En tiltrengt selvransakelse

Av og til kommer gamle følelser som kastet over oss mennesker - som en plutselig regnskur en varm sommerdag, eller et overraskende kaffebesøk når man ikke har rukket husarbeidet på lange, lange tider. Massive og ødeleggende, eller gode og varme, kommer de ramlende over oss og gjør oss litt perplekse før vi gjenvinner balansen og husker at dette er gamle følelser - ikke nødvendigvis noe som er relevant akkurat nå.

Sånn har jeg det for øyeblikket.

I en litt lang stund for noen år siden kjente jeg på følelsen av å være UFB`er. Å ikke klare å få barn, å innse at vi var blant dem som ikke kunne planlegge og bare ønske oss barn og så - vips - så var vi foreldre, var en rar greie. Jeg tror ikke jeg vet om noe som får en til å føle seg mer mislykket og halvveis enn sorgen over å ikke kunne reprodusere. Ikke kunne oppfylle de kravene "alle" stiller til vellykkede mennesker om å få barn. Ikke få gleden av å oppleve det som beskrives som det aller største. Fortvilelsen over å prøve uten resultat, nedslåttheten over nok en negativ test, og sorgen over å ikke få det en ønsker seg - det er ubeskrivelig tungt.

Jeg er heldig. For oss gikk det rette veien. Bare to år tok det fra vi bestemte oss til vi faktisk var gravide. Men det var to tøffe år følelsesmessig fordi det innebar både en spontanabort og et kirurgisk inngrep som krevde narkose (=litt nifst!). Og det krevde tålmodighet. Håp. Og ikke minst tro på at det skulle gå tilslutt. Men vi var som sagt heldige - vi fikk belønningen i andre enden.

I løpet av det siste halve året har det kommet tre gode venninner til meg og fortalt at de har blitt gravide ved såkalte "uhell". To av dem er fremdeles lykkelig gravide. Med mager som vokser og små nurk som kommer - tross alt. Og så kjenner jeg det. Det gamle, inngrodde monsteret. Det som forteller meg at det er håpløst. At vi ikke er heldige. Den gamle sorgen over å ikke lykkes, ikke få det til. Den velter seg over meg når jeg minst venter det og kravler inn i meg som fråtsende mark i råtnende lik. Og jeg kjenner hvordan den inngrodde mistrivselen jeg trodde døde gjennom to svangerskap øker i takt med månedene som raser forbi. 7 måneder. "Skal ikke vi få det til?!?"

KLASK! Der lander jeg igjen! Som en uappetittelig, kravlende edderkopp på en soltørr flekk setter jeg atter beina under meg og innser hvor teit og usmakelig jeg lar meg selv bli når jeg slipper selvmedlidenheten til. Som om jeg har noen grunn til å klage!! To små vidunder løper rundt meg i gresset og gleder seg over livet. Hadde jeg glemt det et øyeblikk?!??

På et underlig vis er jeg glad for dette gamle spøkelset jeg bærer med meg, og som prøver å dukke opp igjen selv om det ikke er velkommen. Det er godt å vite at jeg ikke har glemt hva det betyr. At jeg - tross gleden over de to vi har - ikke har glemt hva det vil si å ikke være blant de heldige. At jeg fremdeles har evnen til å huske hva UFB betyr for et menneske - iallefall til en viss grad. Jeg har ingen grunn til å beklage meg, ingen grunn til å være utakknemlig om jeg ikke skulle bli gravid igjen. Samtidig er jeg altså glad for denne påminnelsen om hva det betyr for dem som virkelig har grunn til det.

Joda, jeg har fremdeles lyst på en nr tre. Og jeg vil nok syns det er litt trist om det ikke kommer en til. En liten stund. Men når jeg tar meg selv sammen så innser jeg jo at jeg slett ikke har noen grunn til å begrave meg i selvmedlidenhet, og at det kan føles foraktelig og usmakelig for andre at jeg beklager meg over graviditeter som uteblir. Universet blir en smule grunt når man leker prøver. Og jeg innser at for dem som ikke lenger har verken håp, tro eller muligheten må det kjennes ufattelig smålig når tobarnsmødre dynker verden med sin "jeg sliter litt"-holdning. Så påminnelsen er vel tiltrengt.

Jeg har to fantastiske små vidunder. Og når jeg får satt meg selv litt til side, så innser jeg at jeg har så uendelig mye å være takknemlig for! Bær over med meg hvis jeg glemmer det iblant - jeg er tross alt ikke mer enn et lite menneske ;)