Biler, penger, søvn og jobb

Her i huset er det ikke så veldig mye som skjer i grunnen. Derfor skjer det ikke mye i bloggen heller. Det er liksom ikke så mye som er verdt å ofre ord på *s* Og når jeg har lyst til å skrive i bloggen, så er jeg så sliten at jeg ikke makter der.

Jeg sover nemlig lite for tida. Hormonene fra Gudleik Vigbjørg gjør nemlig at jeg våkner hver natt i halv tre tiden og er lys våken til jeg hører fuglene kvitre (ja, de gjenværende av dem - de fleste har vle rømt nå i disse iskalde dager...*host, host*). Så var det å stå opp, tyne seg gjennom dagene og ramle motløs i seng igjen så fort sjansen byr seg. Og våkne like sliten. Vel, jeg klager ikke (for høyt) - det blir ikke bedre når Gudleik Vigbjørg kommer ut har jeg hørt... (Forøvrig virker det som om b-vitaminer gjorde susen, for i natt har jeg faktisk sovet!)

I går gikk vi ellers til innkjøp av ny og større bil. Det slo oss plutselig at - i tillegg til utsiktene til at jeg skal sitte høygravid med knærne i dashbordet og ryggen i 90 graders vinkel utover vinter/vår - Andungen ikke akkurat ville få mye plass når baksetet i SAAB`en når to bakovervendte og plasskrevende barneseter skulle passe inn.... Vi kan legge henne i bagasjerommet og droppe vogna, eller vi kan kjøpe takboks og stable henne inn i. Men jeg ser for meg at foreldrene kanskje ikke blir storfornøyde med den løsningen av en eller annen grunn. Så...stor bil er innkjøpt. Undertegnede har stått litt bastant på kravet om mange seter og stor bagasjeplass med tanke på at hun har tenkt å overtale mannen til nr 3 om noen år. Og, omsider gav mannen etter da han ble forestilt å sitte på passasjerplass når magen vokser på Fruen. Når jeg sitter trangt der, så kan man trygt si at mannen med sine over 1.80 sitter krokbøyd *knegg*

Når vi på mandag har fått den nye taksten på huset, fått taksert vår elskede (og dessverre snart solgte *sukk*) SAAB - da er det bare å ringe banken og få økt fleksilånet med noen hundretusen *gulp* Forhåpentligvis får vi også noen titusener til et nytt bad. Og akkurat nå føler jeg meg ganske takknemlgi overfor vedkommende bankfunksjonær som rådet meg til å starte opp BSU-kontoen min for 8-10 år siden... Den blir innløst på nyåret og gjør et aldri så lite innhogg i lånesummen - hurra! Det er også en trøst at jeg har en gnien mann som har holdt tilbake på økonomien i noen år, noe som gjør at vi (foreløpig) ligger under normalen i lånesum nå.

Ellers er jobben slitsom og krevende. Og jeg føler jeg fremdeles må kjempe litt for min posisjon overfor enkelte av mine kollegaer. Det er litt kjedelig å sitte med en masse kompetanse og se hvordan barna sliter uten at mine kollegaer anser det som nødvendig å gi dem noen form for hjelp. Det er jo myyyye bedre å bruke meg som en svært godt betalt assistent, ikke sant? *panne* Heldigvis har jeg ledelsen på min side (merkelig nok - jeg har da aldri hatt noe til overs overfor sjefen min... Hørte også rykter om at hun har skrytt meg opp i skyene i mitt fravær *dåne* Vil det si at jeg faktisk må revurdere min kritiske holdning til henne *rister lattermildt på hodet*) og har fått klarsignal til å kjøre på. Det gjør ting litt lettere!

Nå skal vi dra å spise middag hos mine foreldre :oD Deilig å slippe matlaging på en lat søndag!