Jeg vet at jeg har skrevet om dette emnet før, men i dag er frustrasjonen så høy at jeg bare må få ut litt gruff!
På et eller annet nivå føler jeg at norsk skole har feilet litt i forhold til barn med ulike vansker. Jeg har tidligere jobbet på en skole med en spesialenhet - en forhenværende spesialskole som ble endret til en ATO-avdeling. Mine erfaringer derfra er at når man har mange barn med diagnoser av ulik grad på samme sted, så øker også både forståelsen for (og dermed tilretteleggingen) og kunnskapen om de ulike barnas vansker. På den skolen - hvor det altså også befant seg en stor del "vanlige" barn - var spesiallærertettheten så stor at også de "vanlige" barna med små vansker fikk god oppfølging. Dyslektikere, barn med atferdsvansker, rolige barn - alle ble sett og fikk et noenlunde greit opplegg presentert. Man hadde mye kunnskap på ett sted som kom alle til gode.
Jeg må ærlig innrømme at jeg ikke vet hvordan det står til på den skolen nå, etter at diverse politikk og reformer har endret skolen drastisk. Så min sammenlikning av skoler er kanskje mest basert på en gammel form som ikke lenger eksisterer.
Jeg er for at barn med vansker skal integreres i vanlig skole. Men jeg er ikke for at de skal intertgreres uten at de samtidig får den tilretteleggingen som er nødvendig for at de skal kunne fungere optimalt i et "normalt" samfunn. Jeg liker ikke tendensene man har i dagens samfunn til å skulle gre alle under en og samme kam! Som for eksempel en bekjent av meg som i noen år har vært ute av arbeidslivet pga en skade oppstått under kollisjon; hvorfor i alle dager skal man presse henne ut i arbeidslivet fordi "alle bør jobbe" når jenta i utgangspunktet ønsket å arbeide, men ble så ødelagt av det at hun resignerte? Er det virkelig så viktig at "alle" følger malen at man ikke lenger skal ha rom for ulikheter?! Er enhet virkelig viktigere enn mangfold?
Det er en kjennsgjerning at mange mennesker med ulike diagnoser eller vansker faller utenfor den dagen de skal ut i arbeidslivet. Et eksempel er mennesker med Aperger syndrom. Det er samtidig mye skriverier om stort frafall fra videregående skoler og grunnene til dette. Det undrer meg at ingen ser sammenheng med det som skjedde den dagen man valgte å integrere alle inn i vanlig skole, og samtidig skrenke inn på all form for ekstra ressurser i vanlig skole.
Det er nemlig ikke bare integrering som har skjedd de siste tiårene. I tillegg har man kuttet ned på antall timer spesialundervisning i skolen. Man skal nemlig ikke bare integreres i skolen - man skal overhode ikke ha enkelttimer med lærer; det er jo sløseri av ressurser må vite! Så har man konsentrasjonsvansker, lesevansker eller liknende skal man likevel ikke kunne sitte alene med lærer og få det ultimate læremiljøet - neida! Man skal sitte i gruppe sammen med andre "tapere" og få stort innblikk i deres problmer samtidig som man forsøker å takle sine egne vansker. Munntlige prøver skal haes i gruppe - hvor man selvsagt ikke kan si svarene høyt og få hjelp til å skrive svarene når man faktisk sliter med å skrive et steinsens ord på egen hånd. Man skal ha opplæring med elever "på samme nivå" selv om det i praksis betyr at man blir sittende å vente like mye som inne i klasserommet på at medelever, med minst like store vansker, får hjelp. Verdighet har ikke lenger noen plass i skolen, for man skal blottlegges for "likesinnede" uansett hvor lavtfungerende man er. At man sliter med lavt selvbilde som følge av manglende mestring og stadige påminnelser om at man er "dum" har ingen betydning. Her skal man integreres i gruppa uansett, nemlig!
For barn som har vansker som gjør at de trenger økt hjelp, økt tilrettelegging (som selvsagt primært skal komme fra en lærer som har 20 andre elever å følge opp, prøver i fleng å rette - for i dag skal jo ALT dokumenteres - ha en ledelse som stadig puster en i nakken fordi man skal være produktiv og en god leder i tillegg til å lære barna noe, og fungere som sosialarbeider (empati skal jo trenes og mobbing motarbeides), informasjonskanal til foreldre og ha energi til også å lære barna noe vettugt....) skal ikke ha noen ekstra ressurser tilknyttet sin person. Alt skal deles på trinnet de går på og helst innløses av lærere - som ofte ikke har annen kompetanse på mangfoldet enn at det finnes ulike læringsstrategier....
Så hvor ble det av forståelsen? Kunnskapen om de som er annerledes? Informasjonen om hvordan de best kan fungere i et samfunn? Gjør vi dem virkelig en tjeneste ved å integrere dem som et hvilket som helst "normalt" menneske?
Det jeg prøver å si er at jeg ikke fatter å begriper hvorfor det å være annerledes skal være så farlig! Hvorfor er det viktigere for oss at alle blir oppfatte som normale enn at de som er annerledes faktisk får følelsen av å mestre sin virkelighet?
Jeg har et eksempel i et barn som sliter med utagerende atferd. Selvbilde til barnet er så lavt etter år med vansker med konsentrasjon og følelse av å være annerledes og "slem" at barnet nå må kalles deprimert. Eller hva med det barnet som har så store lærevansker at det ligger to skoleår etter alle andre. Hvordan skal man bygge opp selvbildet til barnet når det føler seg uthengt når det må sitte med andre skolebøker inne i gruppa, og stadig få hjelp til mattestykker de andre mestret for år siden? Og hva med barna som mangler den indre motivasjonen som skal til for å kunne jobbe selvstendig - er det rett at de skal blottstilles der de sitter uvirksomme i klasserommet mens medelevene ivrig jobber og er aktive i timene? Eller hva med barnet som har en "liten" psykisk utviklingshemming som gjør det umulig å fungere på likefot med alle andre sosialt. Er det riktig å minne vedkommende på at det er annerledes hver eneste dag? Hva med å føle seg unik samtidig som man er annerledes og dårligere til sosial og faglig læring?
Poenget mitt er at vi ved å "utslette" læringsarenaer som tok hensyn til det å være annerledes enn normalen har mistet noe vesentlig. Vi har mistet evnen til å ta vare på selvet. Ved å presse alle inn i samme formen mistrenker jeg at vi også har mistet evnen til å bygge opp det unike og spesielle ved hver enkelt. Vi har mistet dem som trenger oss mest! Og jeg vet ikke om det er helt tilgivelig....
