Drømmer og sånt

I natt hadde jeg en drøm. Det var et slags marerittaktig drøm som jeg våknet av og var iskald, livredd og hyperventilerende. Og det var en drøm som jeg på underlig vis føler jeg har hatt før. Om det er et minne eller en drøm som bare har forfulgt meg som mareritt fra jeg var barn, vet jeg ikke. Jeg vet bare at den skremte vannet av meg og at jeg tror den har gjort det før.

Da vi flyttet inn på det nye soverommet nede, hadde jeg i en tid noen fæle drømmer om at det kom hender ut av veggen og grap fatt i meg! Det kjentes ut som om de forsøkte å dra meg gjennom veggen og ut til seg, og jeg våknet flere ganger livredd med hjertebank og hurtig pust. Jeg fant ut at like over hodeputa mi i senga går det et vannrør i veggen. Den underlig flytende følelsen "vesenene" gav kunne godt stamme fra det å flyte i vann, og da jeg satte opp en "mental sperre" i veggen der sluttet drømmen å plage meg.

Drømmen jeg hadde i natt var ikke så ulik drømmen om vesenene som dro meg gjennom veggen. Forskjellen var bare at det denne gangen handlet om en kulde så intens at jeg grøsser bare med tanken. En isende kulde som nesten går gjennom marg og bein. Og vesener. Menneskelige vesener som jeg vet er døde. Og de skremmer meg så vanvittig. Jeg ligger musestille i den tro at de ikke merker at jeg er der. Men de er der for å finne meg. For å snakke til meg. Og jeg er livredd. Klarer ikke lee meg. Fryser. Tør ikke puste. Hele kroppen kjennes stiv og vond. Som om jeg forsøker å slutte å eksistere slik at de (eller kanskje det "bare" er en han?!) ikke skal "ta" meg.

I mange år av mitt liv har jeg vært oppriktig redd spøkelser. Eller gjengangere om man vil ;o) Pisseredd. Redd på grensen til vanvidd! Mørkeredsel og redsel for å være alene hjemme fant grobunn i den redselen. Og det har tatt meg mange år å komme dithen at jeg ikke er redd lenger. Likevel skremmer altså denne drømmen meg fra sans og samling. Selv om jeg i dag vet at det ikke er noe å være redd for. Selv om jeg vet at det ikke ville skje at noen skadet meg slik jeg er redd for i drømmen.

Så tanken min kretser litt rundt tanken på om det kan være et minne. Noe jeg faktisk har opplevd. Noe som skremte meg. Noe som gav meg denne tåpelige redselen som tydeligvis ennå preger meg. Jeg føles som ei lita jente der jeg ligger og fryser - og senga er smal og lita. Tro om det ikke er en enkeltseng som passer et barn ;)

Drømmer er rare ting, igrunnen. Ofte gjennom livet mitt har drømmer bragt meg svar på gåter jeg lurer på. De har gitt meg løsninger på ting jeg lurer på og ført meg videre i rett retning i forhold til valg jeg må ta. Så da lurer jeg litt nå da. Hva er det denne drømmen skal fortelle meg? Hvor skal den føre meg? Og hva er det jeg skal forstå og finne ut av? *gruble*

Jeg må iallefall si at jeg er glad jeg har mulighet til å krype inntil et par varme kropper om natta *s* Tanken på drømmen har satt en støkk i meg, og jeg gruer litt til en ny natt. Det er godt jeg slipper å være alene :D

Spooky...

Jeg har i lenger tid visst at det muligens spankulerer en drøvtyggende ku rundt i stua mi. Det vil si - den avdøde sjelen etter en *ler* Det er iallefall det jeg påstår dersom noen spør - vi bor jo tross alt på gammel landbruksjord, og så mye annet burde ikke befinne seg her. Det var iallefall det jeg tenkte - helt til de begynte å grave i nabolaget...

Noen hundre meter fra eiendommen vår (ok, det er kanskje så mye som 500 meter) har man påbegynt et nytt byggefelt. Under gravingen fant man tegn på at det hadde bodd mennesker der i laaaang tid før vår tid. Utgravinger med autoriserte arkeologer startet (og jeg må si at jeg ikke kjente lengsel etter min barndoms drøm å bli arkeolog når jeg så hvordan de satt krokbøyde i pisseregn dag etter dag etter dag....) og frem fra jordsmonnet dukket det frem en kvinnegrav fra vikingtiden. En kvinnegrav laget til heder for Frøya, norrøn mytologis hyggelige kjærlighetsgudinne.

