mange av disse "kjøpekonene" egentlig gjør? De selger noen år av sitt liv for en tilværelse milevis - både i avstand og standard - fra det livet de ellers er forespeilt. Å gi seg selv hen i ekteseng og som "hushjelp" i noen år er kanskje en billig pris å betale for å slippe å leve fra hånd til munn, eller kanskje uten mulighet til noensinne å realisere seg selv overhode. Det blir som å dra på Den Store Amerikareisen for å slave for en rikmannsfamilie - i håp om selv å få mulighet til å bli del av den amerikanske drømmen en eller annen gang....

Misforstå meg rett - jeg tviler ikke på at svært mange som inngår ekteskap på denne litt mindre tradisjonelle måten også får en viss hengivenhet for hverandre etterhvert. Noen elsker hverandre sannsynligvis like dypt og inderlig som vi som gifter oss ene og alene av kjærlighet (kanskje spesielt dersom man regner med de 50% som skiller seg igjen etterhvert ;) ). Men man kan likevel ikke se bort fra at mange nok "selger" seg til en kjip tilværelse - i våre øyne - for å slippe unna en enda kjipere tilværelse i "Langtvekkistan". Og på et eller annet plan så har jeg faktisk forståelse for at de tar disse sjansene. Kanskje ville jeg gjort det samme selv. Om jeg ikke var så bortskjemt. Om jeg ikke stilte så innmari høye krav. Om jeg ikke var vokst opp med idèen om "mannen i mitt liv" og ekteskap som det opphøyede symbol på ekte kjærlighet....

Det er rart hvordan kultur og oppvekst egentlig former oss og vår oppfatning av verden. Denne kvinnen på bensinstasjonen var kanskje ute med mannen som for henne betyr en trygg og god tilværelse. For meg var hun ute med "bygdetrollet", mannen uten sjarm og utseende, men sannsynligvis med mye penger (= flott bil!). Kanskje hun elsker ham? Kanskje han faktisk er mannen i hennes liv? Kanskje det bare var mine egne fordommer som gjorde henne til en stakkarslig kvinne som levde på siden av den ekte kjærligheten fordi jeg selv ikke kunne tatt til takke med en så lurvete mann? Fordi jeg er oppvokst med idèen og muligheten til det frie valg.

På den ene siden er jeg takknemlig på vegne av alle ensomme sjeler som får oppleve å ha en partner i få eller mange år. På den andre siden har jeg mye sympati med mennesker som lever et så kjipt liv at de syns det er ok å "selge" seg til en bedre tilværelse - med visse forbehold - for å få det bedre. Men heldigvis er det i stor grad et frivillig valg - noe disse kvinnene går inn i med åpne øyner og egne forventninger. (Det mørketallet som ender hos despotiske, manipulerende tyranner er jo et annet emne sånn sett...) Og, helt ærlig - kan det hjelpe dem på lang sikt så klarer jeg ikke helt se problemet, tror jeg. Hvorfor skal de ikke kunne søke en annen lykke enn den vi setter så høyt - oss selv, vår velvære og den ekte kjærligheten....

Bare en tanke på en søndagsformiddag.

Om grinebitere og potteplanter

Jeg husker en spesifikk opplevelse jeg hadde i forhold til min mormor da jeg var barn, som på mange måter gav meg et annet syn på henne enn det barnlige beundrende synet jeg tidligere hadde hatt. Min mormor var en varm kvinne med masse humor og kjærlighet. Vi barna var velsignet med å ha henne i umiddelbar nærhet gjennom barndommen, noe som både gav oss mange gode opplevelser og gode minner. Men dette ene minnet sitter i dagen som en påminnelse om at våre beteforeldre og foreldre, tross alt, ikke er mer enn feilbare mennesker.