Hvor står vi om et lite tiår? Hvem tar ansvar for dem som trengte noen som aldri hadde tid til å ta seg av dem? De som følte at de ikke ble sett, hørt og hjulpet. Hva sier vi til oss selv når skolemassakrene skjer i lille Norge? Når følelsen av å ikke være verdt noe er blitt så stor hos andelen barn som er annerledes at de må finne en måte å få ut hatet på? "Vi prøvde"....? Jeg er ikke så sikker på at vi virkelig gjorde det.
Det heter seg at pendelen alltid vil svinge den andre veien når den bare har nådd ytterpunktet på den svingen den er i ferd med å ta. Nå håper jeg snart pendelen svinger. Jeg husker fra min egen skolehverdag at det var minst tre individer i klassen min som ikke fikk den hjelpen de virkelig trengte for å komme seg videre, kunnskapsmessig og sosialt. En er narkoman i dag, en har heldigvis kommet seg ut i tilpasset arbeidsliv - men er fratatt et barn pga omsorgssvikt, og en er utenfor arbeidslivet fordi hun ikke har tro på at hun kan. Jeg gikk ut grunnskolen for snart 20 år siden. Har vi da ingenting lært? Hva er forskjellen på å ikke få hjelp og å bli presset inn i et "hjelpesystem" hvor man er én av mange og fremdeles ikke får den hjelp man har krav på? Hva er poenget med tildelte ressurser når man likevel ikke får det man har "krav" på? Hvordan har de tenkt å hindre frafall i skolen og arbeidslivet når man skal tilpasses samfunnet og ikke samfunnet tilpasses de som trenger tilpasning?
På et vis er jeg så inderlig glad for at jeg ikke er lærer. Å skulle tilrettelegg for 20 elever uten å få et tøddel av hjelp fra andre enn seg selv - i tillegg til å bli målt, veid og evaluert i alt man foretar seg - må være superfrustrerende. Og så lurer man på hvorfor lærere trenger mye ferie?!
Men når det er sagt er det heller ikke enkelt å være inne som en annen yrkesgruppe i skolen, og se hvor lite man klarer å gjøre for dem som trenger hjelp når det er så mye å ta tak i at man ikke rekker over. Det er som å gape over en brødbit som bare eser og eser og eser..... Jeg må innrømmet at jeg snart ikke har rygg til å bære mer av den frustrasjon som utspiller seg "på gulvet" mens maktspillet utføres med øreklokker og skylapper.
Ta en dag i mine sko, sier jeg bare!!
Showing posts with label jobb. Show all posts
Showing posts with label jobb. Show all posts
Friday, April 09, 2010
Thursday, February 19, 2009
Back in business...
Jeg har beregnet jobbstart godt kan man trygt si. Først jobb i to dager, så helg. Videre fem dager jobb og så - tada - ferie i en uke ;oD Noen fordeler skal man ha av å jobbe i et av de mest psykisk stressende, samt støyutsatte, yrker!
I begynne i jobb igjen har bydd på store utfordringer både på jobbsiden og på hjemmefronten. Både for mor og far i heimen er denne nye, omsnudde tilværelsen en litt sånn "prøve og feile og finne ut av ting"-periode. Det sier seg vel selv at med et barn som ble fullammet frem til ca to uker før jobbstart er omveltningen til null pupp i 7 timer daglig en aldri så liten sjokkerende opplevelse. Første dag bestod vel helst i sint illskriking før han innså at puppen ikke kom fykende som vanlig. Etter det har ting gått bedre og bedre. Joda - man har rett på ammefri. Men for en ti måneder gammel baby skal det vel strengt tatt ikke være nødvendig med morsmelk mer enn tre ganger daglig...?
For mor har det vært en fornøyelse å komme seg litt ut i verden! Tenk å se noe mer enn husets fire vegger, og få annen input enn husmorsladder og oppdragelsesdialoger i åpen barnehage! (Vel dreier dagene mine seg enda mye om oppdragelsesmetoder, men dog rettet mot andre enn mine egne barn *s* ) Deilig!
Overgangen til arbeidslivet igjen var likevel en overgang som sendte sjokkbølger langt inn i mors dvorske legeme, må innrømmes. Når man jobber med barn med til dels store utfordringer i skolehverdagen må man tåle å bli testet, utprøvd og mer eller mindre tygget og spyttet ut halvfordøyd. I og med at jeg for øyeblikket befinner meg på skolens aller yngste trinn hadde jeg nå likevel ikke forventet en fullt så brå start. Oooo, hvor lett en glemmer i løpet av noen måneders slaraffenliv i stille mammaverden! Og min lille verden har jo heller ikke vært av de stilleste det siste året...
Å reise fra minstemann hjemme med pappaen har faktisk gått over all forventning. I lange timer av gangen klarer jeg å ikke tenke på ham, selv om det innimellom kommer klare stikk av savn - ofte i forbindelse med en viss økt tyngde i de fremre gemakker hos mor. Jeg stoler fullt og helt på at han har det greit hjemme med far, selv om jeg nå må innrømme at én times gråt i lekegrinda ikke akkurat er det jeg forventer at dagen skal medbringe. Far har litt igjen før han forstår at husarbeid ikke bør prioriteres når man liksom skal være hjemme med barn i permisjon. I mitt hode betyr iallefall det at barnets behov og ønsker skal prioriteres - man har tross alt ikke mer enn et år til å glede seg over samværet, bygge opp relasjoner og selvfølelsen hos barnet. Eller grunnlaget for det da. Man har vel strengt tatt resten av livet til å gjøre sitt beste for barnet.
Far er forøvrig mest fornøyd med at vm på ski sammenfaller med hans tid hjemme *ler*
Ting ordner seg visst til det beste. Og når jeg bare får litt mer tid for meg selv tipper jeg at overskudd og humør øker igjen slik at jeg i større grad klarer å være en god mor - noe jeg ikke har følt meg som på en liten evighet!
I begynne i jobb igjen har bydd på store utfordringer både på jobbsiden og på hjemmefronten. Både for mor og far i heimen er denne nye, omsnudde tilværelsen en litt sånn "prøve og feile og finne ut av ting"-periode. Det sier seg vel selv at med et barn som ble fullammet frem til ca to uker før jobbstart er omveltningen til null pupp i 7 timer daglig en aldri så liten sjokkerende opplevelse. Første dag bestod vel helst i sint illskriking før han innså at puppen ikke kom fykende som vanlig. Etter det har ting gått bedre og bedre. Joda - man har rett på ammefri. Men for en ti måneder gammel baby skal det vel strengt tatt ikke være nødvendig med morsmelk mer enn tre ganger daglig...?
For mor har det vært en fornøyelse å komme seg litt ut i verden! Tenk å se noe mer enn husets fire vegger, og få annen input enn husmorsladder og oppdragelsesdialoger i åpen barnehage! (Vel dreier dagene mine seg enda mye om oppdragelsesmetoder, men dog rettet mot andre enn mine egne barn *s* ) Deilig!
