Hadde en fin prat med to nettvenninner i går hvor vi var litt innom begrepet vennskap. Vennskap er en fin dings som man kan få mye ut av dersom man treffer mennesker med de samme behovene som en selv. Vennskap kan også være trøbbel og hodebry dersom man skulle treffe mennesker som ikke er på samme kanal som en selv....
Jeg har hatt mange vennskap opp gjennom tidene, og det er bare å innrømme at noen av dem har det vært godt å avslutte. Innimellom har jeg en skikkelig "vårrengjøring" i venneavdelingen, og kvitter meg med ( kutter kontakten med) dem jeg ikke lenger får noe igjen fra. Det høres sikkert (og er nok også) litt kynisk ut, men erfaring har lært meg at det stjeler mer energi fra meg å ha venner som er enveiskjørte og ensporede enn godt er. Så da er det godt å begynne på ny frisk innimellom.
Jeg husker en slik opprydning. Den medførte at jeg kuttet ut stort sett alle gamle skolevenninner. I flere år hadde jeg gått og kjent på at det var mye enveiskjøring - de var mer opptatt av å være hjemme med foreldrene (og nå snakker vi om voksne kvinner i 20-årene) enn å møte meg når jeg var hjemme på korte ferier. Ingen av dem ante noe om mitt daværende liv, og få av dem hadde besøkt meg der jeg bodde. Da ting snudde på seg og jeg ble den som bodde hjemme og de borte - og da de ikke engang informerte meg om at de var hjemme på ferier - ja, da kuttet jeg dem ut! Det var sårt, hardt, vondt og tårevått for meg en stund, og min kjære tørket endel frustrerte tårer, men etter en stund hadde jeg det tross alt mye bedre med meg selv.
Venner kan på mange måter bidra til en personlig vekst hos en. De berømmer ens innsats, oppmuntrer, støtter og pusher når man trenger litt mot. Men venner kan også virke hemmende på den utviklingen man skal gå gjennom i livet. Vennskap hvor samtalene aldri når nye høyder, hvor alt man fremdeles ler av er åregamle historier man egentlig er dritt lei, og hvor man ikke har noen felles interesser overhodet - ja, de er kanskje like godt å avslutte. Eller iallefall gjøre mer til bekjentskap enn vennskap.
Det verste er i grunnen venner som krever noe av en men som i liten grad evner å gi noe tilbake. Venninner som ringer og øser ut over deg sine hjertesorger opp, ned og i mente, og ikke en eneste gang under samtalen spør hvordan du har det - enda man ikke har snakket sammen på månedsvis. Venner som forventer at man stiller opp og hjelper på oppussing, selskaper og annet dugnadsarbeid uten å rette en eneste takk din vei. Venner som bruker en som reserve-venn når ingen andre kan (men som dropper en som en velbrukt hanske når noen bedre viser seg ledig). Venner som syns du er god å ha når det passer dem, men som ikke er interessert i å la deg være en god venn når de virkelig trenger det...
Vennskap handler for meg om å ta og gi. På samme måte som et kjærlighetsforhold vil et vennskap forgå dersom man i lengden tillater en venn å kun gi eller kun ta. Hvor lenge orker man å kun være mottaker i et forhold, og aldri få sjansen til å gi noe tilbake? Og hvor lenge makter man venner som bare tar og tar og tar...? For at omsorg, ansvar, kjærlighet og tillit skal gro mellom mennesker er det nødvendig med en viss balanse.
Jeg er kanskje kynisk og hardhjertet når det kommer til hva jeg tolererer av vennene mine, men livet har lært meg at jeg tjener lite og ingenting på å være snill. Er balansen skeiv og jeg føler at jeg får lite igjen for omsorgen og ærligheten jeg gir så avslutter jeg vennskapet. For å si det sånn, så slutter jeg å gi! Skal jeg bruke krefter på å gi av meg selv, gi av min tid og energi, ja, så skal jeg jammen ha litt tilbake også!!
Innen enkelte alternative behandlingsformer og livstroer snakker man om "energivampyrer". Dette er mennesker som suger ut livskraften ens bit for bit. De styrker seg på andres omsorg og kjærlighet, og tapper gjerne vedkommende fullstendig tom før de dropper vennen og går videre til en ny og mer energisk. De har alltid en eller annen "vondte" som trenger å plastres, mangler totalt selvinnsikt og tillater kun vennskap på egne premisser. De er gjerne selvsikre og "gode venner" en stund, før man oppdager at de har sugd en tom gjennom å utnytte ens godvilje til fulle. Og når de møter motstand, forsvinner de ;) De fleste av oss møter disse vennene en gang i blant....
*vinke til energivampyrene og ta vare på gode venner*
Thursday, January 25, 2007
Wednesday, January 24, 2007
Om sorg og mestring
Leste nettopp en diskusjon inne på ett nettforum hvor innlegger skulle skrive en oppgave om sorg og mestring. Veilederen hennes hadde stilt spørsmål ved om det virkelig går ann å mestre sorg. Det fikk meg til å tenke.
Sorg er en rar ting, egentlig. Og man kan godt snakke om hvor ulikt enkelte mennesker takler sorgen de opplever. Men er det egentlig sorgen i seg selv de takler/mestrer, eller er det noe annet.
Jeg har mange ulike typer venner, mange av dem har opplevd store og "små" sorger. I tillegg har jeg jo selvsagt opplevd sorg personlig, noe som har gitt meg et grunnlag for å danne meg visse formeninger. Enkelte av mine venner får et ekstremt behov for å snakke, snakke og snakke når de gjennomgår en sorgprosess. De snakker, gjentar og gjentar igjen, og forsøker å finne en mening i noe som - for dem - er uforståelig i nuet. Enkelte bruker også mye av sin (og min) tid på å dissekrere opplevelsen ned til minste detalj - for så å forsøke å sette den sammen igjen og se noen form for logikk i det.
Motsetningen til disse som på søs og liv MÅ finne en forståelig del av det de har opplevd, er de som trekker seg tilbake fra alt. De graver seg ned i sin egen sorg, lar den sluke dem med hud og hår, og finner knapt veien opp til overflaten for å trekke et livsviktig, nytt åndedrag. Enkelte ser også ut til å finne en sadistisk glede i å velte seg i sin egen sorg og selvmedlidenhet vedå la den overta hele deres verdensbilde - gjerne i årevis (eller halve livet). Man skulle liksom tro at man klarte å finne et lite lysglimt i tilværelsen en ti-tolv år etter en skilsmisse, eller...?
Atter andre igjen har en fornektende holdning til det de opplever. Sorgen blir skøvet unna med et "jaja, shit happens", hvorpå sorgen ligger der - ulmende under overflaten - og trykker på ømme punkter når en minst venter det. Akkurat i dèt du tror livet er topp og alt tidligere grums er borte, så stikker den gjemte sorgen hodet frem og raser tilværelsen i grus. Et glemt minne, en minnerik sang eller en duft med et sårbart minne... Plutselig er en hensatt til glemte og gjemte følelser som veller opp med smertelige stikk. Eller sorgen setter seg i kroppen og gror fast, f.eks. i en uhyggelig utvekst på steder man ikke kom på at utvekster kunne trives på...
Og så er det de som takler sorgen på kanskje den mest konstruktive måten. De skriker og hyler seg hese og tomme, før de resignert innser at endringer ikke vil skje og at livet - tross alt - må gå videre. Disse menneskene er kanskje de som takler sin egen smerte best. De forstår at det er uunngåelig og umulig å endre på, og innfinner seg med at smerten og sorgen alltid vil være en del av livet. Og de lar ikke livet stoppe opp eller stå i stampe pga av noe alle opplever. Livet går, sakte men sikkert, mot nye opplevelser - bare med enda en lærerik sorg i baggasjen.