Jeg husker ikke lenger foranledningen til det minnet jeg husker. Jeg husker kun min egen forbauselse, og følelsen av å se min mormor ramle ned fra den pidestallen jeg i min barneverden hadde henne plassert på. Det var det øyeblikket i historien hvor jeg innså at min mormor ikke bare var en varm og god kvinne, men også et menneske som kunne være fordømmende, kritisk og surmaga. Det var i det øyeblikket jeg forstod at min mormor egentlig var ganske så rasistisk av seg, og at hun virkelig mente at alle "svartingene" hørte hjemme langt borte fra hennes tilværelse.

Nå skal det sies at den holdningen hun utviste nok ikke var veldig særegen for en i hennes generasjon. Med tanke på at det ikke var veldig mange innvandrere i min hjemby på de tider, handler det hele nok mer om en uvitenhet - kombinert med fremdeles ferske minner etter invasjonen av tyskere - enn om en ondsinnet holdning til andre mennesker. Likevel husker jeg at jeg ble nesten slått i bakken over å måtte innse at min snille mormor fordømte mennesker hun slett ikke hadde noe forhold til.

Nå skal det også sies at mens hun fordømte med ene hånden, så var hun from som et lam med den andre. Det er ingen, som jeg vet om, som har hatt besøk av flere utenlandske misjonærer - være seg Jehovas vitner, smiths venner eller mormonere av ymse utseendemessige slag - enn min mormor. Hun var alltid snar til å by dem på en kaffetår, selv om hun i ettertid ristet litt lattermildt på hodet av seg selv som slapp inn "alskens folk". Hun var en gudfryktig kvinne som - på samme måte som de fleste av oss - forsøkte å leve livet sitt på beste måte. Den rasismen jeg da ble stilt overfor var nok et større uttrykk for uvitenhet og fremmedfrykt enn den jeg har møtt i ettertid - den som kun leter etter "noen" som skal få svi...

Grunnen til at jeg kom på denne episoden akkurat i dag var at jeg nok en gang kjenner en oppgittet over at mennesker jeg setter pris på lar seg styre av sine egne irrasjonelle følelser fremfor å møte verden med et åpent sinn og et varmt hjerte. Det, som jeg i så mange år har fått printet inn under skinnet selv - at vi alle er like mye verdt i meninger og tanker, blir skøvet til side fordi denne personen ikke klarer å se forbi seg selv. Å bruke sine følelser som skjold mot verden har aldri fungert særlig bra, og det skuffer meg at den som i dette tilfellet gjør det er et menneske som alltid har hatt så høye forventninger til mine oppfatninger av verden.

Jeg irriterer meg over mennesker som kritiserer andre for å føle seg bedre selv. Jeg syns det er en usympatisk egenskap som jeg har vanskelig for å finne aksept for. Å sitte, selvrettferdig, å skule på andre gjennom hjemmets potteplanter, og komme med hånende og spydige kommentarer har aldri vært en syssel jeg syns noe om. Jeg tror oppriktig at dersom man lar seg rive med i aktiviteten med å være negativ overfor andre mennesker - i motsetning til å forsøke å finne det gode i alt - så forsurer en ikke bare sitt eget sinn, men også det av dem man omgir seg med.

Det som altså er sakens kjerne er at jeg har blitt mer og mer klar over at eplet ofte ikke faller så langt fra stammen. Mens min mor i årevis har lært sine etterfølgere å lytte til hjertet, kjempe mot urettferdighet og elske sin neste, så er hun i ferd med å bli en sur gammel grinebiter selv. En sånn som kritiserer. En som ikke kan akseptere ting som er "nytt" og "fremmed" for henne selv. En som leter etter det negative fremfor å fremelske det positive. En som ikke kan sette sine egne følelser til side og se at ikke alle er ute etter å ta henne - selv om det i første omgang kan se slik ut. Hun, som lærte oss å alltid se ting fra flere sider, har selv glemt at ting ofte har en annen, skjult, mening som man må grave litt for å få frem. Tingene er aldri slik de i førsten ser ut - vi er jo alle produkter av de samme "feilene" hvor vi lar følelser styre mer enn godt er. Det er det som gjør oss til intet mer enn mennesker. Og hun - den ikke-feilfrie forelderen som jeg oppdaget for et lite tiår siden - har glemt det!