Overgangen til arbeidslivet igjen var likevel en overgang som sendte sjokkbølger langt inn i mors dvorske legeme, må innrømmes. Når man jobber med barn med til dels store utfordringer i skolehverdagen må man tåle å bli testet, utprøvd og mer eller mindre tygget og spyttet ut halvfordøyd. I og med at jeg for øyeblikket befinner meg på skolens aller yngste trinn hadde jeg nå likevel ikke forventet en fullt så brå start. Oooo, hvor lett en glemmer i løpet av noen måneders slaraffenliv i stille mammaverden! Og min lille verden har jo heller ikke vært av de stilleste det siste året...
Å reise fra minstemann hjemme med pappaen har faktisk gått over all forventning. I lange timer av gangen klarer jeg å ikke tenke på ham, selv om det innimellom kommer klare stikk av savn - ofte i forbindelse med en viss økt tyngde i de fremre gemakker hos mor. Jeg stoler fullt og helt på at han har det greit hjemme med far, selv om jeg nå må innrømme at én times gråt i lekegrinda ikke akkurat er det jeg forventer at dagen skal medbringe. Far har litt igjen før han forstår at husarbeid ikke bør prioriteres når man liksom skal være hjemme med barn i permisjon. I mitt hode betyr iallefall det at barnets behov og ønsker skal prioriteres - man har tross alt ikke mer enn et år til å glede seg over samværet, bygge opp relasjoner og selvfølelsen hos barnet. Eller grunnlaget for det da. Man har vel strengt tatt resten av livet til å gjøre sitt beste for barnet.
Far er forøvrig mest fornøyd med at vm på ski sammenfaller med hans tid hjemme *ler*
Ting ordner seg visst til det beste. Og når jeg bare får litt mer tid for meg selv tipper jeg at overskudd og humør øker igjen slik at jeg i større grad klarer å være en god mor - noe jeg ikke har følt meg som på en liten evighet!
Sunday, September 16, 2007
Biler, penger, søvn og jobb
Her i huset er det ikke så veldig mye som skjer i grunnen. Derfor skjer det ikke mye i bloggen heller. Det er liksom ikke så mye som er verdt å ofre ord på *s* Og når jeg har lyst til å skrive i bloggen, så er jeg så sliten at jeg ikke makter der.
Jeg sover nemlig lite for tida. Hormonene fra Gudleik Vigbjørg gjør nemlig at jeg våkner hver natt i halv tre tiden og er lys våken til jeg hører fuglene kvitre (ja, de gjenværende av dem - de fleste har vle rømt nå i disse iskalde dager...*host, host*). Så var det å stå opp, tyne seg gjennom dagene og ramle motløs i seng igjen så fort sjansen byr seg. Og våkne like sliten. Vel, jeg klager ikke (for høyt) - det blir ikke bedre når Gudleik Vigbjørg kommer ut har jeg hørt... (Forøvrig virker det som om b-vitaminer gjorde susen, for i natt har jeg faktisk sovet!)
I går gikk vi ellers til innkjøp av ny og større bil. Det slo oss plutselig at - i tillegg til utsiktene til at jeg skal sitte høygravid med knærne i dashbordet og ryggen i 90 graders vinkel utover vinter/vår - Andungen ikke akkurat ville få mye plass når baksetet i SAAB`en når to bakovervendte og plasskrevende barneseter skulle passe inn.... Vi kan legge henne i bagasjerommet og droppe vogna, eller vi kan kjøpe takboks og stable henne inn i. Men jeg ser for meg at foreldrene kanskje ikke blir storfornøyde med den løsningen av en eller annen grunn. Så...stor bil er innkjøpt. Undertegnede har stått litt bastant på kravet om mange seter og stor bagasjeplass med tanke på at hun har tenkt å overtale mannen til nr 3 om noen år. Og, omsider gav mannen etter da han ble forestilt å sitte på passasjerplass når magen vokser på Fruen. Når jeg sitter trangt der, så kan man trygt si at mannen med sine over 1.80 sitter krokbøyd *knegg*
Når vi på mandag har fått den nye taksten på huset, fått taksert vår elskede (og dessverre snart solgte *sukk*) SAAB - da er det bare å ringe banken og få økt fleksilånet med noen hundretusen *gulp* Forhåpentligvis får vi også noen titusener til et nytt bad. Og akkurat nå føler jeg meg ganske takknemlgi overfor vedkommende bankfunksjonær som rådet meg til å starte opp BSU-kontoen min for 8-10 år siden... Den blir innløst på nyåret og gjør et aldri så lite innhogg i lånesummen - hurra! Det er også en trøst at jeg har en gnien mann som har holdt tilbake på økonomien i noen år, noe som gjør at vi (foreløpig) ligger under normalen i lånesum nå.
Ellers er jobben slitsom og krevende. Og jeg føler jeg fremdeles må kjempe litt for min posisjon overfor enkelte av mine kollegaer. Det er litt kjedelig å sitte med en masse kompetanse og se hvordan barna sliter uten at mine kollegaer anser det som nødvendig å gi dem noen form for hjelp. Det er jo myyyye bedre å bruke meg som en svært godt betalt assistent, ikke sant? *panne* Heldigvis har jeg ledelsen på min side (merkelig nok - jeg har da aldri hatt noe til overs overfor sjefen min... Hørte også rykter om at hun har skrytt meg opp i skyene i mitt fravær *dåne* Vil det si at jeg faktisk må revurdere min kritiske holdning til henne *rister lattermildt på hodet*) og har fått klarsignal til å kjøre på. Det gjør ting litt lettere!
Nå skal vi dra å spise middag hos mine foreldre :oD Deilig å slippe matlaging på en lat søndag!
Jeg sover nemlig lite for tida. Hormonene fra Gudleik Vigbjørg gjør nemlig at jeg våkner hver natt i halv tre tiden og er lys våken til jeg hører fuglene kvitre (ja, de gjenværende av dem - de fleste har vle rømt nå i disse iskalde dager...*host, host*). Så var det å stå opp, tyne seg gjennom dagene og ramle motløs i seng igjen så fort sjansen byr seg. Og våkne like sliten. Vel, jeg klager ikke (for høyt) - det blir ikke bedre når Gudleik Vigbjørg kommer ut har jeg hørt... (Forøvrig virker det som om b-vitaminer gjorde susen, for i natt har jeg faktisk sovet!)