Selv har jeg kanskje vært innom alle disse typene sorg-håndtering. Jeg har gravd meg ned i selvmedlidenhet, latt sorgen styre livet mitt, jeg har fornektet og jeg har hylt mot urettferdige skjebner. Og jeg har lært. Sorger og smerte har gitt meg en modning som er unik og verdifull, og når jeg ser tilbake ville jeg ikke vært det foruten. Jeg har også innsett at sorg er en naturlig del av å være, og at den ikke kan verken unngås eller la være å takles. En eller annen gang er man nødt til å innse at vi ikke er usårbare, udødelige eller fysisk tipp-topp. Noen vansker må man ha med på veien....
Jeg tror ikke man mestrer sorg, egentlig. Jeg tror måten man håndterer de vanskene man møter på veien avhenger av hvordan man takler livet generelt. Har man gode mestringsstrategier for livet i seg selv, gode støtteapperater og evnen til å kommunisere følelser - ja, da mestrer man sorg greit. Har man ingen prosjekter, ingen arenaer som tar tankene bort fra det som smerter (være seg jobb, hobbyer, gode samtalerpartnere, trening m.m.) - da havner man i sorgens sumpmyr og blir hengende fast...
Som en vis mann en gang sa til meg: for å unngå stressfaktorer som påvirker sinnet, skal man lære å si nei, bruke samtalen, mosjonere, unngå rusmidler, spise sunt, bruke humor og delta i kulturelle aktiviteter! :oD
Sorg er en rar ting, egentlig. Og man kan godt snakke om hvor ulikt enkelte mennesker takler sorgen de opplever. Men er det egentlig sorgen i seg selv de takler/mestrer, eller er det noe annet.
Jeg har mange ulike typer venner, mange av dem har opplevd store og "små" sorger. I tillegg har jeg jo selvsagt opplevd sorg personlig, noe som har gitt meg et grunnlag for å danne meg visse formeninger. Enkelte av mine venner får et ekstremt behov for å snakke, snakke og snakke når de gjennomgår en sorgprosess. De snakker, gjentar og gjentar igjen, og forsøker å finne en mening i noe som - for dem - er uforståelig i nuet. Enkelte bruker også mye av sin (og min) tid på å dissekrere opplevelsen ned til minste detalj - for så å forsøke å sette den sammen igjen og se noen form for logikk i det.
Motsetningen til disse som på søs og liv MÅ finne en forståelig del av det de har opplevd, er de som trekker seg tilbake fra alt. De graver seg ned i sin egen sorg, lar den sluke dem med hud og hår, og finner knapt veien opp til overflaten for å trekke et livsviktig, nytt åndedrag. Enkelte ser også ut til å finne en sadistisk glede i å velte seg i sin egen sorg og selvmedlidenhet vedå la den overta hele deres verdensbilde - gjerne i årevis (eller halve livet). Man skulle liksom tro at man klarte å finne et lite lysglimt i tilværelsen en ti-tolv år etter en skilsmisse, eller...?
Atter andre igjen har en fornektende holdning til det de opplever. Sorgen blir skøvet unna med et "jaja, shit happens", hvorpå sorgen ligger der - ulmende under overflaten - og trykker på ømme punkter når en minst venter det. Akkurat i dèt du tror livet er topp og alt tidligere grums er borte, så stikker den gjemte sorgen hodet frem og raser tilværelsen i grus. Et glemt minne, en minnerik sang eller en duft med et sårbart minne... Plutselig er en hensatt til glemte og gjemte følelser som veller opp med smertelige stikk. Eller sorgen setter seg i kroppen og gror fast, f.eks. i en uhyggelig utvekst på steder man ikke kom på at utvekster kunne trives på...
Og så er det de som takler sorgen på kanskje den mest konstruktive måten. De skriker og hyler seg hese og tomme, før de resignert innser at endringer ikke vil skje og at livet - tross alt - må gå videre. Disse menneskene er kanskje de som takler sin egen smerte best. De forstår at det er uunngåelig og umulig å endre på, og innfinner seg med at smerten og sorgen alltid vil være en del av livet. Og de lar ikke livet stoppe opp eller stå i stampe pga av noe alle opplever. Livet går, sakte men sikkert, mot nye opplevelser - bare med enda en lærerik sorg i baggasjen.
Selv har jeg kanskje vært innom alle disse typene sorg-håndtering. Jeg har gravd meg ned i selvmedlidenhet, latt sorgen styre livet mitt, jeg har fornektet og jeg har hylt mot urettferdige skjebner. Og jeg har lært. Sorger og smerte har gitt meg en modning som er unik og verdifull, og når jeg ser tilbake ville jeg ikke vært det foruten. Jeg har også innsett at sorg er en naturlig del av å være, og at den ikke kan verken unngås eller la være å takles. En eller annen gang er man nødt til å innse at vi ikke er usårbare, udødelige eller fysisk tipp-topp. Noen vansker må man ha med på veien....
Jeg tror ikke man mestrer sorg, egentlig. Jeg tror måten man håndterer de vanskene man møter på veien avhenger av hvordan man takler livet generelt. Har man gode mestringsstrategier for livet i seg selv, gode støtteapperater og evnen til å kommunisere følelser - ja, da mestrer man sorg greit. Har man ingen prosjekter, ingen arenaer som tar tankene bort fra det som smerter (være seg jobb, hobbyer, gode samtalerpartnere, trening m.m.) - da havner man i sorgens sumpmyr og blir hengende fast...
Som en vis mann en gang sa til meg: for å unngå stressfaktorer som påvirker sinnet, skal man lære å si nei, bruke samtalen, mosjonere, unngå rusmidler, spise sunt, bruke humor og delta i kulturelle aktiviteter! :oD
Monday, January 15, 2007
Nedgravt og famlende i mørket.
Denne mørketida vi befinner oss i for øyeblikket er mørkere og tyngre enn jeg kan huske at den har vært på årevis. Jeg er generelt sett ikke veldig glad i mørketida, blir lett melankolsk og tungsindig - for ikke å snakke om søvnig. Har lenge lurt på om det er mitt slektskap til pinnsvinet som gjør at jeg helst har lyst til å grave meg ned og sove til sola har kommet tilbake. Vanligvis klarer jeg nå på et vis å kave meg gjennom denne tida, tungtpustende, søvngående og mer eller mindre bevisstløs.
Men i år har det vært tungt. Ikke nok med at sola er borte, regnet har kommet, snøen er i ferd med å forsvinne for godt, og forkjølelsessesongen er over oss for fullt - neida, i tillegg til det har denne mørketida bestemt seg for å kjøre på med dårlige nyheter også....
Først kom nyheten om at min gode venninne ikke lyktes på 3 prøverørsforsøk. Dette til tross for at jeg hadde en sånn god følelse denne gangen. Kanskje var det mitt eget håp som farget fremtidsutsiktene så lyseblå? Det hele endte iallefall med et dunderbrak i en klissete og regnvåt bakke. Ikke så mye som et lite stjerneblink fant veien gjennom de mørke, tunge regnværsskyene som lå over tilværelsen. En era var endt, nye mål måtte settes. Og for meg, på utsiden, var det vondt å ikke ha nok trøstende ord.
