Bunnslam

Så ligger jeg her igjen da. Langt nede på bunnen og gurgler mudder fra en grumsete gjørmebunn. Akkurat nå når jeg hadde ventet at oppturen skulle begynne for alvor, så finner jeg at jeg har havnet her nede igjen - der hvor jeg aldri hadde trodd at jeg skulle plante mine jordfestede tær noensinne igjen. Jeg ligger og vaker med nesetippen såvidt over vannskorpa, på utkikk etter noe å ta feste i for å komme meg opp av denne mudderbunnen igjen. Men innimellom blir jeg dratt kontant ned igjen, og finner meg selv igjen der sikten er dårligst og grumset tykkest. Og jeg undrer - hvordan havnet jeg her igjen?!

Jeg husker jeg samtalte med en psykolog en gang, som fortalte meg om sin teori om hvordan sinnet skulle kunne holdes i balanse. "For å få utløp for steam og innhente positiv energi igjen", sa han, "må man passe på å trene jevnlig - få pulsen virkelig godt opp, ha input av sosial og kulturell art, og være flinke til å kommunisere." Han hadde virkelig gremmet seg over meg slik livet mitt er for øyeblikket....

Det er vel ingen hemmelighet at både det sosiale og det kulturelle livet blir lagt litt på hylla når man får barn. Man har rett og slett ikke lenger tid til å prioritere akkurat det man selv helst ville av sosiale aktiviteter, av den enkle og gode grunn at man ikke lenger eier sin egen tid. Joda, man er såvisst to her i huset om å oppdra, men når den lureste av oss (=undertegnede...) sørger for å arbeide to kvelder i uka i tillegg til nesten full dagjobb, da skal det litt til å drive å løpe seg halvt ihjel på aktiviteter de resterende tre ukedagene. Litt loyalitet har man da for den andre parten i forholdet. Og helga er som kjent "hellig" for veldig mange familier. Da løper man ikke ut i hytt og pine for liksom å realisere seg selv. Det skurrer iallefall i mitt hode å finne på noe sånt.

Man skulle tro at jeg likevel lå godt ann i løypa, jeg, som i såpass mange år har vært en datalus av dimensjoner. Jeg har jo bygd opp et godt nettverk av flotte mennesker her inne. Joda. Jeg skjemmes ganske grundig av å innrømme at også disse fantastiske menneskene er blitt nedpriotitert det siste halve året. (Eller bør jeg si det siste året...?!) Det handler ikke om at de har mistet sin betydning for meg, men at jeg rett og slett ikke har overskudd til å prioritere selv nett når dagene består av klengete, gråtende barn og forsuret stemning her hjemme. Da er det deilig å slippe å være for noen som helst. Dessverre innebærer det jo at jeg også nedprioriterer min egen eksistens for andre. Jeg blir mindre og mindre viktig også for dem som jeg setter så stor pris på.

Voksentid sammen har vi ikke lenger. Så kulturelle innslag av typen kino er ikke akkurat en prioritert aktivitet - til tross for undertegnedes hinting rundt premieren av storfilmer som Max Manus o.l. Det er klart vi kunne tatt oss en tur på kino. Men det innbærer at man har tilgang på barnevakter. At mine foreldre er temmelig populære, samt har begynt et aktivt pensjonistliv som innebærer endel reising, forvansker ting litt. Svigermors ryggvondt, svogers fraværendhet og mine søskens mange egne barn enkeltgjør heller ingenting. Om et par år har vi kanskje mulighet til å få hjelp av litt større tante-/onklebarn, men det blir om noen år. Foreløpig er eneste innslag i kulturell retning her i gården en revy som jeg overvar alene siden vi fikk gratisbilletter på jobb...

Kommunikasjon, ja. Enkelte dager er den eneste kommunikasjon jeg har med andre vesener av typen: "Vil du ha mer? Har du bæsja? Kan du vennligst slutte å HYLE?!?" *s* Når man for tredje døgnet på rad sover mindre enn 5 timer, hele dagen domineres av et barn som henger i leggen på en så fort en reiser seg fra sofaen, og den "store" av barna sier sårt gråtende "jeg er liten, mamma", så sier det seg vel selv at man ikke alltid har overskudd til å kommunisere så mye positivt. Dessverre har jeg lullet meg inn i en sfære hvor selv de enkleste små ting kan gnure seg inn mitt underbevisste og irritere, irritere, irritere! Filleting som jeg til vanlig ville kunne oversett og glemt til fordel for alle positive ting, blir overdimensjonert og stikker som vepsestikk under huden. Og jeg gneldrer. Jeg maser og gneldrer som ei stygg lita fillebikkje med mindreverdighetskomplekser. Biter før jeg hilser og bjeffer før jeg knurrer. Og karma er en fin ting. Det man gir får man tilbake. Så mens jeg virvler opp innbilt støv i en tornado, får jeg stikkende kommentarer og knusende kritikker tilbake. Og stikker meg sår og gråtende unna fordi jeg - JEG som er verdens midtpunkt i mitt eget liv - selvsagt ikke har fortjent det!