I går gikk vi ellers til innkjøp av ny og større bil. Det slo oss plutselig at - i tillegg til utsiktene til at jeg skal sitte høygravid med knærne i dashbordet og ryggen i 90 graders vinkel utover vinter/vår - Andungen ikke akkurat ville få mye plass når baksetet i SAAB`en når to bakovervendte og plasskrevende barneseter skulle passe inn.... Vi kan legge henne i bagasjerommet og droppe vogna, eller vi kan kjøpe takboks og stable henne inn i. Men jeg ser for meg at foreldrene kanskje ikke blir storfornøyde med den løsningen av en eller annen grunn. Så...stor bil er innkjøpt. Undertegnede har stått litt bastant på kravet om mange seter og stor bagasjeplass med tanke på at hun har tenkt å overtale mannen til nr 3 om noen år. Og, omsider gav mannen etter da han ble forestilt å sitte på passasjerplass når magen vokser på Fruen. Når jeg sitter trangt der, så kan man trygt si at mannen med sine over 1.80 sitter krokbøyd *knegg*
Når vi på mandag har fått den nye taksten på huset, fått taksert vår elskede (og dessverre snart solgte *sukk*) SAAB - da er det bare å ringe banken og få økt fleksilånet med noen hundretusen *gulp* Forhåpentligvis får vi også noen titusener til et nytt bad. Og akkurat nå føler jeg meg ganske takknemlgi overfor vedkommende bankfunksjonær som rådet meg til å starte opp BSU-kontoen min for 8-10 år siden... Den blir innløst på nyåret og gjør et aldri så lite innhogg i lånesummen - hurra! Det er også en trøst at jeg har en gnien mann som har holdt tilbake på økonomien i noen år, noe som gjør at vi (foreløpig) ligger under normalen i lånesum nå.
Ellers er jobben slitsom og krevende. Og jeg føler jeg fremdeles må kjempe litt for min posisjon overfor enkelte av mine kollegaer. Det er litt kjedelig å sitte med en masse kompetanse og se hvordan barna sliter uten at mine kollegaer anser det som nødvendig å gi dem noen form for hjelp. Det er jo myyyye bedre å bruke meg som en svært godt betalt assistent, ikke sant? *panne* Heldigvis har jeg ledelsen på min side (merkelig nok - jeg har da aldri hatt noe til overs overfor sjefen min... Hørte også rykter om at hun har skrytt meg opp i skyene i mitt fravær *dåne* Vil det si at jeg faktisk må revurdere min kritiske holdning til henne *rister lattermildt på hodet*) og har fått klarsignal til å kjøre på. Det gjør ting litt lettere!
Nå skal vi dra å spise middag hos mine foreldre :oD Deilig å slippe matlaging på en lat søndag!
Saturday, August 11, 2007
Bulder og brak og sjarmerende småtroll
*BRAK*
Omtrent så lenge varte min tro på at tid kan gi endring.... Etter en telefon til arbeidsplassen måtte jeg innse at noen mennesker nok alltid vil få en til å føle seg bitteliten, og at sjefen min nok dessverre er en av disse. Makan til lite imøtekommende og fleksibel! Jeg antar jeg leverer sykemelding første skoledag slik at jeg kan få mulighet til å kjøre tilvenning i barnehage for småen.... Og antall søknader på ny jobb sendt er foreløpig 1 stk.
Mens vi er inne på barnehagen. Vi var på besøk i barnehagen på torsdags ettermiddag for å møte personalet og se lokalene de foreløpig skal være i. Man kan nok trygt si at jeg ikke trenger bekymre meg så veldig for at Poden ikke skal finne seg til rette... Foruten en 3-åring som var med sin lillesøster i anledningen, så var nok min sønn den mest ivrige og trygge av de tilstedeværende barna. Det gikk omtrent et halvt minutt på fars fang før han var nede på gulvet og fant seg en leke. Den bar han rundt og viste til flere av de voksne, og når han var lei den fant han en leke han kunne nappe ut av et annet barns hånd *knegg* Han var høyt og lavt hele den halvannen timen vi var der, og imponerte stort med såvel trappegåing som sjarmerende "babling" som ingen forstår. Hadde jeg gått fra ham der er jeg ikke sikker på at han hadde merket det....
Samtidig som han er et sjarmtroll uten like, og oppfører seg eksemplarisk når vi er ute blant fremmedfolk, så har vår lille vakre også begynt å vise klør. Min søster kom med følgende melding her om dagen; "Jeg begynner å forstå hva du mener med at han har temperament, ja. Jeg har vel sett mer av denne siden (peker på min lille som hylende ligger og vrir seg i sinne på gresset fordi han ikke får viljen sin) i det siste enn jeg har sett den smilende og sjarmerende lille jeg har sett tidligere..." Yeeeees....! Heldigvis kan jeg ennå le litt overbærende av det. Men gi meg en hel dag med den atferden - da er jeg klar for salgsannonse på Finn....
Omtrent så lenge varte min tro på at tid kan gi endring.... Etter en telefon til arbeidsplassen måtte jeg innse at noen mennesker nok alltid vil få en til å føle seg bitteliten, og at sjefen min nok dessverre er en av disse. Makan til lite imøtekommende og fleksibel! Jeg antar jeg leverer sykemelding første skoledag slik at jeg kan få mulighet til å kjøre tilvenning i barnehage for småen.... Og antall søknader på ny jobb sendt er foreløpig 1 stk.
Mens vi er inne på barnehagen. Vi var på besøk i barnehagen på torsdags ettermiddag for å møte personalet og se lokalene de foreløpig skal være i. Man kan nok trygt si at jeg ikke trenger bekymre meg så veldig for at Poden ikke skal finne seg til rette... Foruten en 3-åring som var med sin lillesøster i anledningen, så var nok min sønn den mest ivrige og trygge av de tilstedeværende barna. Det gikk omtrent et halvt minutt på fars fang før han var nede på gulvet og fant seg en leke. Den bar han rundt og viste til flere av de voksne, og når han var lei den fant han en leke han kunne nappe ut av et annet barns hånd *knegg* Han var høyt og lavt hele den halvannen timen vi var der, og imponerte stort med såvel trappegåing som sjarmerende "babling" som ingen forstår. Hadde jeg gått fra ham der er jeg ikke sikker på at han hadde merket det....
Samtidig som han er et sjarmtroll uten like, og oppfører seg eksemplarisk når vi er ute blant fremmedfolk, så har vår lille vakre også begynt å vise klør. Min søster kom med følgende melding her om dagen; "Jeg begynner å forstå hva du mener med at han har temperament, ja. Jeg har vel sett mer av denne siden (peker på min lille som hylende ligger og vrir seg i sinne på gresset fordi han ikke får viljen sin) i det siste enn jeg har sett den smilende og sjarmerende lille jeg har sett tidligere..." Yeeeees....! Heldigvis kan jeg ennå le litt overbærende av det. Men gi meg en hel dag med den atferden - da er jeg klar for salgsannonse på Finn....
