Surmuling og skrekkscenarier

Akkurat nå sitter jeg her og surmuler. Surmuler for en barnslig og tullete grunn. Men jeg surmuler med stolthet og mener selvsagt at jeg har all verdens gode grunner for å gjøre nettopp det *barnslig*

At jeg er sur bunner vel egentlig i to grunner. Den ene er at jeg er sliten av for lite søvn og for mye hormoner. Sykt barn på topp av elleve timers arbeidsdag kan slå ut den mest hardbarka arbeidsnarkoman. At barnet i tillegg går hele dagen og sutrer, nekter å sove og hyyyyler hver gang mamma er så frekk å tar i ham (ingen er bedre enn pappa må vite!) utgjør den andre grunnen til at jeg føler jeg rettmessig kan sitte her med ryggen til verden og surmule. Jeg fikk da ikke barn for å bli ignorert til fordel for noen som er bedre *gretten* Det lille dustebarnet og den enda mer dustete mannen i huset kan seile sin egen sjø, for her sitter jeg og er sur, nemlig! (og en smule sulten, og det hjelper jo ikke på. Hvorfor i h****** har ikke dustemannen laget middag til meg enda?!?)

Vel, nok om mine barnslige - men åååå, så deilige - takter. Kunne sannsynligvis skrevet en hel avhandling om dem, og fått folk til å sitte både hoderystende og smile gjenkjennende mens de leste, men dette er ikke tid og sted for det....

Mitt dustete, lille, syke barn har nemlig pådratt seg en tilstand jeg i "preforeldrefasen" i livet mitt ikke ante at eksisterte. Natteskrekk. Pavour nocturnus, for dem som har hang til latinske fraser. "Et barn med natteskrekk gir inntrykk av at det har panikk, men det lider ikke av angst. Da ville det nok latt foreldrene legge armene rundt det og gitt trøst. Det bør foreldrene imidlertid ikke gjøre, for da skjer det motsatte av det de ønsker å oppnå. Barnet setter seg kraftig til motverge, dytter dem vekk og slår om seg. Hvis foreldrene derimot lar barnet være i fred og holder seg i nærheten, roer det seg raskere." Om noen har bilde av en toåring i full trass i hodet nå, så kan jeg trygt skrive under på at det stemmer rimelig godt. Et barn med natteskrekk kan likne ganske mye *grumf* Og jeg kan også skrive under på at når man har barnet i senga når det skjer, og man - kl 03.30 om natta - ikke har tanke for at man skal "vente og se", så forverre situasjonen seg raskt når man febrilsk prøver å trøste.... Å sovne igjen når poden har skreket hysterisk i 20 minutter er heller ingen lett sak. Trasig når man har jobbet mange timer i forkant *gjeeeesp*

Nå er det visst foringstid her (for småen, ikke meg *grumf*), så jeg må stikke....