En fin historie

Jeg fant igjen et lite eventyr på nettet som jeg liker så godt. Leser det med jevne mellomrom fordi jeg syns det er så fint, og nå legger jeg det like godt her slik at jeg vet hvor jeg finner det når jeg trenger å lese det igjen. Egentlig så betegner det ganske godt mitt livssyn, kanskje derfor jeg syns det er så fint?


"Den underlige drømmen"
Det levde en gang en liten kvinne på en planet kalt Jorden. Det var en helt alminnelig kvinne egentlig, men en gang hendte det henne noe underlig som jeg nå skal fortelle dere. Denne lille kvinnen hadde nemlig en litt vanskelig tid i sitt liv. Hun hadde opplevd gleden ved å finne ut at hun, og mannen hun elsket så høyt, hadde klart å skape liv som vokste inne i henne. Og likeledes hadde hun opplevd sorgen over å miste tak i det livet som såvidt hadde begynt å spire. Det var en sorg så stor og så ekte at hun knapt orket å bære den. Hun ble så inderlig lei seg. Hele livet ble en stor svart og tung sky som hang regnfull over hodet hennes dag ut og dag inn. Hun klarte ikke lenger smile inni seg, for tårene som rant der hadde laget dype furer i sjelen hennes. Så hun slapp tårene løs i puten om natten og smilte til verden når mange øyne så. Også denne spesielle natten, som jeg vil fortelle om, vrengte hun sjelen sin i nattemørket og tømte sorgen sin i den hule tomheten på soverommet. Hun visste jo at hun ikke var alene om å bære en slik sorg. Det fantes så mange rundt om i verden som opplevde å miste små barn og spirer før de rakk å vokse seg til store og samfunnsmessig betydningsfulle individer. Sorgen var like uendelig og svart enten spiren bare så vidt var klekket eller om barnet sprang livfullt rundt i flere år først. Så denne natten, i sin dypeste frustrasjon, ropte kvinnen et stumt "Hvorfor?" ut til nattens herrer. "Hvorfor tas liv? Hvorfor endes liv som er så unge at de ikke har levd mer enn et pust i verdens historie?! Hvem stjeler de små og etterlater oss i villrede? Hvem kan gi meg et svar jeg kan leve med?" Og når sorgen hadde mattet henne ut og tårene tørket inn på kinnet, sovnet hun utmattet og sammenkrøllet under snøhvite laken.

Det neste hun husket var at hun fløy. Hun svevde over ukjente marker og hus. Over fremmede strøk med ukjent natur. Over fjell og hav, opp mellom skyer og vind. Og til slutt fløy hun opp til stjernene, og siktet inn mot en av dem som lå så inderlig langt borte. Da hun nærmet seg stjernen så hun at det var en port. En fin gammel port som skinte, badet i et underlig lys. Og da hun landet forsiktig foran porten gled den lydløst opp og hun trådte inn i et eventyrland hun aldri noen gang ville kunne beskrive. Følelsen av inderlig kjærlighet fylte henne og hun følte hele kroppen strålte av en godhet hun ikke kunne mer enn skimte. Hun så kjente og ukjente som vinket til henne og ropte med glade stemmer, mens hun ble ledet mot en bygning av en taus skygge. Hun gled opp trapper mot en stor hall. Innerst i hallen satt en hyggelig gammel mann som et øyeblikk fikk henne til å tenke på julenissen. Han var en stor mann uten å være omfangsrik, og han hadde langt hvitt skjegg og øyne som lyste av godhet. Den kjærligheten og følelsen hun hadde hatt da hun kom inn gjennom porten i sted, ble enda sterkere da hun så ham i øynene. "Kom hit, mitt barn," sa han som til et lite barn som har gått seg vill. Hun trådte frem til ham og neiet dypt, for hun forstod at han var en betydningsfull person. "Du har noe du ønsker svar på," sa mannen, "og jeg skal forsøke å svare deg så godt jeg makter." Hun satte seg forsiktig på en stol han dyttet mot henne og dristet seg til å svare: "Hvor er jeg? Hvem er du?" Den gamle mannen humret og svarte: "Men vet du ikke det, barnet mitt?!" Hun ristet usikkert på hodet. "Du er i Landet Bortenfor," sa mannen. "Noen kaller det Nirvana og atter andre for Himmelen. Men jeg liker å kalle det Landet Bortenfor. Og jeg, jeg er Den Store Kjærlighetskraften. Du ser meg i menneskeskikkelse fordi øynene dine ikke ville tåle å se meg som jeg er, men jeg er kraften bak alt liv." Kvinnen ble overveldet av svaret, men samtidig ikke overrasket. "Men hvorfor er jeg her?," sa kvinnen. "Fordi du stilte et spørsmål," sa Den Store og smilte, "og fordi jeg ønsker å gi deg svaret". "Ditt spørsmål var Hvorfor?. Jeg skal forsøke å gi deg et svar du kan leve med og som du kan gi også til andre". Den Store reiste seg og begynte å gå mot en dør som førte ut i en slags bakhage. Han gjorde tegn til at hun skulle følge etter.

