Annerledeshet i norsk skole

Jeg vet at jeg har skrevet om dette emnet før, men i dag er frustrasjonen så høy at jeg bare må få ut litt gruff!

På et eller annet nivå føler jeg at norsk skole har feilet litt i forhold til barn med ulike vansker. Jeg har tidligere jobbet på en skole med en spesialenhet - en forhenværende spesialskole som ble endret til en ATO-avdeling. Mine erfaringer derfra er at når man har mange barn med diagnoser av ulik grad på samme sted, så øker også både forståelsen for (og dermed tilretteleggingen) og kunnskapen om de ulike barnas vansker. På den skolen - hvor det altså også befant seg en stor del "vanlige" barn - var spesiallærertettheten så stor at også de "vanlige" barna med små vansker fikk god oppfølging. Dyslektikere, barn med atferdsvansker, rolige barn - alle ble sett og fikk et noenlunde greit opplegg presentert. Man hadde mye kunnskap på ett sted som kom alle til gode.

Jeg må ærlig innrømme at jeg ikke vet hvordan det står til på den skolen nå, etter at diverse politikk og reformer har endret skolen drastisk. Så min sammenlikning av skoler er kanskje mest basert på en gammel form som ikke lenger eksisterer.

Jeg er for at barn med vansker skal integreres i vanlig skole. Men jeg er ikke for at de skal intertgreres uten at de samtidig får den tilretteleggingen som er nødvendig for at de skal kunne fungere optimalt i et "normalt" samfunn. Jeg liker ikke tendensene man har i dagens samfunn til å skulle gre alle under en og samme kam! Som for eksempel en bekjent av meg som i noen år har vært ute av arbeidslivet pga en skade oppstått under kollisjon; hvorfor i alle dager skal man presse henne ut i arbeidslivet fordi "alle bør jobbe" når jenta i utgangspunktet ønsket å arbeide, men ble så ødelagt av det at hun resignerte? Er det virkelig så viktig at "alle" følger malen at man ikke lenger skal ha rom for ulikheter?! Er enhet virkelig viktigere enn mangfold?

Det er en kjennsgjerning at mange mennesker med ulike diagnoser eller vansker faller utenfor den dagen de skal ut i arbeidslivet. Et eksempel er mennesker med Aperger syndrom. Det er samtidig mye skriverier om stort frafall fra videregående skoler og grunnene til dette. Det undrer meg at ingen ser sammenheng med det som skjedde den dagen man valgte å integrere alle inn i vanlig skole, og samtidig skrenke inn på all form for ekstra ressurser i vanlig skole.

Det er nemlig ikke bare integrering som har skjedd de siste tiårene. I tillegg har man kuttet ned på antall timer spesialundervisning i skolen. Man skal nemlig ikke bare integreres i skolen - man skal overhode ikke ha enkelttimer med lærer; det er jo sløseri av ressurser må vite! Så har man konsentrasjonsvansker, lesevansker eller liknende skal man likevel ikke kunne sitte alene med lærer og få det ultimate læremiljøet - neida! Man skal sitte i gruppe sammen med andre "tapere" og få stort innblikk i deres problmer samtidig som man forsøker å takle sine egne vansker. Munntlige prøver skal haes i gruppe - hvor man selvsagt ikke kan si svarene høyt og få hjelp til å skrive svarene når man faktisk sliter med å skrive et steinsens ord på egen hånd. Man skal ha opplæring med elever "på samme nivå" selv om det i praksis betyr at man blir sittende å vente like mye som inne i klasserommet på at medelever, med minst like store vansker, får hjelp. Verdighet har ikke lenger noen plass i skolen, for man skal blottlegges for "likesinnede" uansett hvor lavtfungerende man er. At man sliter med lavt selvbilde som følge av manglende mestring og stadige påminnelser om at man er "dum" har ingen betydning. Her skal man integreres i gruppa uansett, nemlig!

For barn som har vansker som gjør at de trenger økt hjelp, økt tilrettelegging (som selvsagt primært skal komme fra en lærer som har 20 andre elever å følge opp, prøver i fleng å rette - for i dag skal jo ALT dokumenteres - ha en ledelse som stadig puster en i nakken fordi man skal være produktiv og en god leder i tillegg til å lære barna noe, og fungere som sosialarbeider (empati skal jo trenes og mobbing motarbeides), informasjonskanal til foreldre og ha energi til også å lære barna noe vettugt....) skal ikke ha noen ekstra ressurser tilknyttet sin person. Alt skal deles på trinnet de går på og helst innløses av lærere - som ofte ikke har annen kompetanse på mangfoldet enn at det finnes ulike læringsstrategier....

