Om sorg og mestring

Leste nettopp en diskusjon inne på ett nettforum hvor innlegger skulle skrive en oppgave om sorg og mestring. Veilederen hennes hadde stilt spørsmål ved om det virkelig går ann å mestre sorg. Det fikk meg til å tenke.

Sorg er en rar ting, egentlig. Og man kan godt snakke om hvor ulikt enkelte mennesker takler sorgen de opplever. Men er det egentlig sorgen i seg selv de takler/mestrer, eller er det noe annet.

Jeg har mange ulike typer venner, mange av dem har opplevd store og "små" sorger. I tillegg har jeg jo selvsagt opplevd sorg personlig, noe som har gitt meg et grunnlag for å danne meg visse formeninger. Enkelte av mine venner får et ekstremt behov for å snakke, snakke og snakke når de gjennomgår en sorgprosess. De snakker, gjentar og gjentar igjen, og forsøker å finne en mening i noe som - for dem - er uforståelig i nuet. Enkelte bruker også mye av sin (og min) tid på å dissekrere opplevelsen ned til minste detalj - for så å forsøke å sette den sammen igjen og se noen form for logikk i det.

Motsetningen til disse som på søs og liv MÅ finne en forståelig del av det de har opplevd, er de som trekker seg tilbake fra alt. De graver seg ned i sin egen sorg, lar den sluke dem med hud og hår, og finner knapt veien opp til overflaten for å trekke et livsviktig, nytt åndedrag. Enkelte ser også ut til å finne en sadistisk glede i å velte seg i sin egen sorg og selvmedlidenhet vedå la den overta hele deres verdensbilde - gjerne i årevis (eller halve livet). Man skulle liksom tro at man klarte å finne et lite lysglimt i tilværelsen en ti-tolv år etter en skilsmisse, eller...?

Atter andre igjen har en fornektende holdning til det de opplever. Sorgen blir skøvet unna med et "jaja, shit happens", hvorpå sorgen ligger der - ulmende under overflaten - og trykker på ømme punkter når en minst venter det. Akkurat i dèt du tror livet er topp og alt tidligere grums er borte, så stikker den gjemte sorgen hodet frem og raser tilværelsen i grus. Et glemt minne, en minnerik sang eller en duft med et sårbart minne... Plutselig er en hensatt til glemte og gjemte følelser som veller opp med smertelige stikk. Eller sorgen setter seg i kroppen og gror fast, f.eks. i en uhyggelig utvekst på steder man ikke kom på at utvekster kunne trives på...

Og så er det de som takler sorgen på kanskje den mest konstruktive måten. De skriker og hyler seg hese og tomme, før de resignert innser at endringer ikke vil skje og at livet - tross alt - må gå videre. Disse menneskene er kanskje de som takler sin egen smerte best. De forstår at det er uunngåelig og umulig å endre på, og innfinner seg med at smerten og sorgen alltid vil være en del av livet. Og de lar ikke livet stoppe opp eller stå i stampe pga av noe alle opplever. Livet går, sakte men sikkert, mot nye opplevelser - bare med enda en lærerik sorg i baggasjen.

Selv har jeg kanskje vært innom alle disse typene sorg-håndtering. Jeg har gravd meg ned i selvmedlidenhet, latt sorgen styre livet mitt, jeg har fornektet og jeg har hylt mot urettferdige skjebner. Og jeg har lært. Sorger og smerte har gitt meg en modning som er unik og verdifull, og når jeg ser tilbake ville jeg ikke vært det foruten. Jeg har også innsett at sorg er en naturlig del av å være, og at den ikke kan verken unngås eller la være å takles. En eller annen gang er man nødt til å innse at vi ikke er usårbare, udødelige eller fysisk tipp-topp. Noen vansker må man ha med på veien....

Jeg tror ikke man mestrer sorg, egentlig. Jeg tror måten man håndterer de vanskene man møter på veien avhenger av hvordan man takler livet generelt. Har man gode mestringsstrategier for livet i seg selv, gode støtteapperater og evnen til å kommunisere følelser - ja, da mestrer man sorg greit. Har man ingen prosjekter, ingen arenaer som tar tankene bort fra det som smerter (være seg jobb, hobbyer, gode samtalerpartnere, trening m.m.) - da havner man i sorgens sumpmyr og blir hengende fast...

Som en vis mann en gang sa til meg: for å unngå stressfaktorer som påvirker sinnet, skal man lære å si nei, bruke samtalen, mosjonere, unngå rusmidler, spise sunt, bruke humor og delta i kulturelle aktiviteter! :oD