Dumme svensker, fordommer og gangsyn.

Det er rart hvordan det er med oss mennesker og fordommer. Uansett hvor åpne vi innbiller oss at vi er for nye og annerledes ting, så bærer vi like fullt med oss vårt helt egne sett fordommer som ligger og slumrer innerst i hjernebarken til de finner det for godt å dukke opp.

Jeg er (selvsagt) av dem som tror jeg klarer å gjemme fordommene mine godt ;) Og stort sett er jeg veldig åpen for nye mennesker fra utallige samfunnssjikt, land og kulturer. Jeg er temmelig lik potteplanten i så måte, og kan slå rot selv blant de mest ihuga særgruppene av mennesker - nettopp der ingen ville tru at Didi kunne bu.... (mange blir lurt av det de oppfatter som et litt arrogant ytre, faktisk - noe som både morer og overrasker meg)

Eller som sjefen min bemerket da jeg for noen år tilbake skulle tilbringe en sommeruke på Roskilde: "Jeg kan liksom ikke se deg for meg i telt midt i sørpa" *ler* Det var en strålende sommer det året, og jeg er faktisk temmelig lite snerpete når det kommer til fellesdasser, køståing og fulle folk ;) (Litt mer når det kommer til urin all over, men det er et helt annet blogginnlegg)

Sjefen min hintet nok mer til den mindre bekvemmelige stilen ved teltlivet, så som mindre skapplass og dårligere komfort, men hun visste lite om at jeg fra spede barnsben av har blitt oppdratt til å bli en aldri så liten skap-camper... For en "pengelens" storfamilie på 70-tallet var ofte teltlivet eneste alternativ når det kom til feriering. Og vi ungene syntes faktisk det var aldri så ørlite spennende å sove i et knøttetelt sammen, mens mor og far lå side om side i familieteltet like ved. Spennende røverhistorier om tre jenter i hver sin maurtue, tannpuss med musetilskuere og bading i tordenvær har siden vært en del av "familiekrønikeren" heime - sånne "kodakmoments" man mangler bilde av, men som ånder og lever i familiens felles bevissthet og dras frem i passende stunder.

Det gikk ikke mange årene i telt før mine foreldre fant et billig alternativ til ørten unger i ett telt. En sommerhytte med fire sponvegger, bølgeblikktak, bøttedo og tre køysenger var mitt sommerhjem i noen tiår. Stearinlys og parafinlamper som eneste lyskilde, og vanndunker man måtte gå milevis for å fylle for så å slepe opp et bratt berg til hytta. Joda, jeg har vært der - i det primitive livet. Dagens familiehytte er av litt bedre standard, med kompost-hyttedass (man slipper gleden ved å velte bøttedoen og stå hylende i en flom av ekskrementer...), strøm og skifertak. Men i forhold til andre hytteeiere er nok fremdeles mine foreldre opptatt av å holde en enkel standard. Dusj er noe man gjør utendørs bak et provisorisk forheng, og klesvasken samles opp og tas med hjem. Eller gjøres for hånd. Middag ordnes på grill eller propankomfyr - her skusler man ikke penger til lukseriøse hyttetilbehør, nei. Det enkle er ofte det beste ;)

Men, tilbake til fordommene... For øyeblikket vurderes nemlig medlemsskap her. Nå når vi har gått tilbake til min barndoms sommerrøtter, og investert i en campingdrøm på sørlandet, må vi definitivt vurdere om vi ikke også må tråle Freetex etter en passende gjenlevning fra 80-tallet. *ser drømmende for seg bleket krøllesveis og lugubre leopardmønstrete tights som passer grilldressjakken*

Men fordommene mine gjelder såvisst ikke bare nordmenn på ferie - charterturismen fortjener jo også ros og omtale her, men jeg vet ikke om jeg gidder å skrive så langt i kveld - det gjelder også utenlandske mennesker som forviller seg inn i vårt landstrakte land. Som sagt før så er jeg egentlig temmelig åpen for andre mennesker, men innimellom trår fordommene til for fullt. Julebordet på jobben min fikk meg inn i et sånt modus. Jeg ble nemlig sittende som borddame til en tilflyttet svenske. Jeg liker igrunnen godt å feriere i Sverige. Og jeg har lite å si om svensker generelt - med unntak av at de finnes i like mange sjatteringer som nordmenn når man beveger seg litt mellom by og land og langtbortivekkgjemtekroker ;D Vel, denne svensken fikk mine verste fordommer til å klemme seg frem i bevisstheten....

