Rå overmakt og menneskelig upålitelighet.

Menneskets evne til grusomhet slutter sannsynligvis aldri å undre meg. Jeg fasineres av det faktum at selv helt normale mennesker kan tillate seg å hente frem det mest grusomme fra sitt indre når de bare finner en grunn gyldig nok til det. Man har gjennom historien mange eksempel på dette, la meg bare nevne Holocaust, heksebrenning, ekstrem-islamittenens hellige krig, den etniske rensingen under krigen i Jugoslavia... Det finnes også ulike forskere som gjennom enkle forsøk har kunnet bevise hvor enkelt vi lar oss henfalle til grusomheter dersom vi bare kan unnskylde det gjennom "rettferdighet". Mange av oss husker vel filmen "bølgen" som var obligatorisk undervisning i mine dager på ungdomsskolen. Andre har kanskje hørt om fengselsforsøket hvor vanlige mennesker fikk rollen som fangevoktere for andre forsøkspersoner, og hvor forsøket måtte avsluttes grunnet oppblomstringen av ondskap...

For øyeblikket er det krigen i Gaza som opptar tankene mine. Bombing av sivile. Det man kan kalle en ren "opprensking", utryddelse av en menneskerase - fullstendig hensynsløs og grusom. Og en hel verden som sitter stille og observerer.

Da Jugoslavia i sin tid gjennomgikk den grusomste krigen i Europa i min levetid, var media full av oppslag hver eneste dag. Det var daglige rapporter og nyhetsinnslag over bombing og drap. Man kunne ikke unngå å få med seg hva som skjedde. Ikke minst flyktningestrømmen over grensene til andre europeiske land var beviset på hva som egentlig foregikk der nede. Nedslaktningen. Mennesker kom ut med historier som vitnet om den grusomhet som foregikk, vitnet om noe som senere ikke kunne feies under teppet. Noe det fantes for mange vitner til.

Israel er mer taktiske. De stenger alle som kunne fortalt noe ute. Eller inne. Stenger av grensene og bomber dem ihjel. Vitnene skal aldri bli hørt. Og verden følger med uten å vite. Uten å gripe inn. De bomber jo bare "militære mål". De har forøvrig også et betydelig våpenlager, sponset av den vestlige verden i flere årtier. Kjemiske våpen? Atombomber? Hvem vet hva deres gode venner har utstyrt dem med gjennom tiår med konflikter der nede. De har iallefall hat nok til å sitte kaldblodig å utslette et naboland og alle dets innbyggere.

Jeg blir redd av møtet med et så intenst hat som det som kommer til uttrykk gjennom slike kriger som denne. Hat er en intens følelse. Fóret av en irrasjonalitet som lar hjernen få lov til å koble ut og følelsene få styre som de ønsker. Hat bygget på eldgamle følelser, overbrakt gjennom generasjoner. Hat og forakt basert på ønsket om å eie land, om å tilhøre, om å ha en identitet. Hva er mer nærliggende enn å utvanne, utslette eller knuse dem som truer ens egen følelse av å være? Jeg finner det sørgelig ironisk at de som på ene hånd regner seg selv som "guds rase" på andre siden kan synde mot et av hans største prinsipper: man forvalter jorden - den kan ikke eies av andre enn Gud...

Det finnes alltid to sider av en sak. Jeg tar på ingen måte parti med palestinerne uten å innse at de også eier sin del av konflikten i midtøsten. Jeg er ingen naiv idealist som blindt kjemper for min kampsak. Men jeg har en hang til å ta de svakestes parti. De som er underlegne. De som i denne krigen ikke har mulighet til å stå opp for seg selv - som blir sperret innenfor egne grenser og bombet ihjel. Ingen mulighet til å unnslippe. Ingen hjelp å få utenfra da også hjelp blir sperret ute. Ingen hjelpeorganisasjoner får slippe inn - her skal alt ukrutt forblø mens de venter på tiltrengt hjelp.

Jeg har sett grusomhet hos selv små barn. Egosisme, basert på en type overlevelsestrang som rettferdiggjør ondskap mot andre. Barn som slår for å hevde seg fordi de har en så intens følelse av å ikke få eksistere på egne premisser dersom de ikke gjør det. Barn som dreper småkryp og ødelegger andres eiendeler eller gjør vondt - fordi de selv har så stor smerte inni seg som de ikke klarer å mestre.

Hvordan skal vi rettferdiggjøre at voksne mennesker blir så primitive at de ikke kan mestre sine egne og generasjoners smerte på annen måte enn ved å skade andre? At de handler på samme måte som sinte småbarn uten nok kompetanse til å håndtere egen følelser?

Hvordan kan vi rettferdiggjøre at nasjoner over hele verden stilletiende sitter paralyserte og godtar fordi de er redde for å trå for hardt på såre tær? Hvor er "storebror nå? Hvor er den oppdrageren som burde kommet inn, tatt små uskikkelige gutter i ørene og sagt at sånt er ikke akseptabel atferd?! Kanskje det er en grunn til at denne krigen ikke kom i gang før Bush var vel ute av dørene i det hvite hus... ;)

I Norge protesteres det. Det kjeftes og ropes, og knuses på vinduer. Herjes. Ødelegges og skremmes. Til hvilken nytte? Tror man palestinerne får en bedre dag om man knuser vinduene på Mc Donalds i rent sinne? Tror de at det oppnåes mer sympati med saken blant politikere, og andre med makt, hvis man lar sitt primitive sinne eksplodere og rettferdiggjøre ulovligheter? Synker man da ikke bare ned i samme leie som disse krigens maktutøvere som i egne øyne heltemodig lar sinne sitt knuse en for øyeblikket passiv motpart?

Det er nå jeg skulle eid englenes makt. Jeg skulle spasert inn blant bomber og granater, lagt mine beskyttende vinger over uskyldige sivile og latt roen fra himlen falle over stedet som forsøkes tvunget til overgivelse uten vitner. Men siden jeg mangler den makten kan jeg ikke annet enn å be høyere makter trø til, be dem være der på mine vegner og beskytte disse uskyldige små - som nok en gang får grøde til eget hat mot fienden....

Den dagen mennesket innser hvor lett det er å la hat råde, og finner løsningen på hvordan vi skal endre menneskers innstillinger, lære dem empati - da kan vi begynne å håpe på verdensfred. I mens får vi bare krysse fingrer for at enkeltmenneskers innsats, protester gjennom humanitære organisasjoner og bred internasjonal enighet får slutt på denne grusomheten som for øyeblikket finner sted.

Min sympati i konflikten vil iallefall overmakten ikke få...