Kjøpekoner og kjærlighet

Da vi var innom den lokale videobutikken/kiosken/bensinstasjonen i går la jeg merke til en fancy bil som svingte inn foran oss. Ut av bilen kom en mann som definitivt ikke passet standarden på bilen - han var rufsete, gammal og losslitt, samt at han hadde en fysisk skavank. Det som fikk meg til å tenke litt var at det ut fra passasjersiden på bilen kom en yngre, flottere og litt utilpass asiatisk kvinne. Hun så ubekvem ut og ville ikke være med inn på kiosken i det ærendet de nå engang hadde. Hun stod heller utenfor og luftet seg.

Selvsagt kan det være tilfeldigheter som gjorde at hun ikke ville gå inn dit sammen med mannen. Det kan være at hun ikke følte seg helt vel, at hun ikke hadde noe der å gjøre, eller andre grunner som jeg ikke kom på i farten. Likevel trakk jeg øyeblikkelig slutningen at hun kanskje skjemtes litt av sin loslitte og svært spesielle mann... Og det fikk meg til å undre: hva får egentlig så mange kvinner til å forlate land, kultur og familie for å bosette seg i et karrig land sammen med menn som kanskje etter vår standard ikke fyller et A4- skjema?!

Nå skal det i første omgang sies at vi selv har - i vår vennekrets - en mann som valgte å gifte seg med en kvinne fra Thailand. De møttes via en kontaktannonse i lokalavisa, og hadde datet en liten stund her hjemme før de "måtte" gifte seg for å gi henne oppholdstillatelse. Hun har da også familie her, hadde jobb da de møttes og vil på et vis ikke stå totalt på bar bakke om noe skulle skjære seg. I tillegg er vår kamerat en dugandes kar. Han var temmelig ensom og desperat da han bestemte seg for å ta dette skrittet - har masser av dametekke men dessverre ikke evnen til å holde på dem da han er litt sjenert og enkel av seg. Men han er slett ikke et dumt parti - verken utseendemessig eller når det kommer til godhet! Med andre ord - det finnes selvsagt andre typer "mixede" ekteskap enn dem jeg i første omgang omtaler her. En må dog være ærlig å innrømme at vi nok var betenkte på om ekteskapet til vår kompis ville vare over den tid en må være gift for å få oppholdstillatelse i landet. Til alt hell er de fortsatt gift, har to barn sammen og ser ut til å ha det strålende.

Men tilbake til disse kvinnene som forlater alt for å tilbringe livet på øde gårder med satte bønder, eller i byen med menn som ikke ser ut i måneskinn. Gjør de det for kjærligheten? Neppe. Iallefall vil jeg tro det gjelder fåtallet av dem. For penger? Kanskje. For økt levestandard for seg selv og familien? Det vil jeg i høyeste grad tro er en av årsakene.... Og sannsynligvis finnes det også andre "gulrøtter" som jeg i skrivende stund enten er uvitende om eller ikke tenkre over.

I vårt land, i vår kultur, er det nesten uforståelig at man ikke skal gifte seg av kjærlighet. Man gifter seg da slett ikke av praktiske årsaker den dag i dag? Blir man gravid uten å være gift er jo det ingen krise. Og å være singel og over 30 er jo heller ikke noe aber den dag i dag. Man kan velge en annen sannhet enn den man finner i parforholdet. En tilværelse full av seg selv og sine ønsker - og ingen mukker ved tanken på at det går ann. For å inngå ekteskap skal man være elsket og elske - eller iallefall være stormende forelsket. Man gifter seg ikke for å slippe unna fattigdom, for å slippe "slavearbeid" eller for å unngå sosialen (da flytter man heller fra hverandre slik at begge kan få mest mulig, hehe... ;) ). Bare tanken er nesten latterlig. For oss. Fordi vi rett og slett er en smule bortskjemte!

Det er jo slett ikke mange årtiene siden ting var langt annerledes også her til lands. Folk giftet seg for å unngå skam. De giftet seg i et desperat forsøk på å slippe å være alene resten av livet. De giftet seg til penger, status og for å slippe å bli peppermø`er... Det å kunne ha skautet på hodet og titulere seg "kone" var en langt større viktighet enn det er for oss som er så heldige å være voksne i dag. Og mange endte nok med å "selge" livet sitt til en mann de foraktet - i bytte for et liv de kunne godta...

Og er det ikke nettopp det mange av disse "kjøpekonene" egentlig gjør? De selger noen år av sitt liv for en tilværelse milevis - både i avstand og standard - fra det livet de ellers er forespeilt. Å gi seg selv hen i ekteseng og som "hushjelp" i noen år er kanskje en billig pris å betale for å slippe å leve fra hånd til munn, eller kanskje uten mulighet til noensinne å realisere seg selv overhode. Det blir som å dra på Den Store Amerikareisen for å slave for en rikmannsfamilie - i håp om selv å få mulighet til å bli del av den amerikanske drømmen en eller annen gang....

Misforstå meg rett - jeg tviler ikke på at svært mange som inngår ekteskap på denne litt mindre tradisjonelle måten også får en viss hengivenhet for hverandre etterhvert. Noen elsker hverandre sannsynligvis like dypt og inderlig som vi som gifter oss ene og alene av kjærlighet (kanskje spesielt dersom man regner med de 50% som skiller seg igjen etterhvert ;) ). Men man kan likevel ikke se bort fra at mange nok "selger" seg til en kjip tilværelse - i våre øyne - for å slippe unna en enda kjipere tilværelse i "Langtvekkistan". Og på et eller annet plan så har jeg faktisk forståelse for at de tar disse sjansene. Kanskje ville jeg gjort det samme selv. Om jeg ikke var så bortskjemt. Om jeg ikke stilte så innmari høye krav. Om jeg ikke var vokst opp med idèen om "mannen i mitt liv" og ekteskap som det opphøyede symbol på ekte kjærlighet....

Det er rart hvordan kultur og oppvekst egentlig former oss og vår oppfatning av verden. Denne kvinnen på bensinstasjonen var kanskje ute med mannen som for henne betyr en trygg og god tilværelse. For meg var hun ute med "bygdetrollet", mannen uten sjarm og utseende, men sannsynligvis med mye penger (= flott bil!). Kanskje hun elsker ham? Kanskje han faktisk er mannen i hennes liv? Kanskje det bare var mine egne fordommer som gjorde henne til en stakkarslig kvinne som levde på siden av den ekte kjærligheten fordi jeg selv ikke kunne tatt til takke med en så lurvete mann? Fordi jeg er oppvokst med idèen og muligheten til det frie valg.

På den ene siden er jeg takknemlig på vegne av alle ensomme sjeler som får oppleve å ha en partner i få eller mange år. På den andre siden har jeg mye sympati med mennesker som lever et så kjipt liv at de syns det er ok å "selge" seg til en bedre tilværelse - med visse forbehold - for å få det bedre. Men heldigvis er det i stor grad et frivillig valg - noe disse kvinnene går inn i med åpne øyner og egne forventninger. (Det mørketallet som ender hos despotiske, manipulerende tyranner er jo et annet emne sånn sett...) Og, helt ærlig - kan det hjelpe dem på lang sikt så klarer jeg ikke helt se problemet, tror jeg. Hvorfor skal de ikke kunne søke en annen lykke enn den vi setter så høyt - oss selv, vår velvære og den ekte kjærligheten....

Bare en tanke på en søndagsformiddag.