Om grinebitere og potteplanter

Jeg husker en spesifikk opplevelse jeg hadde i forhold til min mormor da jeg var barn, som på mange måter gav meg et annet syn på henne enn det barnlige beundrende synet jeg tidligere hadde hatt. Min mormor var en varm kvinne med masse humor og kjærlighet. Vi barna var velsignet med å ha henne i umiddelbar nærhet gjennom barndommen, noe som både gav oss mange gode opplevelser og gode minner. Men dette ene minnet sitter i dagen som en påminnelse om at våre beteforeldre og foreldre, tross alt, ikke er mer enn feilbare mennesker.

Jeg husker ikke lenger foranledningen til det minnet jeg husker. Jeg husker kun min egen forbauselse, og følelsen av å se min mormor ramle ned fra den pidestallen jeg i min barneverden hadde henne plassert på. Det var det øyeblikket i historien hvor jeg innså at min mormor ikke bare var en varm og god kvinne, men også et menneske som kunne være fordømmende, kritisk og surmaga. Det var i det øyeblikket jeg forstod at min mormor egentlig var ganske så rasistisk av seg, og at hun virkelig mente at alle "svartingene" hørte hjemme langt borte fra hennes tilværelse.

Nå skal det sies at den holdningen hun utviste nok ikke var veldig særegen for en i hennes generasjon. Med tanke på at det ikke var veldig mange innvandrere i min hjemby på de tider, handler det hele nok mer om en uvitenhet - kombinert med fremdeles ferske minner etter invasjonen av tyskere - enn om en ondsinnet holdning til andre mennesker. Likevel husker jeg at jeg ble nesten slått i bakken over å måtte innse at min snille mormor fordømte mennesker hun slett ikke hadde noe forhold til.

Nå skal det også sies at mens hun fordømte med ene hånden, så var hun from som et lam med den andre. Det er ingen, som jeg vet om, som har hatt besøk av flere utenlandske misjonærer - være seg Jehovas vitner, smiths venner eller mormonere av ymse utseendemessige slag - enn min mormor. Hun var alltid snar til å by dem på en kaffetår, selv om hun i ettertid ristet litt lattermildt på hodet av seg selv som slapp inn "alskens folk". Hun var en gudfryktig kvinne som - på samme måte som de fleste av oss - forsøkte å leve livet sitt på beste måte. Den rasismen jeg da ble stilt overfor var nok et større uttrykk for uvitenhet og fremmedfrykt enn den jeg har møtt i ettertid - den som kun leter etter "noen" som skal få svi...

Grunnen til at jeg kom på denne episoden akkurat i dag var at jeg nok en gang kjenner en oppgittet over at mennesker jeg setter pris på lar seg styre av sine egne irrasjonelle følelser fremfor å møte verden med et åpent sinn og et varmt hjerte. Det, som jeg i så mange år har fått printet inn under skinnet selv - at vi alle er like mye verdt i meninger og tanker, blir skøvet til side fordi denne personen ikke klarer å se forbi seg selv. Å bruke sine følelser som skjold mot verden har aldri fungert særlig bra, og det skuffer meg at den som i dette tilfellet gjør det er et menneske som alltid har hatt så høye forventninger til mine oppfatninger av verden.

Jeg irriterer meg over mennesker som kritiserer andre for å føle seg bedre selv. Jeg syns det er en usympatisk egenskap som jeg har vanskelig for å finne aksept for. Å sitte, selvrettferdig, å skule på andre gjennom hjemmets potteplanter, og komme med hånende og spydige kommentarer har aldri vært en syssel jeg syns noe om. Jeg tror oppriktig at dersom man lar seg rive med i aktiviteten med å være negativ overfor andre mennesker - i motsetning til å forsøke å finne det gode i alt - så forsurer en ikke bare sitt eget sinn, men også det av dem man omgir seg med.

Det som altså er sakens kjerne er at jeg har blitt mer og mer klar over at eplet ofte ikke faller så langt fra stammen. Mens min mor i årevis har lært sine etterfølgere å lytte til hjertet, kjempe mot urettferdighet og elske sin neste, så er hun i ferd med å bli en sur gammel grinebiter selv. En sånn som kritiserer. En som ikke kan akseptere ting som er "nytt" og "fremmed" for henne selv. En som leter etter det negative fremfor å fremelske det positive. En som ikke kan sette sine egne følelser til side og se at ikke alle er ute etter å ta henne - selv om det i første omgang kan se slik ut. Hun, som lærte oss å alltid se ting fra flere sider, har selv glemt at ting ofte har en annen, skjult, mening som man må grave litt for å få frem. Tingene er aldri slik de i førsten ser ut - vi er jo alle produkter av de samme "feilene" hvor vi lar følelser styre mer enn godt er. Det er det som gjør oss til intet mer enn mennesker. Og hun - den ikke-feilfrie forelderen som jeg oppdaget for et lite tiår siden - har glemt det!

En sak har alltid to sider - minst. Og det pleier egentlig i liten grad å hjelpe å sette seg ned og bestemme seg for at "det nytter ikke hva jeg gjør" når man kommer i konflikt med andre mennesker. Det å være redd for å blottstille seg, for å sette ord på hva man selv føler, er aldri noen god grobunn for kommunikasjon - som tross alt er løsningen i de fleste konflikter. Min mor er elendig til å si hva hun tenker og føler. Og når hun en gang gjør det, så kommer det somregel ut som beskyldninger og "du-budskap". Hun er en mester i martyr-holdningen og er dessverre for stolt til å be om unnskyldning når hun burde det. Men hun er min mor, og jeg er svært, svært glad i henne!

På samme måte som jeg en gang så min mormor falle ned fra sin pidestall, har min mor smertefullt og hardt ramlet ned fra sin for lenge, lenge siden. Som datter er jeg nok mer enn lovlig kritisk til hennes feil - på samme måte som enhver annen datter nok er det ;o) I følge en vis person jeg en gang snakket med, så er det største tegnet på psykisk modenhet å innse at ens foreldre ikke er supermennesker - bare feilbare, sårbare mennesker....

Å sitte stilletiende å godta at ens kjære er surmaga grinebitere er et spørsmål ikke bare om kjærlighet, men også om fornuft. Hvor lenge er det fornuftig å bare godta? Jeg er kommet til det punktet at jeg nok ikke takler å holde kjeft så mye lenger. Jeg er flink til å "glatte over", og jeg er en mester i å unnskylde dårlig oppførsel. Men jeg er også ærligheten selv (på godt og vondt) og har den merkverdige evne, og ønske, om alltid å føre mennesker videre. Det er mitt kall, på både godt og vondt, at jeg ikke makter å se mennesker gå veier som fører dem inn i stadig mer negative retninger. Jeg klarer ikke holde kjeft! Jeg bare må si noe i håp om at de selv innser det og endrer retning før det er for sent. Det er det som er mitt livsverk, mitt yrke og min byrde. Ikke alle setter pris på ærlighet, nemlig ;o)

Når det kommer til min mor, så nærmer oppgjøret seg. Noen er nødt til å fortelle henne hva hun gjør mot seg selv, mot sine nærmeste og mot familien hun setter så høyt. I hvor lang tid kan vi la oss forgifte av hennes sårbare, men dog så giftige, tunge? Hvor lang tid går det før den eneste glede hun har i livet er å sitte blant potteplantene og spre eder og galle til mennersker som har sluttet å lytte? Hvem vil i lengden lytte til et menneske som ikke gir, men tar, energi?

Noen må ta bladet fra munnen. Og det ser ut til å bli meg. Igjen. ;)