Så kom nyheten om at Linda var den som døde i den omtalte nyhetssaken fra Oslo. Jeg satt, fredelig og rolig å lekte med Didibert da verden raste over meg, og jeg innså at verden var blitt frarøvet et menneske som ikke hadde annet enn godt i seg. En ussel solstråle som alltid klarte å trenge gjennom skydekket ble kvalt av et uheldig CO2 utslipp i et øyeblikks uoppmerksomhet. Mange mennesker har mistet lysglimtet i sin tilværelse...
Omtrent samtidig fikk jeg beskjed om at søsteren til min manns svigerinne var innlagt på sykehus. I jula hadde vi akkurat gratulert dem med nyheten om at de var ventende et nytt lite mirakel. Hun var 3 måndeder på vei og hadde akkurat offentliggjort den store nyheten da skjebnen slo til og tok et liv før det var skikkelig påbegynt. Ikke nok med at det endte med abort, hun fikk også flere turer på sykehus pga videre komplikasjoner. Det er aldri en grei nyhet å få - å miste et begynnende liv betyr også å miste drømmer, håp, forventninger og fremtidsplaner.
Så kom beskjeden fra en annen venninne. Hun har nå hatt en inn-og-ut helg på sykehus pga sterke smerter og blødninger. Hun var gravid i ellevte uke, og vi klamret oss alle til håpet om at dette skulle gå bra tross alt. Det gjorde det ikke, dessverre. Også denne lille spiren måtte gi tapt før den fikk mulighet til å leve livet utenfor mammas trygge mage. Etter lang prøvetid, prøverørsforsøk og en enorm lykke ved positiv test, forstår jeg at denne opplevelsen nok ikke er enkel å forsere. Jeg kan ikke annet enn å være tilgjengelig med min egen erfaring og forståelse.
Det verste er at jeg omtrent samtidig med at jeg fikk denne beskjeden var inne på et forum jeg brukte mye før. Er innom der innimellom for å følge med "gamle kjente", og det er ikke lenge siden jeg jublet høyt. En av de "gode, gamle" hadde testet positivt og var i himmelen av lykkerus. Etter mange års prøving, prøverør, dårlige prognoser og tett eggleder, hadde de mirakuløst klart det på egen hånd! Dessverre varte ikke lykken lenge der i gården heller. I går la hun ut beskjed om at det hadde endt på sykehus og svangerskap utenfor livmor.
Min yngste søster har forøvrig tilbrakt helgen på sykehus hos sin svigermor, som har betennelse i en hjerteklaff og venter på en livsviktig hjerteoperasjon.
De to forrige årene har vært mye preget av store og tragiske hendelser. Ulykker hvor mange tusen blir berørt, naturkatastrofer, kriger, sult (som enda pågår) og tragiske hendelser verden over. 2007 har så langt utpekt seg som året hvor de store personlige tragediene gjør livet uforståelig og vondt. Mennesker man setter pris på får verden (bokstavelig) i hodet og man vet ikke hvordan man lettest skal kunne finne feste til å holde både seg selv om dem oppe gjennom sorgene. Jeg leter febrilsk etter en skjult mening med det hele, men ender opp hoderystende og oppgitt over det jeg ikke kan forstå.
Akkurat nå holder jeg spaden klar.
Jeg graver meg ned før dette året kommer skikkelig i gang....
Men i år har det vært tungt. Ikke nok med at sola er borte, regnet har kommet, snøen er i ferd med å forsvinne for godt, og forkjølelsessesongen er over oss for fullt - neida, i tillegg til det har denne mørketida bestemt seg for å kjøre på med dårlige nyheter også....
Først kom nyheten om at min gode venninne ikke lyktes på 3 prøverørsforsøk. Dette til tross for at jeg hadde en sånn god følelse denne gangen. Kanskje var det mitt eget håp som farget fremtidsutsiktene så lyseblå? Det hele endte iallefall med et dunderbrak i en klissete og regnvåt bakke. Ikke så mye som et lite stjerneblink fant veien gjennom de mørke, tunge regnværsskyene som lå over tilværelsen. En era var endt, nye mål måtte settes. Og for meg, på utsiden, var det vondt å ikke ha nok trøstende ord.
Så kom nyheten om at Linda var den som døde i den omtalte nyhetssaken fra Oslo. Jeg satt, fredelig og rolig å lekte med Didibert da verden raste over meg, og jeg innså at verden var blitt frarøvet et menneske som ikke hadde annet enn godt i seg. En ussel solstråle som alltid klarte å trenge gjennom skydekket ble kvalt av et uheldig CO2 utslipp i et øyeblikks uoppmerksomhet. Mange mennesker har mistet lysglimtet i sin tilværelse...
Omtrent samtidig fikk jeg beskjed om at søsteren til min manns svigerinne var innlagt på sykehus. I jula hadde vi akkurat gratulert dem med nyheten om at de var ventende et nytt lite mirakel. Hun var 3 måndeder på vei og hadde akkurat offentliggjort den store nyheten da skjebnen slo til og tok et liv før det var skikkelig påbegynt. Ikke nok med at det endte med abort, hun fikk også flere turer på sykehus pga videre komplikasjoner. Det er aldri en grei nyhet å få - å miste et begynnende liv betyr også å miste drømmer, håp, forventninger og fremtidsplaner.
Så kom beskjeden fra en annen venninne. Hun har nå hatt en inn-og-ut helg på sykehus pga sterke smerter og blødninger. Hun var gravid i ellevte uke, og vi klamret oss alle til håpet om at dette skulle gå bra tross alt. Det gjorde det ikke, dessverre. Også denne lille spiren måtte gi tapt før den fikk mulighet til å leve livet utenfor mammas trygge mage. Etter lang prøvetid, prøverørsforsøk og en enorm lykke ved positiv test, forstår jeg at denne opplevelsen nok ikke er enkel å forsere. Jeg kan ikke annet enn å være tilgjengelig med min egen erfaring og forståelse.
Det verste er at jeg omtrent samtidig med at jeg fikk denne beskjeden var inne på et forum jeg brukte mye før. Er innom der innimellom for å følge med "gamle kjente", og det er ikke lenge siden jeg jublet høyt. En av de "gode, gamle" hadde testet positivt og var i himmelen av lykkerus. Etter mange års prøving, prøverør, dårlige prognoser og tett eggleder, hadde de mirakuløst klart det på egen hånd! Dessverre varte ikke lykken lenge der i gården heller. I går la hun ut beskjed om at det hadde endt på sykehus og svangerskap utenfor livmor.
Min yngste søster har forøvrig tilbrakt helgen på sykehus hos sin svigermor, som har betennelse i en hjerteklaff og venter på en livsviktig hjerteoperasjon.
De to forrige årene har vært mye preget av store og tragiske hendelser. Ulykker hvor mange tusen blir berørt, naturkatastrofer, kriger, sult (som enda pågår) og tragiske hendelser verden over. 2007 har så langt utpekt seg som året hvor de store personlige tragediene gjør livet uforståelig og vondt. Mennesker man setter pris på får verden (bokstavelig) i hodet og man vet ikke hvordan man lettest skal kunne finne feste til å holde både seg selv om dem oppe gjennom sorgene. Jeg leter febrilsk etter en skjult mening med det hele, men ender opp hoderystende og oppgitt over det jeg ikke kan forstå.
Akkurat nå holder jeg spaden klar.
Jeg graver meg ned før dette året kommer skikkelig i gang....
Tuesday, January 09, 2007
En engel har forlatt oss
Linda Henriksen, 32 år, fra Sandnes er på besøk hos venner i Oslo. Hun går tilfeldigvis nedover Trondhjemsveien og - plutselig - får hun et takras i hodet.....