Wednesday, August 08, 2007
Litt om mitt
Det går mot nok en oppstart av et nytt jobbeår for min del. Det vil si: det går mot oppstart av 95% jobbing for første gang på nesten halvannet år, med unntak av de to ukene i juni hvor jeg jobbet 100% i sommerklubben.
Som noen sikkert må ha fått med seg, så var jeg ikke så inderlig glad i jobben min før jeg gikk ut i permisjon. Mye konflikter blant personalet, lite støtte fra overordnede og et arbeid hvor jeg i stor grad ennå famlet meg frem for å finne en bunn som både jeg og kollegaer kunne trives.... Å gå hjemme i et halvt år ekstra var strengt tatt ikke noen "fordi vi ikke har fått bhg-plass" slik det gjerne kunne uttales til fremmedfolk. Det var vel heller en fluktvei for å slippe å komme tilbake til et kaos jeg ennå ikke hadde rukket å savne.
Vel....det er rart med det. Til og med de verste steder og opplevelser kan få et visst rosenrødt skjær når man får litt avstand til dem. Jeg vet om flere som rister oppgitt og lettere sjokkert på hodene når de hører at jeg faktisk skal tilbake til "den" arbeidsplassen nå når permisjonen er over. Men...det hadde ikke vært meg om jeg ikke innerst inne håper på at tid har gjort ting bedre, og at menneskene innerst inne har et snev av noe godt i seg. Jeg ville vel strengt tatt ikke hatt noen grunn til å vende tilbake overhodet da - i og med at det er barnas godhet jeg jobber så intenst med å hente frem ;o) Og jeg tror - helt oppriktig - at kollegaer og overordnede har fått tid til å savne innsatsen min og virkelig se hvilken ressurs jeg er. Så gjenstår det bare å se da, om min ukuelige tro på det gode får seg en på pukkelen eller ikke....
Det blir på mange måter en underlig høst vi går i møte. Ikke bare begynner jeg på jobb igjen, men poden i huset må dermed introduseres til institusjonslivet. I morgen er den O`STORE DAGEN der vi skal på besøk i barnehagen for aller første gang. Jeg er egentlig ikke veldig redd for hvordan dette skal gå - med unntak av at de før nevnte to ukene i juni også medførte Småens første seperasjonsangst - siden han er supersosial og trives overalt hvor han kan leke. Jeg må innrømme jeg er mer spent på hvordan kombinasjonen "mamma jobber fullt og poden er sliten etter bhg" vil fungere når vi kommer igang. Sannsynligvis vil det faktum at "pappa har ny og mindre slitsom jobb" kanskje ha en positiv betydning i så måte, og vi krysser fingrene for at de gunstige arbeidstidene og feriene våre kanskje vil oppveie litt for tiden vi må overlate gullungen til andre.
I tillegg er det jo et uomtvistelig faktum at så fort vi her i huset begynner å tenke tanken om å reformere oss, så popper graviditetstestene over på blått i de mange hjem. For ikke å snakke om magene som popper. Ikke mindre enn to mager i vennegjengen popper ferdig i disse dager, og i dag kom den gledelige meldingen om at en familiær mage er en begynnende popp. Så er det bare å krysse fingrer for at den gjennstående poppende magen ikke popper før tiden, slik som sist, men holder seg poppende til termin. Hos oss er det foreløpig ingen popping av verken tester eller mager. Det beste vi kan påta oss er popping av gasser fra ymse inntatte bær-paier og ertebønne-momsing....
Ellers er det lite nytt å melde fra denne kanten. Ingen store nyheter som kan ta pusten fra de fleste. Ingen tanker av stort format så må skrives ned for å gi plass til nye. Bare et snev av sol og en sovende unge - til en spillende mammas glede!
Friday, June 29, 2007
Ungpiker, villhester og kjempende riddere.
En gang for lenge siden eksisterte ei lita jente som likte hester. Hun likte dem så godt fordi hun følte at de forstod noe ved henne som så mange andre overså. Det var som om hun kunne snakke til dem og få beroligende svar som gjorde det godt å være hos dem. Hun trengte dem gjerne mest nettopp av samme grunn som du akkurat nå rister litt velmenende på hodet av, det som får deg til å tenke "hun var nok ikke helt normal den jenta der".
Den lille jenta fikk kjapt rykte på seg for å ha en egen evne til å roe ned hestene. De rolige hestene ble nesten søvnige av en time med jenta på ryggen (noe som også godt kunne skyldes at hun var innehaver av det den hyggelige ridelæreren omtalte som "fyrstikkbein", hehe - små pipestilker som nesten ikke rakk ned under salen, og som var så tynne at de vel knapt inneholdt annet enn bein og en liten, flat muskel....), og de fyrige hestene ble plutselig omgjengelige. Ingen forstod vel egentlig at det kanskje skyldtes at jenta i forkant bad dem om å være greie med henne og ikke kaste henne av. Og at hun snakket med dem om hemmelige ting som ble hvisket inn i lyttende hesteører og gjemt i store hjerter bak pulserende, varme hestebryst. Ingen visste vel at hestene også kunne gni seg sørgmodige mot henne og hente styrke selv til nok en omgang i manesjen. Det var en hemmelighet begge parter holdt for seg selv.
Den lille jenta ble, slik små jenter ubehørlig blir, etterhvert en ung kvinne. Mange ting kom gjennom livet hennes, og utfordringene endret seg på mange måter. Hun ble tryggere, sterkere og taklet motgangene annerledes. Gleden og kjærligheten til dyrene, og følelsen av at de forstod, forble likevel en del av livet hennes. Og mang en tåre ble grått inn i en dyrepels både av stor og liten størrelse (dog innimellom var tårene mer en årsak av nettopp pelsens nærhet enn sorgens utløp, men det er en annen historie).
Etter mange år med oppsamling av livserfaring, historier, utdannelse og jobberfaring, oppdaget plutselig den barnlige og omsorgsfulle jenta at hun fremdeles befant seg på samme sted på et underlig vis. Det kom som en åpenbaring da hun plutselig så hvordan hun ennå hadde en unik forståelse for disse viltre sjelene som andre fryktet. Hvordan hun umerkelig brukte sin evne til å få disse "fyrige" til å slappe av og oppføre seg slik de burde. Hvordan hun viste at hun stolte på at de ikke skadet henne, gav dem de samme tankeinstruksjonene som før, og fikk belønning for tilliten ved å slippe inn i de villfarnes innerste hemmelige tanker og følelser. Forskjellen var vel kanskje at hun nå brukte disse unike evnene på små mennesker fremfor de store, sterke og vakre dyrene.
