Mot slutten

I dette svangerskapet har jeg - i motsetning til sist - fått føling med hvorfor noen blir svært utålmodige og leie i slutten av svangerskapet. Sist var jeg i så super form at jeg godt kunne gått gravid i noen måneder til *s* Noe som sikkert også var medvirkende årsak til at vi ikke drøyde lenger før vi prøvde igjen (medvirkende - den hovedsaklige grunnen var selvsagt redselen for gjentakende langtekkelig prøving grunnet mine tilbakenvendende invortes problemer... *grumf*). Når andre har snakket om vondter og slitsom ventetid, så har jeg faktisk ikke ant hva de har snakket om. Jeg må ærlig innrømme at svangerskapet med Klumpen nok var preget av en litt rosarød lykke likevel - rett og slett i mangelen av svangerskapsplager og den store gleden over å ha blitt gravid.

Jeg er jo glad for å være gravid igjen da - misforstå meg rett! Og jeg har ikke hatt mange grunnene til å klage denne gangen heller. De få vondtene jeg har hatt - med unntak av bekkenløsningen, kanskje - har stort sett vært tilstede pga ytre omstendigheter, ikke nødvendigvis pga selve graviditeten. Selv om det nok har gjort ting verre, hehe.. Her er det ikke gleden det skorter på, ei heller takknemligheten over å være så heldig - den bærer jeg fremdeles med meg, svært tilstedeværende, i hjertet. Neida. Det er rett og slett bare en reell forståelse av at svangerskap faktisk kan være tyngre for enkelte enn det jeg har opplevd den som før *nemlig*

Forrige gang var det bekymringen for å miste som preget det meste av den første delen av svangerskapet. Spotting og manglende symptomer var kime til evig bekymring, og først når det begynte å slippe taket så kom den totale mangelen på følelser for hva jeg hadde i vente. Jeg ante jo ingenting om dette jeg var i ferd med å gå gjennom. Hvordan forholde seg til noe som var meg så fremmed? *vet ikke* Det ble til en distansert følelsesmessig avventning som fulgte meg langt inn i tiden etter fødselen. En slags "vente og se"-holdning som nok la en viss demper på gleden over å endelig bli mamma. Jeg forventet på et vis at det hele skulle ta slutt snart, selv om jeg innerst inne visste at dette var for livet.

Ingenting kan få meg til å si at følelsene for Klumpen er de samme nå lenger! Beskrivelsen av ordet forelsket har vel kanskje fått en ny betydning - for det er en tilnærmet følelse som kjemper seg plass i hjertet mitt når jeg ser på den lille gullklumpen som var så høyt ønsket! Forelskelsen mellom meg og min kjære har forlengst gått over i en dypere kjærlighet som er preget av respekt og ønske om å dele livet sammen. Forelskelsen er skiftet over på det vi har skapt sammen - det livet vi sammen skal få til å blomstre. Eller for å uttrykke det slik min sliter-søster så fint sier: det er den ekte, rene lykken å få lov å være mamma!

Så hvor passer denne nye lille klumpen inn da? Vil han fylle enda en diger plass i hjertene våre, sånn helt uten at vi kommer på det?

Det jeg kjenner som er annerledes nå enn sist gang, er først og fremst en forventning til hva som kommer. De deilige stundene hvor man kan snuse på en sovende liten sjel som bare ligger der og er. Denne gangen er jeg ikke avventende overhode - jeg er forberedt! Jeg gleder meg til å mase rundt på nettene, skifte ørti drittbleier og styre med ammingen som var sånt et slit sist. Jeg gleder meg til å trille turer i solskinnet, til å se Krapylet vokse litt etter litt og bli enda et fullendt lite menneske. Og jeg gleder meg til å se Klumpen lære ham å kjenne, la ham prege ham og sette også sine spor i den nye sjelen som ankommer ;o) Og denne forventningsfulle gleden er vel den største kimen til utålmodigheten....

Til forskjell fra sist svangerskap har jeg videre en følelse av at kroppen min er mye mer følsom nå enn sist. Det er som om det er så kort tid siden siste at den ikke har kommet seg tilbake til den sovende dvalen den var i før jeg ble gravid første gang (eller....andre gang var det visst, faktisk). De små tegnene jeg registrerte sist er ingenting mot de kjempemessige vondtene som kommer krypende over meg denne gangen. "Det er helt normalt for flergangsfødende", får jeg stadig høre. Likevel føler jeg meg som en pyse - jeg som i utgangspunktet trodde jeg var flink til å takle smerter. Jaja, smertene er i og for seg én ting - gjentakelsen av dem er heller utmattende. Å gå med mensmurringer måneder i strekk, for så å la dem bli avløst av hyppige sammentrekninger av livmor, samt masete rier som topper seg og vekker meg om nettene - det er faktisk relativt uutholdelig. Jeg husker at de spurte meg flere ganger da jeg skulle operere, før Klumpen kunne produseres, om jeg var plaget med sterke menssmerter. Der og da avkreftet jeg det - det var rett og slett ikke lett å uttale seg siden jeg hadde lite å sammenlikne med. Nå vet jeg bedre: nei, jeg var ikke plaget med sterke menssmerter dersom disse modningsriene er det som kan betegne sterke menssmerter!! ;P All sympati til dere som faktisk er plaget med mye smerter en gang i mnd - jeg hadde bukket under....

Å gå med konstante murringer og vondter gjør noe med tålmodigheten det også. Jeg blir mer og mer klar for bare å få hele greia overstått! Det er ikke akkurat det at jeg gleder meg til noen fødsel - jeg er fullt klar over at det blir et smertehelvete som jeg kommer til å angre på at jeg begav meg ut på (Innimellom kan jeg sammenlikne det med å begi seg ut på Trondheim-Oslo-rittet uten noen form for trening. Hvem i alle dager hadde satt seg på en sykkel og lagt i vei på noe en måtte fullføre om en visste at en kom til å nesten stryke med av utmattelse og kramper...?!). Men denne utslitende forberedelsesfasen er mer trøttende enn de få timene en tross alt er inne på fødestuen (nåja - som noen av oss er forunt å tilbringe der... La oss ikke undervurdere de som har laaaaange fødsler her da!). Det er som om veien blir mer og mer endeløs for hver dag som går hvor kroppen smertefullt forbereder seg *slitsomt*

Og mens jeg sitter her og skriver så kommer jeg frem til at akkurat det kanskje er poenget med å la andre svangerskap være så mye mer slitsomt mot slutten enn det første var.... Denne gangen vet jeg jo gledene ved å få det hele overstått, og vondtene nå på slutten gjør meg faktisk bare mer klar til å overleve det hele - tross det smertehelvete jeg vet kommer først.... Egentlig en ganske klar logikk, når jeg tenker meg om.

Nå ja. Jeg har enda noen dager og uker igjen til det er nødt til å være overstått. Timer igjen å gruglede meg. Timer med vondter og irritasjon som skal fortæres. Timer med ønskedrømmer og litt sånne smårosa tanker i. Og ikke minst timer med smerter som knapt kan beskrives.

Og på et underlig vis er det godt å ikke kunne forutsi noenting som helst! Ting skjer når de skjer - uansett hva man selv ønsker, og ikke minst tross andres utålmodige mas ;o)