Jeg liker ikke....

Det er mange ting jeg liker dårlig her i livet. En av dem er sykkelhjelmer. Jeg syns sykkelhjelm er en klumpete, upraktisk duppedings som gir meg kvelningsfornemmelser og luesveis. Etter å ha lest en notis i et ukeblad om at man nå skal innlede en kampanje for å få flere kvinner til å bruke sykkelhjelm innser jeg jo at jeg ikke er alene om å hate duppedingsen.

Til tross for at jeg altså hater sykkelhjelm så er jeg faktisk en smule fanatisk når det gjelder bruken av den, og har den altså på når jeg sykler. Som mor handler det om å ha ryggen klar når det gjelder ungene mine, og hvordan skal jeg kunne påtvinge dem hjelm om jeg ikke selv kan tre den på når jeg sykler? "Likt for alle!", som de gnåler i barne-tv. Og, joda, jeg kunne fint ha løyet om at jeg brukte den - hatt den med og latt den henge på styret - men så skal jeg altså også kunne se ungene mine i øynene uten å føle meg som en lusen liten løgner. Så jeg driter i hjelmhår og stramme reimer, og sykler med den klumsete dritten på skallen...

En annen ting jeg egentlig ikke liker er mammaen min. Åååå, sier du nok - de fleste har nok sånne perioder med foreldrene sine. Og det tror jeg nok man har, alle mann. Men dette handler om litt mer enn en periode. Jeg har nemlig litt problemer med å like mammaen min. Hadde jeg truffet henne som en arbeidskollega eller på en annen måte som "utenforstående", hadde jeg nok ikke pleiet noe bekjentskap med henne utover det helt nødvendigste. Jeg hadde rett og slett tenkt på henne som en litt slitsom og bitter kvinne som jeg helst ikke ville ha mye med å gjøre. Som datter stiller ting seg litt annerledes.

Det er visst tegn på modenhet å kunne se foreldrene sine som feilbare mennesker. Sånn sett er kanskje min misliking av mamma bare del av det å bli voksen og moden. Samtidig erkjenner jeg at jeg syns hun er slitsom og vanskelig å forsvare i enkelte av sine valg i livet. Jeg finner ikke alltid ord for å forklare hvorfor hun gjør som hun gjør, og det er vondt å i det hele tatt befinne seg i en situasjon hvor jeg føler jeg må forklare henne for andre. Som barn vil man jo gjerne glorifisere foreldrene - ikke ende med å forklare dem. Men det har jeg altså i enkelte sammenhenger behov for å gjøre. Jeg vil helst ikke identifiseres med de valg hun tar overfor andre mennesker og jeg blir merkbart kvalm av å stadig innse at mammaen min er i ferd med å bli en bitter, gallespredende surpomp!

Men hun er mammaen min. Hun er den som strøk håret bort fra ansiktet mitt når jeg spydde som barn. Den som blåste på sår og satte plaster på knær. Hun er den som jaget spøkelset i skapet og alltid var der når jeg gråt sårt over livets urettferidghet (eller var hun det?). Og hun er bare et menneske. Så jeg forklarer og prøver å finne årsaker. Og jeg er villig til å tilgi, selv om jeg innerst inne gremmes. Fordi hun er moren min. Fordi jeg også ser de fine tingene hun gjør. Samtidig fyller hun utrettelig opp i den negative boksen min, og gjør det slett ikke lett for meg.

Joda, man kan kutte hånda av egne slektninger. Bestemme seg for at man ikke skal la dem påvirke en i negativ retning lenger. Men...det er moren min, sant! Og kan man forsvare en håndavkutting med at hun lider av martyr-innstilling? *sukker*

Jeg holder fast på min mor, jeg. Holder henne på en armlengdes avstand slik at hun ikke drar meg inn i den negative sfæren sin. Men jeg holder henne nær hjertet. Og grunnen er stort sett at jeg vet hva negativitet gjør med mennesker i lengden. De blir ensomme. Ensomme og enda mer bitre. Det er da de trenger barna sine. Og som alfor snill og oppofrende datter kommer jeg til å være der. Når hun spyr eder og galle over verdens urettferdighet og hvor fælt hun har det. Stilt og greit skal jeg stelle med henne og ta vare på henne - og slippe en passende kommentar innimellom om hvor skapet egentlig står og at man ofte selv er skyld i sin egen skjebne...