Jeg husker Linda først og fremst som en utrolig smilende jente. Hun var alltid blid! Smilte og lo sin fantastiske, trillende og smittende latter. Jeg kunne komme i godt humør bare ved å tenke på henne, faktisk. Hun hadde de mest fantastiske krøllene en kan tenke seg - til og med jeg, med mine korketrekker, var litt misunnelig på de krøllene. Og hun hadde en sånn en varme og godhet omkring seg. En omsorg for andre som farget hennes vesen så til de grader. En omsorg for andre som i stor grad fulgte henne gjennom de valg hun tok og det fantastiske arbeidet hun gjorde for så mange mennesker.
Linda hadde en egen evne til å berøre andre mennesker. Sette spor i andre som ikke vil bli visket ut. Til og med jeg, "bare" søster til en venn av henne, har blitt merket av hennes liv...
En engel har forlatt oss. Sorgen er stor!
Jeg husker Linda først og fremst som en utrolig smilende jente. Hun var alltid blid! Smilte og lo sin fantastiske, trillende og smittende latter. Jeg kunne komme i godt humør bare ved å tenke på henne, faktisk. Hun hadde de mest fantastiske krøllene en kan tenke seg - til og med jeg, med mine korketrekker, var litt misunnelig på de krøllene. Og hun hadde en sånn en varme og godhet omkring seg. En omsorg for andre som farget hennes vesen så til de grader. En omsorg for andre som i stor grad fulgte henne gjennom de valg hun tok og det fantastiske arbeidet hun gjorde for så mange mennesker.
Linda hadde en egen evne til å berøre andre mennesker. Sette spor i andre som ikke vil bli visket ut. Til og med jeg, "bare" søster til en venn av henne, har blitt merket av hennes liv...
En engel har forlatt oss. Sorgen er stor!
Tuesday, January 02, 2007
En fin historie
Jeg fant igjen et lite eventyr på nettet som jeg liker så godt. Leser det med jevne mellomrom fordi jeg syns det er så fint, og nå legger jeg det like godt her slik at jeg vet hvor jeg finner det når jeg trenger å lese det igjen. Egentlig så betegner det ganske godt mitt livssyn, kanskje derfor jeg syns det er så fint?
"Den underlige drømmen"
Det levde en gang en liten kvinne på en planet kalt Jorden. Det var en helt alminnelig kvinne egentlig, men en gang hendte det henne noe underlig som jeg nå skal fortelle dere. Denne lille kvinnen hadde nemlig en litt vanskelig tid i sitt liv. Hun hadde opplevd gleden ved å finne ut at hun, og mannen hun elsket så høyt, hadde klart å skape liv som vokste inne i henne. Og likeledes hadde hun opplevd sorgen over å miste tak i det livet som såvidt hadde begynt å spire. Det var en sorg så stor og så ekte at hun knapt orket å bære den. Hun ble så inderlig lei seg. Hele livet ble en stor svart og tung sky som hang regnfull over hodet hennes dag ut og dag inn. Hun klarte ikke lenger smile inni seg, for tårene som rant der hadde laget dype furer i sjelen hennes. Så hun slapp tårene løs i puten om natten og smilte til verden når mange øyne så. Også denne spesielle natten, som jeg vil fortelle om, vrengte hun sjelen sin i nattemørket og tømte sorgen sin i den hule tomheten på soverommet. Hun visste jo at hun ikke var alene om å bære en slik sorg. Det fantes så mange rundt om i verden som opplevde å miste små barn og spirer før de rakk å vokse seg til store og samfunnsmessig betydningsfulle individer. Sorgen var like uendelig og svart enten spiren bare så vidt var klekket eller om barnet sprang livfullt rundt i flere år først. Så denne natten, i sin dypeste frustrasjon, ropte kvinnen et stumt "Hvorfor?" ut til nattens herrer. "Hvorfor tas liv? Hvorfor endes liv som er så unge at de ikke har levd mer enn et pust i verdens historie?! Hvem stjeler de små og etterlater oss i villrede? Hvem kan gi meg et svar jeg kan leve med?" Og når sorgen hadde mattet henne ut og tårene tørket inn på kinnet, sovnet hun utmattet og sammenkrøllet under snøhvite laken.
Det neste hun husket var at hun fløy. Hun svevde over ukjente marker og hus. Over fremmede strøk med ukjent natur. Over fjell og hav, opp mellom skyer og vind. Og til slutt fløy hun opp til stjernene, og siktet inn mot en av dem som lå så inderlig langt borte. Da hun nærmet seg stjernen så hun at det var en port. En fin gammel port som skinte, badet i et underlig lys. Og da hun landet forsiktig foran porten gled den lydløst opp og hun trådte inn i et eventyrland hun aldri noen gang ville kunne beskrive. Følelsen av inderlig kjærlighet fylte henne og hun følte hele kroppen strålte av en godhet hun ikke kunne mer enn skimte. Hun så kjente og ukjente som vinket til henne og ropte med glade stemmer, mens hun ble ledet mot en bygning av en taus skygge. Hun gled opp trapper mot en stor hall. Innerst i hallen satt en hyggelig gammel mann som et øyeblikk fikk henne til å tenke på julenissen. Han var en stor mann uten å være omfangsrik, og han hadde langt hvitt skjegg og øyne som lyste av godhet. Den kjærligheten og følelsen hun hadde hatt da hun kom inn gjennom porten i sted, ble enda sterkere da hun så ham i øynene. "Kom hit, mitt barn," sa han som til et lite barn som har gått seg vill. Hun trådte frem til ham og neiet dypt, for hun forstod at han var en betydningsfull person. "Du har noe du ønsker svar på," sa mannen, "og jeg skal forsøke å svare deg så godt jeg makter." Hun satte seg forsiktig på en stol han dyttet mot henne og dristet seg til å svare: "Hvor er jeg? Hvem er du?" Den gamle mannen humret og svarte: "Men vet du ikke det, barnet mitt?!" Hun ristet usikkert på hodet. "Du er i Landet Bortenfor," sa mannen. "Noen kaller det Nirvana og atter andre for Himmelen. Men jeg liker å kalle det Landet Bortenfor. Og jeg, jeg er Den Store Kjærlighetskraften. Du ser meg i menneskeskikkelse fordi øynene dine ikke ville tåle å se meg som jeg er, men jeg er kraften bak alt liv." Kvinnen ble overveldet av svaret, men samtidig ikke overrasket. "Men hvorfor er jeg her?," sa kvinnen. "Fordi du stilte et spørsmål," sa Den Store og smilte, "og fordi jeg ønsker å gi deg svaret". "Ditt spørsmål var Hvorfor?. Jeg skal forsøke å gi deg et svar du kan leve med og som du kan gi også til andre". Den Store reiste seg og begynte å gå mot en dør som førte ut i en slags bakhage. Han gjorde tegn til at hun skulle følge etter.