I bakhagen satt en liten skoleklasse og øvde seg på å farge vingene til gylne små sommerfugler. " Se," sa den store,"de lærer seg et nytt triks! Jeg liker å se på dem når de skal lære. Noen ganger er det som om det bare går et lys oppfor dem." Han humret stille for seg selv mens han betraktet en liten pjokk som farget vingene lilla istedet for gule. "De er som små kattunger som skal lære å fange fluer," smilte han. "Alt må skje med små skritt i riktig retning. Akkurat som dere på jorden må lære ting i riktig tempo." Kvinnen stirret uforstående på han et øyeblikk. Han møtte blikket hennes med disse utrolige øynene som strålte som livgivende små soler i det godmodige ansiktet hans. "Alle mennesker har en vei å gå," sa Den Store så. "Det er noe dere skal forstå i løpet av de dagene dere bruker på å leve livet deres. Noen må lære det gjennom vanskeligheter de møter, noen gjennom å hjelpe andre, og atter andre gjennom sorg. Sorgene dere møter skal gi dere mulighet til nettopp å finne en måte å overleve på. Og den styrken dere finner i dere selv skal gi dere innsikt til å forstå." Han tok en pause. Kvinnen følte seg ydmyk fordi han tok seg tid til å forklare. Hun oppfattet også hva hennes lærdom i livet på jorden måtte gå ut på. Det kjentes godt å vite at det var noe hun skulle lære. De ruslet inn igjen gjennom Hallen og ut mot trappene hun var kommet inn. "Men.....men hva skjer med dem?!," spurte hun usikkert, "Hva skjer med dem vi mister og savner? Hvorfor kan vi ikke få vite dèt i det minste?" All hennes sinne og frustrasjon kom til syne gjennom ordene som tvang seg frem. Den Store smilte - som om han visste at spørsmålet ville komme. Han viste henne mot en liten port i trappemuren og trådte først inn gjennom det lille hullet av en dør. Da de kom ut på andre siden, stod de i utkanten av en blomstereng bugnende av blomster hun aldri før hadde sett maken til før. Midt i engen satt en liten skjønn pike. En liten engel med lyse krøller i en glorie rundt hodet. Hun strevde fælt med å flette en blomsterkrans mens hun nynnet en liten sang for seg selv. Da hun hørte de to i utkanten av enga, løftet hun hodet og smilte strålende til dem. Hun løftet ene hånden og vinket ivrig til dem før hun igjen konsentrerte seg om den siste blomsten hun forsøkte å få inn i kransen."Kjenner du henne?," spurte Den Store med et lurt smil. Kvinnen visste ikke hva hun skulle svare, selv om hun kjente det lille ansiktet som om det var hennes eget i speilet om morgenen. Hun hadde jo aldri sett barnet før. Den Store fortsatte: "Gjennom livet er det meningen at hver enkelt av dere skal møte igjen et visst antall andre sjeler. Noen vil du treffe som venner. Noen vil være familien din. Enda andre vil være kjærester. Og, som du kanskje har forstått - noen blir barna dine. Og selv om de av og til er nødt til å ta en tur tilbake hit før dere finner hverandre helt, så møtes dere tilslutt. Det er jo ikke alt dere foretar dere som vi kan styre, heller. Ikke alle planer går som vi har forutsett. Noen ganger hindrer deres frie vilje oss i å la dere møte hverandre knirkefritt. Noen bestemmer deg for eksempel underveis for ikke å få barn." Han tok en pause mens han rynket oannen ørlite. "Men da, og spesielt når det gjelder barna, lar vi dere møte hverandre på et annet vis. Kanskje har du en niese du er spesielt glad i. Kanskje husker du et barn som har berørt sjelen din på et spesielt vis. Eller et smil fra en fremmed som strøk sjelen din varm en dag du var lei deg? Akkurat det var kanskje en annen sjel du var ment å møte som gav deg et øyeblikk av uendelighet. For du vet - her er tiden uendelig. Hun," sa han og nikket mot barnet i den duggvåte enga, "vet ikke at det er en liten evighet siden hun var på vei i din retning. Hun eier ikke bekymringer og vet ikke at du savner henne. For hun kom hit ikke senere enn i dag morges. Og når hun er ferdig med kransen så skal hun igjen forsøke å møte deg.....!" Kvinnen trakk pusten dypt og husket vage drømmer om en engel med lyse krøller som hvisket kjærlighetsord til henne i søvne. "Jeg håper du forstår at det ikke er meningen å la dere lide mer enn dere må," sa Den Store bekymret. "Men dere må finne den stien vi har lagt ut til dere. Dere må leve for å forstå. Og forstå for å leve. De merker livet setter i dere er merker dere vil kunne bruke for å løse det dere var satt der til. Den gåten dere skulle finne ut av. Og når sorgen er døyvet så er gleden desto større." Han blunket lurt til kvinnen og sa i nesten samme åndedrag, "men nå har vi snakket lenge nok. Du må ta fatt på hjemveien."

Hun våknet den morgenen med en enorm følelse av tilfredshet og ro over seg. Hun husket bare vagt bruddstykker av en underlig drøm fylt med en kjærlighet hun knapt kunne fatte. Hun strakte seg som en doven katt under dyna og åpnet øynene forsiktig mot lyset utenfor kroppen. Solen strømmet inn gjennom vinduet i rommet. Den varme, livgivende solen som gav liv og fikk håp til å gro. For første gang på en uendelig lang stund kjente hun et smil over ansiktet. Det var et smil som nådde bunnen av hjertet hennes, og hun kjente at det gav styrke og livskraft til den såre og melankolske kroppen hennes. "Jeg lever!," tenkte hun, "Solen skinner, og jeg lever!" For første gang på lenge kjente hun hvor riktig det var å bare være til. Hun snudde seg halvt i sengen og krøp forsiktig inntil den andre varme kroppen som befant seg i sengen. Den varme huden gav nesten like mye kraft som solen og smilet. Hun la armene rundt den pustende kroppen og kjente hvor godt det var å være to som var glad i hverandre.....

Så nå har jeg fortalt det til dere også. Selv om det er vanskelig å fatte, og selv om vi knapt klarer å leve i blandt, så er livet godt tilslutt. Vi må bare gi oss selv tid. Tid til å leve og føle og være. For spirene har ikke hastverk. De kommer når de er klare.....


Fin, ikke sant? :o)