Allvitende fruentimmer og putebefengte barn

"Ååååå, så lubben og god han er!", sier alle. "Han er så mye større enn broren var", sier de, og studerer lillebror i alle vinkler og ender. Han dikkes litt under dobbelthaka og klypes litt i fyldige lår, og så fortelles det historier om diverse hønemødre som også dullet for mye med barna sine. Før man gir gode råd om hvordan man mener lillebrors spiseproblemer og nattevåking best skal håndteres...

*spy*

Hva er det som alltid gjør alle andre så innmari smarte når det kommer til mine barn? Joda - jeg tar gladelig i mot råd og vink: dersom de serveres med takt og ikke plaskes foran meg som en sprutende, nykokt tomatsuppe som setter flekker....

Det verste med sånne "rådgivninger" er kanskje når jeg fjernt i øret hører mannen diskutere våre hjemmeforhold med ett eller annet kjerringfe, så sender misbilligende blikk i min retning mens de råder mannen til å kjøre "den harde linjen". "Det koster bare et par timer med gråting", hører jeg det snusfornuftige fruentimmeret kvakke belærende ut mens jeg kjenner fråden begynner å koke. Noen timer.... Joda - velkommen hjem i mine sko i de par timene! Har du noensinne hørt barnet mitt gråte forresten? Ikke det, nei? Nei, da vet du ikke at til og med nattsøstrene på sykehuset ristet oppgitt på hodet da han lå inne der i 4-mnd alderen. De, som har hørt sin del av gråtende babyer, hadde aldri hørt maken!

Joda, jeg har min del av hønemor-genet jeg også. Uten tvil. Men jeg har også endel år på baken som streng oppdrager av barn med temmelig sterke atferdsproblemer. Jeg har evnen til å være både streng og konsekvent. Jeg står nok kanskje i fare for å være for streng heller enn for glepphendt. Samtidig kan jeg ikke utstå barnegråt! Den skjærer gjennom marg og bein og gjør meg mildt sagt temmelig forstyrret til tider. Jeg klarer egentlig ikke forklare det skikkelig, men når barn gråter blir jeg stresset til grensen av vanvidd. Sannsynligvis fordi det ligger i min natur, som i mange andre kvinners natur, å stille andres behov. Så når barna gråter forsøker jeg å finne ut hvorfor - ikke hvordan jeg enklest mulig kan få dem til å slutte å gråte i fortsettelsen.

"Barn gråter av en grunn" står det i en av bøkene jeg pløyde gjennom da storebror var liten. Og det gjør de. Fra de er nyfødte bruker de gråten til å oppnå en hensikt. De bruker det eneste middelet de har til å kommunisere, og nybakte mødre har hormoner som gjør at de "svarer" på denne gråten med å forsøke å stille den.

Da vi var barn skulle gråten sluttes, ikke stilles. Barna gråt ikke fordi de ville noe - hvis de var matet, skiftet på og ikke var trøtte så tjente ikke gråten til noe. Barna gråt for å forstyrre. Og gråten skulle ignoreres helt til barnet lærte at foreldrene styrte showet. Og vi vokste opp til å bli velfungerende mennesker de fleste av oss.

Jeg kjenner mange på min egen alder som til og med i voksen alder sliter med følelsen av å ikke eksistere for andre. At deres behov ikke teller. Kvinner og menn med et "stille andres behov"-kompleks som aldri har lært seg å sette krav til omverden ifht egne behov og ønske om å bli "sett".

Jeg vet om mange barn som er så vant med å bli hørt, sett og få oppfylt sine behov uten å gjøre mer enn å grine litt på nesa. De har, fra første stund, fått manipulere sine foresatte til å oppfylle deres minste krav, og de har puter så tykke under armene at de ikke klarer å unngå "bulldog"-holdningen om de så forsøkte.

Jeg kan helt ærlig ikke forstå at man faktisk mener at et lite, uskyldig barn skal måtte ligge alene, i et mørkt rom, med følelsen av å bli forlatt, og gråte seg i søvn for at leggingen skal bli lettere for oss voksne. Jeg kan ikke forstå at min tid alene skal være så viktig at jeg skal klare å høre den hjerteskjærende gråten bore seg inn i mitt eget blødende hjerte, time etter time. For når det gjelder mitt barn snakker vi timer - ikke halvtimer! Samtidig mener jeg at en treåring skal kunne klare å legge seg til alene om kvelden, uten å ha faren i senga i over en time hver kveld.