I bakhagen satt en liten skoleklasse og øvde seg på å farge vingene til gylne små sommerfugler. " Se," sa den store,"de lærer seg et nytt triks! Jeg liker å se på dem når de skal lære. Noen ganger er det som om det bare går et lys oppfor dem." Han humret stille for seg selv mens han betraktet en liten pjokk som farget vingene lilla istedet for gule. "De er som små kattunger som skal lære å fange fluer," smilte han. "Alt må skje med små skritt i riktig retning. Akkurat som dere på jorden må lære ting i riktig tempo." Kvinnen stirret uforstående på han et øyeblikk. Han møtte blikket hennes med disse utrolige øynene som strålte som livgivende små soler i det godmodige ansiktet hans. "Alle mennesker har en vei å gå," sa Den Store så. "Det er noe dere skal forstå i løpet av de dagene dere bruker på å leve livet deres. Noen må lære det gjennom vanskeligheter de møter, noen gjennom å hjelpe andre, og atter andre gjennom sorg. Sorgene dere møter skal gi dere mulighet til nettopp å finne en måte å overleve på. Og den styrken dere finner i dere selv skal gi dere innsikt til å forstå." Han tok en pause. Kvinnen følte seg ydmyk fordi han tok seg tid til å forklare. Hun oppfattet også hva hennes lærdom i livet på jorden måtte gå ut på. Det kjentes godt å vite at det var noe hun skulle lære. De ruslet inn igjen gjennom Hallen og ut mot trappene hun var kommet inn. "Men.....men hva skjer med dem?!," spurte hun usikkert, "Hva skjer med dem vi mister og savner? Hvorfor kan vi ikke få vite dèt i det minste?" All hennes sinne og frustrasjon kom til syne gjennom ordene som tvang seg frem. Den Store smilte - som om han visste at spørsmålet ville komme. Han viste henne mot en liten port i trappemuren og trådte først inn gjennom det lille hullet av en dør. Da de kom ut på andre siden, stod de i utkanten av en blomstereng bugnende av blomster hun aldri før hadde sett maken til før. Midt i engen satt en liten skjønn pike. En liten engel med lyse krøller i en glorie rundt hodet. Hun strevde fælt med å flette en blomsterkrans mens hun nynnet en liten sang for seg selv. Da hun hørte de to i utkanten av enga, løftet hun hodet og smilte strålende til dem. Hun løftet ene hånden og vinket ivrig til dem før hun igjen konsentrerte seg om den siste blomsten hun forsøkte å få inn i kransen."Kjenner du henne?," spurte Den Store med et lurt smil. Kvinnen visste ikke hva hun skulle svare, selv om hun kjente det lille ansiktet som om det var hennes eget i speilet om morgenen. Hun hadde jo aldri sett barnet før. Den Store fortsatte: "Gjennom livet er det meningen at hver enkelt av dere skal møte igjen et visst antall andre sjeler. Noen vil du treffe som venner. Noen vil være familien din. Enda andre vil være kjærester. Og, som du kanskje har forstått - noen blir barna dine. Og selv om de av og til er nødt til å ta en tur tilbake hit før dere finner hverandre helt, så møtes dere tilslutt. Det er jo ikke alt dere foretar dere som vi kan styre, heller. Ikke alle planer går som vi har forutsett. Noen ganger hindrer deres frie vilje oss i å la dere møte hverandre knirkefritt. Noen bestemmer deg for eksempel underveis for ikke å få barn." Han tok en pause mens han rynket oannen ørlite. "Men da, og spesielt når det gjelder barna, lar vi dere møte hverandre på et annet vis. Kanskje har du en niese du er spesielt glad i. Kanskje husker du et barn som har berørt sjelen din på et spesielt vis. Eller et smil fra en fremmed som strøk sjelen din varm en dag du var lei deg? Akkurat det var kanskje en annen sjel du var ment å møte som gav deg et øyeblikk av uendelighet. For du vet - her er tiden uendelig. Hun," sa han og nikket mot barnet i den duggvåte enga, "vet ikke at det er en liten evighet siden hun var på vei i din retning. Hun eier ikke bekymringer og vet ikke at du savner henne. For hun kom hit ikke senere enn i dag morges. Og når hun er ferdig med kransen så skal hun igjen forsøke å møte deg.....!" Kvinnen trakk pusten dypt og husket vage drømmer om en engel med lyse krøller som hvisket kjærlighetsord til henne i søvne. "Jeg håper du forstår at det ikke er meningen å la dere lide mer enn dere må," sa Den Store bekymret. "Men dere må finne den stien vi har lagt ut til dere. Dere må leve for å forstå. Og forstå for å leve. De merker livet setter i dere er merker dere vil kunne bruke for å løse det dere var satt der til. Den gåten dere skulle finne ut av. Og når sorgen er døyvet så er gleden desto større." Han blunket lurt til kvinnen og sa i nesten samme åndedrag, "men nå har vi snakket lenge nok. Du må ta fatt på hjemveien."
Hun våknet den morgenen med en enorm følelse av tilfredshet og ro over seg. Hun husket bare vagt bruddstykker av en underlig drøm fylt med en kjærlighet hun knapt kunne fatte. Hun strakte seg som en doven katt under dyna og åpnet øynene forsiktig mot lyset utenfor kroppen. Solen strømmet inn gjennom vinduet i rommet. Den varme, livgivende solen som gav liv og fikk håp til å gro. For første gang på en uendelig lang stund kjente hun et smil over ansiktet. Det var et smil som nådde bunnen av hjertet hennes, og hun kjente at det gav styrke og livskraft til den såre og melankolske kroppen hennes. "Jeg lever!," tenkte hun, "Solen skinner, og jeg lever!" For første gang på lenge kjente hun hvor riktig det var å bare være til. Hun snudde seg halvt i sengen og krøp forsiktig inntil den andre varme kroppen som befant seg i sengen. Den varme huden gav nesten like mye kraft som solen og smilet. Hun la armene rundt den pustende kroppen og kjente hvor godt det var å være to som var glad i hverandre.....
Så nå har jeg fortalt det til dere også. Selv om det er vanskelig å fatte, og selv om vi knapt klarer å leve i blandt, så er livet godt tilslutt. Vi må bare gi oss selv tid. Tid til å leve og føle og være. For spirene har ikke hastverk. De kommer når de er klare.....
Fin, ikke sant? :o)
"Den underlige drømmen"
Det levde en gang en liten kvinne på en planet kalt Jorden. Det var en helt alminnelig kvinne egentlig, men en gang hendte det henne noe underlig som jeg nå skal fortelle dere. Denne lille kvinnen hadde nemlig en litt vanskelig tid i sitt liv. Hun hadde opplevd gleden ved å finne ut at hun, og mannen hun elsket så høyt, hadde klart å skape liv som vokste inne i henne. Og likeledes hadde hun opplevd sorgen over å miste tak i det livet som såvidt hadde begynt å spire. Det var en sorg så stor og så ekte at hun knapt orket å bære den. Hun ble så inderlig lei seg. Hele livet ble en stor svart og tung sky som hang regnfull over hodet hennes dag ut og dag inn. Hun klarte ikke lenger smile inni seg, for tårene som rant der hadde laget dype furer i sjelen hennes. Så hun slapp tårene løs i puten om natten og smilte til verden når mange øyne så. Også denne spesielle natten, som jeg vil fortelle om, vrengte hun sjelen sin i nattemørket og tømte sorgen sin i den hule tomheten på soverommet. Hun visste jo at hun ikke var alene om å bære en slik sorg. Det fantes så mange rundt om i verden som opplevde å miste små barn og spirer før de rakk å vokse seg til store og samfunnsmessig betydningsfulle individer. Sorgen var like uendelig og svart enten spiren bare så vidt var klekket eller om barnet sprang livfullt rundt i flere år først. Så denne natten, i sin dypeste frustrasjon, ropte kvinnen et stumt "Hvorfor?" ut til nattens herrer. "Hvorfor tas liv? Hvorfor endes liv som er så unge at de ikke har levd mer enn et pust i verdens historie?! Hvem stjeler de små og etterlater oss i villrede? Hvem kan gi meg et svar jeg kan leve med?" Og når sorgen hadde mattet henne ut og tårene tørket inn på kinnet, sovnet hun utmattet og sammenkrøllet under snøhvite laken.