Huffda. Litt slemt kanskje. *fniser*

Jeg liker ikke så godt mammaen min, jeg. Men jeg elsker henne over alt på jorden. En mammas gave idet hun gir liv til et annet menneske. På godt og vondt.

En tiltrengt selvransakelse

Av og til kommer gamle følelser som kastet over oss mennesker - som en plutselig regnskur en varm sommerdag, eller et overraskende kaffebesøk når man ikke har rukket husarbeidet på lange, lange tider. Massive og ødeleggende, eller gode og varme, kommer de ramlende over oss og gjør oss litt perplekse før vi gjenvinner balansen og husker at dette er gamle følelser - ikke nødvendigvis noe som er relevant akkurat nå.

Sånn har jeg det for øyeblikket.

I en litt lang stund for noen år siden kjente jeg på følelsen av å være UFB`er. Å ikke klare å få barn, å innse at vi var blant dem som ikke kunne planlegge og bare ønske oss barn og så - vips - så var vi foreldre, var en rar greie. Jeg tror ikke jeg vet om noe som får en til å føle seg mer mislykket og halvveis enn sorgen over å ikke kunne reprodusere. Ikke kunne oppfylle de kravene "alle" stiller til vellykkede mennesker om å få barn. Ikke få gleden av å oppleve det som beskrives som det aller største. Fortvilelsen over å prøve uten resultat, nedslåttheten over nok en negativ test, og sorgen over å ikke få det en ønsker seg - det er ubeskrivelig tungt.

Jeg er heldig. For oss gikk det rette veien. Bare to år tok det fra vi bestemte oss til vi faktisk var gravide. Men det var to tøffe år følelsesmessig fordi det innebar både en spontanabort og et kirurgisk inngrep som krevde narkose (=litt nifst!). Og det krevde tålmodighet. Håp. Og ikke minst tro på at det skulle gå tilslutt. Men vi var som sagt heldige - vi fikk belønningen i andre enden.

I løpet av det siste halve året har det kommet tre gode venninner til meg og fortalt at de har blitt gravide ved såkalte "uhell". To av dem er fremdeles lykkelig gravide. Med mager som vokser og små nurk som kommer - tross alt. Og så kjenner jeg det. Det gamle, inngrodde monsteret. Det som forteller meg at det er håpløst. At vi ikke er heldige. Den gamle sorgen over å ikke lykkes, ikke få det til. Den velter seg over meg når jeg minst venter det og kravler inn i meg som fråtsende mark i råtnende lik. Og jeg kjenner hvordan den inngrodde mistrivselen jeg trodde døde gjennom to svangerskap øker i takt med månedene som raser forbi. 7 måneder. "Skal ikke vi få det til?!?"

KLASK! Der lander jeg igjen! Som en uappetittelig, kravlende edderkopp på en soltørr flekk setter jeg atter beina under meg og innser hvor teit og usmakelig jeg lar meg selv bli når jeg slipper selvmedlidenheten til. Som om jeg har noen grunn til å klage!! To små vidunder løper rundt meg i gresset og gleder seg over livet. Hadde jeg glemt det et øyeblikk?!??

På et underlig vis er jeg glad for dette gamle spøkelset jeg bærer med meg, og som prøver å dukke opp igjen selv om det ikke er velkommen. Det er godt å vite at jeg ikke har glemt hva det betyr. At jeg - tross gleden over de to vi har - ikke har glemt hva det vil si å ikke være blant de heldige. At jeg fremdeles har evnen til å huske hva UFB betyr for et menneske - iallefall til en viss grad. Jeg har ingen grunn til å beklage meg, ingen grunn til å være utakknemlig om jeg ikke skulle bli gravid igjen. Samtidig er jeg altså glad for denne påminnelsen om hva det betyr for dem som virkelig har grunn til det.

