Backflash

Vår eldste lille solskinn begynner å bli stor gutt. Han har et ordforråd som mange kan misunne, en fantasi uten grenser, en fysikk uten grenser og en humor uten like. Det er ren lykke å høre den trillende latteren daglig - for ikke å snakke om de små øyeblikkene med kos og småsnakk i fanget. Jeg gjemmer dem som gullskatter et sted i minneboksen ;o)

Mens jeg så satt her på pc`en og skulle fullføre et prosjekt, måtte jeg bla meg litt tilbake i "gamle" bilder, noe som skulle bli en litt lenger seanse enn planlagt. Man blir jo alltid litt sentimental og mimrende overfor sånne ting. Så jeg ble sittende å kikke og tenkte tilbake på tiden da lillegutt var enda mindre.

Livet mitt har egentlig blitt helt fantastisk etter at jeg ble mamma. Til tross for utallige innlegg her om hvor stritt det har vært (og det undergraver jeg på ingen måte at det har vært. Jeg unner i grunnen ingen å få syke barn, rett og slett), så er vi utrolig heldige som har fått to så deilige små skatter i hus. Gleden ved å ha barn i huset overstiger i stor grad arbeidet og slitet med det - selv om det er vanskelig å huske på dårlige dager (og netter!).

Bilder av smilende, undersøkende, ivrige små bøllefrø gir meg gåsehud av lykke. Og jeg prøver å finne det beste bildet til å sette i skryteramma mi på jobb *ler*

Men så dukket det opp noe jeg hadde fortrengt. Ett år gamle bilder av en skamsyk unge med oksygenmaske, kritthvit hud og syltynn kropp. Tenk at det ikke er mer enn ett år siden! Min lille skatt - så utrolig sliten og syk! I ettertid forstår jeg hvorfor folk grøsset når de kom inn døra til rommet vårt på sykehuset. Hvorfor ingen orket å være der så lenge om gangen og helst ikke kom tilbake. Han ser virkelig syk ut...

Og det er nå jeg kommer på hvor utrolig heldige vi egentlig har vært. Til tross for kronisk sykdom. Vel har vi strie dager og netter. Og, ja - jeg blir lei av å knapt nok kunne puste uten å ha en unge klistret på meg i perioder. Men vi har faktisk ungene våre her enda. Og de er friske mye av tiden!

En tid før lillemann ble så syk at vi havnet på sykehuset fulgte jeg med i bloggen til en forumdame som skrev om sin sønns kamp mot kreften. Mange vil nok for alltid huske minstemann som tapte kampen. Gutten med de store blå som kjempet så tappert tross dårlige odds. Så syk, så syk. Jeg innser hvor utrolig heldige vi faktisk er som aldri har måttet innfinne oss med at barna våre kjemper med døden. Joda - vi har det stritt - men vi har det overkommelig! Selv om jeg er sliten til beinet iblant, og kunne ønsket meg en annen tilværelse, så har jeg virkelig gode dager også - og øyeblikk det hele er så inderlig verdt det. Og selv om vi bekymrer oss og ønsketenker en lettere tilværelse, så har vi aldri måttet tenke oss muligheten for å fortsette uten det kjæreste vi har. Det setter ting litt i perspektiv.

Jeg unner ingen syke barn. Og minst av alt unner jeg ikke barna mine å være syke. Det de sliter med kjenner jeg så på kroppen at jeg har lyst til å hyle når de sliter som verst. Følelsen av en to tonns elefant som sitter på brystet ens - følelsen av å ikke orke, ikke ha energi... Når man er liten og egentlig burde utforsket verden, hatt all verdens energi til å gjøre sprell som fikk mor og far til å hive etter pusten, burde man slippet unna sykdommer i det hele tatt. Og jeg får klump i magen av se bildene som minner meg på at min søteste gullklump var så syk at han knapt orket å puste (bokstavelig talt - var derfor han måtte ha oksygen....).

Måtte vi få mange dager og år uten barn som blir så syke at de må innlegges! Og måtte vi aldri måtte oppleve at de må kjempe for livet!!

Takk gud for forskning, gode leger og medisiner! (og jeg er ganske glad vi bor i et rikt land....)