"Han må bare få gråte og ikke få amme, så skal du se at han snart sover rundt". Tar de da hensyn til at barnet har vært mer enn gjennomsnittlig mye syk i sitt første leveår? At han fortsatt brekker seg i møte med visse konsistenser av maten, og at det fortsatt er en frustrasjon og en stille kamp å sloss i ham noen biter mat uten å gi etter for trangen til å tvinge i ham maten? Ikke gi pupp?!? Hvordan mener de da at min sønn skal overleve? *sprø* Selvsagt må man forsøke å mate når han ikke er mett av puppen. Men når vi har spist ett måltid og det første han forspør etterpå er to stykk full pupp må det jo bety at det lille av mat han får i seg ikke er nok til å overleve på? Skal jeg da bare drite i og ikke gi ham alternativer til den matenhan sliter med å få i seg? Neppe. Og, joda - han spiser godt når han får sjokoladekake og is, men det er vel ingen mening i at jeg skal fore ham med det hver dag? Holder det ikke med omtrent én bursdag i uka hele dette halvåret....?

"Alt var så mye bedre før", er det mange som okker og akker ut av seg mens de dabber avgårde med rullatorene sine på asfalterte fortauer, som bare var en ren luksus da de selv var barn og hadde beste-/oldeforeldre som satt grofaste i en stol uten rullator-muligheter. Alt var så mye bedre før vi visste mer. Informasjon er roten til alt ondt. Jada, jada. Og "all forskning er jo så upålitelig - det finnes jo alltid minst étt annet forskningsresultat som kan tilbakevise det andre"....

På en måte inbiller jeg meg at det må være forferdelig herlig å kunne tulle seg inn i en verden av ignoranse og unnskylde seg selv med sånne plattheter. Tenk å kunne si at "nei, vi hadde det bedre da verden var flat, for da hørte vi aldri om fjerne lands nød og elendighet", og virkelig mene at det er ok å være så egoistiske! Det må være deilig å ha en bestemt oppfatning av verden og ikke ha grunn eller behov for å oppdatere seg på de tingene verden går fremover på. Som at barn som gråter mye uten å få tilfredstilt sine behov har en større sårbarhet når det kommer til psykoser senere i livet....

Jeg mener på ingen måte at jeg sitter her med all informasjon om hva som er riktigst eller best når det kommer til barneoppdragelse. Jeg begrenser meg til å si at jeg som mor vet best hva som egner seg for mine barn! Iallefall innenfor en rimelig grense. Hva som er en passende leggetid, hvilke matvarer de bør holdes unna, hvordan de bør kles på i dårlig vær.... Og ikke minst: hvordan signalene de gir i form av gråt, kroppsspråk o.l. best bør kunne tolkes. Det siste handler kanskje ikke så mye om sunn fornuft som den faktisk nærhet man har til barnet. Det sier seg selv at det er enklest å tolke det man kjenner best, det man er vant med å observere. Å si noe fornuftig om andres barn ut fra to timer i et kaffeslaberas en søndag er noe jeg håper jeg aldri vil nedlate meg til å gjøre....

Så er det sagt. Jeg er en hønemor med prinsipper! Jeg akter ikke gi mine barn en følelse av å være ikke-eksisterende så sant jeg klarer det. Jeg akter å gi dem følelse av å være verd oppmerksomhet. Samtidig håper jeg at vi klarer å balansere såpass at vi heller ikke blir marionette-foreldre. Foreldre som blir så styrt av barnas manipulerende gråting og trykking på såre punkter. Foreldre som syr og syr og ikke oppdager at barna deres er ufordragelige små konger og dronninger som blir forbauset den dagen de oppdager at deres superevner på manipuleringsfornten ikke lenger strekker til....

Og hvordan har jeg tenkt å oppnå status som "beste foreldre ever"? Med en stor dose jordnærhet, evnen til å innrømme feil, evnen til å ta imot konstruktive råd, en stor dose tålmodighet og en passelig dose stahet og temperament *ler*


Neida... Jeg tror ikke jeg er så ufeilbar at jeg kommer til å oppdra perfekte barn, uten lyter som kan vise tilbake til meg selv. Men jeg forbeholder meg like fullt retten til å blåse av (og irritere meg grønn over) dustete kjerringemner som mener og syns og egentlig ikke har peiling.... ;o)