Joda, jeg har fremdeles lyst på en nr tre. Og jeg vil nok syns det er litt trist om det ikke kommer en til. En liten stund. Men når jeg tar meg selv sammen så innser jeg jo at jeg slett ikke har noen grunn til å begrave meg i selvmedlidenhet, og at det kan føles foraktelig og usmakelig for andre at jeg beklager meg over graviditeter som uteblir. Universet blir en smule grunt når man leker prøver. Og jeg innser at for dem som ikke lenger har verken håp, tro eller muligheten må det kjennes ufattelig smålig når tobarnsmødre dynker verden med sin "jeg sliter litt"-holdning. Så påminnelsen er vel tiltrengt.

Jeg har to fantastiske små vidunder. Og når jeg får satt meg selv litt til side, så innser jeg at jeg har så uendelig mye å være takknemlig for! Bær over med meg hvis jeg glemmer det iblant - jeg er tross alt ikke mer enn et lite menneske ;)

Forsiktige skritt i riktig retning

Jeg har egentlig to temmelig normale barn. Iallefall i lys av forrige innlegg her. Men alle barn har jo som kjent sine ting, og mine er slett intet unntak. I tillegg til ymse helsemessige plager (se en ganske stor del av gamle innlegg *kremt*) så lider Poden av noe så uskyldig som sjenanse ;o) Det vil si - det kan virke uskyldig og som en "filleting" for alle oss andre, men for ham er det dødelig alvor!

Poden var egentlig en ganske så utadvendt og kontaktsøkende baby. Men noe skjedde da han begynte i barnehagen. Jeg skal ikke filosofere i om det skyldes overgang fra hjemmeværende til barnehagebarn, vår oppdragelsesmetoder eller det faktum at barnehagestart også sammenfalt med mors annen graviditet, men faktum er at noe skjedde omkring den tida han begynte i barnehagen. Eller kanskje det var nærere et halvt år etterpå. Han begynte iallefall plutselig å bli engstelig.

Fra å være en gutt som smilte og snakket til fremmede endret han seg til å bli en som gråt når han ble levert, gjemte seg når han ble tilsnakket og trengte laaang opptiningstid selv når vi var blant "kjente fremmede". "Det er bare midlertidig", trøstet vi oss med. Men så gikk det ett år. Og enda et halvt år. Og gutten gråt fremdeles når vi leverte ham i barnehagen. Noen dager snakker vi klamring, andre var det "bare" mye kosing, klemming og "sitte i fang til trygg voksen" som måtte til. Pedagogen i barnehagen fortalte - for et års tid siden - at han ikke tok ordet i samling med bare kjente barn (gruppa hans på ca 7-10 barn). Han ville aldeles vri seg av sjenanse hver gang han fikk noen form for fokus på seg, gjemte ansiktet og snakket helst med hånda i munnen og hviskestemme dersom han måtte si noe. Samtidig var han en unge som i stor grad ble oppfattet som et forbilde for de andre ute og i lek. Han var fantasifull, inkluderende og flink fysisk.

"Han er lik meg", så far bastant og så bekymret på sin sønn. "Han likner nok dessverre litt på meg også", tenkte mor stillferdig og husket med gru hvor forferdelig det var å få fokus på seg selv som barn. Minner fulle av rødming og følelse av forlatthet fylte begge foreldrene og gjorde oss bekymret for fremtiden.

Men barnehagen jobbet iherdig og målrettet. Og vi som foreldre valgte å jobbe med trygghet og gi rom for sjenansen og behovet for å være liten og redd. Og da dagen for feiring av bursdagen i år kom, så hadde han sittet på "bursdagsstolen" helt alene uten ett trygt fang! Og da dagen for samtale kom fortalte pedagogen at "nå tar han ordet i samling - selv om det ofte er med hånda foran munnen". Mor smilte betrygget og glad for barnehagens gode jobbing.

I dag var dagen kommet for sommeravslutning i barnehagen. Grilling med underholdning. Mor hadde fremdeles desembers "luciafrokost" friskt i minne, og var forberedt på Podens innvendinger mot dagens underholdende innslag. "Jeg vil ikke", hvisket Poden med sammenbitte tenner. "Mor hadde blitt sååå stolt av deg hvis du hadde våget å stå der sammen med de andre", prøvde jeg meg. "Du trenger ikke synge, bare stå der med de andre så jeg kan ta bilde..." Lillebror strente frem og var klar som et påskeegg - glad i å være i fokus som han er. Poden nølte. "Far setter seg på gresset der nede så kan du gå til ham hvis du kjenner at du ikke vil mer...?" Mor gjorde et siste forsøk på å motivere Poden. "Javel...", sa han nølende. Og frem på "podiet" lusket han stille.