Det neste hun husket var at hun fløy. Hun svevde over ukjente marker og hus. Over fremmede strøk med ukjent natur. Over fjell og hav, opp mellom skyer og vind. Og til slutt fløy hun opp til stjernene, og siktet inn mot en av dem som lå så inderlig langt borte. Da hun nærmet seg stjernen så hun at det var en port. En fin gammel port som skinte, badet i et underlig lys. Og da hun landet forsiktig foran porten gled den lydløst opp og hun trådte inn i et eventyrland hun aldri noen gang ville kunne beskrive. Følelsen av inderlig kjærlighet fylte henne og hun følte hele kroppen strålte av en godhet hun ikke kunne mer enn skimte. Hun så kjente og ukjente som vinket til henne og ropte med glade stemmer, mens hun ble ledet mot en bygning av en taus skygge. Hun gled opp trapper mot en stor hall. Innerst i hallen satt en hyggelig gammel mann som et øyeblikk fikk henne til å tenke på julenissen. Han var en stor mann uten å være omfangsrik, og han hadde langt hvitt skjegg og øyne som lyste av godhet. Den kjærligheten og følelsen hun hadde hatt da hun kom inn gjennom porten i sted, ble enda sterkere da hun så ham i øynene. "Kom hit, mitt barn," sa han som til et lite barn som har gått seg vill. Hun trådte frem til ham og neiet dypt, for hun forstod at han var en betydningsfull person. "Du har noe du ønsker svar på," sa mannen, "og jeg skal forsøke å svare deg så godt jeg makter." Hun satte seg forsiktig på en stol han dyttet mot henne og dristet seg til å svare: "Hvor er jeg? Hvem er du?" Den gamle mannen humret og svarte: "Men vet du ikke det, barnet mitt?!" Hun ristet usikkert på hodet. "Du er i Landet Bortenfor," sa mannen. "Noen kaller det Nirvana og atter andre for Himmelen. Men jeg liker å kalle det Landet Bortenfor. Og jeg, jeg er Den Store Kjærlighetskraften. Du ser meg i menneskeskikkelse fordi øynene dine ikke ville tåle å se meg som jeg er, men jeg er kraften bak alt liv." Kvinnen ble overveldet av svaret, men samtidig ikke overrasket. "Men hvorfor er jeg her?," sa kvinnen. "Fordi du stilte et spørsmål," sa Den Store og smilte, "og fordi jeg ønsker å gi deg svaret". "Ditt spørsmål var Hvorfor?. Jeg skal forsøke å gi deg et svar du kan leve med og som du kan gi også til andre". Den Store reiste seg og begynte å gå mot en dør som førte ut i en slags bakhage. Han gjorde tegn til at hun skulle følge etter.
I bakhagen satt en liten skoleklasse og øvde seg på å farge vingene til gylne små sommerfugler. " Se," sa den store,"de lærer seg et nytt triks! Jeg liker å se på dem når de skal lære. Noen ganger er det som om det bare går et lys oppfor dem." Han humret stille for seg selv mens han betraktet en liten pjokk som farget vingene lilla istedet for gule. "De er som små kattunger som skal lære å fange fluer," smilte han. "Alt må skje med små skritt i riktig retning. Akkurat som dere på jorden må lære ting i riktig tempo." Kvinnen stirret uforstående på han et øyeblikk. Han møtte blikket hennes med disse utrolige øynene som strålte som livgivende små soler i det godmodige ansiktet hans. "Alle mennesker har en vei å gå," sa Den Store så. "Det er noe dere skal forstå i løpet av de dagene dere bruker på å leve livet deres. Noen må lære det gjennom vanskeligheter de møter, noen gjennom å hjelpe andre, og atter andre gjennom sorg. Sorgene dere møter skal gi dere mulighet til nettopp å finne en måte å overleve på. Og den styrken dere finner i dere selv skal gi dere innsikt til å forstå." Han tok en pause. Kvinnen følte seg ydmyk fordi han tok seg tid til å forklare. Hun oppfattet også hva hennes lærdom i livet på jorden måtte gå ut på. Det kjentes godt å vite at det var noe hun skulle lære. De ruslet inn igjen gjennom Hallen og ut mot trappene hun var kommet inn. "Men.....men hva skjer med dem?!," spurte hun usikkert, "Hva skjer med dem vi mister og savner? Hvorfor kan vi ikke få vite dèt i det minste?" All hennes sinne og frustrasjon kom til syne gjennom ordene som tvang seg frem. Den Store smilte - som om han visste at spørsmålet ville komme. Han viste henne mot en liten port i trappemuren og trådte først inn gjennom det lille hullet av en dør. Da de kom ut på andre siden, stod de i utkanten av en blomstereng bugnende av blomster hun aldri før hadde sett maken til før. Midt i engen satt en liten skjønn pike. En liten engel med lyse krøller i en glorie rundt hodet. Hun strevde fælt med å flette en blomsterkrans mens hun nynnet en liten sang for seg selv. Da hun hørte de to i utkanten av enga, løftet hun hodet og smilte strålende til dem. Hun løftet ene hånden og vinket ivrig til dem før hun igjen konsentrerte seg om den siste blomsten hun forsøkte å få inn i kransen."Kjenner du henne?," spurte Den Store med et lurt smil. Kvinnen visste ikke hva hun skulle svare, selv om hun kjente det lille ansiktet som om det var hennes eget i speilet om morgenen. Hun hadde jo aldri sett barnet før. Den Store fortsatte: "Gjennom livet er det meningen at hver enkelt av dere skal møte igjen et visst antall andre sjeler. Noen vil du treffe som venner. Noen vil være familien din. Enda andre vil være kjærester. Og, som du kanskje har forstått - noen blir barna dine. Og selv om de av og til er nødt til å ta en tur tilbake hit før dere finner hverandre helt, så møtes dere tilslutt. Det er jo ikke alt dere foretar dere som vi kan styre, heller. Ikke alle planer går som vi har forutsett. Noen ganger hindrer deres frie vilje oss i å la dere møte hverandre knirkefritt. Noen bestemmer deg for eksempel underveis for ikke å få barn." Han tok en pause mens han rynket oannen ørlite. "Men da, og spesielt når det gjelder barna, lar vi dere møte hverandre på et annet vis. Kanskje har du en niese du er spesielt glad i. Kanskje husker du et barn som har berørt sjelen din på et spesielt vis. Eller et smil fra en fremmed som strøk sjelen din varm en dag du var lei deg? Akkurat det var kanskje en annen sjel du var ment å møte som gav deg et øyeblikk av uendelighet. For du vet - her er tiden uendelig. Hun," sa han og nikket mot barnet i den duggvåte enga, "vet ikke at det er en liten evighet siden hun var på vei i din retning. Hun eier ikke bekymringer og vet ikke at du savner henne. For hun kom hit ikke senere enn i dag morges. Og når hun er ferdig med kransen så skal hun igjen forsøke å møte deg.....!" Kvinnen trakk pusten dypt og husket vage drømmer om en engel med lyse krøller som hvisket kjærlighetsord til henne i søvne. "Jeg håper du forstår at det ikke er meningen å la dere lide mer enn dere må," sa Den Store bekymret. "Men dere må finne den stien vi har lagt ut til dere. Dere må leve for å forstå. Og forstå for å leve. De merker livet setter i dere er merker dere vil kunne bruke for å løse det dere var satt der til. Den gåten dere skulle finne ut av. Og når sorgen er døyvet så er gleden desto større." Han blunket lurt til kvinnen og sa i nesten samme åndedrag, "men nå har vi snakket lenge nok. Du må ta fatt på hjemveien."