Det gikk, som dere kanskje forstår, opp et lite lys for meg i dag. Jeg undret meg et lite øyeblikk på hvorfor jeg gjør jobben min så selvfølgelig, så inderlig riktig, og når frem så fort og enkelt til disse sinte små, såre sjelene jeg møter. Midt i en tanke slo det meg at det minner om de tider da jeg fikk de verste og villeste hestene på rideskolen fordi de aldri bukket/steilet/tullet med meg.... "Du roer dem ned på en eller annen merkelig måte", sa min strenge men kloke ridelærer. Og hun hadde helt rett. De var ekstra snille med meg. Kanskje fordi jeg fortalte dem hvor fælt jeg hadde det (*sukk* Ingen sorg er vel større enn en tenårings følelse av ensomhet *knegg*). Eller kanskje fordi de følte sorgene mine uten at jeg trengte sette ord på dem. De leste meg og visste at jeg trengte dem for å føle meg verdifull og god til noe. En uendelig gave fikk jeg av de elskelige dyrene!
Og kanskje, kanskje, er det det jeg gir videre? Et snev av forståelse over det fæle "barna mine" bærer med seg? En forståelse som kommer uten at de trenger å sette ord på ting. En følelse av å bli sett der de er. "Du er verdifull og god - selv om du slår, biter, sparker, spytter, freser, banner og hyler! Du er sett likevel..."
Jeg har alltid likte Freuds frustrasjons-aggresjonshypotese. Selv om det kan være mye rart å si om Freud, så har han et poeng når han påpekte at når man blir frustrert kan det gi utslag i aggresjon - dersom man ikke finner en alternativ måte å få ut den frustrerte energien på. *nikker samtykkende* Disse barna jeg møter (eller dyrene for den del) har så masse energi i seg at de knapt orker å sitte stille. Dersom de roer ned tempoet, dersom de lar tankene hvile og det ubevisste slippe til - da kommer frustrasjonen flommende med full kraft!! Det bobler, strømmer og flyter over. Og frustrasjonen kan komme så vel av deres egne forsøk på ikke å lytte til sitt innerste følelsesliv, som av de mektige følelser andres ubetenksomme ord eller handlinger skaper hos dem. De er som villhester som utrettelig forsøker å slite seg løs fra det hemmende repet hestetemmeren har lagt rundt dem.
For tiden leser jeg en spennende fagbok om aggresjon (det vil si: jeg har lest den en stund.... Den havnet bare langt nede i skuffen min et sted mellom mage og baby. Nå har den kommet opp i lyset igjen og er i ferd med å avsluttes...). I den skrives det om forholdet makt-avmakt-motmakt. Igjen finner jeg forståelige årsaker til hvorfor disse små så hjertelig sprer om seg med utagerende atferd. Hvorfor de har dette intense ønsket om å skade, ødelegge og herje.
Jeg siterer:"Barn - og alle mennesker, for den saks skyld - reagerer på den måten som gir dem mulighet til å klare påkjenninger best mulig. Måten vi reagerer på og er på i forhold til omverdenen, kan forståes som en formidling av påkjenninngenes betydning for oss." Videre: "Klinisk erfaring har vist at jo mer truende en belastning er for selvfølelsen, jo sterkere psykisk reaksjon synes den å medføre" Det handler altså om en subjektiv følelse av trussel....
Barna forsøker å skape system i en verden fylt med kaos. De opplever noe som gradvis fjerner opplevelsen av trygghet (og øker følelsen av trussel) fra dem: tap av en de er glad i (skilsmisse), følelsen av at primær omsorgsgiver ikke er tilstede for dem (seperasjonsangst/omsorgssvikt), manglende kontroll over de sanseintrykkene de tar opp (ADHD/ADD - og hva kom først av høna og egget...?!), traumatiske hendelser (vold, misbruk osv), en manglende følelse av at de har medbestemmelsesrett over sitt eget liv.... Noe skjer iallefall som får dem til å ønske at de selv kan styre sin egen hverdag fremfor å stole på at utviklingen av dagen blir påvirket av andre. Det er enklere å få kjeft for en ting de bevisst har provosert frem, enn å få kjeft for noe de ikke gjorde for å være slemme... Noe de gjorde ut av manglende forståelse for omgivelsenes regler og systemer - ikke fordi de er bare enkelt og greit er slemme.
Avmaktsopplevelsen: følelsen av at ingenting en gjør vil ha noen betydning for resultatet - man vil uansett bli den tapende part i et konfliktforhold, ingenting man gjør vil påvirke det uunnvikelige.
Motmakt: "Barn som opplever avmakt, vil forsøke å komme ut av denne opplevelsen - de vil forsøke å mestre sin avmakt gjennom ulike motmaktsstrategier." Mennesket (og dyr) kan ikke leve lenge i en verden der de stadig opplever avmakt. Dersom en blir "utsatt for smertefulle situasjoner uten mulighet til å påvirke dem, vil de til slutt resignere og bli apatiske." Lært hjelpesløshet er et annet fint ord på denne apatien som oppstår når man ikke klarer å unnslippe denne smerten man blir påført.
De barna jeg møter, nekter å la seg knekke. De er fightere som ikke bukker under for smerten, men finner - tross alt - en måte, en motmakt, for å unnslippe smerten de bærer på. Ja, det vil si, de utagerende av dem er det. De innagerende....vel, de har gitt opp! Fighterne, de kjemper. De slår fra seg. Banker sin egen smerte ustoppelig inn de hinder de møter på veien. Kjemper seg krigersk frem av all kraft og etterlater seg en slagmark av frykt og redsel. Bygger seg en rustning av makt som kan skåne de små bankende hjertene som så redde gjemmer seg inne i de spede fuglebrystene deres."Ikke kødd med meg - da får du!!", er budskapet de maler med blodrødt alvor på bannere som vaier taktfast i redselssuset fra massene. De stormer avgårde med stridsøksen hevet konstant - i rasende tempo, slik at ingen rekker å stoppe dem og legge merke til den redsel og smerte de selv skjuler under rustningens klamme ytre.
Og så møter de meg. Stålpanseret. Muren som ikke gir etter. Jeg sitter nynnene i gresset og fletter blomsterkranser mens jeg smiler av fuglene som synger og ekorna som danser ekornvals i blomsterenga mi. Det er nesten så du hører englebrus og ser gloriene gløde (*LOL*). Når barna kommer stormene inn med sin aura av frykt, smiler jeg mildt og byr dem på kakao og kjeks. De stopper. Stusser. Kommer ut av rollen sin. "Hvorfor kjefter hun ikke?! Hvorfor møter hun meg ikke med sinnet og redselen de andre så forutsigbart gir meg når jeg buser frem?!?" Øyeblikket med vakling gir meg nøyaktig tiden jeg trenger for å hviske dem beroligende inn i øret; "du er fin du! Jeg VET at du ikke er slem innerst inne!" Rustningen faller som spilt melk til jorden og tilbake står et nakent lite barn, blottet til skinnet.