Side og side stod Lillebror og Poden, hånd i hånd. Stiv som en stokk først. Så gradvis litt lettere i kroppen. Noen nølende blikk mot faren, et forsiktig smil. Og så løsnet det! Jammen sang han ikke en strofe også!! Og der var ham med på regla - med bevegelser og ord!! Mor svelget unna tårene og fotograferte som besatt. "Min er så sjenert", så en annen mor der de stod vaglet bakerst med hvert sitt fotoapperat. "Min også", hvisket Podens mor og forsøkte å finne stemmen igjen, rørt som hun var. Poden sendte henne et strålende smil og var som en liten sol i ansiktet.

"Jeg var såååå stolt av deg i dag", sa mor ved leggetid. "Du var så flink som våget å stå der med de andre selv om du først ikke ville! Jeg var superstolt! Jeg ble veldig glad inni meg og hadde nesten lyst til å gråte for jeg ble så glad." Poden vrei seg i fanget men smilte litt. "Var du ikke stolt selv? Syns du ikke at du var litt tøff som våget det likevel?" "Jo", sier Poden,"men bare litt tøff. Bare litt tøff, for jeg sang bare bittelitt." Mor kjenner hjertet synke litt. Han forstår faktisk at sjenansen hindrer ham, at det er noe som begrenser ham.

Men likevel... I dag gikk han et STORT skritt i rett retning. Han tok et famlende skritt ut i noe som var farlig, vanskelig og skremmende - og vant! Han vant selvaktelse. Han vant følelsen av å mestre. Han lærte noe viktig. Og jeg tror han forstod at det var stort, ikke bare for ham selv.

Mor er ennå rørt til tårer av opplevelsen!

Annerledeshet i norsk skole

Jeg vet at jeg har skrevet om dette emnet før, men i dag er frustrasjonen så høy at jeg bare må få ut litt gruff!

På et eller annet nivå føler jeg at norsk skole har feilet litt i forhold til barn med ulike vansker. Jeg har tidligere jobbet på en skole med en spesialenhet - en forhenværende spesialskole som ble endret til en ATO-avdeling. Mine erfaringer derfra er at når man har mange barn med diagnoser av ulik grad på samme sted, så øker også både forståelsen for (og dermed tilretteleggingen) og kunnskapen om de ulike barnas vansker. På den skolen - hvor det altså også befant seg en stor del "vanlige" barn - var spesiallærertettheten så stor at også de "vanlige" barna med små vansker fikk god oppfølging. Dyslektikere, barn med atferdsvansker, rolige barn - alle ble sett og fikk et noenlunde greit opplegg presentert. Man hadde mye kunnskap på ett sted som kom alle til gode.

Jeg må ærlig innrømme at jeg ikke vet hvordan det står til på den skolen nå, etter at diverse politikk og reformer har endret skolen drastisk. Så min sammenlikning av skoler er kanskje mest basert på en gammel form som ikke lenger eksisterer.

Jeg er for at barn med vansker skal integreres i vanlig skole. Men jeg er ikke for at de skal intertgreres uten at de samtidig får den tilretteleggingen som er nødvendig for at de skal kunne fungere optimalt i et "normalt" samfunn. Jeg liker ikke tendensene man har i dagens samfunn til å skulle gre alle under en og samme kam! Som for eksempel en bekjent av meg som i noen år har vært ute av arbeidslivet pga en skade oppstått under kollisjon; hvorfor i alle dager skal man presse henne ut i arbeidslivet fordi "alle bør jobbe" når jenta i utgangspunktet ønsket å arbeide, men ble så ødelagt av det at hun resignerte? Er det virkelig så viktig at "alle" følger malen at man ikke lenger skal ha rom for ulikheter?! Er enhet virkelig viktigere enn mangfold?