Hun våknet den morgenen med en enorm følelse av tilfredshet og ro over seg. Hun husket bare vagt bruddstykker av en underlig drøm fylt med en kjærlighet hun knapt kunne fatte. Hun strakte seg som en doven katt under dyna og åpnet øynene forsiktig mot lyset utenfor kroppen. Solen strømmet inn gjennom vinduet i rommet. Den varme, livgivende solen som gav liv og fikk håp til å gro. For første gang på en uendelig lang stund kjente hun et smil over ansiktet. Det var et smil som nådde bunnen av hjertet hennes, og hun kjente at det gav styrke og livskraft til den såre og melankolske kroppen hennes. "Jeg lever!," tenkte hun, "Solen skinner, og jeg lever!" For første gang på lenge kjente hun hvor riktig det var å bare være til. Hun snudde seg halvt i sengen og krøp forsiktig inntil den andre varme kroppen som befant seg i sengen. Den varme huden gav nesten like mye kraft som solen og smilet. Hun la armene rundt den pustende kroppen og kjente hvor godt det var å være to som var glad i hverandre.....
Så nå har jeg fortalt det til dere også. Selv om det er vanskelig å fatte, og selv om vi knapt klarer å leve i blandt, så er livet godt tilslutt. Vi må bare gi oss selv tid. Tid til å leve og føle og være. For spirene har ikke hastverk. De kommer når de er klare.....
Fin, ikke sant? :o)
Monday, January 01, 2007
Årskavalkade
2006 var året som gav meg en totalt ny og spennede verden som jeg hadde begynt å tvile på at jeg noensinne kom til å få del i. 2006 var året vi fikk oppfylt drømmen om å gjøre kjærligheten vår fullendt fysisk - med et lite barn. 2006 har også vært et år fylt av følelser jeg ikke visst jeg hadde, annerledes dager, nye perspektiver og en helt annen ro i livet mitt.
La oss ta oss tid til å se tilbake...
Januar:
I januar krøp jeg til korset og sykemeldte meg 25% resten av tiden jeg skulle jobbe før permisjonen. Å jobbe dager på 10 og 14 timer med stor mage, søvnløshet og begynnende bekkenløsning var rett og slett ikke fornuftig lenger. Og sannsynligvis var sykemeldingen det mest fornuftige jeg gjorde hele fjoråret ;)
Januar var også måneden jeg gikk med hjertet i halsen i bekymring for min gode venninne og samgravide nettvenn. Hun hadde hatt et risikosvangerskap med mange prøvelser underveis (for ikke å snakke om før), og da lille B. kom til verden i januar - nærmere 3 mnd før tida - så var det nesten en lettelse å få slippe flere nervepirrende medlinger fra den kanten. Selv om jeg selvsagt heller skulle ønske hun slapp å få et prematur-barn (som er verden skjønneste uansett!) og ha måttet gå gjennom en fæl fødsel...
Februar:
Februar var måneden jeg stort sett bare forberedte meg på å gå ut i permisjon. Jeg begynte å trappe ned tankevirksomheten på jobb - klarte ikke lenger engasjere meg like mye i de arbeidskonfliktene jeg hadde strevd med de siste månedene, og brukte enhver anledning til å snike meg til litt rydding av saker og ting eller gjøre forberedelser til vikaren min skulle overta. Mentalt var jeg beinklar til å slutte på jobb, men samtidig var det en stor overgang når jeg gikk ut i permisjon 27 februar.
Februar var også måneden da jeg faktisk endelig begynte å forstå at svangerskapet snart var over, selv om jeg for mitt bare liv ikke kunne fatte at jeg snart skulle ha en liten gutt i armene som tilhørte oss....
Mars:
Plutselig skulle jeg gå hjemme og forberede meg... Det ble mye tv-titting og smådupping i løpet av dagene, samtidig som jeg faktisk kjedet meg en del.
Mars var selvsagt også måneden da jeg fødte verdens vakreste lille gutt, som jeg gikk og ventet på at noen skulle komme å hente med seg hjem *ler*
April:
Var måneden som forsvant i ammetåka. Det var måneden jeg lærte at amming ikke er så lett som det ser ut for, at ammetåka ikke er et morsomt uttrykk man har funnet på og at barseltårer faktisk eksisterer.... Jeg lærte også at barn med luftsmerter ikke er enkle å håndtere og at det finnes en nesespray som setter fart i amminga.
April var også måneden da min bror giftet seg og vi valgte å tilbringe påsken hjemme.
Mai:
Mai forsvant også i ammetåka. Strengt tatt kan jeg ikke si at det var noe spesielt med denne måneden. Kanskje med unntak av at det var første året i mitt liv at jeg feiret 17 mai med mitt eget barn. Ikke at det var så store forskjellen - han sov jo gjennom det hele. Ja, og så lærte jeg at bunadsdrakt ikke er kleskoden når man ennå ammer....
Juni:
Juni var måneden da alt begynte å falle til ro. Vi begynte å forstå at ingen kom for å hente Didibert, ammingen gikk bedre og været var varmt og fint. Vi reiste på vår årlige Dyreparken-tur.
Juli:
Begynte med at jeg var på jentetur til Østlandet med Didibert på slep. Kanskje var juli en måned hvor flere enn meg lærte at reiser ofte er mer stressbetont enn man klarer å forestille seg på forhånd? ;)
Juli var også måneden hvor Didimannen var hjemme med oss, vi dro til Sverige, og fikk godt innsyn i det svenske helsevesenet. Vi fikk vår ilddåp som foreldre da Didibert ble lagt i narkose og vi forvist til et venterom, sultne og bekymra.
August:
I august forsøkte vi å "løsrive" oss litt fra puppevedhenget mitt. Da hadde vi barnevakt første gang, og vi var faktisk på kino en kveld. Det er første og eneste gang så langt etter fødselen :o)
Ellers var august måneden da jeg forsøkte å stille opp for andre, hvor jeg begynte å fylle dagene med aktiviteter og hvor jeg begynte å finne veien ut av ammetåka igjen. Såvidt jeg husker var også august måneden da jeg var ute på byen og stiftet nye, hyggelige bekjentskaper!
Og, når jeg tenker meg om, så var vel august måneden da jeg fant ut hva hormoner kan gjøre med et ekteskap - som forøvrig var ett år omtrent da. Aldri har jeg vel mislikt min kjære så grundig som omtrent på den tida...
September:
September var måneden Didibert fant ut at han kunne bevege seg rundt i verden. 11 september rullet han fra rygg til mage for aller første gang, og da han rundet et halvt år den 17 hadde han lært seg å skyve seg bakover og rundt i ring. Han var også begynt å forstå at å snakke er en fin ting og øvde seg ved å si: mamamama, babababeee....
September var måneden Didibert fikk sitt første yngre søskenbarn :o)
Tilslutt var denne måneden tida da jeg fikk bekreftet enkelte av mine evner, og fikk en pekepinn om veien videre.
Oktober:
Oktober var måneden for besøk hos gode venninner. Det var også måneden vi var på hyttetur med Didibert for første gang, måneden da Didibert fikk sin første tann, og selvsagt den påfølgende forkjølelsen...
Oktober var også måneden en av mine gode venninner ble mamma. Koselig, siden jeg har fulgt magen fra før den ble til!
November:
Var måneden da jeg endelig begynte å utforske andre deler av mine evner og egenskaper. November var også tida da Didiberts utvikling skøt fart og han lærte både å reise seg, gå med lekekassen og krype.