Det er her jeg begynner mitt kanskje viktigste arbeid. Når slaget har stått, når sverdet er senket, når nysgjerrigheten er vekket. Da viser jeg at jeg er tilliten verdig. Jeg holder ord. Jeg ler hjertelig til dem og viser at de har gode egenskaper - ikke bare ondskap. "Du er meg en fin, du!" Ler jeg lattermildt til dem når de viser meg et snev av humor. "Takk for en fin dag!", hilser jeg dem når de går hjem for dagen. Alle små ting som viser dem at de er verdifulle for meg, at de har en betydning uten dette sinne. Kjælent stryker jeg dem over manken og forteller hvor fin både pelsen og gangen er. Og gradvis, dag for dag, så begynner de å tro meg. Jeg holder jo ord på alt annet jeg sier - da må det vel være hold i selv dette...?! En tydelig voksen med tydelige og forutsigbare grenser.
Så kommer dagen da villhesten er temmet. En dag jeg kommer ut på beitet oppdager jeg at den ville hesten leker harmonisk med de andre unghestene. Som del av flokken kaster den seg rundt i en lykkelig, spretten vals når jeg kommer - trygg på sin posisjon i flokken. Jeg setter meg i gresset og kikker lykkelig på scenen mens jeg som alltid gir krapylet de beroligene blikkene det trenger for å opprettholde troen på seg selv. Samtidig ser jeg at han får de samme bekreftene nikkene fra de andre i flokken, og jeg innser at min oppgave er sterkt redusert i forhold til hans selvverd. Lydløst snur jeg meg og sniker meg ut av området igjen. Og kanskje kjenner jeg et ertene napp i jakkeermet i dèt jeg bøyer meg for å komme under gjerdet. Han vet at jeg er der, men han trenger meg ikke lenger i samme grad. Jeg er overflødig. Aaaaah! For en herlig følelse.
Jeg tramper smilende opp i blomsterenga mi. Lener meg godt tilbake i gresset og studerer skyenes ferd over himmelen. Verden er god å være i!
Og snart kommer neste utfordring seilende forbi med fart som et godstog med brøytefront.
Den lille jenta fikk kjapt rykte på seg for å ha en egen evne til å roe ned hestene. De rolige hestene ble nesten søvnige av en time med jenta på ryggen (noe som også godt kunne skyldes at hun var innehaver av det den hyggelige ridelæreren omtalte som "fyrstikkbein", hehe - små pipestilker som nesten ikke rakk ned under salen, og som var så tynne at de vel knapt inneholdt annet enn bein og en liten, flat muskel....), og de fyrige hestene ble plutselig omgjengelige. Ingen forstod vel egentlig at det kanskje skyldtes at jenta i forkant bad dem om å være greie med henne og ikke kaste henne av. Og at hun snakket med dem om hemmelige ting som ble hvisket inn i lyttende hesteører og gjemt i store hjerter bak pulserende, varme hestebryst. Ingen visste vel at hestene også kunne gni seg sørgmodige mot henne og hente styrke selv til nok en omgang i manesjen. Det var en hemmelighet begge parter holdt for seg selv.
Den lille jenta ble, slik små jenter ubehørlig blir, etterhvert en ung kvinne. Mange ting kom gjennom livet hennes, og utfordringene endret seg på mange måter. Hun ble tryggere, sterkere og taklet motgangene annerledes. Gleden og kjærligheten til dyrene, og følelsen av at de forstod, forble likevel en del av livet hennes. Og mang en tåre ble grått inn i en dyrepels både av stor og liten størrelse (dog innimellom var tårene mer en årsak av nettopp pelsens nærhet enn sorgens utløp, men det er en annen historie).
Etter mange år med oppsamling av livserfaring, historier, utdannelse og jobberfaring, oppdaget plutselig den barnlige og omsorgsfulle jenta at hun fremdeles befant seg på samme sted på et underlig vis. Det kom som en åpenbaring da hun plutselig så hvordan hun ennå hadde en unik forståelse for disse viltre sjelene som andre fryktet. Hvordan hun umerkelig brukte sin evne til å få disse "fyrige" til å slappe av og oppføre seg slik de burde. Hvordan hun viste at hun stolte på at de ikke skadet henne, gav dem de samme tankeinstruksjonene som før, og fikk belønning for tilliten ved å slippe inn i de villfarnes innerste hemmelige tanker og følelser. Forskjellen var vel kanskje at hun nå brukte disse unike evnene på små mennesker fremfor de store, sterke og vakre dyrene.
Det gikk, som dere kanskje forstår, opp et lite lys for meg i dag. Jeg undret meg et lite øyeblikk på hvorfor jeg gjør jobben min så selvfølgelig, så inderlig riktig, og når frem så fort og enkelt til disse sinte små, såre sjelene jeg møter. Midt i en tanke slo det meg at det minner om de tider da jeg fikk de verste og villeste hestene på rideskolen fordi de aldri bukket/steilet/tullet med meg.... "Du roer dem ned på en eller annen merkelig måte", sa min strenge men kloke ridelærer. Og hun hadde helt rett. De var ekstra snille med meg. Kanskje fordi jeg fortalte dem hvor fælt jeg hadde det (*sukk* Ingen sorg er vel større enn en tenårings følelse av ensomhet *knegg*). Eller kanskje fordi de følte sorgene mine uten at jeg trengte sette ord på dem. De leste meg og visste at jeg trengte dem for å føle meg verdifull og god til noe. En uendelig gave fikk jeg av de elskelige dyrene!
Og kanskje, kanskje, er det det jeg gir videre? Et snev av forståelse over det fæle "barna mine" bærer med seg? En forståelse som kommer uten at de trenger å sette ord på ting. En følelse av å bli sett der de er. "Du er verdifull og god - selv om du slår, biter, sparker, spytter, freser, banner og hyler! Du er sett likevel..."
Jeg har alltid likte Freuds frustrasjons-aggresjonshypotese. Selv om det kan være mye rart å si om Freud, så har han et poeng når han påpekte at når man blir frustrert kan det gi utslag i aggresjon - dersom man ikke finner en alternativ måte å få ut den frustrerte energien på. *nikker samtykkende* Disse barna jeg møter (eller dyrene for den del) har så masse energi i seg at de knapt orker å sitte stille. Dersom de roer ned tempoet, dersom de lar tankene hvile og det ubevisste slippe til - da kommer frustrasjonen flommende med full kraft!! Det bobler, strømmer og flyter over. Og frustrasjonen kan komme så vel av deres egne forsøk på ikke å lytte til sitt innerste følelsesliv, som av de mektige følelser andres ubetenksomme ord eller handlinger skaper hos dem. De er som villhester som utrettelig forsøker å slite seg løs fra det hemmende repet hestetemmeren har lagt rundt dem.