Det er en kjennsgjerning at mange mennesker med ulike diagnoser eller vansker faller utenfor den dagen de skal ut i arbeidslivet. Et eksempel er mennesker med Aperger syndrom. Det er samtidig mye skriverier om stort frafall fra videregående skoler og grunnene til dette. Det undrer meg at ingen ser sammenheng med det som skjedde den dagen man valgte å integrere alle inn i vanlig skole, og samtidig skrenke inn på all form for ekstra ressurser i vanlig skole.

Det er nemlig ikke bare integrering som har skjedd de siste tiårene. I tillegg har man kuttet ned på antall timer spesialundervisning i skolen. Man skal nemlig ikke bare integreres i skolen - man skal overhode ikke ha enkelttimer med lærer; det er jo sløseri av ressurser må vite! Så har man konsentrasjonsvansker, lesevansker eller liknende skal man likevel ikke kunne sitte alene med lærer og få det ultimate læremiljøet - neida! Man skal sitte i gruppe sammen med andre "tapere" og få stort innblikk i deres problmer samtidig som man forsøker å takle sine egne vansker. Munntlige prøver skal haes i gruppe - hvor man selvsagt ikke kan si svarene høyt og få hjelp til å skrive svarene når man faktisk sliter med å skrive et steinsens ord på egen hånd. Man skal ha opplæring med elever "på samme nivå" selv om det i praksis betyr at man blir sittende å vente like mye som inne i klasserommet på at medelever, med minst like store vansker, får hjelp. Verdighet har ikke lenger noen plass i skolen, for man skal blottlegges for "likesinnede" uansett hvor lavtfungerende man er. At man sliter med lavt selvbilde som følge av manglende mestring og stadige påminnelser om at man er "dum" har ingen betydning. Her skal man integreres i gruppa uansett, nemlig!

For barn som har vansker som gjør at de trenger økt hjelp, økt tilrettelegging (som selvsagt primært skal komme fra en lærer som har 20 andre elever å følge opp, prøver i fleng å rette - for i dag skal jo ALT dokumenteres - ha en ledelse som stadig puster en i nakken fordi man skal være produktiv og en god leder i tillegg til å lære barna noe, og fungere som sosialarbeider (empati skal jo trenes og mobbing motarbeides), informasjonskanal til foreldre og ha energi til også å lære barna noe vettugt....) skal ikke ha noen ekstra ressurser tilknyttet sin person. Alt skal deles på trinnet de går på og helst innløses av lærere - som ofte ikke har annen kompetanse på mangfoldet enn at det finnes ulike læringsstrategier....

Så hvor ble det av forståelsen? Kunnskapen om de som er annerledes? Informasjonen om hvordan de best kan fungere i et samfunn? Gjør vi dem virkelig en tjeneste ved å integrere dem som et hvilket som helst "normalt" menneske?

Det jeg prøver å si er at jeg ikke fatter å begriper hvorfor det å være annerledes skal være så farlig! Hvorfor er det viktigere for oss at alle blir oppfatte som normale enn at de som er annerledes faktisk får følelsen av å mestre sin virkelighet?

Jeg har et eksempel i et barn som sliter med utagerende atferd. Selvbilde til barnet er så lavt etter år med vansker med konsentrasjon og følelse av å være annerledes og "slem" at barnet nå må kalles deprimert. Eller hva med det barnet som har så store lærevansker at det ligger to skoleår etter alle andre. Hvordan skal man bygge opp selvbildet til barnet når det føler seg uthengt når det må sitte med andre skolebøker inne i gruppa, og stadig få hjelp til mattestykker de andre mestret for år siden? Og hva med barna som mangler den indre motivasjonen som skal til for å kunne jobbe selvstendig - er det rett at de skal blottstilles der de sitter uvirksomme i klasserommet mens medelevene ivrig jobber og er aktive i timene? Eller hva med barnet som har en "liten" psykisk utviklingshemming som gjør det umulig å fungere på likefot med alle andre sosialt. Er det riktig å minne vedkommende på at det er annerledes hver eneste dag? Hva med å føle seg unik samtidig som man er annerledes og dårligere til sosial og faglig læring?

Poenget mitt er at vi ved å "utslette" læringsarenaer som tok hensyn til det å være annerledes enn normalen har mistet noe vesentlig. Vi har mistet evnen til å ta vare på selvet. Ved å presse alle inn i samme formen mistrenker jeg at vi også har mistet evnen til å bygge opp det unike og spesielle ved hver enkelt. Vi har mistet dem som trenger oss mest! Og jeg vet ikke om det er helt tilgivelig....

