Ord, muligheter og mennesker man møter

Det finnes så mange ting her i verden som jeg så gjerne skulle ha gjort før det er for sent. Skrive en bok, lære meg å strikke, lage fotobøker til ungene, reise til India, flytte på småbruk, lære meg å lage mat.... You name it. Og de siste årene har jeg møtt et par-tre mennesker som gjør nøyaktig de tingene jeg selv drømmer om å gjøre en gang i livet. Disse menneskene gjør meg nesten ærbødig av beundring, samtidig som jeg innser at jeg kan lære en masse av dem. Jeg suger til meg kunnskap og idèer som en tørr svamp.

For alle som har lest denne bloggen en stund er det vel ingen hemmelighet at ord og ordenes magi ligger mitt hjerte nært. Kunne man livnært seg av å bruke ordenes magi på en lett måte, hadde jeg nok gjort det for lengst. Det er så mye jeg ville brukt ordene til - så mange idèer som ligger lagret opp inni meg og bare venter på utløp. Samtidig så har jeg ikke troen på at jeg er flink nok til å ordlegge meg til at jeg faktisk kan skape meg et levebrød av det. Så jeg har latt meg selv falle til ro med at dette, denne bloggen, er nok.

Mitt "oppgave" her i livet er at jeg er flink til å ordlegge meg, eller finne de rette ordene om du vil. Jeg vet hva jeg skal si i de riktige situasjonen - noe som også er en svært viktig del av det daglige arbeidet jeg gjør. I sistnevnte setting har jeg også lært at ord ofte kan være for mange, og at det kan være godt å være kortfattet og konkret fremfor kvinnelig ordflommende. Iallefall vet jeg å bruke ord, og gjør det til gangs.

Men av og til skulle jeg ønske jeg kunne bruke ordene til å formidle noe som ble igjen - noe som ikke var like forgjengelig som denne bloggen. Eller ordene man kommuniserer i hverdagen.

For ikke lenge siden oppdaget jeg at jeg har en kollega som har en spennende bijobb. Hun skriver bøker! Romaner, rett og slett. Jeg ble nesten taus av beundring, og kjente denne sjenerte underdanigheten man ofte kan kjenne overfor autoriteter komme snikende. Likevel klarte jeg (jeg kjenner jo denne kollegaen ganske godt etterhvert) å knote utav meg hvor imponert jeg var og hvor ørlite granne misunnelig jeg kjente meg. Og jammen kom ikke dama meg i møte! Hun gav meg en hel haug med tips og idèer for hvordan jeg skulle komme igang, hvordan man kan tenke, hva man bør gjøre. Og ikke nok med det - hun følger også opp med "har du kommet igang"-oppfølgingsspørsmål så jeg blir rent flau over å ikke ha en roman klar allerede *ler*

For et par år siden hadde jeg en liknende opplevelse på den andre jobben min. Jeg oppdaget plutselig at en av mine kollegaer var en temmelig flink dikter, og at hun gikk med planer om å undervise andre i skrivekunsten. Jeg ble jo kjempeinteressert - helt til det viste seg at det skulle skje i nær fremtid (midt i min daværende gravide tilværelse var kanskje ikke det så gunstig...) og i tillegg i utlandet... Naturlig nok falt jeg litt av lasset da, selv om et skrivekurs kanskje er nøyaktig det jeg kan trenge. I tillegg fortalte dama, som er litt av det jeg forbinder med en skapekte bohem, om sine mange reiser til India og livet hun levde når hun var der. Jeg formelig siklet av misunnelse der jeg drømte meg bort til et spennende rike med en historie jeg fasineres av. I dag er hun forøvrig bosatt der nede på fast basis, så man kan jo håpe på hjelp til å finne overnatting m.m. om turen en gang skulle gå den veien.

I løpet av de to siste årene har jeg altså fått et lite skubb i retning av noe jeg innerst inne har drømt om i årevis. Jeg, som har lyst til å gå et nytt kurs innenfor den alternative retningen jeg også fasineres av, lurer på om det kanskje er noe/noen et sted i verden som forsøker å gi meg selvtillit nok til å prøve noe nytt. Jeg står nølende på ti-meteren og vurderer om det faktisk er trygt å hoppe. Tenk om jeg ender meg et forferdelig magaplask!! Tenk om jeg overfortolker og egentlig ikke har krative evner i denne retningen....

I den senere tid har jeg hatt så nok med å klare å holde hodet over overflaten at jeg i liten eller ingen grad har hatt overskudd til å tenke på annet enn å overleve denne perioden i livet. Nå skinner sola ute, rekene ligger til kjøling og jeg har mulighet til å trekke pusten bittelitt lenger ned enn for bare noen få uker siden. Sommeren lurer over dørterskelen og jeg vet at tidene bare kan bli bedre. Kanskje tiden da er kommet til å realisere noen av alle de ørtidørti drømmene jeg har båret i så mange år? At man har barn skal vel ikke være et fullstendig hinder for egen utvikling vel jeg tro? Noen friheter kan man vel unne seg?

Livet har så mange spennende buktinger og bakketopper. Kanskje er disse "tegnene" jeg tror jeg får av virkelig betydning. Kanskje er det bare mine egne fantasier. Livet er uansett så rikt på muligheter, både for meg alene og for min lille familie, at jeg for øyeblikket nyter dagene med drømmer om alt jeg kan gjøre. Og det er jo et godt vårtegn, er det ikke? ;)