Så hvor ble det av forståelsen? Kunnskapen om de som er annerledes? Informasjonen om hvordan de best kan fungere i et samfunn? Gjør vi dem virkelig en tjeneste ved å integrere dem som et hvilket som helst "normalt" menneske?

Det jeg prøver å si er at jeg ikke fatter å begriper hvorfor det å være annerledes skal være så farlig! Hvorfor er det viktigere for oss at alle blir oppfatte som normale enn at de som er annerledes faktisk får følelsen av å mestre sin virkelighet?

Jeg har et eksempel i et barn som sliter med utagerende atferd. Selvbilde til barnet er så lavt etter år med vansker med konsentrasjon og følelse av å være annerledes og "slem" at barnet nå må kalles deprimert. Eller hva med det barnet som har så store lærevansker at det ligger to skoleår etter alle andre. Hvordan skal man bygge opp selvbildet til barnet når det føler seg uthengt når det må sitte med andre skolebøker inne i gruppa, og stadig få hjelp til mattestykker de andre mestret for år siden? Og hva med barna som mangler den indre motivasjonen som skal til for å kunne jobbe selvstendig - er det rett at de skal blottstilles der de sitter uvirksomme i klasserommet mens medelevene ivrig jobber og er aktive i timene? Eller hva med barnet som har en "liten" psykisk utviklingshemming som gjør det umulig å fungere på likefot med alle andre sosialt. Er det riktig å minne vedkommende på at det er annerledes hver eneste dag? Hva med å føle seg unik samtidig som man er annerledes og dårligere til sosial og faglig læring?

Poenget mitt er at vi ved å "utslette" læringsarenaer som tok hensyn til det å være annerledes enn normalen har mistet noe vesentlig. Vi har mistet evnen til å ta vare på selvet. Ved å presse alle inn i samme formen mistrenker jeg at vi også har mistet evnen til å bygge opp det unike og spesielle ved hver enkelt. Vi har mistet dem som trenger oss mest! Og jeg vet ikke om det er helt tilgivelig....

Hvor står vi om et lite tiår? Hvem tar ansvar for dem som trengte noen som aldri hadde tid til å ta seg av dem? De som følte at de ikke ble sett, hørt og hjulpet. Hva sier vi til oss selv når skolemassakrene skjer i lille Norge? Når følelsen av å ikke være verdt noe er blitt så stor hos andelen barn som er annerledes at de må finne en måte å få ut hatet på? "Vi prøvde"....? Jeg er ikke så sikker på at vi virkelig gjorde det.

Det heter seg at pendelen alltid vil svinge den andre veien når den bare har nådd ytterpunktet på den svingen den er i ferd med å ta. Nå håper jeg snart pendelen svinger. Jeg husker fra min egen skolehverdag at det var minst tre individer i klassen min som ikke fikk den hjelpen de virkelig trengte for å komme seg videre, kunnskapsmessig og sosialt. En er narkoman i dag, en har heldigvis kommet seg ut i tilpasset arbeidsliv - men er fratatt et barn pga omsorgssvikt, og en er utenfor arbeidslivet fordi hun ikke har tro på at hun kan. Jeg gikk ut grunnskolen for snart 20 år siden. Har vi da ingenting lært? Hva er forskjellen på å ikke få hjelp og å bli presset inn i et "hjelpesystem" hvor man er én av mange og fremdeles ikke får den hjelp man har krav på? Hva er poenget med tildelte ressurser når man likevel ikke får det man har "krav" på? Hvordan har de tenkt å hindre frafall i skolen og arbeidslivet når man skal tilpasses samfunnet og ikke samfunnet tilpasses de som trenger tilpasning?

På et vis er jeg så inderlig glad for at jeg ikke er lærer. Å skulle tilrettelegg for 20 elever uten å få et tøddel av hjelp fra andre enn seg selv - i tillegg til å bli målt, veid og evaluert i alt man foretar seg - må være superfrustrerende. Og så lurer man på hvorfor lærere trenger mye ferie?!
Men når det er sagt er det heller ikke enkelt å være inne som en annen yrkesgruppe i skolen, og se hvor lite man klarer å gjøre for dem som trenger hjelp når det er så mye å ta tak i at man ikke rekker over. Det er som å gape over en brødbit som bare eser og eser og eser..... Jeg må innrømmet at jeg snart ikke har rygg til å bære mer av den frustrasjon som utspiller seg "på gulvet" mens maktspillet utføres med øreklokker og skylapper.

Ta en dag i mine sko, sier jeg bare!!