Hvor står vi om et lite tiår? Hvem tar ansvar for dem som trengte noen som aldri hadde tid til å ta seg av dem? De som følte at de ikke ble sett, hørt og hjulpet. Hva sier vi til oss selv når skolemassakrene skjer i lille Norge? Når følelsen av å ikke være verdt noe er blitt så stor hos andelen barn som er annerledes at de må finne en måte å få ut hatet på? "Vi prøvde"....? Jeg er ikke så sikker på at vi virkelig gjorde det.

Det heter seg at pendelen alltid vil svinge den andre veien når den bare har nådd ytterpunktet på den svingen den er i ferd med å ta. Nå håper jeg snart pendelen svinger. Jeg husker fra min egen skolehverdag at det var minst tre individer i klassen min som ikke fikk den hjelpen de virkelig trengte for å komme seg videre, kunnskapsmessig og sosialt. En er narkoman i dag, en har heldigvis kommet seg ut i tilpasset arbeidsliv - men er fratatt et barn pga omsorgssvikt, og en er utenfor arbeidslivet fordi hun ikke har tro på at hun kan. Jeg gikk ut grunnskolen for snart 20 år siden. Har vi da ingenting lært? Hva er forskjellen på å ikke få hjelp og å bli presset inn i et "hjelpesystem" hvor man er én av mange og fremdeles ikke får den hjelp man har krav på? Hva er poenget med tildelte ressurser når man likevel ikke får det man har "krav" på? Hvordan har de tenkt å hindre frafall i skolen og arbeidslivet når man skal tilpasses samfunnet og ikke samfunnet tilpasses de som trenger tilpasning?

På et vis er jeg så inderlig glad for at jeg ikke er lærer. Å skulle tilrettelegg for 20 elever uten å få et tøddel av hjelp fra andre enn seg selv - i tillegg til å bli målt, veid og evaluert i alt man foretar seg - må være superfrustrerende. Og så lurer man på hvorfor lærere trenger mye ferie?!
Men når det er sagt er det heller ikke enkelt å være inne som en annen yrkesgruppe i skolen, og se hvor lite man klarer å gjøre for dem som trenger hjelp når det er så mye å ta tak i at man ikke rekker over. Det er som å gape over en brødbit som bare eser og eser og eser..... Jeg må innrømmet at jeg snart ikke har rygg til å bære mer av den frustrasjon som utspiller seg "på gulvet" mens maktspillet utføres med øreklokker og skylapper.

Ta en dag i mine sko, sier jeg bare!!

Vann-is

Jeg tror vann-isens medisinske egenskaper er sterkt undervurderte. Nemlig. For ved minst to anledninger har vann-is, i den enkle form av frosset saft-og-vann, reddet oss fra å ende opp på legevakt eller forlenget sykehusinnleggelse.

Man sier jo at dersom barn har halsvondt skal man fore dem med is. Det er for å kjøle ned betennelses-svie i halsen og dermed øke sjansen for at de orker å ta til seg annen føde. Vi har ikke brukt vann-is til dette, men derimot som væske-påfyll hos barn som ikke orker drikke.

Når man ligger, slapp som et slips, på sofaen på 4 døgn og ikke orker å drikke uten å spy opp igjen, så kan vann-is faktisk være fristende likevel :oD Og når man har vann-isen godt plassert i mageregionen orker kanskje kroppen å gjøre noe med disse uhumskhetene som prøver å angripe dem. Når minstemann var syk med omgangssjuke litt tidligere i år var det nettopp vann-isen som reddet oss.

Og når man ligger på sykehus med pustevansker på 7 døgnet og væske ikke er spennende, så er det ikke umulig at nettopp is - i hvilken som helst form - er det som frister (i tillegg til en tur ut av det gøsjegule, firkantede soverommet) en liten pode. Is er godt! Og - vips - så har kroppen fått litt væske og orker å kjempe igjen. Smart, ikke sant?

