Forsiktige skritt i riktig retning

Jeg har egentlig to temmelig normale barn. Iallefall i lys av forrige innlegg her. Men alle barn har jo som kjent sine ting, og mine er slett intet unntak. I tillegg til ymse helsemessige plager (se en ganske stor del av gamle innlegg *kremt*) så lider Poden av noe så uskyldig som sjenanse ;o) Det vil si - det kan virke uskyldig og som en "filleting" for alle oss andre, men for ham er det dødelig alvor!

Poden var egentlig en ganske så utadvendt og kontaktsøkende baby. Men noe skjedde da han begynte i barnehagen. Jeg skal ikke filosofere i om det skyldes overgang fra hjemmeværende til barnehagebarn, vår oppdragelsesmetoder eller det faktum at barnehagestart også sammenfalt med mors annen graviditet, men faktum er at noe skjedde omkring den tida han begynte i barnehagen. Eller kanskje det var nærere et halvt år etterpå. Han begynte iallefall plutselig å bli engstelig.

Fra å være en gutt som smilte og snakket til fremmede endret han seg til å bli en som gråt når han ble levert, gjemte seg når han ble tilsnakket og trengte laaang opptiningstid selv når vi var blant "kjente fremmede". "Det er bare midlertidig", trøstet vi oss med. Men så gikk det ett år. Og enda et halvt år. Og gutten gråt fremdeles når vi leverte ham i barnehagen. Noen dager snakker vi klamring, andre var det "bare" mye kosing, klemming og "sitte i fang til trygg voksen" som måtte til. Pedagogen i barnehagen fortalte - for et års tid siden - at han ikke tok ordet i samling med bare kjente barn (gruppa hans på ca 7-10 barn). Han ville aldeles vri seg av sjenanse hver gang han fikk noen form for fokus på seg, gjemte ansiktet og snakket helst med hånda i munnen og hviskestemme dersom han måtte si noe. Samtidig var han en unge som i stor grad ble oppfattet som et forbilde for de andre ute og i lek. Han var fantasifull, inkluderende og flink fysisk.

"Han er lik meg", så far bastant og så bekymret på sin sønn. "Han likner nok dessverre litt på meg også", tenkte mor stillferdig og husket med gru hvor forferdelig det var å få fokus på seg selv som barn. Minner fulle av rødming og følelse av forlatthet fylte begge foreldrene og gjorde oss bekymret for fremtiden.

Men barnehagen jobbet iherdig og målrettet. Og vi som foreldre valgte å jobbe med trygghet og gi rom for sjenansen og behovet for å være liten og redd. Og da dagen for feiring av bursdagen i år kom, så hadde han sittet på "bursdagsstolen" helt alene uten ett trygt fang! Og da dagen for samtale kom fortalte pedagogen at "nå tar han ordet i samling - selv om det ofte er med hånda foran munnen". Mor smilte betrygget og glad for barnehagens gode jobbing.

I dag var dagen kommet for sommeravslutning i barnehagen. Grilling med underholdning. Mor hadde fremdeles desembers "luciafrokost" friskt i minne, og var forberedt på Podens innvendinger mot dagens underholdende innslag. "Jeg vil ikke", hvisket Poden med sammenbitte tenner. "Mor hadde blitt sååå stolt av deg hvis du hadde våget å stå der sammen med de andre", prøvde jeg meg. "Du trenger ikke synge, bare stå der med de andre så jeg kan ta bilde..." Lillebror strente frem og var klar som et påskeegg - glad i å være i fokus som han er. Poden nølte. "Far setter seg på gresset der nede så kan du gå til ham hvis du kjenner at du ikke vil mer...?" Mor gjorde et siste forsøk på å motivere Poden. "Javel...", sa han nølende. Og frem på "podiet" lusket han stille.

Side og side stod Lillebror og Poden, hånd i hånd. Stiv som en stokk først. Så gradvis litt lettere i kroppen. Noen nølende blikk mot faren, et forsiktig smil. Og så løsnet det! Jammen sang han ikke en strofe også!! Og der var ham med på regla - med bevegelser og ord!! Mor svelget unna tårene og fotograferte som besatt. "Min er så sjenert", så en annen mor der de stod vaglet bakerst med hvert sitt fotoapperat. "Min også", hvisket Podens mor og forsøkte å finne stemmen igjen, rørt som hun var. Poden sendte henne et strålende smil og var som en liten sol i ansiktet.

"Jeg var såååå stolt av deg i dag", sa mor ved leggetid. "Du var så flink som våget å stå der med de andre selv om du først ikke ville! Jeg var superstolt! Jeg ble veldig glad inni meg og hadde nesten lyst til å gråte for jeg ble så glad." Poden vrei seg i fanget men smilte litt. "Var du ikke stolt selv? Syns du ikke at du var litt tøff som våget det likevel?" "Jo", sier Poden,"men bare litt tøff. Bare litt tøff, for jeg sang bare bittelitt." Mor kjenner hjertet synke litt. Han forstår faktisk at sjenansen hindrer ham, at det er noe som begrenser ham.

Men likevel... I dag gikk han et STORT skritt i rett retning. Han tok et famlende skritt ut i noe som var farlig, vanskelig og skremmende - og vant! Han vant selvaktelse. Han vant følelsen av å mestre. Han lærte noe viktig. Og jeg tror han forstod at det var stort, ikke bare for ham selv.

Mor er ennå rørt til tårer av opplevelsen!