Jeg liker ikke....

Det er mange ting jeg liker dårlig her i livet. En av dem er sykkelhjelmer. Jeg syns sykkelhjelm er en klumpete, upraktisk duppedings som gir meg kvelningsfornemmelser og luesveis. Etter å ha lest en notis i et ukeblad om at man nå skal innlede en kampanje for å få flere kvinner til å bruke sykkelhjelm innser jeg jo at jeg ikke er alene om å hate duppedingsen.

Til tross for at jeg altså hater sykkelhjelm så er jeg faktisk en smule fanatisk når det gjelder bruken av den, og har den altså på når jeg sykler. Som mor handler det om å ha ryggen klar når det gjelder ungene mine, og hvordan skal jeg kunne påtvinge dem hjelm om jeg ikke selv kan tre den på når jeg sykler? "Likt for alle!", som de gnåler i barne-tv. Og, joda, jeg kunne fint ha løyet om at jeg brukte den - hatt den med og latt den henge på styret - men så skal jeg altså også kunne se ungene mine i øynene uten å føle meg som en lusen liten løgner. Så jeg driter i hjelmhår og stramme reimer, og sykler med den klumsete dritten på skallen...

En annen ting jeg egentlig ikke liker er mammaen min. Åååå, sier du nok - de fleste har nok sånne perioder med foreldrene sine. Og det tror jeg nok man har, alle mann. Men dette handler om litt mer enn en periode. Jeg har nemlig litt problemer med å like mammaen min. Hadde jeg truffet henne som en arbeidskollega eller på en annen måte som "utenforstående", hadde jeg nok ikke pleiet noe bekjentskap med henne utover det helt nødvendigste. Jeg hadde rett og slett tenkt på henne som en litt slitsom og bitter kvinne som jeg helst ikke ville ha mye med å gjøre. Som datter stiller ting seg litt annerledes.

Det er visst tegn på modenhet å kunne se foreldrene sine som feilbare mennesker. Sånn sett er kanskje min misliking av mamma bare del av det å bli voksen og moden. Samtidig erkjenner jeg at jeg syns hun er slitsom og vanskelig å forsvare i enkelte av sine valg i livet. Jeg finner ikke alltid ord for å forklare hvorfor hun gjør som hun gjør, og det er vondt å i det hele tatt befinne seg i en situasjon hvor jeg føler jeg må forklare henne for andre. Som barn vil man jo gjerne glorifisere foreldrene - ikke ende med å forklare dem. Men det har jeg altså i enkelte sammenhenger behov for å gjøre. Jeg vil helst ikke identifiseres med de valg hun tar overfor andre mennesker og jeg blir merkbart kvalm av å stadig innse at mammaen min er i ferd med å bli en bitter, gallespredende surpomp!

Men hun er mammaen min. Hun er den som strøk håret bort fra ansiktet mitt når jeg spydde som barn. Den som blåste på sår og satte plaster på knær. Hun er den som jaget spøkelset i skapet og alltid var der når jeg gråt sårt over livets urettferidghet (eller var hun det?). Og hun er bare et menneske. Så jeg forklarer og prøver å finne årsaker. Og jeg er villig til å tilgi, selv om jeg innerst inne gremmes. Fordi hun er moren min. Fordi jeg også ser de fine tingene hun gjør. Samtidig fyller hun utrettelig opp i den negative boksen min, og gjør det slett ikke lett for meg.

Joda, man kan kutte hånda av egne slektninger. Bestemme seg for at man ikke skal la dem påvirke en i negativ retning lenger. Men...det er moren min, sant! Og kan man forsvare en håndavkutting med at hun lider av martyr-innstilling? *sukker*

Jeg holder fast på min mor, jeg. Holder henne på en armlengdes avstand slik at hun ikke drar meg inn i den negative sfæren sin. Men jeg holder henne nær hjertet. Og grunnen er stort sett at jeg vet hva negativitet gjør med mennesker i lengden. De blir ensomme. Ensomme og enda mer bitre. Det er da de trenger barna sine. Og som alfor snill og oppofrende datter kommer jeg til å være der. Når hun spyr eder og galle over verdens urettferdighet og hvor fælt hun har det. Stilt og greit skal jeg stelle med henne og ta vare på henne - og slippe en passende kommentar innimellom om hvor skapet egentlig står og at man ofte selv er skyld i sin egen skjebne...

Huffda. Litt slemt kanskje. *fniser*

Jeg liker ikke så godt mammaen min, jeg. Men jeg elsker henne over alt på jorden. En mammas gave idet hun gir liv til et annet menneske. På godt og vondt.