Nedgravt og famlende i mørket.

Denne mørketida vi befinner oss i for øyeblikket er mørkere og tyngre enn jeg kan huske at den har vært på årevis. Jeg er generelt sett ikke veldig glad i mørketida, blir lett melankolsk og tungsindig - for ikke å snakke om søvnig. Har lenge lurt på om det er mitt slektskap til pinnsvinet som gjør at jeg helst har lyst til å grave meg ned og sove til sola har kommet tilbake. Vanligvis klarer jeg nå på et vis å kave meg gjennom denne tida, tungtpustende, søvngående og mer eller mindre bevisstløs.

Men i år har det vært tungt. Ikke nok med at sola er borte, regnet har kommet, snøen er i ferd med å forsvinne for godt, og forkjølelsessesongen er over oss for fullt - neida, i tillegg til det har denne mørketida bestemt seg for å kjøre på med dårlige nyheter også....

Først kom nyheten om at min gode venninne ikke lyktes på 3 prøverørsforsøk. Dette til tross for at jeg hadde en sånn god følelse denne gangen. Kanskje var det mitt eget håp som farget fremtidsutsiktene så lyseblå? Det hele endte iallefall med et dunderbrak i en klissete og regnvåt bakke. Ikke så mye som et lite stjerneblink fant veien gjennom de mørke, tunge regnværsskyene som lå over tilværelsen. En era var endt, nye mål måtte settes. Og for meg, på utsiden, var det vondt å ikke ha nok trøstende ord.

Så kom nyheten om at Linda var den som døde i den omtalte nyhetssaken fra Oslo. Jeg satt, fredelig og rolig å lekte med Didibert da verden raste over meg, og jeg innså at verden var blitt frarøvet et menneske som ikke hadde annet enn godt i seg. En ussel solstråle som alltid klarte å trenge gjennom skydekket ble kvalt av et uheldig CO2 utslipp i et øyeblikks uoppmerksomhet. Mange mennesker har mistet lysglimtet i sin tilværelse...

Omtrent samtidig fikk jeg beskjed om at søsteren til min manns svigerinne var innlagt på sykehus. I jula hadde vi akkurat gratulert dem med nyheten om at de var ventende et nytt lite mirakel. Hun var 3 måndeder på vei og hadde akkurat offentliggjort den store nyheten da skjebnen slo til og tok et liv før det var skikkelig påbegynt. Ikke nok med at det endte med abort, hun fikk også flere turer på sykehus pga videre komplikasjoner. Det er aldri en grei nyhet å få - å miste et begynnende liv betyr også å miste drømmer, håp, forventninger og fremtidsplaner.

Så kom beskjeden fra en annen venninne. Hun har nå hatt en inn-og-ut helg på sykehus pga sterke smerter og blødninger. Hun var gravid i ellevte uke, og vi klamret oss alle til håpet om at dette skulle gå bra tross alt. Det gjorde det ikke, dessverre. Også denne lille spiren måtte gi tapt før den fikk mulighet til å leve livet utenfor mammas trygge mage. Etter lang prøvetid, prøverørsforsøk og en enorm lykke ved positiv test, forstår jeg at denne opplevelsen nok ikke er enkel å forsere. Jeg kan ikke annet enn å være tilgjengelig med min egen erfaring og forståelse.

Det verste er at jeg omtrent samtidig med at jeg fikk denne beskjeden var inne på et forum jeg brukte mye før. Er innom der innimellom for å følge med "gamle kjente", og det er ikke lenge siden jeg jublet høyt. En av de "gode, gamle" hadde testet positivt og var i himmelen av lykkerus. Etter mange års prøving, prøverør, dårlige prognoser og tett eggleder, hadde de mirakuløst klart det på egen hånd! Dessverre varte ikke lykken lenge der i gården heller. I går la hun ut beskjed om at det hadde endt på sykehus og svangerskap utenfor livmor.

Min yngste søster har forøvrig tilbrakt helgen på sykehus hos sin svigermor, som har betennelse i en hjerteklaff og venter på en livsviktig hjerteoperasjon.

De to forrige årene har vært mye preget av store og tragiske hendelser. Ulykker hvor mange tusen blir berørt, naturkatastrofer, kriger, sult (som enda pågår) og tragiske hendelser verden over. 2007 har så langt utpekt seg som året hvor de store personlige tragediene gjør livet uforståelig og vondt. Mennesker man setter pris på får verden (bokstavelig) i hodet og man vet ikke hvordan man lettest skal kunne finne feste til å holde både seg selv om dem oppe gjennom sorgene. Jeg leter febrilsk etter en skjult mening med det hele, men ender opp hoderystende og oppgitt over det jeg ikke kan forstå.

Akkurat nå holder jeg spaden klar.
Jeg graver meg ned før dette året kommer skikkelig i gang....