Spooky...

Jeg har i lenger tid visst at det muligens spankulerer en drøvtyggende ku rundt i stua mi. Det vil si - den avdøde sjelen etter en *ler* Det er iallefall det jeg påstår dersom noen spør - vi bor jo tross alt på gammel landbruksjord, og så mye annet burde ikke befinne seg her. Det var iallefall det jeg tenkte - helt til de begynte å grave i nabolaget...

Noen hundre meter fra eiendommen vår (ok, det er kanskje så mye som 500 meter) har man påbegynt et nytt byggefelt. Under gravingen fant man tegn på at det hadde bodd mennesker der i laaaang tid før vår tid. Utgravinger med autoriserte arkeologer startet (og jeg må si at jeg ikke kjente lengsel etter min barndoms drøm å bli arkeolog når jeg så hvordan de satt krokbøyde i pisseregn dag etter dag etter dag....) og frem fra jordsmonnet dukket det frem en kvinnegrav fra vikingtiden. En kvinnegrav laget til heder for Frøya, norrøn mytologis hyggelige kjærlighetsgudinne.

Min teori om en drøvtyggende ku falt litt nølende til jorden. Kanskje var det likevel ikke skyggen av ei ku jeg så inni stua mi til tider...? *grøsse* Egentlig må jeg jo innrømme at jeg ikke er veldig skremt av denne ku-wannabe-skikkelsen. Det er ingen "ond" tilstedeværelse, og så lenge jeg vet at jeg har besøk så vel av mine besteforeldre som mine to barnlige og trollete hjelpere (som jeg antar syns jeg sitter alt for mye ved pc`en fremfor å leke og tøyse som dem ;o) ) så har jeg ikke brydd meg så mye om denne personen. Det kan være hvem som helst av våre kjære. Det eneste jeg irriterer meg over er denne trøttende lekingen med lyset vårt! Det er ikke alltid det er greit at lyset driver å dimmer seg selv i hytt og pine *s*

Det var derfor egentlig med stoisk ro jeg mottok Didimannens grøssende melding forleden dag. "Du?", sa han med en skjelvende undertone i stemmen, "Det spøker her!" "Å?", sa jeg fullstendig rolig og ventet tålmodig på fortsettelsen. Det viste seg at vedkommende tilstedeværende nå hadde gått fra å leke med dimmeren til faktisk å skru av lyset! *ler* Som mannen skjelvende formulerte det (han har i lenger tid forbannet "den dårlige kvaliteten" på dimmeren *knegg*): "Det går ikke ann at lyset går av av seg selv!" *nærmest småhysterisk mannsstemme*

Og lyset er ikke det eneste som er uvanlig. Forleden dag glemte Poden igjen en leke med lyd i på gangen her. Ja, omtrent på samme sted som dimmeren ligger (det står forøvrig en gammel kommode der som stammer fra tidlig 70-tall en gang. Tror jeg skal høre med foreldrene mine hvor den kommer fra...). Den leken er sånn at man må dra i en snor for å få lyd i den. Og, mens vi satt fredelig og rolig i stua - flere meter unna leken - så begynte den å spille *sjokk* Søte, søte spøkelset som hadde lyst å leke litt!! *skrattler* At mammaen i huset stadig hører romstering i hovedetasjen om natta er kanskje ikke fullt så hyggelig. Men det er nesten så hun mistenker husets avdøde pusekatt for å stå bak tumultene...

Som man kanskje forstår så er huset her bebodd av mange rare mennesker og....sjeler. (Vart du skræmt no?! *ler*) Men det er ikke noe man dør av å vite (og gjør man det så er det visst bare å komme tilbake, hehe...). Jeg er egentlig mest bekymret/spent på når det vil skje at småen begynner å snakke til/med disse som vi andre har vansker med å se (joda, jeg både hører og føler dem, men se dem - det gidder jeg ikke! *pysete*). Han har allerede "matet" tilstedeværelser jeg ikke annet enn aner. Akkurat da flirte jeg godt for jeg så for meg min litt strenge hjelper stå der med et anstrengt fjes mens han prøvde å avfeie småens vennskapelige tilnærmelser (jeg vet ikke om han er så streng, jeg bare har følelsen av at jeg nok er en person som kan trenge en oppstrammende person i min nærhet *gliser* I tillegg til de to små barna mine da. Kanskje som en oppveielse til deres rampestreker, hehe...). Eller kanskje det var min bestemor som gledestrålende lekespiste av podens fremstrakte skje. Ikke vet jeg. Men jeg venter nå i spenning på "fantasivenner" og langtekkelige samtaler med usynlige vesener...