En sak har alltid to sider - minst. Og det pleier egentlig i liten grad å hjelpe å sette seg ned og bestemme seg for at "det nytter ikke hva jeg gjør" når man kommer i konflikt med andre mennesker. Det å være redd for å blottstille seg, for å sette ord på hva man selv føler, er aldri noen god grobunn for kommunikasjon - som tross alt er løsningen i de fleste konflikter. Min mor er elendig til å si hva hun tenker og føler. Og når hun en gang gjør det, så kommer det somregel ut som beskyldninger og "du-budskap". Hun er en mester i martyr-holdningen og er dessverre for stolt til å be om unnskyldning når hun burde det. Men hun er min mor, og jeg er svært, svært glad i henne!

På samme måte som jeg en gang så min mormor falle ned fra sin pidestall, har min mor smertefullt og hardt ramlet ned fra sin for lenge, lenge siden. Som datter er jeg nok mer enn lovlig kritisk til hennes feil - på samme måte som enhver annen datter nok er det ;o) I følge en vis person jeg en gang snakket med, så er det største tegnet på psykisk modenhet å innse at ens foreldre ikke er supermennesker - bare feilbare, sårbare mennesker....

Å sitte stilletiende å godta at ens kjære er surmaga grinebitere er et spørsmål ikke bare om kjærlighet, men også om fornuft. Hvor lenge er det fornuftig å bare godta? Jeg er kommet til det punktet at jeg nok ikke takler å holde kjeft så mye lenger. Jeg er flink til å "glatte over", og jeg er en mester i å unnskylde dårlig oppførsel. Men jeg er også ærligheten selv (på godt og vondt) og har den merkverdige evne, og ønske, om alltid å føre mennesker videre. Det er mitt kall, på både godt og vondt, at jeg ikke makter å se mennesker gå veier som fører dem inn i stadig mer negative retninger. Jeg klarer ikke holde kjeft! Jeg bare må si noe i håp om at de selv innser det og endrer retning før det er for sent. Det er det som er mitt livsverk, mitt yrke og min byrde. Ikke alle setter pris på ærlighet, nemlig ;o)

Når det kommer til min mor, så nærmer oppgjøret seg. Noen er nødt til å fortelle henne hva hun gjør mot seg selv, mot sine nærmeste og mot familien hun setter så høyt. I hvor lang tid kan vi la oss forgifte av hennes sårbare, men dog så giftige, tunge? Hvor lang tid går det før den eneste glede hun har i livet er å sitte blant potteplantene og spre eder og galle til mennersker som har sluttet å lytte? Hvem vil i lengden lytte til et menneske som ikke gir, men tar, energi?

Noen må ta bladet fra munnen. Og det ser ut til å bli meg. Igjen. ;)

Mot slutten

I dette svangerskapet har jeg - i motsetning til sist - fått føling med hvorfor noen blir svært utålmodige og leie i slutten av svangerskapet. Sist var jeg i så super form at jeg godt kunne gått gravid i noen måneder til *s* Noe som sikkert også var medvirkende årsak til at vi ikke drøyde lenger før vi prøvde igjen (medvirkende - den hovedsaklige grunnen var selvsagt redselen for gjentakende langtekkelig prøving grunnet mine tilbakenvendende invortes problemer... *grumf*). Når andre har snakket om vondter og slitsom ventetid, så har jeg faktisk ikke ant hva de har snakket om. Jeg må ærlig innrømme at svangerskapet med Klumpen nok var preget av en litt rosarød lykke likevel - rett og slett i mangelen av svangerskapsplager og den store gleden over å ha blitt gravid.