Min teori om en drøvtyggende ku falt litt nølende til jorden. Kanskje var det likevel ikke skyggen av ei ku jeg så inni stua mi til tider...? *grøsse* Egentlig må jeg jo innrømme at jeg ikke er veldig skremt av denne ku-wannabe-skikkelsen. Det er ingen "ond" tilstedeværelse, og så lenge jeg vet at jeg har besøk så vel av mine besteforeldre som mine to barnlige og trollete hjelpere (som jeg antar syns jeg sitter alt for mye ved pc`en fremfor å leke og tøyse som dem ;o) ) så har jeg ikke brydd meg så mye om denne personen. Det kan være hvem som helst av våre kjære. Det eneste jeg irriterer meg over er denne trøttende lekingen med lyset vårt! Det er ikke alltid det er greit at lyset driver å dimmer seg selv i hytt og pine *s*

Det var derfor egentlig med stoisk ro jeg mottok Didimannens grøssende melding forleden dag. "Du?", sa han med en skjelvende undertone i stemmen, "Det spøker her!" "Å?", sa jeg fullstendig rolig og ventet tålmodig på fortsettelsen. Det viste seg at vedkommende tilstedeværende nå hadde gått fra å leke med dimmeren til faktisk å skru av lyset! *ler* Som mannen skjelvende formulerte det (han har i lenger tid forbannet "den dårlige kvaliteten" på dimmeren *knegg*): "Det går ikke ann at lyset går av av seg selv!" *nærmest småhysterisk mannsstemme*

Og lyset er ikke det eneste som er uvanlig. Forleden dag glemte Poden igjen en leke med lyd i på gangen her. Ja, omtrent på samme sted som dimmeren ligger (det står forøvrig en gammel kommode der som stammer fra tidlig 70-tall en gang. Tror jeg skal høre med foreldrene mine hvor den kommer fra...). Den leken er sånn at man må dra i en snor for å få lyd i den. Og, mens vi satt fredelig og rolig i stua - flere meter unna leken - så begynte den å spille *sjokk* Søte, søte spøkelset som hadde lyst å leke litt!! *skrattler* At mammaen i huset stadig hører romstering i hovedetasjen om natta er kanskje ikke fullt så hyggelig. Men det er nesten så hun mistenker husets avdøde pusekatt for å stå bak tumultene...

Som man kanskje forstår så er huset her bebodd av mange rare mennesker og....sjeler. (Vart du skræmt no?! *ler*) Men det er ikke noe man dør av å vite (og gjør man det så er det visst bare å komme tilbake, hehe...). Jeg er egentlig mest bekymret/spent på når det vil skje at småen begynner å snakke til/med disse som vi andre har vansker med å se (joda, jeg både hører og føler dem, men se dem - det gidder jeg ikke! *pysete*). Han har allerede "matet" tilstedeværelser jeg ikke annet enn aner. Akkurat da flirte jeg godt for jeg så for meg min litt strenge hjelper stå der med et anstrengt fjes mens han prøvde å avfeie småens vennskapelige tilnærmelser (jeg vet ikke om han er så streng, jeg bare har følelsen av at jeg nok er en person som kan trenge en oppstrammende person i min nærhet *gliser* I tillegg til de to små barna mine da. Kanskje som en oppveielse til deres rampestreker, hehe...). Eller kanskje det var min bestemor som gledestrålende lekespiste av podens fremstrakte skje. Ikke vet jeg. Men jeg venter nå i spenning på "fantasivenner" og langtekkelige samtaler med usynlige vesener...

Mannen på hjørnet

Ute på min før omtalte hytte bor det en "mann" som lurer rundt hyttehjørnet og skremmer vannet av min lillesøster. Det er jo ikke vanskelig å forstå at sånne menn som lurer rundt hushjørner er litt skremmende, men om jeg legger til at han da heller ikke er av den levende sorten så er det kanskje enda mer forståelig at min søster blir vettaskremt...

Jeg vet ikke hvordan vi egentlig kom inn på det en gang i tiden, men det var en sommer på hytta at jeg og min søster ble klar over at vi begge hadde en følelse av at det innimellom står en mann på hjørnet av terassen og titter inn vinduene. Spesielt godt merker vi ham når det er mørkt og regner ute. Jeg har "sett" ham som en eldre mann med regnklær og sydvest, noe jeg har tolket dithen at han var fisker eller at han har noe med vannet å gjøre, og min søster har sett noe liknende. Vi var begge enige om at han ferdes langs hele kortveggen på hytta, og min søster mente også at han muligens gikk over terassen - noe jeg ikke var helt enig i.

