Back in business...

Jeg har beregnet jobbstart godt kan man trygt si. Først jobb i to dager, så helg. Videre fem dager jobb og så - tada - ferie i en uke ;oD Noen fordeler skal man ha av å jobbe i et av de mest psykisk stressende, samt støyutsatte, yrker!

I begynne i jobb igjen har bydd på store utfordringer både på jobbsiden og på hjemmefronten. Både for mor og far i heimen er denne nye, omsnudde tilværelsen en litt sånn "prøve og feile og finne ut av ting"-periode. Det sier seg vel selv at med et barn som ble fullammet frem til ca to uker før jobbstart er omveltningen til null pupp i 7 timer daglig en aldri så liten sjokkerende opplevelse. Første dag bestod vel helst i sint illskriking før han innså at puppen ikke kom fykende som vanlig. Etter det har ting gått bedre og bedre. Joda - man har rett på ammefri. Men for en ti måneder gammel baby skal det vel strengt tatt ikke være nødvendig med morsmelk mer enn tre ganger daglig...?

For mor har det vært en fornøyelse å komme seg litt ut i verden! Tenk å se noe mer enn husets fire vegger, og få annen input enn husmorsladder og oppdragelsesdialoger i åpen barnehage! (Vel dreier dagene mine seg enda mye om oppdragelsesmetoder, men dog rettet mot andre enn mine egne barn *s* ) Deilig!

Overgangen til arbeidslivet igjen var likevel en overgang som sendte sjokkbølger langt inn i mors dvorske legeme, må innrømmes. Når man jobber med barn med til dels store utfordringer i skolehverdagen må man tåle å bli testet, utprøvd og mer eller mindre tygget og spyttet ut halvfordøyd. I og med at jeg for øyeblikket befinner meg på skolens aller yngste trinn hadde jeg nå likevel ikke forventet en fullt så brå start. Oooo, hvor lett en glemmer i løpet av noen måneders slaraffenliv i stille mammaverden! Og min lille verden har jo heller ikke vært av de stilleste det siste året...

Å reise fra minstemann hjemme med pappaen har faktisk gått over all forventning. I lange timer av gangen klarer jeg å ikke tenke på ham, selv om det innimellom kommer klare stikk av savn - ofte i forbindelse med en viss økt tyngde i de fremre gemakker hos mor. Jeg stoler fullt og helt på at han har det greit hjemme med far, selv om jeg nå må innrømme at én times gråt i lekegrinda ikke akkurat er det jeg forventer at dagen skal medbringe. Far har litt igjen før han forstår at husarbeid ikke bør prioriteres når man liksom skal være hjemme med barn i permisjon. I mitt hode betyr iallefall det at barnets behov og ønsker skal prioriteres - man har tross alt ikke mer enn et år til å glede seg over samværet, bygge opp relasjoner og selvfølelsen hos barnet. Eller grunnlaget for det da. Man har vel strengt tatt resten av livet til å gjøre sitt beste for barnet.

Far er forøvrig mest fornøyd med at vm på ski sammenfaller med hans tid hjemme *ler*

Ting ordner seg visst til det beste. Og når jeg bare får litt mer tid for meg selv tipper jeg at overskudd og humør øker igjen slik at jeg i større grad klarer å være en god mor - noe jeg ikke har følt meg som på en liten evighet!