Jeg er jo glad for å være gravid igjen da - misforstå meg rett! Og jeg har ikke hatt mange grunnene til å klage denne gangen heller. De få vondtene jeg har hatt - med unntak av bekkenløsningen, kanskje - har stort sett vært tilstede pga ytre omstendigheter, ikke nødvendigvis pga selve graviditeten. Selv om det nok har gjort ting verre, hehe.. Her er det ikke gleden det skorter på, ei heller takknemligheten over å være så heldig - den bærer jeg fremdeles med meg, svært tilstedeværende, i hjertet. Neida. Det er rett og slett bare en reell forståelse av at svangerskap faktisk kan være tyngre for enkelte enn det jeg har opplevd den som før *nemlig*

Forrige gang var det bekymringen for å miste som preget det meste av den første delen av svangerskapet. Spotting og manglende symptomer var kime til evig bekymring, og først når det begynte å slippe taket så kom den totale mangelen på følelser for hva jeg hadde i vente. Jeg ante jo ingenting om dette jeg var i ferd med å gå gjennom. Hvordan forholde seg til noe som var meg så fremmed? *vet ikke* Det ble til en distansert følelsesmessig avventning som fulgte meg langt inn i tiden etter fødselen. En slags "vente og se"-holdning som nok la en viss demper på gleden over å endelig bli mamma. Jeg forventet på et vis at det hele skulle ta slutt snart, selv om jeg innerst inne visste at dette var for livet.

Ingenting kan få meg til å si at følelsene for Klumpen er de samme nå lenger! Beskrivelsen av ordet forelsket har vel kanskje fått en ny betydning - for det er en tilnærmet følelse som kjemper seg plass i hjertet mitt når jeg ser på den lille gullklumpen som var så høyt ønsket! Forelskelsen mellom meg og min kjære har forlengst gått over i en dypere kjærlighet som er preget av respekt og ønske om å dele livet sammen. Forelskelsen er skiftet over på det vi har skapt sammen - det livet vi sammen skal få til å blomstre. Eller for å uttrykke det slik min sliter-søster så fint sier: det er den ekte, rene lykken å få lov å være mamma!

Så hvor passer denne nye lille klumpen inn da? Vil han fylle enda en diger plass i hjertene våre, sånn helt uten at vi kommer på det?

Det jeg kjenner som er annerledes nå enn sist gang, er først og fremst en forventning til hva som kommer. De deilige stundene hvor man kan snuse på en sovende liten sjel som bare ligger der og er. Denne gangen er jeg ikke avventende overhode - jeg er forberedt! Jeg gleder meg til å mase rundt på nettene, skifte ørti drittbleier og styre med ammingen som var sånt et slit sist. Jeg gleder meg til å trille turer i solskinnet, til å se Krapylet vokse litt etter litt og bli enda et fullendt lite menneske. Og jeg gleder meg til å se Klumpen lære ham å kjenne, la ham prege ham og sette også sine spor i den nye sjelen som ankommer ;o) Og denne forventningsfulle gleden er vel den største kimen til utålmodigheten....

Til forskjell fra sist svangerskap har jeg videre en følelse av at kroppen min er mye mer følsom nå enn sist. Det er som om det er så kort tid siden siste at den ikke har kommet seg tilbake til den sovende dvalen den var i før jeg ble gravid første gang (eller....andre gang var det visst, faktisk). De små tegnene jeg registrerte sist er ingenting mot de kjempemessige vondtene som kommer krypende over meg denne gangen. "Det er helt normalt for flergangsfødende", får jeg stadig høre. Likevel føler jeg meg som en pyse - jeg som i utgangspunktet trodde jeg var flink til å takle smerter. Jaja, smertene er i og for seg én ting - gjentakelsen av dem er heller utmattende. Å gå med mensmurringer måneder i strekk, for så å la dem bli avløst av hyppige sammentrekninger av livmor, samt masete rier som topper seg og vekker meg om nettene - det er faktisk relativt uutholdelig. Jeg husker at de spurte meg flere ganger da jeg skulle operere, før Klumpen kunne produseres, om jeg var plaget med sterke menssmerter. Der og da avkreftet jeg det - det var rett og slett ikke lett å uttale seg siden jeg hadde lite å sammenlikne med. Nå vet jeg bedre: nei, jeg var ikke plaget med sterke menssmerter dersom disse modningsriene er det som kan betegne sterke menssmerter!! ;P All sympati til dere som faktisk er plaget med mye smerter en gang i mnd - jeg hadde bukket under....