Nå lurer dere kanskje på hvorfor jeg forteller denne lille spøkelseshistorien her inne på nett - med fare for å bli oppfattet som galere enn jeg er. Vel....nå skal dere høre: jeg har nemligen hatt besøk av et medium på hytta ;o) Jeg har jo god tro på alternative ting, og da jeg visste at denne dama så mer enn normalt er spurte jeg forsiktig om hun kunne se hva hun fant ut om ham. Det er nemlig slik at vår farfar døde i bukta like nedenfor hytta, og jeg var spent på om det var ham eller noen av de avdøde naboene som kanskje "hang igjen" der. Dette er hva hun fortalte:

Det er en litt "streng" mann med mye humor. Han er en smule ironisk og synes at det er morsomt at vi snakker om ham. Han har område lang hele den korte veggen på hytta og helt frem til altandøra (altså midt på terrassen...), og har tilknytning til stedet på en eller annen måte. Etterhvert fikk hun også frem at han var der for å passe på og syntes det var hyggelig å ha oss der, og at han lurte på om han burde la oss være i fred. Jeg ba ham om å være grei å være - at jeg syntes det var greit at han var og passet på, men at han måtte la være å skremme min lillesøster *ler* Hun mente også at i og med at han hadde så omsorg og ønske om å passe på oss, så kunne han også muligens være en bekjent/slektning (men her sa hun ikke noe sikkert).

Så da vet vi det ;o) Litt spennende å se hvordan hun jobbet og hvor lett hun kunne beskrive personligheten hans og hva han gjorde *s* Det gjør meg så innmari nysgjerrig siden jeg selv jo har merket ham og hatt en "riktig" følelse av hvor han er.

Jeg måtte jo også høre om hun fikk en følelse av hvem som er i den gamle låven der vi har fryseboksen vår stående. Der er det alltid litt ekkelt å gå inn, og vi er flere som føler vi må gi beskjed hvem vi er og hva vi skal når vi trer inn dit. Vel, hun mente det var en krokrygget gammel kone som passet på der inne. Og mer spurte jeg egentlig ikke etter :)

En spøkelseshistorie....

Jeg tror på spøkelser! Helt fra jeg var lita jente har jeg hatt så mange rare opplevelser at jeg til slutt bare måtte innse at "noe" er det. Og nå når jeg er voksen - og alle disse "følelsene" ikke lenger er like sterke - ja, da har jeg begynt å utforske litt rundt alt dette rare jeg opplever. Hvilket medførte at jeg i dag var med en venninne hjem til hennes barndomshjem. Hun har nemlig fortalt noen skikkelige spøkelseshistorier derfra, og med min store nysgjerrighet på dette så bare måtte jeg se det med egne øyne. Det vil si - jeg ser jo aldri noe, bare føler.

Denne venninna mi har nå en fantastisk søt bissevoffe. Og for de som kan litt om spøkelser så vet de vel kanskje også at bissevoffer ikke liker spøkelser spesielt godt. Derfor var det vel ikke akkurat betryggende å se hvordan denne lille bissevoffen oppførte seg når vi kom inn i huset. Han pep og pep, og gikk nesten rundt seg selv med nakkehårene struttende. Dakars! Det rare var at han hele tiden skulle bort til meg. Han stirret hjelpeløst på meg og så ut som om han kunne tenke seg å si ganske mye til meg..... Synd jeg ikke snakker hundespråk!

Selve huset var kjempekoselig! Lite og gammelt - akkurat som jeg liker det. Masse sjel. Og mange sjeler. Bissevoffen likte IKKE at jeg satt i ene sofaen, og pep og ville omtrent overfalle meg der jeg satt. Og hele tiden tittet han over min høyre skulder. Min venninne tok meg med på en "omvisning" i huset, og da lot jeg Didibert ligge igjen på sofaen i soveposen sin og "bursove". Før vi gikk la jeg to puter under soveposen ytters for å sikre at han ikke falt ned (noe som ville vært underlig egentlig, for han klarer ikke snu seg ennå, og i tillegg skal det noe til å få hele soveposen til å falle ned sammen med ham - så sterk er han ikke!). Så gikk vi da.