Og så faller jeg. Lenger og lenger ned i mitt eget kvalme, selvmedlidende suppekjøkken. En ekkel, gjørmete suppe hvor jeg selv styrer sleiva. Og der ligger jeg og vaker. Med nesa full av surt mudder. Og undrer meg på hvordan jeg endte her igjen. Jeg som har jobbet så mye for å være positiv. For å tenke fremover og ikke la meg fange i nuets problemer. Sliten, bjeffete og bitchy. Letende etter halmstrået. Det eneste ene som trengs for å bringe meg opp av suppa og ut i lyset igjen. Og jeg kjenner smilet er borte i meg. Hjertet har skiftet rytme og slår i feil takt. En gnangende takt som sier " nå igjen, nå igjen"....

"Småbarnsperioden er slitsom" har mange sagt til meg før jeg fikk barn. Jeg trodde på ingen måte at det skulle være enkelt heller. På ingen måte. Og jeg gikk inn i det med åpne øyner, klar for trass, søvnløshet og utfordringer. Tøff i trynet - trygg på at grunnlaget, det ultimatet forholdet, skulle kunne bære selv når drønningene fra møtet med mini-me`er som utfordret oss på vårt verste traff oss med tsunamiens styrke. Så naiv. Innimellom tar jeg meg i å tenke "hadde vi bare tatt til takke med èn" - for i vårt tilfelle var det ikke overgangen til foreldrerollen som gav forholdet rystninger i grunnvollene. Det var overgangen til å bli foreldre til to barn med spesielle behov.

Spesielle behov, ryster du kanskje litt betenkt på hodet. Våre barn er da temmelig normale, er de ikke? Joda. På folkemunne har de en helt vanlig lidelse som altfor mange barn har i våre dager. På skjemaene fra NAV er de karakteriserte som spesielle behov, og vi kan faktisk søke om både utvidede sykedager og grunnstøtte (eller noe sånt) ;o) Jeg unner ingen andre å få flere barn som er mye syke!!

Så da ligger jeg her og vaker, da. På bunnen. I slammet. Der jeg trodde jeg hadde vært for siste gang i året før jeg traff min kjære. Den gang tok jeg et oppgjør med meg selv og bestemte meg for at nå var det pinadø slutt! Ligge der og syntes synd på meg selv og la det gode liv forsvinne som dugg for øyet. *brette optimistisk opp ermene* Jeg kom frem til at løsningen var å elske seg selv, når ingen andre så ut til å gjøre det, og skape meg et liv jeg var fornøyd med på egen hånd. Det hjalp. Det er bittelitt mer sårt å forsøke å elske seg selv når mitt eldste barn så kontant avviser meg, i tillegg til at faren biter sår på en temmelig blåhvit vinterhud.

Alt har sin tid. "Det er en periode" er blitt mitt mantra på mange ting i livet mitt akkurat nå. Men det er vanskelig å se gjennom mudderet når det blir så tyktflytende at man må ha røre seg minst mulig for ikke å bli sugd nedover som i kvikksand. Og når "perioden" varer og varer, når man føler seg mer og mer gjennomsiktig og ubetydelig, når det aldri rekker å komme ett glimt av sollys gjennom bunnslammet - da er et mantra lite verdt. Og det hjelper lite om folk rundt meg minner meg aldri så mye på at "det er bare en periode - det blir bedre". Hva hjelper det om det blir aldri så mye bedre dersom man ikke lenger har noe grunnlag å støtte seg til? Hva skal bli bedre da? Husets vegger har store sprekker og jeg vet ikke lenger hvor mye gulvet tåler. Kan man likevel flikke på det og håpe det holder i nye stormer?

Jeg vet ikke lenger hvor tankene mine vandrer. Dragsuget i magen drar meg i feil retning mens jeg febrilsk forsøker å få feste med oppskrapte fingertupper. Innimellom får jeg feste og ser inn i smilende, gråblå øyne som minner meg på hvordan jeg først havnet her. Men det varer så inderlig kort før jeg igjen blir virvlet med i noe jeg føler jeg ikke lenger har kontroll over. Og - vips - så ligger jeg her og slurper sølevann igjen. Og ser verden gjennom noe som likner colabunnbriller som ikke er tilpasset min naturlige brillestyrke.

Jeg lurer på hvor sola er blitt av. Hvor gleden over de små tingene, og styrken i et smil, har forvillet seg. Det er hull i mine lommer og det har sannsynligvis ramlet ut et sted på veien. Men gnagsårene er for dype, og jeg for sliten, til at jeg orker å gå tilbake og lete....