Så her er fryseren alltid fyllt opp av dette fantastiske legemiddelet IS. Isbilen har fast stopp ved innkjørselen vår, og vi har alltid plass i frysen til en boks eller to ;D Is er ikke klassifisert som snop her i huset, så den kan spises når som helst, hvor som helst og i så mange mengder man bare ønsker.

Nett som noen spiser kamferdrops, altså ;o)

Skapliv

Jeg er et skapmenneske. Jeg trivst veldig godt inne i skapene mine. Det vil altså si at jeg lever deler av livet mitt i skjul for andre. Ja, ikke bokstavelig da, men jeg driver med ting jeg ikke forteller til alle ;o)

Nå for tiden lever jeg litt mye i skapet. Jeg holder nemlig på med noe som jeg har drømt om å gjøre i evigheter. Samtidig er jeg litt forsiktig med å fortelle om det til noen. Det er liksom en så stor drøm for meg at den virker uoppnåelig. Så jeg klarer ikke helt å snakke om det. Å si det høyt blir på et vis som å jinxe det - sier jeg det vil det ikke gå i oppfyllelse... *kikker seg skeptisk omkring* Jeg har ikke det minste snev av tvangstanker jeg, nei *ler*
Ikke engang min mann er involvert i denne....tastingen min. Kanskje, kanskje blir det mulighet til å lese det jeg driver med en gang - og da forhåpentligvis i innbundet form ;o)

En annen ting jeg driver å "skaper" meg med for tiden er denne. *flau* "Hvis jeg ble gravid nå...." Jadda... Men det er morsomt å tenke på da. Iallefall siden vi har snakket om at dersom vi skulle ha en nr tre, så vil vi ikke at aldersforskjellen skal være så mye mer enn tre år. Minstemann blir to denne mnd... Så jeg leker meg litt. Koser meg med tanken. Og ler litt av meg selv *s* men jeg tør ikke fortelle hva jeg driver med til noen altså *paranoid* Det er jo tross alt ikke på ordentlig *s*

I tillegg er jeg en skap-husmor. Jeg er ikke kjent som noe særlig husmoremne i utgangspunktet. Jeg er et rotehue! Men jeg liker å ha det fint og reint rundt meg, selv om jeg ikke prioriterer det nå når jeg har mer enn nok med unger og jobb. Men, iallefall, så har jeg lekt husmor i det siste. Jeg fikk nemlig oppskrift på knekkebrød av en kollega, og nå spiser jeg stort sett ikke annet på jobb! De er knallgode! Og, selv om det høres avansert ut å lage egne knekkebrød, de er svært, svært lettlagde.

Ikke minst er jeg en skap-godtespiser! Jeg sniker meg rundt i huset og trykker innpå en sjokoladebit så fort jeg tror ingen ser meg. Dette har resultert i et par altfor mange kg rundt hofter og stump, og jeg leker med tanken på å bli en skaptrimmer utover våren.... ;p

Nå ser jeg klokka nærmer seg tida da jeg skal leke skap-gammel og ta meg en lur i gyngestolen mens mitt minste lille krapyl sovner søtt i senga si...!

Samsoving

For enkelte kan det se ut som om vi har resignert. Det kan se ut som om vi har innsett at voksentid ikke lenger hører vårt samliv til lenger. At vi har gitt fullstendig opp utsiktene til sengekos i senga (faktisk) og lagt alle forsetter om å ha lange, gode samtaler på sengekanten på hylla....

Nope. Vi har ikke det altså.

Men i dag laget vi tidenes beste soveplass inne hos oss selv :o) En trippel-seng!! Klint inntil dobbeltsenga vår satte vi halve delen av den gamle dobbeltsenga vår - med en ekstra madrass på så den ble like høy som den nye senga. Og - VIPS! - der har vi en familieseng! :o)

Men vi har ikke gitt opp idèen om at barn skal sove på eget rom, altså. Vi har bare innfunnet oss med at for øyeblikket - i vår families nuværende tilværelse - så er det greit med en god soveplass inne på vårt soverom. Planen er, fremdeles, å gjøre ferdig rom til storebror på loftet (det er halvferdig, men mangler et strøk maling, hyllesystem i kneveggen (som er et helt lite prosjekt siden det skal romme klesskap så vel som lagerplass...) ny lampe, ny seng, gardiner + + + ) og flytte lillebror inn på barnerommet i kjelleretasjen. Men da må vi altså først ha klart et rom. Og selv om vi holder på å gradvis vende lillebror til å sove inne sammen med storebror (noe som går greiere og greiere, faktisk), så måtte vi gjøre om på planene litt midlertidig.