November var egentlig en måned for ettertanke og framtidsvalg.
Og, for ikke å glemme - november ble måneden for gledelige, gravide nyheter!
Desember:
Var egentlig en måned som fløy avsted. Jeg fikk mulighet til å begynne å se hvilken forskjell det vil være framover å ha et barn i familien, selv om det dette året ikke ble like lett å nyte det. Desember var også måneden for familiesamvær, både på godt og vondt, og måneden jeg fikk reflektert litt over hvor stor makt våre kjære egentlig sitter med.
Desember var, som den pleier, travel, folkefylt og med mye hjemmehygge!
Jepp. Det var vel det. Skal jeg se tilbake og si noe om hele året samlet, så må jeg vel si at det har vært et begivenhetsrikt år på mange måter. Det år hvor jeg har kost meg, stort sett, og et år hvor jeg har hatt mye tid til å nærme meg meg selv.
Gleder meg til dette nye året tar skikkelig fatt, jeg :oD
La oss ta oss tid til å se tilbake...
Januar:
I januar krøp jeg til korset og sykemeldte meg 25% resten av tiden jeg skulle jobbe før permisjonen. Å jobbe dager på 10 og 14 timer med stor mage, søvnløshet og begynnende bekkenløsning var rett og slett ikke fornuftig lenger. Og sannsynligvis var sykemeldingen det mest fornuftige jeg gjorde hele fjoråret ;)
Januar var også måneden jeg gikk med hjertet i halsen i bekymring for min gode venninne og samgravide nettvenn. Hun hadde hatt et risikosvangerskap med mange prøvelser underveis (for ikke å snakke om før), og da lille B. kom til verden i januar - nærmere 3 mnd før tida - så var det nesten en lettelse å få slippe flere nervepirrende medlinger fra den kanten. Selv om jeg selvsagt heller skulle ønske hun slapp å få et prematur-barn (som er verden skjønneste uansett!) og ha måttet gå gjennom en fæl fødsel...
Februar:
Februar var måneden jeg stort sett bare forberedte meg på å gå ut i permisjon. Jeg begynte å trappe ned tankevirksomheten på jobb - klarte ikke lenger engasjere meg like mye i de arbeidskonfliktene jeg hadde strevd med de siste månedene, og brukte enhver anledning til å snike meg til litt rydding av saker og ting eller gjøre forberedelser til vikaren min skulle overta. Mentalt var jeg beinklar til å slutte på jobb, men samtidig var det en stor overgang når jeg gikk ut i permisjon 27 februar.
Februar var også måneden da jeg faktisk endelig begynte å forstå at svangerskapet snart var over, selv om jeg for mitt bare liv ikke kunne fatte at jeg snart skulle ha en liten gutt i armene som tilhørte oss....
Mars:
Plutselig skulle jeg gå hjemme og forberede meg... Det ble mye tv-titting og smådupping i løpet av dagene, samtidig som jeg faktisk kjedet meg en del.
Mars var selvsagt også måneden da jeg fødte verdens vakreste lille gutt, som jeg gikk og ventet på at noen skulle komme å hente med seg hjem *ler*
April:
Var måneden som forsvant i ammetåka. Det var måneden jeg lærte at amming ikke er så lett som det ser ut for, at ammetåka ikke er et morsomt uttrykk man har funnet på og at barseltårer faktisk eksisterer.... Jeg lærte også at barn med luftsmerter ikke er enkle å håndtere og at det finnes en nesespray som setter fart i amminga.
April var også måneden da min bror giftet seg og vi valgte å tilbringe påsken hjemme.
Mai:
Mai forsvant også i ammetåka. Strengt tatt kan jeg ikke si at det var noe spesielt med denne måneden. Kanskje med unntak av at det var første året i mitt liv at jeg feiret 17 mai med mitt eget barn. Ikke at det var så store forskjellen - han sov jo gjennom det hele. Ja, og så lærte jeg at bunadsdrakt ikke er kleskoden når man ennå ammer....
Juni:
Juni var måneden da alt begynte å falle til ro. Vi begynte å forstå at ingen kom for å hente Didibert, ammingen gikk bedre og været var varmt og fint. Vi reiste på vår årlige Dyreparken-tur.
Juli:
Begynte med at jeg var på jentetur til Østlandet med Didibert på slep. Kanskje var juli en måned hvor flere enn meg lærte at reiser ofte er mer stressbetont enn man klarer å forestille seg på forhånd? ;)
Juli var også måneden hvor Didimannen var hjemme med oss, vi dro til Sverige, og fikk godt innsyn i det svenske helsevesenet. Vi fikk vår ilddåp som foreldre da Didibert ble lagt i narkose og vi forvist til et venterom, sultne og bekymra.
August:
I august forsøkte vi å "løsrive" oss litt fra puppevedhenget mitt. Da hadde vi barnevakt første gang, og vi var faktisk på kino en kveld. Det er første og eneste gang så langt etter fødselen :o)
Ellers var august måneden da jeg forsøkte å stille opp for andre, hvor jeg begynte å fylle dagene med aktiviteter og hvor jeg begynte å finne veien ut av ammetåka igjen. Såvidt jeg husker var også august måneden da jeg var ute på byen og stiftet nye, hyggelige bekjentskaper!
Og, når jeg tenker meg om, så var vel august måneden da jeg fant ut hva hormoner kan gjøre med et ekteskap - som forøvrig var ett år omtrent da. Aldri har jeg vel mislikt min kjære så grundig som omtrent på den tida...
September:
September var måneden Didibert fant ut at han kunne bevege seg rundt i verden. 11 september rullet han fra rygg til mage for aller første gang, og da han rundet et halvt år den 17 hadde han lært seg å skyve seg bakover og rundt i ring. Han var også begynt å forstå at å snakke er en fin ting og øvde seg ved å si: mamamama, babababeee....
September var måneden Didibert fikk sitt første yngre søskenbarn :o)
Tilslutt var denne måneden tida da jeg fikk bekreftet enkelte av mine evner, og fikk en pekepinn om veien videre.
Oktober:
Oktober var måneden for besøk hos gode venninner. Det var også måneden vi var på hyttetur med Didibert for første gang, måneden da Didibert fikk sin første tann, og selvsagt den påfølgende forkjølelsen...
Oktober var også måneden en av mine gode venninner ble mamma. Koselig, siden jeg har fulgt magen fra før den ble til!
November:
Var måneden da jeg endelig begynte å utforske andre deler av mine evner og egenskaper. November var også tida da Didiberts utvikling skøt fart og han lærte både å reise seg, gå med lekekassen og krype.
November var egentlig en måned for ettertanke og framtidsvalg.
Og, for ikke å glemme - november ble måneden for gledelige, gravide nyheter!
Desember:
Var egentlig en måned som fløy avsted. Jeg fikk mulighet til å begynne å se hvilken forskjell det vil være framover å ha et barn i familien, selv om det dette året ikke ble like lett å nyte det. Desember var også måneden for familiesamvær, både på godt og vondt, og måneden jeg fikk reflektert litt over hvor stor makt våre kjære egentlig sitter med.
Desember var, som den pleier, travel, folkefylt og med mye hjemmehygge!
Jepp. Det var vel det. Skal jeg se tilbake og si noe om hele året samlet, så må jeg vel si at det har vært et begivenhetsrikt år på mange måter. Det år hvor jeg har kost meg, stort sett, og et år hvor jeg har hatt mye tid til å nærme meg meg selv.
Gleder meg til dette nye året tar skikkelig fatt, jeg :oD
Subscribe to:
Posts (Atom)