Jeg innrømmer så gjerne at jeg ikke er perfekt. Men jeg tror jeg har en viss evne til å rette ut de sosiale antennene mine i de riktige sammenhenger. Å sitte på julebord i et annet land, sammen med bare "innboere", og generalisere og kritisere innbyggernes mentalitet og holdninger.... Tja, kan man si at det er noe jeg ikke i min villeste fantasi ville funnet på å gjøre? Min bordkavaler - som mine fordommer fort plasserte i kategorien "enkel bygdetulling fra innerste gjørmehaug som inbiller seg at han har noen form for intellekt" - gjorde nettopp dette. Han begav seg ut på en lang tirade av "nordmenn lever bare på olja, har ingen industri og har ikke greie på økonomi" i ren Norges-misunnelse av beste lillebrorkarakter. I begynnelsen inntok jeg min ironisksarkastiske "jeg svarer for å provosere"-holdning, men etterhvert kjeda jeg meg så innmari at jeg bare nikket og smilte på passende steder og lot mannen kvekke fra seg. Og det gjorde han jo ikke før det var på tide for meg å dra hjem og amme... Ikke akkurat slik jeg hadde forestilt meg at min lenge etterlengtede frikveld skulle tilbringes, mer som en historie i "min verste date"-avdelingen, vil jeg tro. Mine fordommer har imidlertid banket kraftig på innsiden av skolten i ettertid og lurt på hvordan et oppegående menneske kan sitte i en slik setting og la fordommene spy ut over sin neste. Jeg mener: hva får et menneske til å flytte til Norge, søke jobb og bli værende her med holdninger om nordmenn som setter piggene ut hos de fleste?! Jeg tipper idioti. Mannen er rett og slett dum. Han går rundt i sin svenske påtatte selvopptatthet og tror vi bryr oss om at han ser på oss som mindre verdt enn hans blå-og gulstripete ræv. "Pass ni, nordbaggar - for her kommer jäg..." Egentlig har jeg for lengst plassert ham i en "høyrøstet og "spirituell" person som gjør mye av seg pga dårlig selvtillit"-gruppa mi. Det triste er at dette mennesket er ansatt for å lære opp våre håpefulle, for å gjøre dem preppa til et liv i dette landet, med de menneskene, som han egentlig ser litt nedlatende ned på.... Hadde jeg bestemt så hadde han nok måttet tatt seg et kurs i holdningsendring og norskhistorie, samt noen timer selvtillitsbygging, før jeg hadde sluppet ham inn dit han er nå.

Gjett om jeg gleder meg til å se hvem jeg skal samarbeide med når jeg er tilbake i jobb *ler*

Jeg liker på et vis å hengi meg til disse deilige fordommene mine - på samme vis som min kollega så tydeligvis ikke har noen sperrer for å gjøre det. De gir meg liksom en unnskyldning til å mene og synes noe om andre mennesker uten å måtte ta hensyn til at jeg faktisk kan ta feil. I hormonelle og/eller selvopptatte øyeblikk kan jeg ikke skjønne annet enn at jeg faktisk har alt vett, og det er en herlig følelse å velte seg i sin egen godhet og føle maktsusets brusing i årene. For jeg er tross alt bestvitende, gudommelig og best i alt, ikke sant? Mitt ord er lov og alle i grilldresser er nøyaktig slik mine fordommer forteller meg. Ikke alle campere er stolte eiere av grilldresser da, men det er jo en helt annen ting...

Og så lander jeg på jorden igjen og kan se litt humoristisk på min egen oppfatning av verden. Jeg rister litt i mine passelig grofaste, ompottingsklare, røtter - rister bort noen fordommer som har klistret seg på innsiden av gangsynet - og er klar til å møte verden slik den er igjen. Med rare mennesker i alle krinker og kroker. Og kulturforskjeller ikke bare mellom land og religioner, men også mellom landsmenn, familier og byer. Brillene er på plass på nesen igjen og jeg ser klarer enn jeg gjør uten.

Men matchende grilldress - det har jeg av humoristiske grunner - litt lyst å investere i *skrattler*