Kjøkkenet og biinngang var "greie" rom. Bare koselig stemning, akkurat som i stua. Men da vi kom til badet - da reiste håret seg i nakken min.... Det var som om noen satt på toalettet der.... Og jeg fikk den sedvanlige ekle følelsen av at jeg burde skyndte meg ut derfra. Og det gjorde vi. Så gikk vi ut i gangen, innom et "greit" rom der, og så skulle vi opp trappa til andre etasje. Da jeg var kommet nesten opp trappa fikk jeg en følelse av at "noen" stod på toppen av trappa - ved døra til et av soveromma. En mann i hvit skjorte og brun vadmelsbukse. Jeg bråstoppet, til min venninnes store forbauselse. Egentlig fantastisk at hun ikke krasjet rett i meg så brått som jeg stoppet. Fikk nemlig en følelse av at dette skulle jeg ikke! En skikkelig fælen følelse. Det gikk bedre da hun gikk foran opp resten av trappa *pysete*. Så gikk vi inn på det gamle soverommet hennes. Der var det så "urolig" at bissevoffen holdt på å gå ut av sitt gode skinn!! Han pep og pep og gikk rundt i ring mellom beina mine... Jeg klarte ikke gå bort i ene hjørnet av rommet - fikk en skikkelig ekkel følelse. Jeg ville ikke sovet et sekund i det rommet - det er iallefall sikkert! Det var noen andre soverom der oppe, men det var ingen så ille som hennes. Det var et hvor jeg mente mormoren satt i en gyngestol, og det stemte iallefall at gyngestolen var hennes så det er vel ikke usannsynlig at hun satt der og passet på familien sin ;o)

Da vi kom ned igjen i stuen gikk jeg øyeblikkelig bort til Didibert for å se til ham (vi hadde bare vært borte noen minutter, men....). Midt på gulvet bråstoppet jeg! "Hvem har rørt putene?!", spurte jeg høyt og frøs til et øyeblikk. For...på gulvet ved siden av sofaen - oppå hverandre og så langt fra der jeg hadde lagt dem at de ikke kunne ha falt - der lå putene!! *grøsse* Men Didibert sov sin beste søvn og hadde iallefall ikke lidd noe nød. Så jeg satte meg ned ved siden av ham igjen. Og da begynte bissevoffen straks å pipe igjen. Så jeg tok resolutt (litt skremt av de putene ja....) og flyttet både meg og Didibert bort i andre enden av stua. Og hva skjedde? Joda - bissevoffen ble heeeeelt stille *sjokk* Det var tydelig at jeg hadde sittet et sted som ikke var helt bra i hans øyne....

Som jeg sa til venninnen min - de fleste energiene i huset var ganske rolige, selv om jeg er overbevist om at det var hennes besteforeldre som passet Didibert mens vi var på tour omkring i huset ("Man trenger da virkelig ikke puter når jeg sitter her og passer på! *snurt*"). Tror kanskje mormoren satt i sofaen der jeg plasserte meg ;o) Men oppe i andre etasje....der var det ikke så bra. Hadde jeg bodd der, så hadde jeg også vært en smule mørkeredd, ja...

Dette er jo bare en episode som kan tolkes dit man ønsker. Men med hold i de tingene jeg har opplevd tidligere, så har jeg ikke problemer et øyeblikk med å tro at det finnes gjengangere i det gamle huset. Sist jeg var i en liknende situasjon hvor jeg "følte" at det var "noen" der ble historien jeg fortalte bekreftet av en sjaman bare noen dager senere. Alt stemte - så detaljert som ned til navn og hvorfor vedkommende var der. Det skremte meg like mye som det var er gedigent adrenalinkick! At alle de tingene jeg har "trodd" opp gjennom årene faktisk har en viss rot i "virkeligheten" var både et sjokk og et realt kick!!

Men, egentlig....hvorfor skulle jeg tvile når de tingene jeg sa om min egen fremtid da jeg var 19 faktisk har gått i oppfyllelse? Og det helt tilfeldig (mao - jeg har ikke forsøkt å "etterleve" det. Tvert om hadde jeg glemt det ut...) Jeg traff virkelig Didimannen da jeg var 26 og ble mamma først da jeg var 32 - selv om vi jo begynte prøvingen noen år før den tid (og selv om jeg ennå syns jeg ble en gammel førstegangsfødende ;oD).

Det finnes mer mellom himmel og jord enn man vet - det er jeg nå uansett overbevist om ;o)