Å gå med konstante murringer og vondter gjør noe med tålmodigheten det også. Jeg blir mer og mer klar for bare å få hele greia overstått! Det er ikke akkurat det at jeg gleder meg til noen fødsel - jeg er fullt klar over at det blir et smertehelvete som jeg kommer til å angre på at jeg begav meg ut på (Innimellom kan jeg sammenlikne det med å begi seg ut på Trondheim-Oslo-rittet uten noen form for trening. Hvem i alle dager hadde satt seg på en sykkel og lagt i vei på noe en måtte fullføre om en visste at en kom til å nesten stryke med av utmattelse og kramper...?!). Men denne utslitende forberedelsesfasen er mer trøttende enn de få timene en tross alt er inne på fødestuen (nåja - som noen av oss er forunt å tilbringe der... La oss ikke undervurdere de som har laaaaange fødsler her da!). Det er som om veien blir mer og mer endeløs for hver dag som går hvor kroppen smertefullt forbereder seg *slitsomt*

Og mens jeg sitter her og skriver så kommer jeg frem til at akkurat det kanskje er poenget med å la andre svangerskap være så mye mer slitsomt mot slutten enn det første var.... Denne gangen vet jeg jo gledene ved å få det hele overstått, og vondtene nå på slutten gjør meg faktisk bare mer klar til å overleve det hele - tross det smertehelvete jeg vet kommer først.... Egentlig en ganske klar logikk, når jeg tenker meg om.

Nå ja. Jeg har enda noen dager og uker igjen til det er nødt til å være overstått. Timer igjen å gruglede meg. Timer med vondter og irritasjon som skal fortæres. Timer med ønskedrømmer og litt sånne smårosa tanker i. Og ikke minst timer med smerter som knapt kan beskrives.

Og på et underlig vis er det godt å ikke kunne forutsi noenting som helst! Ting skjer når de skjer - uansett hva man selv ønsker, og ikke minst tross andres utålmodige mas ;o)

En fantastisk mann!

Nå skal jeg gjøre noe jeg sikkert ikke er altfor kjent for å gjøre *s* Jeg skal skryte litt av mannen min!! Han er nemlig en helt fantastisk ektefell om dagen - hensynsfull, snill og omtenksom! Og jeg tviler på at jeg er flink nok til å si det til ham...

En vanlig dag her i huset for tiden innebærer nemlig at han først og fremst står opp med småen. Han gir ham litt mat, steller og kler ham og gir ham medisiner. Ikke sjeldent er det også han som kjører i barnehagen, noe som også innebærer at han henter ham etter jobb. I mellomtiden skulle en kanskej tro at mor i huset har anstrengt seg til det ytterste for å vaske hus, rydde og ha maten klar til familien kommer hjem igjen? Neida. Mammaen har nok med å sove lenge, redebygge litt, gjøre biiiiittelitt husarbeid og sløve foran tv og pc.... *rødme* Nå skal det til mitt forsvar sies at jeg har hatt ekstremt med kynnere og maserier de siste dagene og at aktiviteten av den grunn har vært litt begrenset. Men det rettferdiggjør jo kun dette skrytet min kjære faktisk fortjener! For når han kommer hjem lager han gjerne mat, rydder og vasker på kjøkkenet, vasker klær - før han tar småen med ut på lekeplassen frem til leggetid.... Og hva gjør mor? Joda - hun sitter inne... Så kommer poden og pappaen inn. Far i huset ordner kveldsmat, medisinering og sørger for at småen får på pysj, bleie og har pusset tenner. Så legger han småen i seng før han ENDELIG får sette seg ned og ha kveld...!!

Er det ikke en fantastisk mann jeg har?! Og alt sammen fordi jeg er høygravid og skal gi ham en sønn til.... Føler meg spesielt priviligert som har en mann som viser så tydelig at han setter pris på meg *sukk*

Om noen der ute skulle ha en idè om hvordan jeg skal få vist ham hvor mye jeg setter pris på innsatsen hans om dagen, så tas det imot med takk ;)