Saken er jo nemlig den, at vår lille familie ikke bare består av oss to voksne og de to småtrolla våre. Vi har jo et "barn" til. Eller, faktisk en tenåring. Nå er jo ikke hun her hele tiden, men når hun kommer så er det litt avgjørende at vi faktisk har sengeplass til henne... Og det har vi ikke for øyeblikket. Sist hun var her puttet vi henne inn til storebror, storebror i den gamle dobbeltsenga som da stod på hans rom. Men det var ingen ideell løsning. Et småtroll og en tenåring i samme rom er kanskje ikke det man ser på som anbefalt. Så vi måtte finne på en bedre løsning. Og da ble det som følger: pappaen skal til alt hell reise bort på skole deler av denne avlastningshelgen. Dermed får mammaen god anledning til å kose seg med to småtroll i senga. Men så kommer jo pappaen hjem til helga, og da må vi ha en løsning som ikke innebærer for mye flytting og styring. Så...trippelseng it is! :D

Så får vi ta dette med litt kortere steg enn vi hadde tenkt.

Pappaen skal bygge bilseng til minstemann i håp om at han da blir motivert til å ligge i egen seng på eget rom. Det nye rommet til storebror skal males og klargjøres, og han skal få buss-seng med ekstra soveplass under (slik at lillebror eller en forelder kan campere). Tenåringen skal få ligge på det nye gjesterom/kontoret når vi bare får det klart. Og inne på lillebrors rom vil vi fortsette å ha en ekstra seng slik at en voksen kan ligge der - og Tenåringen til vi får ferdig gjesterommet - når det røyner som verst med samsovingsønskene til lillebror.

Som en skjønner - her er det pågående romforvirring!

Og en må vel innrømme at samsoving ikke er så aller verst da! ;D Iallefall ikke når en har det godt og komfortabelt når en må ha en ekstra i senga....

Shjooooooo-ping!

Jatta.... Å se hvor lenge jeg klarte å holde meg borte... *kremt* Nuvel.

I høst var jeg en liten tur i København, og da havnet jeg inn i en liten butikk i Strøget som solgte all mulig hyggelig krimskrams. Det fantes altså flere av disse koselige små butikkene, noe som gjør at jeg glatt kan reise tilbake dit! Uansett - i denne ene lille butikken kjøpte jeg denne saken til å ha mobilen i. Og min lille, trofaste ugle har blitt en aldri så liten favoritt blant sakene mine. Den ser ganske selvlaget ut - noe jeg liker - og er liksom litt....barnslig søt!

I dag da jeg skulle ta ut mobilen fra ugla mi oppdaget jeg til min store glede en liten lapp på innsiden av den. Og jammen var det ikke en aldri så liten nettadresse på den lappen! Og nå kunne jeg altså sitte her hjemme i stua mi og drømme om alle de fantastisk søte tingene jeg etterlot i Danmark da vi reiste :oD *glis, glis*

Forøvrig kjøpte jeg også to av denne i favoritt-Strøget-butikken min, og de er stort sett i daglig bruk. Barna elsker å få maten servert i de små, adskilte rommene - og gjerne med en "dip" eller saus i det minste :o)

I tillegg fant jeg ut, etter å ha siklet rundt på nettsiden en stund, at det er en butikk i byen her som selger produkter fra denne leverandøren!

Sånn foruten å snuble over denne koselige butikken på nett, så har jeg i lenger tid lett etter en skikkelig vinterjakke. Fjorårets forsøk på å kjøpe meg ny jakke endte i enda en ullkåpe som dessverre ikke egner seg for de vindkalde vintrene vi har her til lands. Så vi har travgått også denne vinteren med "stygg, gammel vinterjakke" som ble kjøpt i all hast for 4 år siden med tanke på å romme en gravid mage.... ;p Dessverre har jeg enda ikke funnet noe jeg liker,s å hvis noen har tips om fine jakker på nett mottas de med takk!