For tiden leser jeg en spennende fagbok om aggresjon (det vil si: jeg har lest den en stund.... Den havnet bare langt nede i skuffen min et sted mellom mage og baby. Nå har den kommet opp i lyset igjen og er i ferd med å avsluttes...). I den skrives det om forholdet makt-avmakt-motmakt. Igjen finner jeg forståelige årsaker til hvorfor disse små så hjertelig sprer om seg med utagerende atferd. Hvorfor de har dette intense ønsket om å skade, ødelegge og herje.
Jeg siterer:"Barn - og alle mennesker, for den saks skyld - reagerer på den måten som gir dem mulighet til å klare påkjenninger best mulig. Måten vi reagerer på og er på i forhold til omverdenen, kan forståes som en formidling av påkjenninngenes betydning for oss." Videre: "Klinisk erfaring har vist at jo mer truende en belastning er for selvfølelsen, jo sterkere psykisk reaksjon synes den å medføre" Det handler altså om en subjektiv følelse av trussel....
Barna forsøker å skape system i en verden fylt med kaos. De opplever noe som gradvis fjerner opplevelsen av trygghet (og øker følelsen av trussel) fra dem: tap av en de er glad i (skilsmisse), følelsen av at primær omsorgsgiver ikke er tilstede for dem (seperasjonsangst/omsorgssvikt), manglende kontroll over de sanseintrykkene de tar opp (ADHD/ADD - og hva kom først av høna og egget...?!), traumatiske hendelser (vold, misbruk osv), en manglende følelse av at de har medbestemmelsesrett over sitt eget liv.... Noe skjer iallefall som får dem til å ønske at de selv kan styre sin egen hverdag fremfor å stole på at utviklingen av dagen blir påvirket av andre. Det er enklere å få kjeft for en ting de bevisst har provosert frem, enn å få kjeft for noe de ikke gjorde for å være slemme... Noe de gjorde ut av manglende forståelse for omgivelsenes regler og systemer - ikke fordi de er bare enkelt og greit er slemme.
Avmaktsopplevelsen: følelsen av at ingenting en gjør vil ha noen betydning for resultatet - man vil uansett bli den tapende part i et konfliktforhold, ingenting man gjør vil påvirke det uunnvikelige.
Motmakt: "Barn som opplever avmakt, vil forsøke å komme ut av denne opplevelsen - de vil forsøke å mestre sin avmakt gjennom ulike motmaktsstrategier." Mennesket (og dyr) kan ikke leve lenge i en verden der de stadig opplever avmakt. Dersom en blir "utsatt for smertefulle situasjoner uten mulighet til å påvirke dem, vil de til slutt resignere og bli apatiske." Lært hjelpesløshet er et annet fint ord på denne apatien som oppstår når man ikke klarer å unnslippe denne smerten man blir påført.
De barna jeg møter, nekter å la seg knekke. De er fightere som ikke bukker under for smerten, men finner - tross alt - en måte, en motmakt, for å unnslippe smerten de bærer på. Ja, det vil si, de utagerende av dem er det. De innagerende....vel, de har gitt opp! Fighterne, de kjemper. De slår fra seg. Banker sin egen smerte ustoppelig inn de hinder de møter på veien. Kjemper seg krigersk frem av all kraft og etterlater seg en slagmark av frykt og redsel. Bygger seg en rustning av makt som kan skåne de små bankende hjertene som så redde gjemmer seg inne i de spede fuglebrystene deres."Ikke kødd med meg - da får du!!", er budskapet de maler med blodrødt alvor på bannere som vaier taktfast i redselssuset fra massene. De stormer avgårde med stridsøksen hevet konstant - i rasende tempo, slik at ingen rekker å stoppe dem og legge merke til den redsel og smerte de selv skjuler under rustningens klamme ytre.
Og så møter de meg. Stålpanseret. Muren som ikke gir etter. Jeg sitter nynnene i gresset og fletter blomsterkranser mens jeg smiler av fuglene som synger og ekorna som danser ekornvals i blomsterenga mi. Det er nesten så du hører englebrus og ser gloriene gløde (*LOL*). Når barna kommer stormene inn med sin aura av frykt, smiler jeg mildt og byr dem på kakao og kjeks. De stopper. Stusser. Kommer ut av rollen sin. "Hvorfor kjefter hun ikke?! Hvorfor møter hun meg ikke med sinnet og redselen de andre så forutsigbart gir meg når jeg buser frem?!?" Øyeblikket med vakling gir meg nøyaktig tiden jeg trenger for å hviske dem beroligende inn i øret; "du er fin du! Jeg VET at du ikke er slem innerst inne!" Rustningen faller som spilt melk til jorden og tilbake står et nakent lite barn, blottet til skinnet.
Det er her jeg begynner mitt kanskje viktigste arbeid. Når slaget har stått, når sverdet er senket, når nysgjerrigheten er vekket. Da viser jeg at jeg er tilliten verdig. Jeg holder ord. Jeg ler hjertelig til dem og viser at de har gode egenskaper - ikke bare ondskap. "Du er meg en fin, du!" Ler jeg lattermildt til dem når de viser meg et snev av humor. "Takk for en fin dag!", hilser jeg dem når de går hjem for dagen. Alle små ting som viser dem at de er verdifulle for meg, at de har en betydning uten dette sinne. Kjælent stryker jeg dem over manken og forteller hvor fin både pelsen og gangen er. Og gradvis, dag for dag, så begynner de å tro meg. Jeg holder jo ord på alt annet jeg sier - da må det vel være hold i selv dette...?! En tydelig voksen med tydelige og forutsigbare grenser.
Så kommer dagen da villhesten er temmet. En dag jeg kommer ut på beitet oppdager jeg at den ville hesten leker harmonisk med de andre unghestene. Som del av flokken kaster den seg rundt i en lykkelig, spretten vals når jeg kommer - trygg på sin posisjon i flokken. Jeg setter meg i gresset og kikker lykkelig på scenen mens jeg som alltid gir krapylet de beroligene blikkene det trenger for å opprettholde troen på seg selv. Samtidig ser jeg at han får de samme bekreftene nikkene fra de andre i flokken, og jeg innser at min oppgave er sterkt redusert i forhold til hans selvverd. Lydløst snur jeg meg og sniker meg ut av området igjen. Og kanskje kjenner jeg et ertene napp i jakkeermet i dèt jeg bøyer meg for å komme under gjerdet. Han vet at jeg er der, men han trenger meg ikke lenger i samme grad. Jeg er overflødig. Aaaaah! For en herlig følelse.
Jeg tramper smilende opp i blomsterenga mi. Lener meg godt tilbake i gresset og studerer skyenes ferd over himmelen. Verden er god å være i!
Og snart kommer neste utfordring seilende forbi med fart som et godstog med brøytefront.
Subscribe to:
Posts (Atom)